Tekst: Siljan Juhls Tveitnes
For 395 år siden seilte Mayflower fra England til Nord-Amerika, det første av mange skip med mennesker som flyktet fra forfølgelse og fattigdom i Europa, i håp om å skape et bedre liv på den andre siden av havet. I dag ser vi en flyktningstrøm over Middelhavet fra Afrika til Europa. Drømmen om et bedre liv og å unnslippe krig, forfølgelse og fattigdom er et naturlig ønske og menneskelig behov.
De fleste stiller seg bak humanitære tiltak for å redde mennesker fra drukningsdøden som stadig truer langs den farlige sjøstrekningen mellom Nord-Afrika og Italia, dog ser mange også med argusøyne på den demografiske endringen en slik flyktningstrøm vil føre til i Europa over tid. Argumentene for å hjelpe flyktningene tenderer til å være følelsesladede og medmenneskelige, mens kritiske røster fremstår som pragmatiske og til tider kyniske.
Men er det virkelig slik at en ’’kaldhjertet’’ pragmatisk holdning til immigrasjon nødvendigvis er imot innvandring?
Det som i sin tid skilte emigranter til Amerika fra resten av den (stort sett) europeiske befolkningen var ikke bare flukt og forfølgelse, men vilje til å gi slipp på alt for å oppfylle drømmen om et bedre liv. Ikke alle har evnen til å sette seg i en båt med viten om at man mest sannsynlig aldri vil vende tilbake og at livet slik man kjenner det endres totalt. I denne forstand forekommer det her en form for ’’naturlig seleksjon’’, som følge av en verden i endring. Det er utenkelig at man velger å emigrere om det ikke er grunnet behovet for og troen på å kunne skape et bedre liv, men det er også dem som fortsetter å leve under kummerlige forhold, som ikke evner eller vil ta fatt på en strabasiøs ferd mot det ukjente. Amerikas ferd inn i historiebøkene har vært en sensasjonell reise fra emigranter i ukjent land til dannelsen av USA – historiens mektigste sivilisasjon – et land tuftet på den amerikanske drømmen og store sosiale forskjeller, men likevel et land fylt til randen av talent, innovasjon og skaperkraft.
I Europa i dag er de fleste argumenter mot innvandring opptatt av kostnadene dette vil føre med seg. Presset på velferdsstaten, økende arbeidsledighet, eurokrisen, og svekket tillit i befolkningen er bare noen av argumentene som medfører en innvandrerfiendtlig holdning.
Et stort problem er at vi tenker så kortsiktig i vår tilnærming til innvandring. I samtlige europeiske land blir det i dag født under to barn i snitt per familie. Dette betyr at befolkningstallet går ned. Samtidig blir det stadig flere eldre og stadig færre arbeidsføre som må opprettholde velferdsstaten. Vi trenger med andre ord immigrasjon for å i det hele tatt ivareta befolkningsstørrelse og økonomisk bærekraft. Anerkjente statistikker over makroøkonomisk vekst, viser at immigrasjon over tid også bidrar til denne veksten.
I tillegg er et sterkt argument at emigranten som klarer å komme seg helt fra Afrika til Europa, over Middelhavet og andre strekninger, er en person med viljestyrke og evne til å skape et bedre liv for seg selv. Er det ikke slike mennesker vi trenger for å drive samfunnet vårt fremover og få til den nødvendige veksten? Norge er også en naturlig destinasjon, ikke bare sett fra immigrantens ønske om et bedre liv, men også fra Norges potensielle evne til å tilrettelegge muligheten for et slikt liv, bygget på likhetsidealet som vi ideelt sett ønsker skal prege vårt samfunn. Dette medfører nødvendigvis at betraktelig flere ressurser må frigjøres, slik at en virkelig integrering kan finne sted.
På lik linje med resten av befolkningen vil innvandrere dermed få tilgang til utdanning og lønnet arbeid.
Vi trenger arbeidskraft, og vil trenge den desto mer i fremtiden.
Vi trenger befolkningsvekst, og vi trenger flere i arbeid for å støtte opp om økonomisk bærekraft.
Vi trenger mennesker med viljestyrke og pågangsmot for å styrke økonomien.
Vi trenger å holde følge med en økonomisk globaliserende verden hvor mennesker fra alle bakgrunner interagerer og konkurrerer på tvers av grenser.
Vi trenger den kulturelle innsikt og den verdensforståelse immigrasjon kan gi oss.
Norge kan ikke isolere seg fra resten av verden uten å ende opp akterutseilt. Det er på tide å skifte strategi. Det er ikke bare vi som på humanitært grunnlag må hjelpe immigranten. Vi må også på et pragmatisk og økonomisk rasjonelt grunnlag la immigranten få hjelpe oss.