Angst, er det blitt hevdet, utgjør modernitetens kulturelle lidelse. Hvordan kan det ha seg at vi som lever i vestlig velstand opplever såpass mye mentalt motbør som vi gjør? Hva det vil egentlig si å være menneske i det 21. århundret?
Tekst: Johannes R. Volden
Foto: Pixabay
Mennesket i full fart
Mennesker har alltid opplevd stress og engstelse, men i dag prater vi mer om disse psykosomatiske fenomenene enn noen gang. Hva er det som gjør oss så engstelige? For å komme til bunns i dette, blir vi nødt til å tenke på hva det vil si å være menneske i dagens samfunn.
Vi kan begynne med å legge to premisser til grunn: (1) Mennesker er fortsatt i evolusjonær utvikling; og (2) Samfunnet slik vi kjenner det i dag er en relativt ny oppfinnelse. Ny forskning publisert i Nature tyder på at Homo Sapiens – det moderne mennesket – kan ha levd på jorden i opp mot 300 000 år. Sivilisasjon har eksistert i kun seks årtusener. Det vil si at mennesket som art har kun hatt avanserte samfunnsstrukturer å forholde seg til i ca. 2% av sin levetid på jorden.
Før den industrielle revolusjonen for om lag 200 år siden satte fart på teknologiske framskritt, forandret ting seg svært sakte: Folk flest forlot den samme verdenen de ble født inn i. Dette er langt fra tilfellet i dag – bare siden jeg ble født i 1995 har verden blitt en helt annen! Ikke så rart, kanskje, ettersom jeg har vokst opp i takt med internett. For en menneskehjerne i kontinuerlig utvikling er dette en kolossal utfordring: Vi må hele tiden tilpasse oss endringer, finne nye måter å tenke på, i mye høyere tempo enn vi er biologisk konstruert til å gjøre. Hverdagslivet i et hypermoderne samfunn krever sitt av menneskehjernen, som biologisk sett er kronisk innstilt i steinaldermodus.
Frihet innebærer et ansvar for å ta aktivt gode valg – og det kan en steinalderhjerne bli sliten av. Friheten til å konstruere eget liv i den grad det er mulig i dag, er et nyvunnet gode for det biologiske mennesket.
Valgets kvaler
Individuell frihet er en elementær pilar i det moderne samfunn. Norge er et godt eksempel: Med finansiell velstand og sterke sosiale strukturer er veien til å lykkes kort, og fallhøyden om man mislykkes liten. Vi har en enorm valgfrihet – til å gjøre nesten hva vi vil, til nesten enhver tid. Dette er selvfølgelig et fantastisk privilegium som er få forunt, og jeg ville ikke gitt det opp for noe som helst. Men frihet innebærer også et ansvar for å ta aktivt gode valg – og det kan en steinalderhjerne bli sliten av. Hva man legger i begrepet «frihet» kan selvfølgelig diskuteres, men friheten til å konstruere eget liv i den grad det er mulig i dag, er et nyvunnet gode for det biologiske mennesket.
Å ta et valg innebærer per definisjon å velge bort noe annet. For noen er ikke det noe problem – man tar et valg ser seg ikke tilbake. For andre, derimot, kan et hvert valg utgjøre et komplekst regnestykke; en liten bit av et stort puslespill man ikke har råd til å pusle feil. Problemet er at man ikke vet hvordan puslespillet burde se ut – hvordan bitene henger sammen. Livet kan fort bli et virvar av potensielle livsstier og alternative tidslinjer, preget av endeløs grubling: Tok jeg det rette valget? Hva om jeg hadde valgt annerledes? Hvordan ville det ha påvirket faktor X og Y og Z? Når friheten vokser seg for stor, opplever steinalderhjernen den som en trussel, og angsten kommer sigende. Gresset kan fort virke grønnere på den andre siden.
