Som student i eksamenstiden er det lett å glemme at universitetet ikke bare er seminarer og innleveringer. Hva er det som rører seg i gangene på UiO? Hva slags kunnskap er det som jages etter på kontoret til foreleseren din? I denne utgaven av Samfunnsviter’n har vi spurt tre forskere om hva de jobber med. Vi håper du lar deg inspirere!
Digital frakobling
Tekst: Ole Jacob Madsen, professor i kultur- og samfunnspsykologi, Psykologisk institutt.
I det NFR-støttede forskningsprosjektet Digital frakobling, som blir ledet av professor i medievitenskap Trine Syvertsen, undersøker vi hvordan mennesker håndterer dagens informasjonsoverflod. Sentralt står begrepet om digital detox som er blitt en fremtredende måte å omtale hvordan mange nå ønsker å ta en pause fra digitale medier på. Her er det åpenbart mange dilemmaer og ambivalente følelser som de fleste strever med. Sosiale medier er jo nettopp en sentral kanal for å kommunisere og opprettholde kontakt med familie, venner, kolleger, og få nyheter og orientere seg. Samtidig virker det som stadig flere opplever at det oppstår et behov for å regulere denne stadige flyten av informasjon, og ikke bukke under for uvanen med hele tiden å sjekke mobilen om det er skjedd noe. Mange beretter om en avhengighetslignende atferd som både forstyrrer nærværet med ens nærmeste og oppmerksomheten om ens jobb eller studier. I tillegg til at det kan skape en måte å være i verden på som føles oppjaget og utilfredsstillende i lengden, eksempelvis at man opplever å ha brukt over en time på å scrolle på Facebook eller Instagram, men egentlig ikke husker noe særlig av innholdet etterpå.
Derfor er mange brukere ambivalente, og medie- og teknologiutviklingen, til tross for alle dens fortrinn, har skapt ett nytt område av hverdagen som den enkelte borger gjerne er overlatt til seg selv å regulere. Og derfor er også selvhjelp relevant her. Men akkurat på samme måte som at selvhjelpen ofte ikke virker, og filosofien og teknikkene er fånyttes i lengden for å skape varige endring, er denne problemstillingen også sentral her. Det er jo litt tragikomisk synes jeg at selve betegnelsen digital detox er inspirert av detox-kurene der man skal gjennomføre en utrensing av kroppen for giftstoffer eksempelvis ved kun å drikke store mengder vann eller juice over en gitt periode. Problemet er bare at forskning viser at en slik operasjon er helt unødvendig ettersom kroppen renser seg selv helt naturlig. Sånn er det nok dessverre for mange etter en digital detox også. Å foreta seg noe er kanskje mer påkrevd riktig nok, men strategien virker ikke i lengden. Så foreløpig har jeg ikke funnet noe endelig svar på hvordan man skal leve med innvandrende medier og avhengighetsdannende teknologi, selv om det selvfølgelig ikke mangler på nyttige leveregler for hvordan man få litt mer kontroll på sine digitale uvaner.
Det siste underprosjektet jeg har vært med på er en studie som på trykk nå i det vitenskapelige tidsskriftet Convergence der jeg sammen med min gode kollega professor Hallvard Moe fra Universitetet i Bergen undersøker populærvitenskapelig litteratur om digital frakobling og spør hva er det egentlig forfatterne av disse vil vi skal oppnå ved å koble oss fra skjermene. Og der de fremste gjennomgangstemaene er tilstander som de fleste av oss higer etter som bedre helse, mer konsentrasjon, større nærvær, mer frihet og mer bærekraftige liv.
Globalisering og mangfold i natur og kultur
Tekst: Thomas Hylland Eriksen, professor ved sosialantropologisk institutt.
