Det har blitt snakket og skrevet mye om den høyrepopulistiske bølgen som har rullet over hele den vestlige verdenen. Høyrepopulistiske partier har fått betydelige oppslutning i flere vestlige land. George Orwells “The Road to Wigan Pier” fra 1937 belyser ett av mange perspektiver på hvorfor det har blitt slik.
Tekst: Nicolas Schwarz
Foto: Roya Ann Miller/Unsplash
I 1937 skrev den britiske forfatteren George Orwell (kjent fra boken “1984”) en reportasje om livet i den daværende arbeiderklassen i Storbritannia. Boka “The Road to Wigan Pier” består av to deler; den første delen omhandler Orwells reise til arbeiderfolk i Lancashire og Yorkshire, den andre er en detaljert analyse om sosialismens tilstand. Orwell, som kalte seg selv en sosialist, prøvde å avsløre årsaker til at mange i arbeiderklassen ikke følte seg tiltrukket til sosialisme, selv om de ville hatt nytte av det ifølge ham. Hans argumenter kunne ikke vært mer aktuelle i dag:
Høyrepopulistiske partier har fått betydelig oppslutning i flere vestlige land. Trump ble valgt som president i USA, britene stemte for Brexit i 2016. I fjorårets forbundsdagsvalg i Tyskland fikk det høyrepopulistiske «Alternativ for Tyskland» (AfD) en oppslutning på 12,6 prosent. Sverigedemokratene (SD) fikk 17,5 prosent ved det svenske riksdagsvalget i år. En grunn til suksessen er at disse partiene ikke bare klarte å vinne borgerlige velgere, men også velgere som tidligere har stemt på venstresidens partier. Dette kan minne om mellomkrigstiden da en del arbeiderfolk følte seg tiltrukket fascisme, noe Orwell prøvde å forklare i 1937.
Middelklassens sosialisme
“The first thing that must strike any outside observer is that Socialism, in its developed form is a theory confined entirely to the middle classes. The typical Socialist is not, as tremulous old ladies imagine, a ferocious-looking working man with greasy overalls and a raucous voice. He is either a youthful snob-Bolshevik […] or […] a prim little man with a white-collar job […] with a social position which he has no intention of forfeiting.”
For det første kritiserer Orwell at sosialistiske partier er altfor dominert av folk fra middelklassen som ikke kjente hverdagen til arbeiderklassen. Ifølge han ble de eksisterende sosialistiske partiene skapt av og for den privilegerte middelklassen, ikke for arbeiderklassen. Dette uttrykte seg for at sosialistene fra middelklassen latet som at klassefordommer ikke eksisterte. Tvert imot var de klassefordommene ekte og inngrodde. Det som Orwell observerte var et paradoks: På den ene siden forherliggjorde man den manuelle arbeideren, mens på den andre siden ville man ikke ha noe å gjøre med den:
“If a real working man, a miner dirty from the pit […] had suddenly walked into their midst, they would have been embarrassed, angry, and disgusted; some, I should think, would have fled holding their noses.”
Videre kritiserte han at partifunksjonærene brukte et altfor teknokratisk språk, noe som sannsynligvis ikke bidro til å få bred støtte blant arbeidere:
“As for the technical jargon of the Communists, it is as far removed from the common speech as the language of a mathematical textbook. I remember hearing a professional Communist speaker address a working-class audience. His speech was the usual bookish stuff, full of long sentences and parentheses and ‘Notwithstanding’ and ‘Be that as it may’, besides the usual jargon of ‘ideology’ and ‘class-consciousness’ and ‘proletarian solidarity’ and all the rest of it.”
Til sist bebreide han sosialistene for å ikke konsentrere seg om det grunnleggende. I stedet for å være opptatt av å forbedre levevilkårene til menneskene var man mer opptatt av filosofisk konsistens samt diskutere milelangt om «dialektisk materialisme».
Høyrepopulisme som motreaksjon
Dette minner i noen grad om dagens situasjon. Valgforskningen har vist at det har skjedd et skifte i klassestemmegivning. Venstresidens partier har tradisjonelt hatt størst oppslutning blant menn, manuelle arbeidere og lavt utdannede. Fra og med 1970-tallet dukket det opp venstresosialistiske og grønne partier som plasserte seg mer til venstre både økonomisk og kulturell. Disse partiene har størst oppslutning blant kvinner, folk som er ansatt i tjenesteytende og offentlig sektor og blant de høyt utdannede. Gruppen omtales i litteraturen ofte som «den nye middelklassen».
