Hva nå, Tyrkia?

Over ett år har gått siden kuppforsøket i Tyrkia fant sted 15.juli 2016. I dagens Tyrkia står prinsippene om demokrati og menneskerettigheter under stadig økende press. 

Amnesty International står som et fyrtårn i kampen for menneskerettigheter. De kjemper innbitt for prinsipper som ytringsfrihet, religionsfrihet og demonstrasjonsfrihet, og yter sterk motstand mot diskriminering, tortur og overgrep verden over. Hva mener de om den prekære menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia? Jeg har tatt turen til Amnesty International sitt hovedkontor i Oslo for å drøfte saken sammen med Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver i Amnesty. Når jeg ber henne beskrive dagens menneskerettighetssituasjon i Tyrkia, lyder svaret klart:  

– Utviklingen i Tyrkia går farlig fort i veldig gal retning. 

Erdogan var et håp om demokrati  

– Den gangen Erdogan ble statsminister, var det nok mange som håpet at han skulle ta Tyrkia i en mer demokratisk retning. Det var visse tegn som tydet på at man hadde grunn til å håpe på det, men de siste årene viser at det håpet dessverre brast, forklarer Ekeløve-Slydal 

Den økende skepsisen og motstanden mot Erdogans lederstil og politikk kom særlig til uttrykk under Gezi-park demonstrasjonene i 2013. 

– Det har aldri i nyere tyrkisk historie vært så mange mennesker ute på gatene i protest mot politivold og krenkelsene av ytringsfrihet. Det skjedde over hele Tyrkia: Millioner av mennesker kom sammen på tvers av politisk tilhørighet, tro, kjønn og alder for å si at “Nok er nok!” 

Demonstrasjonene i 2013 ble brutalt slått ned. 

– Det var massiv politivold, tåregass og kuler, forteller Ekeløve-Slydal. Mange ble drept eller skadet for livet. Erodgan valgte å ikke lytte til det tyrkiske folket, men prøvde å legge skylda på utenlandske agenter. Her burde han ha tatt sitt eget folk på alvor, og stilt spørsmål ved hva disse demonstrasjonene egentlig handlet om. 

En heksejakt 

16. juli i fjor sommer ble det gjort et forsøk på å kuppe makten i Tyrkia.

– Amnesty fordømmer ethvert forsøk på å kaste en lovlig og valgt regjering med vold. Praksisen som vi ser nå i etterkant av kuppforsøket er vi derimot ikke noe mindre kritiske til, sier Ekeløve-Slydal. Det kan synes som om det tyrkiske regimet anvender kuppforsøket for alt det er verdt til å styrke sin egen makt: Regimet har satt i gang en heksejakt på alle de ønsker å bli kvitt eller stoppe kjeften på. En massiv jakt på alt fra journalister, menneskerettighetsforkjempere, advokater, dommere, politikere, lærere, leger, og mange offentlige ansatte. 

Mange mennesker har blitt arrestert, og enda flere har mistet jobben. Det råder stor usikkerhet rundt hvorfor folk arresteres, samt hva som er grunnlaget for anklagene politi og påtalemyndigheter legger fram. Tallet på de som blir tatt øker stadig: 

– Over 100 000 mennesker i offentlig sektor har blitt sparket. Det sitter 50 000 mennesker i varetekt, som fremdeles ikke har fått prøvd sakene sine for en domstol. Mer enn 3800 organisasjoner har blitt forbudt og stengt. Så mange som 1/3 del av tyrkiske dommere, det tilsvarer omtrent 5000, har fått sparken. Over 130 journalister sitter fengslet. Tyrkia er det landet i verden hvor det sitter flest journalister fengslet. Det er helt enkelt en forfølgelse og praksis som mangler sidestykke i dagens Europa, sier Ekeløve-Slydal alvorlig.

Regimet har satt i gang en heksejakt på alle de ønsker å bli kvitt eller stoppe kjeften på. 

Amnesty Tyrkias ledere tatt 

I sommer opplevde Amnesty International at to av deres mest sentrale ledere i Amnesty Tyrkia ble arrestert og anklaget etter terrorparagrafen. Angrepet på Taner Kilic og Idil Eser føyer seg inn i rekken av de mange pågripelsene som har foregått i Tyrkia helt siden kuppforsøket. Dette vitner om det store presset menneskerettighetene i landet står under. 

– Taner Kilic, styreleder i Amnesty Tyrkia, ble arrestert 6 juni samtidig med en gruppe andre advokater. Idil Eser, generalsekretær i Amnesty Tyrkia, ble arrestert 5 juli på en åpen workshop sammen med åtte andre menneskerettighetsforkjempere fra andre organisasjoner, deriblant en svensk og en tysk statsborger. De sitter fremdeles fengslet. Dersom det hele ikke hadde vært så tragisk så hadde jeg kalt det en parodi, sier Ekeløve-Slydal. Det er likevel viktig å si at dette er Amnesty sine folk, og at vi agerer deretter. 

Gammelt grums 

Hvorfor ser vi i dag en tendens til økende brudd på menneskerettighetene i Tyrkia?  

– Det er ikke noe nytt at Tyrkia bryter menneskerettighetene. Tyrkia er et land som har en utrolig stygg historikk når det gjelder brudd på menneskerettighetene. En periode var det henrettelser på åpen gate, og man visste at det var regimet som stod bak. Forfølgelse, fengsling, utbredt bruk av tortur og drap har vært et stort problem langt tilbake i tid, forklarer Ekeløve-Slydal. Brudd på menneskerettighetene er egentlig ikke noe nytt, det som er nytt i Tyrkia er at menneskerettighetsbruddene i visse perioder har blitt færre. 