Det var interessen for nasjonalisme og forsøk på å skape nasjonal identitet i postkoloniale samfunn som vekket min interesse for globalisering på 1980-tallet. Nasjonalstaten er jo et globalisert fenomen med en felles grammatikk overalt. Senere har all min forskning hatt en glokal, eller kanskje snarere global, dimensjon. Jeg har blant annet skrevet om identitetspolitikk, kulturell kreolisering, forbruk og teknologi, klima og miljø, og den røde tråden kan beskrives som lokale reaksjoner på globale prosesser. Nå er jeg i gang med et nytt prosjekt som tar disse interessene et skritt videre, og denne gangen er temaet globaliseringens implikasjoner for både biologisk og kulturelt mangfold.
Antropocen – menneskets tidsalder – er et begrep innført av geologer. Det er likevel nyttig for oss andre, som alle lever i en tid da antropocen-effektene på miljø og klima er tydelige nær sagt overalt. Dette skaper et behov for alternative perspektiver på moderniteten, der vekst, som lenge var en velsignelse for store deler av menneskeheten, er blitt vår forbannelse. I løpet av ganske få år er miljø og klima blitt sentrale anliggender også for samfunns- og kulturforskere.
Dette er den overordnede innrammingen for mitt nåværende prosjekt, som supplerer antropocen-begrepet med homogenocen, altså homogeniseringens tidsalder. Både biologisk mangfold og kulturelt mangfold blir redusert som et resultat av globaliseringen. Språk forsvinner, arter dør ut, plantasjedrift erstatter regnskoger, og forbruksmønstre blir stadig likere. For en del år siden omtalte sosiologen George Ritzer denne tendensen som McDonaldization, der standardiserte, forenklede og modulbaserte former for produksjon og forbruk erstatter det som er unikt og lokalt forankret.
Disse utviklingstendensene har vært kjent lenge, både med hensyn til natur og kultur. Imidlertid har homogeniseringen skutt voldsomt fart de siste 30 årene, etter slutten på den kalde krigen. I min bok Overheating (2016) beskrives noen av de vesentligste utviklingstrekkene, fra energiforbruk og migrasjon til smarttelefoner og forurensning.
For tiden følger jeg tre spor. For det første arbeider jeg med å skille ut de vesentligste drivkreftene i homogeniseringsprosessene, som den nyliberale kapitalismen og globaliseringen av markeder. Den særegne formen for konkurranse som omtales som ‘The Red Queen’ i evolusjonsbiologien, der alle kontinuerlig må forbedre seg for å beholde plassen, gir en analytisk innfallsvinkel her (tidligere beskrevet i På stedet løp, som jeg skrev sammen med Dag O. Hessen i 2012). For det andre forsøker jeg å utvikle et felles begrepsapparat og en felles metode for å studere kulturell og biologisk homogenisering samtidig. Foreløpig bruker jeg blant annet perspektiver fra biosemiotikken, som gir en metode for å studere biosfæren, inkludert mennesket, som tegnsystemer. Og endelig ser jeg på lokale motreaksjoner, fra re-wilding og urfolksaktivisme til tilbaketrekning fra den akselererte moderniteten.
Som prøveballonger har jeg skrevet et par essays i Morgenbladet og en akademisk artikkel som dekker mye av det samme feltet. Den er fritt tilgjengelig på https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fpos.2021.743610/full
Det er stadig mange ubesvarte spørsmål, noe som med nødvendighet ligger i forskningens natur. Hadde vi hatt svarene på forhånd, ville det jo ikke vært noe poeng i å gjøre jobben. Så om dere spør meg igjen om tre eller fem år, vil jeg forhåpentlig svare noe annet enn nå.
Making Contact: When Research Needs to Touch the Heart and Get Under the Skin
Text: Cristina Archetti. Professor, Department of Media and Communication.
I have been a researcher for nearly 20 years. I have always been fascinated by the role of communication, both mediated and face-to-face, in social and political processes. I have worked on topics that range from the role of the media in radicalization, to the impact of emerging communication technologies on the practice of foreign journalists, to the silence that surrounds infertility, among others. They were only “accidents” of life and history, as I call them. In reality, I have always been interested in the same issues: How do we make sense of the world we live in? How do we know what we know? Most recently, I have been grappling with an additional question: “How do we communicate our research?” “Contact”—more specifically “making contact” with our audiences—is at the heart of my answer to it. It involves the development of a whole new language to express research: a vocabulary and a writing style that do not only engage thinking, but also establish an emotional and experiential connection.