Venstresidens tidligere velgere følte seg ikke lenger representert av disse partiene. Grunnen til dette er at arbeiderklassen ofte er venstreorientert på økonomi, men ikke nødvendigvis på kultur. Den amerikanske statsviteren Seymour M. Lipset introduserte begrepet «arbeiderklassens autoritarianisme» som tilsier at folk i arbeiderklassen er mer høyreorienterte i kulturelle spørsmål enn venstresidens partifunksjonærer. Så lenge økonomiske spørsmål dominerte over kulturelle spørsmål – som f.eks. feminisme, innvandring og individualisme –hadde det ikke noe konsekvenser. Fra og med 1970-tallet har disse sakene blitt stadig viktigere, noe som splittet den gamle høyre-venstre-aksen. En god del av arbeidere har forblitt hos sosialdemokratiske partier, eller har skiftet til konservative partier. En stor del av venstresidens tidligere velgere ble «hjemløse», og har etterhvert sluttet seg til de nye høyrepopulistiske partier som representerer deres kulturelle holdninger. I dag har disse partiene størst oppslutning blant menn, arbeidere, arbeidsledige og de lavt utdannede. Denne høyrepopulistiske bølgen må forstås som motreaksjon til moderniseringen og samfunnsendringer som startet i 1970-tallet.
“Somewheres” og “Anywheres”
Det forklarer altså hvorfor høyrepopulistiske partier har dukket opp, men ikke hvorfor velgerne deres har blitt så «sinte». Den britiske forfatteren David Goodheart prøver å forklare i sin book “The Road to Somewhere. The Populist Revolt and the Future of Politics” vårt polariserte samfunn:
“But I also believe that the Brexit vote happened because over the past generation we have allowed ourselves to drift too far off into separate and barely comprehending cultural blocs – the two tribes that I have labeled Anywheres and Somewheres” (s. 20)
Gruppen som han kaller “somewheres” har ofte lav utdanning og bor i små byer eller på landsbygda. Denne gruppen omfatter først og fremst tidligere manuelle arbeidere som sliter med nedgangen av industrien. I motsetning kjennetegnes gruppen som han kaller “anywheres” av urbane, mobile og høyt utdannede. Disse jobber ofte i tjenesteytende og offentlig sektor.
Goodhart påpeker at disse to gruppene ikke lenger lytter til hverandre, og at det mangles en felles forståelse for å akseptere ulike synspunkter. “Somewheres” beskyldes for at verdenssynet deres er moralsk underlegent og for å være «ynkelige», mens “anywheres” beskyldes for å være «naive» og «folkesvikere». Det å sette merkelapper på andre ikke bare forgifter det politiske klimaet, men forsterker også trenden om at man bare uttaler seg blant folk med like synspunkter. Det er et fellesansvar for at det trengs alltid to motsatte poler for polarisering.
Denne argumentasjonen ligger nært til Bastian Hermissons forklaring på Trumps valgseier. Han er leder av Heinrich-Boell-Stiftelsen i Washington, som er en tankesmiene til det grønne partiet i Tyskland. På partiets landsmøte sa han på en ironisk måte at «vi vet uansett hva som er moralsk riktig og ser ned på dem som ikke er kommet så langt som vi er». Hermisson ga tvert imot sine partifeller råd om å ta kontakt med dem som har ulike synspunkter.
Det sentrale elementet i vårt liberale demokrati har vært at det fantes en forståelse mellom den demokratiske høyresiden og den demokratiske venstresiden om å akseptere og lytte på ulike meninger. «Hvorfor består debatten da bare av […] at to ytterfløyer skriker til hverandre?», spurte kommentatoren Frank Rossavik i Aftenposten. Han ga selv svaret litt senere: «Moderate stemmers tilbakeholdenhet bidrar til polariseringen, mens polariseringen gjør de moderate stemmene enda mer tilbakeholdne. Det er så ille at det nesten er vakkert.»
Litteratur:
George Orwell (1937): The Road to Wigan Pier
David Goodhart (2017): The Road to Somewhere. The Populist Revolt and the Future of Politics
Daniel Oesch (2013): The class basis of the cleavage between the New Left and the radical right. An analysis for Austria, Denmark, Norway and Switzerland. In: Class Politics and the Radical Right.