Er det lov til å si hva man vil, så lenge man tilføyer at det er humoristisk ment?
Tekst: Karen Eimot
Foto: Hans Dalane-Hval
Professor og humorekspert Birgit Hertzberg Kaare vil slå et slag for at det skal være lov til å si litt av hvert, men sier heller ikke nei takk til en større grad av etisk refleksjon blant norske komikere.
«Jeg prøvde bare å være morsom.» Høres det kjent ut? Disse seks ordene kom fra min venninne en vakker sensommerdag på Blindern, etter at jeg reagerte negativt på noe hun hadde sagt. Det som for meg fremstod som en lite gjennomtenkt ytring, ble altså bortforklart med at den hadde hatt en humoristisk intensjon. Med andre ord måtte den manglende responsen fra min side skyldes at jeg manglet humor. Eller? Ved å si at en ytring er ment humoristisk, eller ved å ytre innenfor en klar humoristisk kontekst, delegitimerer man potensiell kritikk? Hvis en intendert morsom ytring ikke tas vel imot, kan man automatisk skylde på mottakerens feiltolkning eller manglende humoristiske sans? Kort sagt: Er alle ytringer akseptable så lenge de finner sted innenfor en humoristisk kontekst?
Hærland og humor
Jeg er langt fra den eneste som har fått høre det samme. Blant annet er det ikke sjeldent at komikere kritiseres for å gå over streken. I disse dager går Anne Kat Hærland sitt nye show «Jakten på ærligheten» sin seiersgang på Latter i Oslo. Forestillingen har fått mye medieoppmerksomhet blant annet fordi den i kjent Hærland-stil serverer replikker av typen «fitta mi likner på Bjørn Eidsvåg». Bitende kommentarer om den ene offentlige personen etter den andre kommer som perler på en piggtråd, og til tross for strålende anmeldelser i flere aviser har det også blitt satt spørsmålstegn ved hvorvidt hun går over streken. Selv er Hærland knapt noen fremmed for kritikk. I 2009 ble det ramaskrik når hun henviste til Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge som Barbie og feilvare-Ken, og uttalte at Hennie liknet på en dypvannsfisk med sine bulende øyne. Selv svarte hun på kritikken på «God kveld Norge» ved å uttrykke overraskelse over at folk ikke forstod at hun uttaler seg som komiker og ikke som privatperson, og at hun regnet med at Damli Aaberge og Hennie var oppegående nok til å forstå at disse uttalelsene bare var «slik tulling som komikere driver med». I liknende baner tenker Ricky Gervais, blant annet kjent fra den britiske serien «The Office». «You have the right to be offended, and I have the right to offend you. No one has the right to never be offended», har han tidligere uttalt. Hva er egentlig greia med humor og fornærmelser?
Relasjonelt og kontekstuelt fenomen
For å forstå denne typen ytringer bedre, dro jeg for å snakke med professor Birgit Hertzberg Kaare ved Institutt for medier og kommunikasjon. Hun har blant annet gitt ut flere bøker og forskningsartikler som omhandler humor, og var også professor i faget «Humor, kultur og medier» ved gitte institutt.
– «Forskere på humor er uenige om mye, men én ting sier stort sett alle seg enige i: Humor er ikke det vi kan kalle essens, det er ikke noe som bare ligger der og «er» humor. Humor er en kommunikasjonsform som er veldig ambivalent og tvetydig, og som det er helt klare fortolkninger av. Har man en vits med ti tilhørere kan man fort ha ti forskjellige tolkninger. Humor er også et relasjonelt fenomen. Det innebærer at dersom man ytrer seg humoristisk, så er det innenfor en eller annen type relasjon, og da må man se på hvordan dette fungerer relasjonelt», sier Hertzberg Kaare.
