Jeg ønsker å slå et slag for politisk korrekthet og er dermed i ferd med å levere kanskje historiens mest politisk korrekte tekst.
Jeg er både kvinne og antropologistudent og mistenker at dette gjør det veldig enkelt for meg å være politisk korrekt. Det er ikke det at jeg ikke kjenner meg igjen begrepet, men mer at jeg ser ut til å være den eneste som ikke synes det å bli kalt PK er en fornærmelse.
Et eksempel på dette er om jeg skulle komme til å spørre en mannlig medstudent om han aldri har syntes det er rart at han, for å finne toalettet, oppsøker en strekperson, mens vi damer trekker mot en strekperson i kostyme. (ved mindre vi er flere, og promillen er cirka like høy som antall timer etter midnatt).
Man skal ikke la seg begrenses av andres sensitivitet.
«Hadde det ikke gitt mening at toalettmannen hadde flosshatt? Hvis man velger å skille kjønnene fra hverandre ved tradisjonelle klesplagg, ville det jo gi mening å skille mellom begge, ikke å skille ut én av dem.» Dette er naturligvis ikke kritiske spørsmål jeg har dyrket fram helt av meg selv, men noen ganger er det bare enklere å oppsummere hovedpoenget fra 850 sider med Simone de Beauvoir ved hjelp av et do-skilt. Om noen lurer er jeg personlig tilhenger av pupp- og penisskilt, men det blir kanskje for sterk kost for enkelte.
Do-skiltene er heller ikke noe som plager meg nevneverdig i min hverdag, og det plager meg heller ikke at andre ikke tenker over det. Vi er jo svært tilpasningsdyktige skapninger. Det som derimot plager meg er folk som irriterer seg over at man stiller spørsmål ved de tingene vi er vant til. Noen nevneverdige reaksjoner jeg har fått, fra både menn og kvinner, er: «Hvis du har tid til å bry deg om ubetydelige ting som do-skilt så har kvinnekampen gått for langt.» Eller «Det der var så jævlig politisk korrekt.»
illustrasjon: Hannah Kvamsdal
Det første argumentet har jeg ikke tenkt å gå i dybden på her, men om du noen gang har brukt lignende argumentasjon mot andre – med eller uten do-skilt som tema – ber deg sette av litt tid til å reflektere over denne retorikken. Slå det gjerne sammen med en kopp kaffe eller søndagstur i solen. Beklager denne avsporingen. Det er nemlig politisk korrekthet som er på agendaen. Men hva betyr det egentlig? Man antar termen ha kommet inn i vestlig ordforråd etter en oversettelse av Maos lille røde. Under 60- og 70-tallet var ideen der man forsøker å, så godt det lar seg gjøre, avstå fra å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger, populær i USA. Dette må ses i sammenheng med oppmerksomheten rundt kvinner og afroamerikaneres rettigheter. Fra å handle om kjønn og etnisitet, den gang rase, inkluderer det i dag omtrent alle former for diskriminering – og det er ganske mange. Men finnes det alltid en mulighet for å være politisk korrekt?
Et eksempel er da antropologen Unni Wikan var i hardt vær for noen år siden etter å uttalt at mindreårige innvandrere som var gifte når de kom til Norge burde få lov til å forbli gifte om de ønsker det. I noen land er det vanlig praksis at kvinner giftes når de er svært unge, og gjerne med menn som er eldre. Man står altså ovenfor to ulike løsninger, hvor den ene er å splitte opp sårbare familier mot deres vilje, og den andre er å akseptere det som i Norge er sett på som overgrep mot barn.
Dette kan vi se på som en tap-tap situasjon. Men hvilken av disse løsningene er mest politisk korrekt? Kan det være at ingen av dem er det? Eller begge? Burde ikke målet være å finne den løsningen som diskriminer minst mulig?
Kanskje var det enklere før, når det å anerkjenne afroamerikanere og kvinner som medborgere ikke ble sett på som et selvfølge, men derimot som noe politisk korrekt – altså noe positivt. Definisjonen er den samme i dag, men ikke betydningen av den. I dag er begrepet noe man bruker som slengbemerkning eller hersketeknikk mot andre, og de som er det, blånekter for at de er det. Dette kan ha noe med populismen oppblomstring, hvor det å «kalle en spade for en spade» og «å snakke rett fra levra» er viktigere verdier. Man skal ikke la seg begrenses av andre sensitivitet. Populistene «sier det folk egentlig mener» og budskapet skal fram – uansett om generaliseringer er den enkleste veien for å nå målet.
Prøver jeg å fortelle dere at politisk korrekthet er den beste og kanskje eneste løsningen for fruktbar diskusjon? Som den PK-antropologistudent-kvinnen jeg er kunne jeg godt tenke meg å problematisere dette litt også. Politisk korrekthet har nemlig også en stor svakhet, og det er at man ikke alltid gjør samfunnet en tjeneste ved å avstå fra å kritisere noen; også svakerestilte grupper.
Så hva kan vi konkludere med? Kanskje at hverken politisk korrekt eller politisk ukorrekt er korrekt. Man kan ikke undergrave noens argument med å si at deres påstand er for snill eller slem – det kommer jo an på øyet som ser. Da ender man bare opp med hylekor som roper «hylekor». Det vi «politisk korrekte» kan jobbe med er å stille flere kritiske spørsmål. Likevel bør vi spre ordet om at det aldri er så vanskelig å la være å fornærme noen, at man ikke engang skal gidde å forsøke.
