Vi er omgitt av historier, og det er gjerne de samme historiene vi blir fortalt, igjen og igjen. De fleste historiene følger det samme forutsigbare mønsteret, uten at det nødvendigvis gjør oss noe klokere.
Tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap Master
Kurt Vonnegut er mest kjent for sine satiriske romaner som Slaughterhouse 5 og Cat’s cradle. Et av hans viktigste bidrag var likevel, ifølge ham selv, en masteroppgave i antropologi som ble avvist av Universitetet i Chicago. Der studerte han historier fra ulike kulturer og fant at de fleste historier følger det samme forutsigbare mønsteret. Han redegjorde for sine teorier i memoaret A man without a country.
Du har hørt historien før, eller sett den på Netflix. Det er oppskriften på en hvilken som helst romantisk komedie. Gutt møter jente, de blir forelsket, en av dem tuller det til, de misforstår hverandre, de slår opp, de er begge ulykkelige, de bestemmer seg for å tilgi hverandre, de lever lykkelige alle sine dager og så videre, og så videre.
Denne historien kan tegnes som en kurve som beveger seg langs en horisontal linje mot en vertikal linje. Den vertikale linjen representerer hell og uhell, lykke og ulykke. Den horisontale linjen representerer historiens begynnelse og slutt. Ifølge Vonnegut kan alle histories dramaturgi tegnes langs denne aksen.
Historien om «Gutt møter jente» kan også kalles «Mann i hull». Det er en helt vanlig dag, men så havner noen i trøbbel. Etter flere forsøk kommer de kommer ut av trøbbel igjen, og ender på et bedre sted enn han eller hun startet. Denne historien gjentar seg igjen og igjen, i nye drakter, i nye kontekster, med nye karakterer, men med samme handling. Hele essensen i historien er motstanden karakterene møter, og hva de må gjøre for å overkomme den.
Historien om Askepott viser også et annet kjent mønster. Askepott har mistet moren sin, og hennes far har giftet seg med en ny dame. Hennes nye stemor er kontrollerende og ond, med to lite sjarmerende døtre. Så dør faren òg, og Askepott er etterlatt med sin nye familie. Livet ser med andre ord mørkt ut for Askepott. Så skal hennes stesøstre på ball uten henne, men den gode fe dukker opp og gir henne kjole, vogn, hester og glassko. Hun drar på ballet og er så vakker i sine glassko at prinsen blir forelsket i henne. Kurven til Askepott starter langt nede på uhell-siden og beveger seg raskt opp til hell. Men når klokken slår midnatt må hun forlate ballet i hu og hast. Magien forsvinner, og hun må gå tilbake til sitt gamle liv. Kurven hennes faller drastisk ned. Senere finner prinsen henne igjen, skoen passer og de lever lykkelige alle sine dager og så videre, og så videre. Kurven beveger seg med det raskt opp igjen og blir der til evig tid.
Hamlet forteller sannheten
Kafkas historier følger derimot en helt annen linje, den starter dårlig og ender verre. Josef K. våkner opp som en dømt mann, Gregor Samsa våkner opp som en kakkelakk. Begge lider fæle skjebner som vil ingen ende ta.
Men ikke alle historier følger kurvelinjene som har blitt tegnet opp her, et eksempel på det er Hamlet. Historien starter akkurat som hos Askepott, bare at kjønnene er reversert. Hamlet har nettopp mistet sin far, og moren hans har giftet seg med ny mann – onkelen. Hamlets linje starter med andre ord på samme sted som Askepott sin. Deretter får Hamlet beskjed om at det er et gjenferd på taket som vil snakke med ham. Spøkelse utgir seg for å være Kong Hamlet sitt gjenferd, Hamlets avdøde far, som påstår han ble myrdet av sin bror. Han ber Hamlet om å hevne ham. Er dette gode nyheter eller dårlige nyheter for Hamlet? Vi vet fremdeles ikke den dag i dag om spøkelset faktisk er farens gjenferd. Det vet ikke Hamlet heller, så han bestemmer seg for å sette opp et teaterstykke hvor han spiller ut farens død for å se hvordan onkelen reagerer. Men ingenting skjer, stykket avslører ingenting. Det forandrer ikke situasjonen og Hamlets kurvelinje fortsetter rett frem som før. Etter stykket har Hamlet en privat samtale med sin mor da han ser gardinene i rommet bevege seg. Han antar det er onkelen som gjemmer seg bak dem og stikker sverdet sitt gjennom gardinen. Det er ikke onkelen som faller ut fra bak gardinen, men Polonius, Ofelias far og kongens rådgiver. Dette forandrer heller ikke situasjonen, det er verken gode eller dårlige nyheter. Hamlet er en prins, han blir ikke arrestert og kurvelinjen fortsetter rett frem. Til slutt havner Hamlet i en duell hvor han blir drept. Går han til himmelen eller helvete? Vi vet ikke. Igjen, det er verken gode eller dårlige nyheter. Hamlets dramaturgiske linje forbli helt flat fra start til slutt.
Disse kurvene som stiger og faller er ifølge Vonnegut kunstige, de påstår at vi vet mer om livet enn det vi egentlig gjør.
Betyr det at Vonngut mente Hamlet var et dårlig stykke? Nei, snarere tvert imot. Det er en grunn til at Shakespeares Hamlet blir ansett som et mesterverk. Ifølge Vonnegut er det fordi Hamlet forteller sannheten. En sannhet som ikke kommer til uttrykk i den dramatiske kurven til Askepott, eller den svært deprimerende kurven til Kafka, nemlig det at vi vet så lite om livet. Vi vet ikke hvilke langsiktige konsekvenser våre handlinger vil få, det har vi ingen forutsetning for å si noe om. Vi vet ikke hva som er de gode nyhetene og hva som er de dårlige nyhetene. Disse kurvene som stiger og faller er ifølge Vonnegut kunstige, de påstår at vi vet mer om livet enn det vi egentlig gjør.
En slik filosofi kan lett tolkes dit hen at Vonnegut selv mente det ikke fantes glede eller sorger i livet. Det stemmer ikke. I sine mange taler til nyutdannede studenter trakk han alltid frem sin onkel Alex, som ville si «hvis ikke dette er fint så vet ikke jeg?» hver gang han hadde det bra. Kurt Vonnegut selv oppfordret alle til å gjøre som ham og tenke over når man var fornøyd. Om man ikke kan vite de langvarige konsekvensene av ens handlinger, kan man i det minste sette pris på det man har når man har det – og er ikke det fint? ■