Ikke en debatt om norsk kultur

Politisk utspill
Det hele begynte da stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) stilte kulturminister Hadia Tajik (AP) et spørsmål om hvordan hun som «øverste ansvarlig for norsk kultur» ville definere norsk kultur, og i hvilken grad hun mente det var viktig å verne om og beskytte landets kultur og tradisjoner. Et spørsmål som for alle som har et fnugg av innsikt i samfunnsvitenskap eller for den saks skyld politiske arbeidsområder, fremstår som amatørmessig. Ikke bare misforsto Tybring-Gjedde Tajiks arbeidsområde, han opererte også med et særdeles upresist kulturbegrep som blander kultur som levesett og kultur som utøvende kunst og formidling. Alt dette kunne man tatt tak i, men det er ikke vits i, for dette er, som

Hylland-Eriksen sier, ikke et legitimt spørsmål om kultur, men heller et politisk utspill til vår første minister med muslimsk bakgrunn. Tajik svarte godt for seg, men det betyr ikke at Tybring-Gjedde kommer til å tenke «Oi jøss, det hadde jeg ikke tenkt på, nå må jeg skifte mening» Det er dessverre ikke slikt at kunnskap gjør noen forskjell i den type diskurs.

Annerledeshet
I lys av dette spør jeg professoren om «kulturforskjeller» har blitt en annen måte å snakke om etnisitet eller rett og slett rase på? Svaret er todelt, for man kan ikke bare si at det er to grupperinger, de som er for mangfold og de som er i mot. Det er for eksempel forskjell på å bekymre seg for integreringen av skolebarn i Groruddalen som har for dårlig læringsmiljø på skolen – og å uroe seg for den hvite rases fremtid. Men ja, for den sistnevnte gruppe har muligens «kultur» blitt den nye måten å påpeke annerledeshet på – og samtidig være politisk korrekt. På denne måten kan merkelappen «kultur» fungere som en diffus og uhåndgripelig tilsløring av en diskurs som egentlig handler om ekskludering.

Typisk norsk
Men om vi legger kritikken av debatten til side for denne gang og heller tar opp spørsmålet som stilles. Hva er det egentlig som er typisk norsk? Med sin dype kulturforståelse og ekstensive forfatterskap om norsk kultur og hva det vil si å være norsk, kan vi kanskje anta at Hylland Eriksen er en av dem med mest innsikt i hva det vil si å være nordmann. Svaret kommer kontant:

«Noe av det som er typisk norsk er at man er veldig opptatt av hva som er typisk norsk. Dette gjelder for mange små land der man får en offentlighet hvor man blir veldig opptatt av å hevde seg i konkurranse med større og mer kjente land. Særlig i det rike Norge der vi ikke har så mye å drive med, det er ikke så mye som står på spill fordi pengene kommer uansett inn. Da har merkevarebyggingen av Norge AS blitt en veldig viktig ting, både innad og utad.» Typisk norsk er et viktig konsept fordi det har blitt viktig å skille seg ut i globaliseringens konkurransesamfunn.

Egalitær individualisme og nøysomhet
«Men samtidig er det flere andre elementer» fortsetter Hylland Eriksen mens kaffe latten blir ærbødig servert av baristaen. «Det er for eksempel det vi kan kalle egalitær individualisme – som en norsk holdning til andre mennesker. Egalitær individualisme, altså at vi er opptatt av personers autonomi og selvstendighet, men også at de skal være like, er jo et paradoks. Fordi hvis folk skal være selvstendige, må de være forskjellige, men her er det en slags indre motsigelse, ikke sant? Altså, du ser det i debatten om integrering av innvandrere at de må jo få velge fritt. Da tas det på en måte for gitt at om de får velgefritt, så vil de velge akkurat det samme som meg og deg. Og hvis de velger noe annet da, hvis de velger hijab og tradisjon, så er det et bevis på at de ikke velger fritt. »

Han flirer av paradokset mens han går videre til det å være nøysom, som et annet trekk man gjerne ser i den norske kulturen. Selv om de færreste av oss har opplevd knapphet – virkelig knapphet – så har vi fremdeles en ide om at nøysomhet er bra. Ta for eksempel matpakken i gråpapir, eller den tradisjonsrike hyttekulturen. Hytter har blitt, i følge Hylland Eriksen, et slags kondensert symbol på nøysomheten som nordmenn levde i på 1850-tallet. Vi lengter etter det enkle livet på hytta uten strøm og rennende vann, og selv om flere og flere hytter i dag har både bredbånd og oppvaskmaskin, så er idealhytteopplevelsen fremdeles primitiv. Det gode liv skal være fortjent, og man skal måtte arbeidet for de goder man nyter.

Disse aspektene ved den norske kulturen anser Hylland Eriksen for å være grunnleggende protestantiske dyder. Altså dyder som ikke nødvendigvis har noe religiøst ved seg, men som henger igjen etter den store påvirkningen som protestantismen har hatt på den norske væremåten. Selv om man ikke lenger går i kirken eller tror på Gud, så er vi fremdeles protestanter og dermed verdsetter vi nøysomheten og likhetsidealet.

Hylland Eriksen eksemplifiserer med sin argentinske kollega som ikke kunne forstå hvorfor det var en så vik
Tillit tig del av den norske kulturen å måtte traske en mil på ski bare for å få en Kvikk Lunsj og litt appelsin. Kunne man ikke bare spise sjokoladen og droppe i turen?

