Alle har hørt om folkemordet i Rwanda. I løpet av hundre blodige dager ble såmange som 800 000 Tutsier myrdet, av den konkurrerende folkegruppen Hutuene. De færreste har hørt om krigen som kom etterpå.
Foto: Tiggy Ridley (flickr)
Folkemordet i Rwanda er kjent for de fleste. Sjokkerende og brutal, med deltagelse fra alle samfunnslag. Folkemordet er blitt selve symbolet påinternasjonal ineffektivitet i møte med menneskerettighetsbrudd i stor skala. De færreste er imidlertid klar over at folkemordet i Rwanda destabiliserte en hel region og ledet til to kriger som involverte ni afrikanske stater. Har du hørt om Kongokrigen?
Kongokrigen har blitt referert til som den afrikanske verdenskrigen. Krigen beregnes åha tatt opp mot seks millioner menneskeliv, inkludert alle fordrevne som omkom av sykdom og sult. Fredsavtalen ble ikke sluttet før i 2002. DR Kongo har til alle tider vært hjemsøkt av ulykke. Fra vanstyre under den belgiske Kong Leopold, til borgerkrigslignende tilstander i etterkant av frigjøringen. Det som utløste en faktisk, internasjonal krig var imidlertid flyktningestrømmen fra Rwanda etter 1994, og den påfølgende invasjonen av rwandiske styrker i 1996.
En slutt på folkemordet
Det var ikke internasjonale styrker som endte folkemordet i Rwanda. Det var den tutsi-dominerte,
politisk-militære geriljagruppen Rawandan Patriotic Front (RPF) som nedkjempet styresmaktene og tok kontroll over landet. RPF bestod i all hovedsak av eksiltutsier bosatt i Uganda, der en stor del av dem hadde vært en del av Yoweri Musevenis National Resistance army, som grep makten i 1986. RPF utløste en borgerkrig i 1990 da de innvaderte Rwanda, i håp om åstyrte presidenten og fårett til åvende tilbake til hjemlandet. Invasjonen mislyktes pågrunn av belgisk og fransk støtte. I 1994 var det imidlertid ikke snakk om europeisk innblanding.
Utstyrt med ugandiske våpen tok RPF seg inn i Rwanda og stoppet det 100 dager lange folkemordet. RPFs leder ble utropt til visepresident, men presidenten var fra den langt større Hutu befolkningen. Human Rights Watch dokumentert en rekke overgrep mot sivile i perioden før og umiddelbart etter RPFs maktovertagelse. Dette ledet til en enorm flyktningstrøm ut av Rwanda. 1,4 millioner sivile Hutuer fulgte de tidligere politiske lederene over grensen til Zaïre, senere kjent som Den demokratiske republikken Kongo. Derfra organiserte de en rekke angrep påden nye regjeringen.
Kongokrigen begynner
Delvis for åfåslutt påde militære fremstøtene, men ogsåfor åfåtak i de ansvarlige bak folkemordene, invaderte Rwanda Zaïre i 1996. Dette utløste en internasjonal krise med store konsekvenser. Invasjonen utløste et kupp der Laurent Kaliba ble innsatt som president og dermed erstattet den tidligere diktatoren Mobutu Sese Seko. Dette skjedde med internasjonal hjelp både fra Rwanda, Uganda, Burundi og Angola. Laurent Kaliba viste seg imidlertid åikke være den støttespilleren regjeringen i Rwanda hadde håpet på. Kalibas regjering klarte ikke ta kontroll over store områder av DR Kongo, som hadde utviklet seg til et fristed for militser fra nabolandene under Mobutu. Hutu-militsene som stod bak store deler av folkemordet, kalt Interahamwe, fortsatte ikke bare angrepene påregjeringen i Rwanda, men ogsåpåtutsier i øst i DR Kongo. Mange av disse var født i DR Kongo, ettersom tutsi-flyktninger hadde krysset grensen fra Rwanda i en årrekke. Ryktene begynte ogsåågåom at Kaliba ikke bare unnlot åslåned påInterahamwa, men ogsåstøttet dem. Samtidig opprettet han et godt forhold til Sudan, noe som fremmedgjorde Uganda. De internasjonale styrkene som hjalp Kaliba til makten vist seg lite villig til åvende hjem etter maktovertagelsen. I et forsøk pååvise selvstendighet og bekjempe rykter om åvære en nikkedukke for utenlandske krefter, utviste Kaliba alle utenlandske militære rådgivere. De siste Rwandiske styrkene forlot DR Kongo 29. juli 1998. 20 dager senere var de tilbake, alliert med Kabilas motstandere for åfrata ham makten. Det ble starten pådet mange kaller den andre Kongo krigen.
