Reform av finansarkitekturen var på alle kritikeres lepper da USAs finanssystem brøt sammen i fjor. I utviklingsmiljøene så mange finanskrisen som en mulighet. Men hvilke endringer har den egentlig gitt støtet til?
Tekst: Ingrid Harvold Kvangraven
Vi husker alle 15. september. Lehman brothers erklærte seg konkurs og bankierer verden over stilte seg spørsmålet: om Lehman kan gå under, hvem er egentlig trygge? Derfra eskalerte krisen, og vi stod plutselig overfor den verste finanskrisen på sytti år.
Den globale finanskrisen som førte til sammenbruddet av Lehman Brothers, Bear Stearns og Merill Lynch har ført til ustabilitet på finansmarkedet. Blant finanskrisens årsaker står manglende overvåking av amerikanske investeringsbanker sentralt. Men finanskrisen er ikke bare amerikas krise. Store deler av verden er hardt rammet.
Finanskrise – grunn til å reformere finanssystemet?
I kjølvannet av krisen, har aktivister, politikere, ledere og akademikere verden over tatt til orde for omfattende reformer. Mange mente at IMF og Verdensbanken har utspilt sin rolle og at de enten må reformeres, eller legges ned. Seminarer og workshops ble organisert hvor vi diskuterte hvordan dette skulle gjøres. Skulle man opprette noe helt nytt? Skulle man nøye seg med regionalbankene? Om institusjonene ikke ble lagt ned, hvordan skulle man da reformere dem? Det var en del uenigheter om hvordan dette burde gjøres, men en ting var det enighet om: dagens system måtte endres drastisk.
Frankrikes og EUs president, Nicolas Sarkozy, og den britiske statsministeren, Gordon Brown, har gitt uttrykk for misnøye med finansinstitusjonene. Mens Sarkozy krever grunnleggende forandringer i IMF og Verdensbanken, etterlyser Brown et nytt Bretton Woods system. ”Institusjonene vi har bygget er utdaterte”, sier Brown. Ifølge Soria Moria-erklæringen støtter også Norge arbeidet for styrking av utviklingslands innflytelse i Verdensbanken.
Mange var opprømte over muligheten krisen bar meg seg. Kanskje ville kaoset åpne dørene for gjennomgripende reformer? Blandt de som holdt hodet kaldt var nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz. I en kronikk i The Guardian peker han på at det tok verden 15 år og en verdenskrig før den tok seg sammen og adresserte svakhetene i det globale finanssystemet som bidro til depresjonen på 1930-tallet. Om det skal så mye til denne gangen også, må verden forberede seg på tøffe tider.
For ti år siden, da Asias finanskrise sjokkerte verden, raste også en diskusjon om behovet for å reformere den globale finansarkitekturen. Lite – altfor lite, skulle det vise seg – ble gjort. Stiglitz tenker at forslag om reform fra makthavere på den tiden var et forsøk på å roe ned kritikere, uten å egentlig ville forandre et system som mange tjente på at fortsatte å eksistere.
Hvor ble det av reformene?
Det har gått ett år siden denne krisen, som skulle forandre så mye av den globale finansstrukturen. Det er nå på tide å se tilbake på hva som egentlig har skjedd i året som har gått.
Bare noen måneder etter finanskrisens nedoverspiral ble utløst i fjor, møttes lederne av G20-landene, og ble enige om å gi IMF og Verdensbanken en nøkkelrolle i fremtidens finansarkitektur. De ble da også enige om at institusjonene trenger reformer, særlig i forbindelse med stemmevekter. På G20-møtet i april i år lyktes de imidlertid ikke i å legge grunnlag for en vesentlig forandring i den globale økonomiske arkitekturen. De bestemte seg isteden for gjøre store summer tilgjengelige for Verdensbanken og IMF, uten noen klar plan for reform av disse institusjonene.
G20 allokerte $1.1 billion (engelsk: trillion) til IMF og Verdensbanken. IMF får brorparten av dette beløpet, men kun 5 % vil gå til de fattigste 49 landene i verden. Siden 1980-tallet, har både Verdensbanken og IMF blitt kritisert for å knytte makroøkonomiske betingelser som deregulering og liberalisering til utlån til utviklingsland. Ettersom slik økonomisk politikk i USA bidro til utbruddet av finanskrisen, er mange svært skeptiske til at IMF og Verdensbanken skal fortsette å stille slike betingelser.
Det er imidlertid uklart i hvilken grad dette vil være tilfellet for de nye lånene finansiert av G20. Kritiske røster, som Bretton Woods Project, har derfor uttrykt bekymring for at de rike landene ikke har lært noe av Asiakrisen, da betingelsene fra IMF forverret krisen i mange land.
Verdensbanken og IMF er likevel inne i prosesser for å reformere måten de styres på. Mellominntektsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika garanteres økt innflytelse i institusjonene etter reform, mens lavinntektsland ser igjen ut til å falle utenfor. Det er imidlertid lite trolig at de som nå er godt representert i styrene, Europa og USA, vil være villige til å redusere egen innflytelse. Spørsmålene om reform skal opp igjen på institusjonenes årsmøter til høsten, og etter planen skal IMFs reform fullføres innen 2011. Verdensbanken vil følge etter.
En sommer med små reformer
I juli kom IMF med en slags redningspakke for utviklingsland rammet av finanskrisen. $17 milliarder skulle gjøres tilgjengelig for utviklingsland, fordelt på fem år fremover. Dette virker ved første øyekast sjenerøst, men om man undersøker hvor disse pengene egentlig kommer fra, vil man bli skuffet. Det viser seg at IMF selv bare stiller med $2.3 milliarder. I overkant av $14 milliarder skal altså hentes inn fra eksterne kilder. Noe vil komme fra IMFs gullsalg, men ettersom profitten fra gullsalget fordeles i forhold til hvor store finansielle bidrag medlemslandene i IMF stiller med, vil svært lite tilfalle utviklingsland.
IMF regner med å få en del av de nødvendige midlene til redningspakken sin fra vestlige land. Dessverre vil sannsynligvis disse bidragene gå ut over landenes bistandsbudsjett. Altså vil større andeler av vestlige lands bistandsbudsjett gå til IMFs finanspakke, og mindre til andre utviklingsprosjekt. Norge har stilt 30 milliarder kroner i ekstra lånemidler tilgjengelig for IMF.
I tillegg redesignet IMF i løpet av sommeren en rekke programmer som går til lavinntektsland. Mange nye navn har blitt konstruert, men rammeverket synes ikke å ha forandret seg noe særlig. Det europeiske nettverket for gjeld og utvikling (EURODAD) kritiserer pakken for å la mye tilbake å ønske. Dette fordi den ikke inneholder noen mekanisme for å forhindre at ny gjeld oppstår, og fordi den verken inneholder nok ferske ressurser, eller noen garanti for slutt på skadelige betingelser.
Forventninger til høsten
På årsmøtene i Istanbul vil reform bli diskutert, og sivilsamfunnet er på hugget for å få igjennom konkrete resultater. Mange vestlige land er på vei opp på bena igjen. Det er viktig å få til reformer før disse landene mister følelsen av at dette er nødvendig for å håndtere krisen. Forandringene i IMF så langt er skuffende. La oss håpe mulighetene for reform denne gang er reelle, og at det ikke tar oss 15 år og en verdenskrig til før vi får etablert et reformert finanssystem.