Flere har omtalt Norge som et høytillitsland, noe Hylland Eriksen sier seg enig i. Selv om han stiller spørsmål med reliabiliteten ved disse legg-lommebøker-i-storbyer-og-se-hvor-mange-som-blir-levert-tilbake-forsøkene som tilsynelatende er så populære. Selv ville han nok ikke lagt fra seg lommeboken sin på gaten i Oslo. Men til tross for en økende bølge av lommetyverier, er Norge fremdeles et land der man stoler på hverandre, og sammenlignet med andre land er dette noe som gir Norge et konkurransemessig fortrinn. Man kan sammenligne med USA der det er vanlig å bruke mye tid og ressurser på å ikke stole på hverandre – for eksempel gjennom en utstrakt avhengighet av kontrakter og jurister – noe vi ikke i like stor grad ser her til lands.

Men det er ikke disse aspektene ved den norske kulturen som er de viktigste i følge Hylland Eriksen. Det er heller ikke brunost, julemiddag, skiskyting eller den evinnelige selvgodheten. Det er avstanden mellom høy og lav og måten vi knytter bånd på som er det vi må verne om.

Du og jeg og Stoltenberg

De fleste kjenner begrepet «Six degrees of separation » som postulerer at det bare er seks relasjonsledd mellom alle verdens personer. Denne avstanden er mye kortere innad i Norge. Det er trolig bare tre eller fire ledd mellom deg, meg og Jens Stoltenberg. Dette ser vi også i hvordan landets elite snakker til folket. Etter 22. juli utmerket Stoltenberg, Kronprins Haakon og Oslos ordfører Fabian Stang seg med talene sine. Dette var ikke bare fordi de ga rom til det felleskapet vi alle trengte, men også fordi de snakket direkte til deg og meg. «Dette, sier Hylland Eriksen, hadde ikke skjedd i Spania, Storbritannia eller Italia fordi avstanden mellom høy og lav er større. På den måten er det mulig å snakke meningsfullt, ja om ikke kultur, så i hvert fall om det norske samfunn, altså nettverkstypene i det norske samfunn.»

Tynne bånd
Disse nettverkstypene kan vi fint omtale som «tynne bånd». Det ligger altså til grunn at vi har mange tykke bånd i våre nærmeste relasjoner i familien, med venner og på studie/arbeidsplassen, men vi har også svært mange tynne bånd ut til fjernere bekjentskap, og disse tynne båndene er svært viktige. Ikke bare bidrar de til å opprettholde fellesskapsfølelsen, men de har også en stor praktisk verdi ved at tynne bånd ofte kan føre til nye bekjentskaper og jobbmuligheter. Mange tynne bånd signaliserer også store nettverk og mye sosial kapital blant innbyggerne.

Kultur og klasse
Det er viktig at vi klarer å opprettholde den lille avstanden mellom høy og lav og de store nettverkene bestående av mange tynne bånd. I dette ligger det da et spørsmål om klasse. Hylland Eriksen sier at det ikke er noe som taler for at forskjellige kulturer ikke kan eksistere sammen side om side, men det er når det blir klasseforskjeller mellom disse kulturene at man står ovenfor et problem som fort kan bli «heftig». Om vi tar utgangspunkt i skolebarna i Groruddalen er det da viktig at disse skaper masse tynne bånd ut til resten av befolkningen utenfor sin egen kultur – at de med andre ord opparbeider seg nok sosial kapital i nye nettverk. De vil da lettere bli integrert som en del av middelklassen og dermed føle seg som del av felleskapet – uavhengig av kultur og religion. Dersom dette ikke skjer, sier Hylland Eriksen, får man en situasjon der kulturforskjeller og klasseforskjeller til sammen kan føre til et samfunn med store forskjeller og tilhørende problemer.

Curry til jul
Det er med andre ord hyggelig, forteller professoren, at Hadia Tajik er glad i pinnekjøtt på julaften, men det er ikke viktig. Hun kunne like gjerne spist curry. Det som er viktig er at hun er opptatt av mange tynne bånd og korte avstander mellom høy og lav. Det handler om hvem som gjør hva sammen med hvem, og om at folk føler at de har de samme rettigheter som resten av befolkningen og at det er institusjoner som fungerer likt for alle. God sosial integrasjon gjør at man fint kan leve med stort kulturelt mangfold. Dette har man ikke helt fått til i Sverige, med tanke på de svært isolerte bydelene utenfor Malmø, der det er flere som så og si aldri har møtt en etnisk svensk person. En slik utvikling hvor det ikke knyttes noe særlige tynne bånd utenfor ens egen kultur kan føre til at en sitter igjen med en såkalt «lost generation», altså en generasjon som aldri fikk sjansen til å bli ordentlig integrert – og da snakker vi om et problem. Men en slik situasjon er vi ganske langt unna her i Norge. Dette er i stor grad fordi vi fremdeles strekker mange tynne bånd ut av drabantbyene og inn til sentrum i forbindelse med jobb, skole og fritid.

Forsvinnende kultur
Så det er altså ikke slik at alle nødvendigvis trenger å tilordne seg inn under en spesifikk norsk kultur, så lenge man tar del i det norske samfunn. Men om det så er slik at Tybring-Gjedde og Jon Hustad er bekymret for fremtiden til norsk kultur, har Hylland Eriksen en klar oppfordring:

Foto: Hans Dalane-Hval