Det har blitt sagt at man bør vurdere stater basert på hvordan de behandler sine svakeste. Dette er en målestokk vi liker godt her oppe i nord. Sosialdemokrati og velferdsstat har gitt oss et samfunn der vi tar vare på hverandre. Sikkerhetsnettene spenner vidt og bredt og selv om noen faller imellom fra tid til annen, er det stort sett ganske trygt å være svak i Norge (sammenlignet med andre land).
Men så var det alle disse «andre» da. Disse fra andre land. Mange var det som kom og ville ta del i den norske drømmen. Noen fikk lov, mens andre fikk avslag. Noen regjeringer gjorde det lettere å slippe inn, mens andre gjorde det vanskeligere. Det hele har ærlig talt lenge vært en politisk hengemyr forsøplet av xenofobi.
Noen kom seg gjennom hengemyren, andre snudde og dro hjem, mens enkelte satt fast. De kom seg verken frem eller tilbake. Med avslag på asylsøknaden kom de seg ikke videre og når veien tilbake var uaktuell av forskjellige grunner, var det langt mellom mulighetene. Noen av disse brøt reglene. De skapte seg et liv i hengemyren. Uten permanent oppholdstillatelse gjorde de som folk flest – de stiftet familie, arbeidet og bygget nettverk. Og så fikk de barn. Barn som ikke hadde gjort noe annet galt enn å bli født av foreldre uten oppholdstillatelse. Disse barna gjorde som sine foreldre, de gikk på skole og bygget nettverk. Noen kom seg så langt at de fikk seg en mastergrad og skrev bok om det å være ulovlig norsk, mens andre ennå ikke har rukket stort mer enn å lære seg at «Brann e´ best».
Norge har en stolt historie når det gjelder å ta vare på de svake. Men vi har også en tilsvarende stygg historie om å ikke ta vare på barna til de vi ikke liker. Det være seg samiske skolebarn, tyskerunger eller NS-barn. Skal vi virkelig gi asylbarna den samme oppveksten?
I disse dager finner den absurde rettsaken mot Nathan Eshete sted, der 7-åringen må bevise at han er tilstrekkelig norsk. Det holder ikke at han ikke har noe forhold til foreldrenes hjemland Etiopia, eller for den saks skyld at han har blitt stemt frem som Årets Bergenser 2012. Maria Amelie ble i påfallende samme absurditet sendt ut av landet, slik at hun kunne reise inn igjen og søke opphold selv.
Barn av ulovlige innvandrere har selv ikke gjort noe ulovlig. Å sende et barn ut av landet og splitte det fra hele sitt nettverk er forkastelig. Det samme vil det være om man splitter familien ved å sende foreldrene tilbake, mens barnet får bli.
Det er denne avisens mening at Høyesterett bør finne Nathan uskyldig i å være «ulovlig norsk» og dermed sette en presedens for hundrevis av andre asylbarn landet rundt. Norge vil bli dømt etter hvordan vi behandler disse sakene – la oss for en gangs skyld behandle barna til «de andre» på en ordentlig måte.
Helge Skivenes
Ansvarlig redaktør