Dette er historien om en kultursnobb, som i alle år har gått i teateret og dyrket Ibsen, og ved godt humør kanskje Fosse. Dette er historien om personen som sipper vin og snakker om ismer på fest, om personen som shopper emner på Blindern. Dette er historien om meg, og muligens deg.
Henrik Ibsen. Unik. Enestående. Motsatt av Family Guy?
Foto: Nasjonalbiblioteket, flikr.com/Creative Commons
Her om dagen gikk det opp et lite lys for meg, som jeg utrolig nok ikke har sett før. Jeg har som sagt alltid vært en stor fan av vår egen Henrik Ibsen. For meg har Ibsen vært det jeg har vært mest stolt over å presentere fra norsk kulturhistorie. Mannen som satte Norge på teaterverdenskartet, og skapte karakterer som Hedda Gabler, Gregers Werle og Nora Helmer. For meg har Ibsen hatt alt; mystikk, intelligent språk, bunnløse symboler og knakende gode cliffs. Og enda viktigere, jeg fant en slags tilhørighet i Ibsen; noe jeg kunne linke til min tilhørighet i samfunnet, i Norge, i verden (hvorfor ikke ta i når man først er i gang).
Serie uten handling
En annen side av min tilværelse har vært at jeg har hatt et hat-forhold til den amerikanske animasjonsserien Family Guy. Ved mangel på noen bedre grunn har jeg alltid argumentert mot serien med at den ikke har et spor av handling. Den hamrer i vei med endeløse retrospektive tilbakeblikk på tilsynelatende enten usannsynlige eller uinteressante hverdagshendelser. Rammen er deres livssituasjon, og innenfor det flyter alt. Men så stoppet hjertet mitt et øyeblikk av en tanke: Er det ikke akkurat det Ibsen gjør også? Et av Ibsens ess i ermet var jo nettopp hans elegante finting med formen; å putte masse mennesker i samme rom som har litt for mye uvaska klær i bagasjen. Så nå får jeg et problem; Family Guy og Ibsen bygger på samme struktur.
Den ungarske litteraturprofessoren Petter Szondi skrev om det moderne dramaets formkrise, hvordan for eksempel et Ibsen-stykke kan tolkes dit hen at alle tilbakeblikkene som karakterene gjør ikke inngår i dramaets kjerne, men kun er forutsetninger. Selve stykket blir brukt til å snakke om fortiden, mens det i «nåtiden» ikke skjer stort mye. Ut ifra klassiske konvensjoner sitt ståsted vil dette innebære en liten livskrise; når drama betyr handling og strengt tatt ikke inneholder handling i det hele tatt.
Turbodrama
Men dette er jo en av tingene vi har satt pris på med Ibsen. Hva med Family Guy, er denne serien en formmessig genistrek? Den er en av de seriene jeg liker å kalle «turbodrama». Laget ekstremt effektivt, de skal presentere og gjennomføre på maks. 25 min. Under dette begrepet kategoriserer jeg alle serier i dette tidsformatet; Friends, South Park, Hotel Cæsar osv. Så det Family Guy gjør, er at det presenterer, men det gjennomfører ikke. De fleste tilbakeblikkene i Family Guy er mer digresjoner enn oppsnøring av et bestemt mysterium. Altså, ikke bare har den ikke «nåtidshandling», i tillegg handler det retrospektive om totalt forskjellige ting.
Lar ting flyte
Noe jeg mener er positivt med mye samtidskunst er dets holdning til at publikummet står fritt til individuell meningsproduksjon. Kunstneren er ikke guden som skal fortelle deg hva du skal tenke og oppleve. I arbeid med dans og teatermediet blir ofte målet å skape et univers som ikke nødvendigvis kan tolkes ut ifra en logikk som er virkelighetsnær. Du kan selv lage denne broen. Så kanskje Family Guy er interessant i dette lyset. I sitt «turbodrama»-format der det forventes at du skal levere kort og godt tar Family Guy-gjengen et valg om å la ting flyte, og seerne kan ta tak i de historiene de selv ønsker. Så i bunn og grunn har jeg kanskje bitt meg selv i halen, og gått i fordomsfella mot amerikansk pop-kultur.
Da jeg gjorde research til denne teksten (tro det eller ei) fant jeg en Facebook-gruppe som het anti- Family Guy. Da gjorde jeg enda en oppdagelse som virkelig fikk satt punktum på min årelange utbasunering mot serien. Når jeg så at det mest intelligente de klarte å lire ut av seg på denne siden var ordspillet «Family Gay», det var da jeg skjønte at jeg måtte løpe langt bort og aldri se meg tilbake.
Endre mening?
Så jeg har vel egentlig funnet ut at jeg ikke mener det jeg mener, og at det jeg argumenterte med mot Family Guy er kanskje det jeg synes er mest interessant med hele serien. Så på det punktet legger jeg meg flat. Og moralen i historien er at det ikke finnes noen moral, og heller ingen historie for den saks skyld. Men på tross av min oppdagelse vil ikke det nødvendigvis si at jeg må endre smak. Mor Nille er ikke en stein fordi de begge mangler evnen til å fly. Enden på visa er vel egentlig at jeg må begynne å omformulere meg. For egentlig finnes det bare en god grunn til at Family Guy er dårlig for meg. Jeg bare liker ikke det programmet.
Marie er koreograf, dansekunstner, teaterinstruktør, enkeltemnestudent på HF samt vinner av en gjev 5. plass under Ibsenquiz på Nationaltheatret.
Av: Marie Bakken