Av: Jonas Ravn
«VÅR DYKTIGE LØRDAGS OG FERIEHJELP SLUTTER HOS OSS SÅ DERFOR KJÆRE PÅLITELIGE, ANSVARLIGE ORDENSMENNESKE SOM LIKER Å JOBBE MED MENNESKER OG YTE EKSTRA GOD SERVICE, DU LIKER Å TA ANSVAR: SJEKK VÅRLEDIGE STILLING.»
Klørne griper rundt den morkne trekvisten som ligger på glasstaket over viltdisken. Fuglens hode er på skakke, som om den studerer alle som står akkurat der blikket treffer eller fortsatt iakttar marken den var ute etter da tiden stoppet. Det mørke vakumøyet gaper.
– Hvor har det blitt av Gunnar? undrer kunden.
– Nei, det er jo kreften, da. Han er hjemme for tiden, svarer Mette og lefler med en luftig plastpose.
Hun har vært her siden 87 ́, da kunne hun ingenting om fisk og var fryktelig sjenert, men det var i 87 ́, og ikke nå. Bak henne en hvit hylle med et utstoppet ekorn, en bever, og en hare som nesten ynkelig er oppstilt med den ene labben hevet.
– Åja, ja, ja, ja. Vi er nesten naboer, vet du, du må hilse så mye da, forsikrer hun.
Sølvhåret til den utspørrende kvinnen ville rukket henne til skuldrene om hun ikke hadde samlet alt med en spenne rett bakover. Hun er asiatisk, og sløyfer r-lyden. Kappahl-pose i hånden foran den kjølige disken hvor hun får øyekontakt med kveiten. Hun forstår. Venninnen er kledd i en mørkeblå, nøktern drakt, og mumler noe innimellom, sier ingenting. Det lukter mindre enn man skulle trodd, tenker hun, i den åpne fryseren som oser av frost, bare svake hint av døden som holdes fersk på is. «Gjedda» har annonsert alle matvarer i rød og sort tusj på rutene utenfor, nå har vi den fisken, vi har fått inn den fisken, endelig har den fisken kommet. Nå er fisken her.
– Jeg gjør det altså, det blir fort litt mye om alle skal ringe, det er så mange som spør etter ham, forsoner Mette.
– Ja, ja men bare hilse da, vi er jo naboer!
– Selvfølgelig.
En veltrent mann sent i tjueårene kommer inn, på hodet står dreads som spirer, klare til å vokse, skyte til værs. Han begynner å sjekke varene med klokka, fra venstre, rett ved inngangsdøren ingen vet om går ut eller inn, til høyre hvor Mette har flyttet skalldyrene før helgen. Det går alltid mye skalldyr når det nærmer seg helg. Han rasler med nøklene i venstre hånd, og ser røkt ål, hvalbiff, kongekrabbe, men også rype og hjort.
Ostene fra Valdres og Undredalen som han selgeren klarte å få inn, i tillegg til den danske drikken med blåbær, bringebær, hylleblomst. Han sveiper forbi de to asiatiske damene, ser lemlestet laks, skamfert lutefisk og en tredje og fjerde type slakt han aldri har sett før, til slutt når han vinduet og står ved rødbrune åpne krabbemager, lyserosa reker i likhaug og mørkeblå, nesten sorte, blåskjell fanget i nett. Han jager mot døren, han dytter, innser «nei», han trekker. Ut, ut, ut.
– Vi savner fiskekakene, vet du.
– Ja, det skjønner jeg. Vi har jo kaker nå også, men det blir ikke det samme som med Gunnar, sukker Mette.
En skrikende ambulanse svever forbi, ned gata og ut av verden.
«ANSVARLIG ORDENSMENNESKE!
ARBEIDE BESTÅR AV KUNDEBEHANDLING, FILETERING (OPPLÆRING VIL BLI GITT) OG ANNET FOREFALLENDE ARBEIDE. TILTREDELSE SNAREST!»