Noen valg man tar i livet rettferdiggjør riktignok slik grubling – man bør tenke grundig før man velger studieretning, gruppetilhørighet, eller livspartner. Men om slike tankerekker surrer i hodet ved frysedisken i matbutikken, da har man et problem. I dag kan man ikke engang handle til middag uten å stilles overfor en hel rekke dilemmaer og valgmuligheter. Hjernen blir sliten uten at man merker det selv.
«Før i tiden» – om man tar seg friheten til å generalisere litt – tok man til takke med det man hadde uten for mange spørsmål. I dag skal alt grubles over, fordi vi har friheten til å gjøre det. «Før» var livet for folk flest satt i stein; nå er livet (for de mest heldige blant oss) en leirklump man kan forme til nesten hva man vil. I større og større grad er vi nødt til å pusle selv – brettet ligger klart men ingen legger brikkene for oss. Som eksistensialismens far, Søren Kierkegaard, proklamerte for nesten to århundrer siden: Anxiety is the dizziness of freedom. Angst, med andre ord, kommer av overveldelsen ved frihet. Hadde Kierkegaard bare levd i dag.
Livet levd i det 21. århundret er fylt til randen med muligheter, undring, kunnskap; uendelig mye å forholde seg til, ta stilling til; en tung skute å manøvrere.
Uvitenhet gjør fri?
Etterhvert som jeg blir eldre har jeg forstått hvor mye sannhet som ligger i uttrykket ignorance is bliss – det du ikke vet har du ikke vondt av. Hva man «vet» vil selvfølgelig alltid være subjektivt og under tvil, det kan vitenskapens historie vise oss, men i dag er summen av kunnskapen vår så stor – ja, i dag vet en gjennomsnittlig nordmann mye mer enn til og med den lærdeste av de lærde gjorde for hundre år siden!
Og her oppstår problemet: Jo mer vi vet, jo mer har vi å betvile, jo flere spørsmålstegn kan vi stille, jo flere alternative realiteter kan vi forestille oss. Jo mer vi vet, desto mer forstår vi – og jo mer vi forstår, jo mer forstår vi at vi enda ikke har forstått, for å omskrive René Descartes. Denne evnen til å fundere, som er unikt menneskelig, er roten til den eksistensielle angsten. Livet levd i det 21. århundret er fylt til randen med muligheter, undring, kunnskap; uendelig mye å forholde seg til, ta stilling til; en tung skute å manøvrere. Livet er et eventyr og bare fantasien setter grensen for hvordan snipp snapp snute vil inntreffe, og for hvorvidt protagonisten vil leve lykkelig i alle sine dager eller ikke.
Jakten på fremtiden
Angsten steinaldermennesket følte, var berettiget – en kamp for tilværelsen. De fleste truslene vi opplever i dag, derimot, er usynlige og eksisterer i en fiktiv framtid (for framtiden er alltid fiktiv). Angsten trigges av en konstant flom av inntrykk vi utsetter oss selv for – av tilsynelatende perfekt puslede puslespill på den ene siden (tenk: framstillinger av egne liv på sosiale medier); av ødelagte puslespill der alt er kaos på den andre (tenk: krig, konflikt og elendighet gjennom nyhetsbildet). Man sitter igjen med en forventning om hvor bra allting burde være, og om hvor elendig allting kan bli.
I The Wizdom of Insecurity argumenterte Alan Watts for at vi jakter på fremtiden heller enn å leve livet her og nå. Tidsbegrepet gjennomsyrer opplevelsen vår av selve livet: Vi knytter bestandig det konkrete her-og-nå til en abstrakt, subjektiv framtidsvisjon. Vi glemmer hvor sosialt konstruert selve tidsbegrepet er – fortiden tar vi med oss inn i nåtiden, men fremtiden eksisterer alltid et sted i horisonten. I det 21. århundret lever vi innenfor rigide samfunnsstrukturer som ikke bare motiverer til slik fremtidstenkning, men som er tuftet på den.
