Det er ikke lenger noe hemmelighet at vi bruker alt for mye plast. Er det noe vi har snakket mye om i år, så er det plast – og jeg har ikke planer om å la saken passere uten å pirke litt i den selv.
Tekst: Kristin Bjerke, student ved Høyskolen i Lillehammer, ekstern bidragsyter
Bilde: Cristian Newman, via unsplash.
Jeg synes det er bra at så mange bryr seg – da blir det faktisk iverksatt tiltak, selv om det kanskje er mange som tilsynelatende engasjerer seg uten å gjøre så mye med det. Alle monner er med på å dra oss i riktig retning, og at eksempelvis flere tar med seg eget handlenett i butikken er fint å se. Likevel er det lett å føle seg maktesløs ovenfor det som er de virkelige utfordringene med plast. Det er avokadoene som er pakket inn i dobbelt med plast. Det er pakken med den ferdigskivet ost hvor det ligger et plastark mellom hver eneste skive. Det er pakken med crabsticks, hvor hver og en er pakket inn i plast. Det er tannbørsten i plast som brytes ned til mikroplast som forsvinner ut i havet og dreper alt det vakre som finnes der. Uendelige mengder og lag med unødvendig plast er det som samlet utgjør det store problemet. Det er ikke til å stikke under en stol at plast er en god måte å forlenge holdbarheten til mat på, så helt unyttig er det ikke. Men om man hadde holdt seg til det absolutt nødvendige, hadde kanskje færre fisker og sjødyr mistet livet?
Uendelige mengder og lag med unødvendig plast er det som samlet utgjør det store problemet.
Latskap + kildesortering = ikke match
Nyheten om hvalen som ble skylt i land med magen full av plast tok Norge med storm. Plutselig skulle alle engasjere seg i plastbruken og ta med egne handleposer på butikken. Men hva gjør man med all plasten som er nødvendig å bruke? Jeg tror dette er et større problem enn selve plastbruken. Jeg bor i Lillehammer, og her er det ikke noe form for kildesortering av søppel. Husstanden jeg bor i har fått vår egen søppelkasse til glass og metall (noe jeg synes er utrolig bra, da blir det litt enklere for de som synes det er et slit å ta med seg metallboksene til nærmeste sorteringspunkt), men ellers går alt av matavfall, plast og restavfall i samme pose, i samme søppeldunk. Hjemme hos mamma og pappa i Oslo har vi fire forskjellige søppelposer på kjøkkenet. En til matavfall, en til plast, en til papp og en til restavfall. I tillegg til glass og metall, batterier og annet farlig avfall. I begynnelsen synes jeg det var forferdelig irriterende å måtte løpe rundt på hele kjøkkenet for å finne riktig søppelpose, men etter hvert som jeg har blitt eldre ser jeg hvor utrolig bra dette tiltaket er.
Hvem skal ta på seg ansvaret for dette? Er det du og jeg som må rope litt høyere, reagere litt mer og si ifra enda klarere?
Hvem skal så ta på seg ansvaret for dette? Er det regjeringen som må sette ned foten? Er det matprodusentene? Er det butikkeierne? Eller er det du og jeg som må rope litt høyere, reagere litt mer og si ifra enda klarere om at dette ikke går lenger? De fleste av oss vil at kjedelige ting skal kunne gjøres så fort som mulig, og med minst mulig energi brukt. Det å måtte tenke seg om både to og tre ganger før du kaster den tomme leverposteiboksen blir litt for meget for de aller fleste. Det enkleste er jo selvfølgelig å drite i alle andre, kaste alt i samme pose og slippe å tenke mer på det. Helt til det en dag skjer noe katastrofalt på grunn av at vi ødelegger jorda på denne måten. For ja, det kan skje. Og hvem har ansvaret da?
Manglende (gode) holdninger
Einar Irgens skriver i et innlegg på nordnorskdebatt.no den 27/04/17 at to poser til søppelsorteringen burde være nok. «Min teori er at langt flere vil gidde å sortere søpla si dersom de kun har to poser å forholde seg til: en for mat og en for resten» skriver han, og sikter til at sortering av alt annet enn mat har lite for seg. Hvorvidt dette er sant skal ikke jeg gå inn på nå, men poenget hans er uansett viktig: flere vil gidde å sortere søppel om det hadde vært enklere. Alternativt er man nødt til å bli mer bevisst på hvorfor det er viktig å gjøre det. I forbindelse med en diskusjon om mulig bruk av kildesorteringsrobot som sorterer alt søppelet for oss, sier Håkon Jentoft i en artikkel på nrk.no (21/03/2013) at det er verdt å opprettholde kildesorteringen i hjemmet for å holde på de gode holdningene til befolkningen. Om befolkningens holdninger er så gode – gitt den enorme mengden plast på avveie – vet nå ikke jeg.
Hvor vanskelig skal det egentlig være å bruke mindre plast, sortere plasten du først bruker og resirkulere litt bedre? Jeg mener at du ene og alene har ansvaret for det lille du kan gjøre, som har en enorm betydning i det store bildet. Hva angår unødvendig emballasjebruk og kildesorteringsystemer, må vi fortsatt snakke mer om. Her er det enda en lang vei å gå.
Kilder:
Einar Irgens, Nordnorsk Debatt, https://nordnorskdebatt.no/article/marginalt-katastrofalt
Unni Eikeseth, «Sortere søpla betre enn menneske», https://www.nrk.no/viten/sorterer-sopla-betre-enn-menneske-1.10957151?fbclid=IwAR1Izk7rBjRuW1S-fcJ_mdfq0-V6ab7OGqy4cggu_-RYaMu__uw4OCs2O-g