Hans Christian Paulsen, leder i studentutvalget ved det Samfunnsvitenskapelige Fakultet. Foto: Cassandra Opsvik Ferreita
Dagens samfunn krever at man leverer resultater på kontinuerlig basis, i en rekke forskjellige situasjoner. Utdannelsen vi får ved det Samfunnsvitenskapelige Fakultetet virker derfor utdatert. Det er tvilsomt at evnene som kreves i det moderne arbeidsliv best utvikles gjennom en kombinasjon av store forelesninger, selvstudium og én tellende vurdering i hvert fag. Professor ved Institutt for Statsvitenskap Bernt Hagtvet har uttalt at det Samfunnsvitenskapelige Fakultet er som en pølsefabrikk. Vi mener analogien er treffende, og at målsetningene til universitetet, eksemplifisert gjennom strategidokumentet Strategy 2020, framstår svevende sammenlignet med realitetene studenter møter.
Formuleringer i UiOs 2020 rapport som «Students will apply to the University of Oslo knowing that they will receive a top education at an international level», er vanskelig å ta alvorlig. Det er først og fremst forskningen ved fakultetet som holder et internasjonalt nivå – ikke undervisningen. Forskning og publiseringspoeng gir størst utslag på internasjonale rangeringslister, men utdanningen av gode samfunnsvitere er en like stor del av universitetets mandat
Hvis vi skal strekke oss etter de beste universitetene internasjonalt, holder det ikke å velge de billige løsningene. De fremste universitetene i verden har en ratio mellom akademisk ansatte og studenter som vi ikke er i nærheten av, og er derfor også i stand til å tilby en helt annen nærhet og oppfølging i undervisningen. Det koster penger, men det er også det som gir de beste kandidatene ved endt studieløp. Hvis vi skal løfte UiOs status opp på et toppnivå, må vi ha studenter som har fått en utdannelse som legger grunnlaget for suksess utenfor Blindern. Vi mener at en videreføring av dagens undervisningsmodell vil være mer kostbart enn å investere i en undervisningsmodell av internasjonal kvalitet. Dagens masseproduksjon av studenter er en vanvittig bruk av økonomiske ressurser og sløsing av menneskelig talent.
Finansieringsordningen av universitetene belønner kvantitet foran kvalitet, og dette er hovedårsaken til svikten i undervisningskvalitet. Det strukturelle grunnlaget for finansiering av høyere utdanning må derfor endres fra politisk hold. Samtidig mener vi at universitetsledelsen har et ansvar for å prioritere undervisningskvalitet, og ta valg som går på tvers av pengestrømmen. Det fordrer et studentengasjement, vi bør kreve kvalitet i utdanningen som legger grunnlaget for framtidig yrkeskarriere.