My interest in how to reach my readers beyond their brains, touching their hearts and getting under their skins, comes from having become increasingly frustrated, over the years, with academic writing. As researchers we start our investigations in the colourful chaos, ambivalence, materiality, sensuality, wealth of seemingly irrelevant (yet absolutely essential) microdetails of our human experience. By the time we reach publication stage, however, often our texts have become, for the purpose of being “scientific” (“neutral” and “objective”), dead. How “objective” are these “scientific” outcomes, though, when they so grossly distort the world we live in, when they have simplified it beyond recognition and obliterated the humanity in the Humanities? Attempting to re-inject some life into my research I have experimented with poetry, theatre, short film, embroidered collage, and even sung at an academic conference.
It is particularly by researching the stigma and taboo that surround involuntary childlessness (not having children not by choice), that I hit the wall of the limitations of the academic genre. How to talk about an issue that is, effectively, unknown to the general public? On average one adult woman in four and one adult man in four in the Western world will never have children, for reasons that range from medical problems to, most often, “social infertility”, like not having a partner, having been ill during fertile years, not having the financial means to afford a family, among many other possible reasons. Yet the (wrong) assumption that fertility treatments will always “fix the problem” and if they fail “one can always adopt” (definitely not the case), make society blind to the very existence of millions of childless individuals across the world.
Writing the book Childlessness in the Age of Communication: Deconstructing Silence (Routledge 2020) forced me to confront questions like: How to write about the silence that surrounds infertility? How to talk about the unspeakable, such as the grief that accompanies not being able to realize one’s family dream? How to convey what it means and how it feels to be childless in a society that revolves around family? In presenting about my study, early on in the research process, I realized that my listeners would nod, but they could not really “get” what I was telling them. And how could they? How can the mention of going eight times (!) through an IVF (in vitro fertilisation) cycle, for example, mean more than an empty number to anyone who has never thought about infertility and has never been through fertility treatment? I needed a different language to make contact with my audience, in order for them to understand.
The book I eventually wrote took thus the form of experimental writing that combines more “academic” prose (based on a study that involved “traditional” methods like interviews, content analysis of media texts, participant observation and autoethnography) with evocative writing, poetry, and textual provocations. One example of provocation is fragmentation: a chapter dedicated to “identity,” for instance, takes the form of a broken, interrupted narrative to convey the sense that a life crisis like infertility also means losing the sense that life is progressing forward, feeling “stuck” in the present. The structure of the manuscript is also different than that of a purely academic book. Its chapters straddle two parts written in two distinctive voices. The first part explains silence around infertility and, although it is written by Cristina Archetti, a researcher, you can also hear her voice as a woman in between the lines. The second part is more diary-like. It is about living life as a person without children and is narrated by me, a woman who, however, also happens to be a professor at the University of Oslo.
My aim overall was to transport the reader, as if s/he was a fly on the wall of the daily life of my interviewees—and mine, I am also involuntary childless—into the experience of what it is really like to be childless. “Our” life is not like “the-life-of-parents-minus-the-children.” It involves, for many, utterly devastating consequences on relationships (isolation, for one), on one’s identity (if I am not a mother, am I still a woman?), on politics (who will take care of me when I am old, when welfare states actually rely to a great extent on the support provided by close family members for elderly care?), not to talk about the existential questions (what will be left of me when I die?).
To convey the full breadth of the childless experience I had to develop a language of feeling-in-the-body to reveal the stories of grief, survival, and anything-in-between that are written inside ourselves, and to make our listeners/readers feel a little of what “we” feel. Understanding, in its deepest meaning, ultimately requires, beyond cognitive engagement, also empathy—literally “feeling together”—and emotion. In a world of political polarization and conflict, this language might be all we have left to achieve a genuine understanding of “the other.”