Denne konstante fikseringen på en mulig fremtid blir også grunnlaget for jaget etter lykke. Opplevelsen av lykke – happiness – er blitt et mål i seg selv, noe man kan jakte gjennom å ta de riktige valgene i riktig rekkefølge. Men også her går vi i en felle, for lykke er et abstrakt fenomen som aldri vil bli statisk: Man kan alltid være mer eller mindre lykkelig enn man er. Det moderne livet kan fort bli en evig jakt etter mer lykke, større selvrealisering, dypere mening. Å jakte på lykke er å jakte på en fiktiv framtid – vi løper etter egen hale, men når aldri fram. Ved å internalisere eksterne idéer om hva lykke er, mister vi evnen til å kjenne lykken på kroppen.
Dette er selvfølgelig ingen rakettforskning, men en interessant observasjon. Er det ikke et tankekors at unge mennesker som vokser opp i velferdsstatens trygge omgivelser opplever stadig dårligere mental helse? Nye tall viser at et fjerdedel av norske studenter «sliter psykisk». Og er det ikke da litt paradoksalt at de fleste av oss – meg inkludert – aldri ville gitt opp tiden vi lever i til fordel for et enklere liv i et forhistorisk samfunn, preget av en enklere forståelse av hva det vil si å være menneske; hva det vil si å leve?
En tid mellom tidsaldre
Vi lever i en ambivalent tid preget av uendelig mange (valg)muligheter og ekstremt rask teknologisk utvikling, som krever konstant tilpasning og store usikkerheter knyttet til fremtiden. Men fremtiden vil bringe store endringer. Vi er på vei inn i en tid hvor kunstig intelligens kommer til å ligge til grunn for alt annet. Akkurat hvordan det kommer til å utspilles vet vi ikke. Det vi derimot vet, er at mange av våre viktigste valg kommer nok til å bli tatt for oss.
Det er klart, allerede i dag dirigeres livene våre i større grad enn vi innser. Etterhvert som alt kobles opp mot internett kartlegges interessene, preferansene og meningene våre; hvilke politiske og religiøse ideologier vi identifiserer oss med; og hvilke nettverk vi tar del i. Smarte algoritmer bruker disse dataene til å påvirke oss på ulike måter.
Framtidstenkere som Elon Musk og Yuval Noah Harari har spådd at etterhvert som kunstig intelligens forstår oss bedre enn vi gjør selv (og det vil ikke bli lenge til), kommer den til å velge for oss hva vi bør studere, jobbe med, hvilke venner og kjærester vi bør velge, hvem vi bør gifte oss med – ja, hva vi bør gjøre med livene våre. Etterhvert som bioniske organer og avansert genmodifiseringsteknologi utvikles, trenger vi ikke bekymre oss like mye for aldring og kronisk sykdom. Det er lett å bli skeptisk – iallfall om man har sett Black Mirror – men kanskje kunstig intelligens kan lette på trykket modernitetens frihet har lagt steinalderhjernene våre?
Det 21. århundret er en veldig spesiell tid å få oppleve: En tid mellom tidsaldre, et vendepunkt i menneskets historie.
Vi kan selvfølgelig ikke gjøre annet enn å spekulere. Det jeg tror vi kan være sikre på, er at det 21. århundret er en veldig spesiell tid å få oppleve: En tid mellom tidsaldre, et vendepunkt i menneskets historie. Vi beveger oss i full fart mot en uviss fremtid i en verden hvor kortene stokkes flere ganger mellom generasjonene. Selv om det blir engstelige mennesker av oss, er det noe underlig og fantastisk ved at vi i det hele tatt kan gjøre oss disse refleksjonene – så får vi heller lære oss å forstå vår egen angst bedre. For det er ingen vei ut av friheten vi har jobbet så hardt for å oppnå – vi kan ikke gjøre annet enn å pusle videre og håpe at brikkene vil falle på plass.