For å kunne si noe om en humoristisk ytring er det altså viktig å se på hvilke konsekvenser den har, hvilken kontekst den ytres innenfor, og hvordan den passer inn i relasjonen mellom avsender og mottaker. Som vi har sett svarte Hærland på kritikken mot sine ytringer ved å referere til at disse ble ytret når hun var i rollen som komiker. Følger man denne tankegangen, vil grensene for hva man kan si når man befinner seg innenfor en humoristisk kontekst eller i rollen som komiker være kvalitativt ulike grensene for hva man kan si i andre sammenhenger. Hadde man kalt Aksel Hennie en lite attraktiv dypvannsfisk som privatperson, ville det vært noe helt annet enn at man sier det i rollen som komiker. For når man sier det som en komiker er det slett ikke hets, det er bare en komiker i arbeid. Er dette faktisk tilfelle, eller kan man gå over streken?
Sosial aggresjon, etisk refleksjon og generelle emosjoner- «Dette er spørsmål som setter fingeren på noe som er veldig viktig, fordi det har vært liten interesse blant norske komikere til virkelig å diskutere det etiske som ligger i arbeidet de gjør. Å ha en diskusjon av etikken bak hva man gjør har man jo i veldig mange andre yrkesgrupper, men det har kanskje ikke vært så mye av det blant komikere. Mange av dem sier at offentlige personer får tåle å bli spøkt med. Dette er etiske spørsmål – hva er yrkesetisk forsvarlig, og hva er ikke det? For det er jo helt klart at det er mye i mediene som fordekkes som humor, men som egentlig er sosial aggresjon – sosial aggresjon i skjul av humoristiske ytringer og handlinger. Det er en stadig økende tendens til akkurat det, hvor man går mer på å latterliggjøre andre. Hvis programledere som har et program sammen latterliggjør hverandre, er det helt annerledes enn dersom de latterliggjør andre personer, gjester og utenforstående. Man kan dermed maskere sosial aggresjon som humoristisk. Det er helt klart en helt vanlig teknikk. På en annen side er det også mye som bare er ment som ren humor som ikke slår an, og bare oppfattes som helt forferdelig», forklarer Hertzberg Kaare engasjert.
Ofte kan kritikken mot komikere komme fra andre personer enn dem som ytringen var direkte rettet mot. Finnes det noen forklaring på dette? – «Da er man inne i grenselandet mellom intern og ekstern kontekst. Når det kommer utenforstående inn som ikke kjenner konteksten, da kan det oppleves som grusomheter. Det er dette som kan skje i mange humorsammenhenger. Komikerne i mainstream-media tar ofte ikke høyde for at potensielt er hele Norge som er publikum, men retter seg ofte mot et spesifikt seersegment, noe som kan skape ganske mye forvirring rundt hva som er morsomt eller ikke. I mainstream-media har komikeren helt klart definisjonsmakten. På stand up-scenen må man forhandle med publikum fordi det er live, og da vil det variere med publikum hva som går og ikke. Det kommer an på hvor hierarkisk humorsituasjonen er. Dette kommer an på om personene det spøkes om faktisk blir såret også. For å finne ut det må man jo nesten spørre dem direkte.» Samtidig peker hun også på at det kan oppstå uklarheter og forvirring rundt hvordan uttalelser skal tolkes fordi dagens komikere gjerne opptrer som komikere også utenfor stand up-scenen og de andre typiske komikerplattformene. – «De bedriver det vi kaller ‘selvspill’ i veldig stor grad. Det betyr at du vet aldri hvor du har dem når de er ute i offentligheten og på andre arenaer, de fortsetter med det samme. Dette kan skape en del forvirring, for du vet aldri hvem som snakker – komikeren eller privatpersonen?»
Å svare med samme mynt
Bjørn Eidsvåg responderte kjapt tilbake mot Hærlands uttalelser i samme ånd som henne på Twitter. Han skrev blant annet at han lurte på hvem som kom til å bli mest besøkt av fitta til Hærland og statuen Jahn Teigen fikk oppkalt etter seg, og at han lurte på om hun synes den liknet fordi den var stor og skjeggete. Han skrev i tillegg at han synes sammenlikningen var koselig. Hertzberg Kaare nikker gjenkjennende når jeg nevner dette, og sier at det ikke er et ukjent fenomen at man kan oppfatte denne typen oppmerksomhet som noe positivt. – «Dette er kjent fra gamle dager. De som ikke ble dradd frem og herset med på scenen og omtalt på en grusom måte, de følte seg fornærmet fordi de var blitt oversett. Vi holder jo på en måte hverandre oppe ved å gi hverandre oppmerksomhet. Humorforskere har også funnet ut at det er visse kontekster hvor det er det oppleves som helt ålreit med røffere humor enn i andre kontekster, blant annet i en form for relasjoner som vi kaller for ‘joking relationships’. Dette er folk som er i visse relasjoner med hverandre innenfor visse trygge rammer, og de forventes å herse med hverandre – terge, plage og erte. Men bare innenfor visse rammer, og det tolkes da som positiv oppmerksomhet. Hvis begge parter har en forståelse av det, og det er innenfor grupper som vet at det ikke er vondt ment og så har klare rammer, så er det greit.»