Erdogan «tar en Putin» 

Når Erdogan kom til makta i 2003 hadde Europa troen på at han skulle skape et demokratisk Tyrkia. Han startet en prosess mot et mer åpent og demokratisk samfunn, men etter hvert falt landet tilbake til den undertrykkende og alvorlige menneskerettighetssituasjonen vi ser i dag.  

– Erdogan strekker seg svært langt for å sikre og styrke sin makt. Han har blant annet endret grunnloven slik at presidentens mandat, som tidligere var en slags symbolfunksjon, er utvidet med store fullmakter og med stor reell makt. 

Statsministeren sitter uten betydelig påvirkningskraft, og må pent føye seg etter president Erdogans retningslinjer og preferanser. 

– Vi kan si det slik at Erdogan «tok en Putin», sier Ekeløve-Slydal. 

 

Polarisert  

– Tyrkia er et delt samfunn. Et land uten reell ytringsfrihet, hvor myndighetene har nærmest monopol på radio, tv og aviser. Det er veldig få uavhengige eller opposisjonelle medieaktører igjen.  

Myndighetene styrer i praksis meningene som når ut til det tyrkiske folk. 

– Mangelen på reell forsamlingsfrihet og demonstrasjonsfrihet gjør at det ikke er mulig å drive en ordentlig valgkamp. I tillegg har Erdogan og hans regjering fengslet flere politikere, blant annet fra det pro-kurdiske partiet HDP. Å bringe opp et alternativ til Erdogan er derfor svært vanskelig, sier Ekeløve-Slydal. 

Til tross for et manglende grunnlag for å drive valgkamp i Tyrkia, viser det tyrkiske folket motstand. Ekeløve-Slydal forklarer at ved det siste valget, i 2015, var Erdogan sikker på at han og AKP skulle vinne en brakseier, men slik gikk det ikke. Nesten 50% av det tyrkiske folk ønsket å ha AKP og Erdogan ut av regjeringen. Det er en dyp splittelse mellom konservative tyrkere som støtter opp om Erdogan, og mer liberale, sekulære tyrkere som ønsker et nytt styre i hjemlandet sitt. 

Lever i konstant frykt 

Etter kuppet føler mange at det er stor grad av uforutsigbarhet med hensyn til hvem som kan bli arrestert og fengslet. 

– Det er ikke lenger bare de tydelige motstandere av styresmaktene, de vi kan kalle «the usual suspects», som blir tatt. Ingen kan vite om de står på myndighetenes lister, eller står i risiko for å bli arrestert. Hvis myndighetene ønsker å ta noen konstruerer de helt enkelt en anklage. 

Frykten for at å være nestemann som hentes av politiet og sikkerhetstjenesten er stor. 

– En av mine gode venner som er professor i internasjonal og konstitusjonell rett sier dette til meg: «Jeg kan aldri vite når jeg er ferdig med en forelesning om de står og venter på å ta meg. Flere av mine kolleger er allerede tatt». Han underviser sine studenter i menneskerettigheter, forklarer Ekeløve-Slydal. 

Erdogans regime påvirker også situasjonen i Europa. 

– Regimets hender når langt ut i Europa og til de tyrkiske miljøene der.  

I Norge bor det mange tyrkere som i sin tid kom hit som innvandrere. De er norske statsborgere, men har også et tyrkisk statsborgerskap. 

–Mange har slekt, venner og hus i Tyrkia, og drar gjerne på sommerferie dit hvert år. I sommer var det imidlertid mange som ikke våget å dra i frykt for at de risikerte å bli tatt av tyrkiske myndigheter. Flere som har reist til Tyrkia har fått opplyst at det er noe «feil» med passene deres, og sitter fremdeles fast i landet. De våger ikke å bruke sine norske pass i frykt for framtidig utestengelse fra Tyrkia, sier Ekeløve-Slydal med et alvorlig uttrykk.  

Hvordan skal det gå videre med Tyrkia?  

– Så lenge det sittende regimet er ved makten og følger den kompromissløse linjen de har nå, er det vanskelig å være optimistisk når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet. 

Erdogan er en svært populær mann i den halvdelen av befolkningen som støtter ham.  

– Mangelen på ytringsfrihet, politisk frihet og rettssikkerhet gjør det vanskelig for den halvdelen av befolkningen som er kritiske til regimet å få til en endring. 

Tyrkia er en viktig alliert for Europa gjennom medlemskap i NATO, Europarådet, og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) – institusjoner som er ment å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. 

– Resten av Europa må agere. Norske myndigheter må i enhver samtale med tyrkiske myndigheter ta opp menneskerettighetssituasjonen. Internasjonale forum som FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetsråd må våge å kritisere dem. Europarådet, med Torbjørn Jagland i spissen, må bli mye tøffere og tydeligere ovenfor Tyrkia, konstaterer Ekeløve-Slydal. 

Til slutt understreker hun: 

– Menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia må alltid være på dagsorden i internasjonale sammenhenger og i enhver dialog med Tyrkia. Vi har ikke råd til å la noe være uprøvd, i et forsøk på å påvirke utviklingen i Tyrkia på en positiv måte.