Foto: Steve Evans (flickr)
Krigens andre fase
Den 4. august landet et fly med styrker fra Uganda og Rwanda i en militærbase i DR Kongo. De 150 utenlandske soldatene overtalte de 10-15 000 soldatene som befant seg der til åstøtte dem i kampen mot Kaliba. Dette sammenfalt med et politisk kupp, utført av Kalibas tidligere allierte. Kaliba var imidlertid en mer populær president enn Mobutu hadde vært, og nøt godt av internasjonal støtte. Angola støttet ikke Uganda og Rwanda slik de hadde gjort ved første invasjon. I stedet engasjerte Angola og Zimbabwe seg påKabilas side. Anti-Kabila styrken klarte derfor ikke ågjennomføre det planlagte kuppet, og måtte nøye seg med kontroll over den østlige delen av DR Kongo. Namibia og Chad sendte ogsåstøtte til Kabila og det ryktes om at ogsåSudan var involvert.
Etter at det ble klart at de ulike nasjonale styrkene ikke ville klare ånedkjempe hverandre i regulær konflikt ble krigen endret til en krig gjennom ulike militser væpnet av hvert land. Mange av disse hadde bakgrunn fra borgerkrigen i Rwanda, men det var ogsåegne militser fra DR Kongo, Burundi, Angola, Uganda og visstnok fra Sudan. I 1999 kom den første fredsavtalen mellom landene, selv om den var plaget av gjentatte løftebrudd.
En ustabil fred
Det store skiftet kom i 2001, da Kabila ble myrdet av ukjente gjerningsmenn og ble etterfulgt av sønnen Joseph Kabila. Lederskiftet var starten påen periode med større støtte om sentralmakten i Kongo. Mange medlemmer av militsgruppene meldte overgang til Kabila. Dette muliggjorde en fredsavtale mellom Rwanda og DR Kongo, der Rwandiske soldater forlot landet permanent for første gang påseks år. Avtalen var betinget av en lovet avvæpning av Interahamwe militsen. Uganda trappet ned sitt militærenærvær for i stedet innlede et samarbeid om åfåen størst mulig andel av Kongos oljeressurser. En fredsavtale mellom myndighetene og en rekke opprørsgrupper i desember 2002 markerte den formelle slutten påKongokrigen.
Til tross for fredsavtalen er DR Kongo fortsatt et land uten et stabilt styresett. Militsgrupper har nektet ålegge ned våpnene, og er fortsatt delvis finansiert av nabolandene plager grensene. Store deler av landet motsetter seg sentralisering. I øst dominerer fortsatt militser fra Rwanda, mange har sett dette som Rwandas forsøk pååtilrane seg en bit av uregjerlige DRKongo. Litt lenger nord har DRKongo blitt brukt som tilfluktssted for The Lords Resistance Army, med den mye omtalte lederen Joseph Kony. Dette er et område som pågrunn av mangel påinfrastruktur er fullstendig utilgjengelig for omverdenen. Infrastrukturen i resten av landet er ogsåfraværende, strøm er mangelvare i et land med nok energi til åforsyne hele kontinentet, og folk sulter i et av de mest fruktbare landene i verden. Kongo er ogsåblitt kalt verdens voldektshovedstaden.
Vi hører aldri om de enorme konsekvensene folkemordet fikk for regionen som helhet. De aller fleste av oss vet knapt hva som gjorde at folkemordet i Rwanda tok slutt. Likevel er de fleste norske og europeiske ledere vel verserte i åsnakke om at vi måunngået nytt Rwanda. Vi må unngå et «nytt» Rwanda i Syria og i Irak. Samtidig overser vi at Rwanda fortsetter i Kongo.