På spørsmål om hvorvidt det at latterliggjøring er en såpass mye brukt humorteknikk i dag kan ha noen bredere samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel bidra til høyere toleranse for hatefulle ytringer og mer mobbing, er svaret mer usikkert. – «Det kan muligens ha konsekvenser, men det er ikke enkelt å dokumentere en slik sammenheng og jeg kan ikke belegge det forskningsmessig. Man ser klart at det er en dreining i mye humor på offentlige arenaer og interaktive arenaer mot mer latterliggjøring enn det var tidligere. Men dette er snakk om på de offentlige arenaene. Før foregikk latterliggjøring på andre steder og ble ikke offentliggjort i like stor grad. Det kan jo være vanskelig å si noe om hvor mye mobbing har økt også. Så det finnes ikke belegg for uten videre å si at det er en klar sammenheng. Derimot er det jo et interessant forskningsspørsmål.»
Er latteren sjefen?
Potensielle negative konsekvenser til tross, mener Hertzberg Kaare likevel at man bør være forsiktig med forsøk på å tilrettelegge og styre humor. – «Det å være en god komiker er å gå på stram line. Veldig mye humor handler om å bryte med tabuer og det aksepterte, komme med uventede og frekke påstander, og så videre. Hvis man da skal styre dette inn i ufarligheten så blir det veldig uinteressant. Humoren har en nattside, men det viktigste er likevel at det skaper livsglede og kreativitet, og styrker sosiale relasjoner. Verdien av å ha det morsomt og le er helt uvurderlig, og det er det som er humorens mål. Så selv om man bør være våken for negative sider ved humor er det først og fremst et veldig positivt fenomen. Latteren viser om det virker eller ikke. Harald Eia sier det slik: Latteren er sjefen.»
Gjennom besøket hos Hertzberg Kaare har jeg lært mye om humor. Likevel sitter jeg igjen med flere ubesvarte spørsmål. For eksempel kan man jo spørre seg: kan det tenkes at en humoristisk ytring rettet mot en selv kan være vanskelig å kritisere? Dersom noe er ment til å være morsomt, ligger det på sett og vis implisitt at dersom man lar seg provosere eller reagerer negativt, har man ikke forstått den egentlige intensjonen ved budskapet. Dermed kan man spekulere i om det kan være mindre fristende å vise at man lar seg fornærme fordi dette tyder på manglende humoristisk sans. Finnes det en norm rundt latterliggjørende humor som sier at den korrekte måten å reagere på er ved å svare tilbake med samme mynt, eventuelt erklære seg likegyldig? Kan dette gjøre at man ikke alltid bør stole blindt på hva folk svarer når man spør om hvorvidt de ble såret eller ikke? Er det egentlig sosialt akseptert å bli fornærmet?
– «No one has the right to never be offended», sa Ricky Gervais. Men betyr dette det samme som at noen, for eksempel forkledd som komikere, har rett til uten å blunke si hva de vil om alt og alle uten å ofre en tanke til potensielle negative konsekvenser? «Jeg prøvde bare å være morsom», sa min venninne. Det kan godt hende det var jeg som manglet humoristisk sans. Men det bør heller ikke automatisk utelukkes at hun selv rett og slett ikke hadde vært spesielt morsom. Selv om vi kanskje lever i latterliggjøringens tidsalder, er sjansen nemlig stor for at dårlig humor fremdeles eksisterer.