Postmodernismen er epoken vi lever i nå. Navnet betyr etter modernismen og viser til måten postmodernismen demonstrere en tydelig distanse til den mer avholdne og seriøse modernismen. I akademia var modernismen kjennetegnet av blant annet rasjonalitet og positivisme. Postmodernismen forkastet mye av dette og hevdet at alt må forstås innenfor sin kontekst, og at all menneskelig forståelse må sees gjennom språket.
Innenfor kunsten og den utøvende kulturen har postmodernismen, som alle tidligere epoker, også sin egen, lett gjenkjennelige estetikk. Disse særegne estetikkene har det alltid vært noen epokegjørende kunstnere som har gått i bresjen for – kunstnere som har blitt så å si ensbetydende med perioden. Det er vanskelig å snakke om modernismen i Norge uten å nevne Hamsun og Munch, ei heller er det særlig fruktbart å beskrive musikken i barokken uten å vise til Vivaldi eller Bach.
Vår tids Picasso
Svevende på sitt filmatiske lappeteppe har Tarantino definert epoken vi lever i.
Illustrasjon Jesper Staahl Simonsen
Jeg vil hevde at Quentin Tarantino er vår tids Vivaldi, Picasso, Munch, Bach eller hvilken som helst annen skjellsettende kunstner. Film er kunst på lik linje med musikk, malerkunst og lyrikk, og i den postmoderne filmen er Tarantino kanskje den aller viktigste figuren. Fra den sin spede begynnelse med Reservoir Dogs i 1992 til gjennomslaget Pulp Fiction i 1994 og videre med Jackie Brown i 1997, Kill Bill Vol 1 og 2 i henholdsvis 2003 og 2004, Inglourious Basterds i 2009 og nå i 2013 med Django Unchained har Tarantino befestet sin posisjon som postmodernismens mest definerende kunstner.
Sant nok, det finnes andre regissører som har laget flere filmer og som tilsammen har høstet flere priser enn Tarantino, og han var heller ikke den første regissøren innenfor postmoderne film. Likevel vil jeg hevde at det er han som har rendyrket det vi tenker på som denne epokens kunstsjanger og den postmoderne estetikk.
Fragmentering og bricolage
Hva kjennetegner så denne postmoderne estetikken? Som borgere i en globalisert verden lever vi fragmenterte liv som er løsrevet fra den tradisjonelle levemåten som var helt naturlig for kun noen generasjoner siden. Samfunnet vårt er ikke lenger utelukkende ”norsk” eller protestantisk, men i større og større grad mer fragmentert, bestående av et økende antall sammensatte aspekter. Denne fragmenteringen kan forstås som et puslespill eller lappeteppe, eller et bricolage som de franske sosiologene kalte det. Dette betyr at vi som seere har flere referanser å trekke på samtidig som vi finne oss til rette innenfor et vell av roller. Vi snakker om at intertekstualitet – det som ligger mellom tekstene – måten tekster refererer til hverandre på, blir stadig mer sentralt i historiefortelling.
Denne fragmenteringen og intertekstualiteten er noe vi i stor grad finner i Tarantinos filmer. Pulp Fiction er gjennomgående fragmentert slik at seeren selv må ”pusle sammen” handlingen for å kunne forstå den. Vi finner også et tilsvarende stilistisk lappeteppe i musikken Tarantino bruker i filmene sine. Man kunne nok skrevet hele bøker om musikken til Tarantino, men la oss her se på et enkelt eksempel; åpningssekvensen i Inglourious Basterds fra 2009.
Denne scenen er satt til Ennio Morricones The Verdict (Dopo la Condanna). For de som ikke kjenner til ham, så er Morricone den utvilsomt mest kjente komponisten innen spaghettiwestern som blant annet står bak den ikoniske musikken fra The Good, The Bad and The Ugly. Morricone har derfor en stil de fleste seere nok lett vil kunne relatere til westernsjangeren. I krigsfilmen Inglourious Basterds blandes denne ikoniske westernmusikken med Beethovens velkjente Für Elise på særdeles uhyggelig vis. Resultatet blir en køddete krigsfilm som skriver om verdenshistorien akkompagnert av en tysk-klassisk-western-skrekkfilm medley. Litt av et lappeteppe.
Fortid som aldri har eksistert
Et annet kjennetegn ved postmodernismen er den nostalgiske lengselen til en romantisert fortid som trolig aldri har eksistert. Vi lengter nemlig tilbake til tider da ting var annerledes og mindre kompliserte enn de er i dag. Men det som er spesielt med denne postmoderne nostalgien er at den er ikke spesielt realistisk – tvert i mot. Den fortiden vi lengter tilbake til er særdeles romantisert. Vi drømmer oss tilbake til hippienes glade sekstitall der alt var kos og fri kjærlighet eller til den amerikanske vesten der den gode overvant den onde gjennom heltemot og kløkt. Et blikk i historiebøkene forteller oss ganske kjapt at dette ikke nødvendigvis er en nøyaktig eller historisk korrekt versjon av fortiden. Den romantiserte fortiden som vi postmodernister lengter tilbake til, har aldri eksistert – uten at det på noe som helst vis setter en stopper for nostalgien.
Lengselen etter denne romantiserte fortiden ser vi tydelig i Tarantinos filmer – kanskje spesielt i Inglourious Bastards og nå sist i Django Unchained. Tarantino bruker sine eksentriske karakterer til å gjøre en omskriving av historien og dermed skaper han en fortid som aldri har funnet sted – i både form av handling og igjen ved måten han bruker musikk på. Gangsta rap i westernfilmer og Den andre verdenskrig akkompagnert av David Bowie skaper en setting som tilsvarer en alternativ fortid fra en annen dimensjon. En setting som oppfattes ”kulere” enn den trolig egentlig var.
Hyllester
Den overnevnte åpningssekvensen i Inglourious Basterds viser også et sentralt aspekt ved den postmoderne filmen – nemlig den etterlignende hyllesten eller pastisjen. En pastisj er en etterligning eller imitasjon som tar sikte på å hylle referenten. I Tarantinos scene kommer ”den slemme” nazisten Hans Landa for å forhøre ”de snille” bøndene. Dette gjør han ved å først spasere inn i huset, sette seg ved bordet sammen med faren i familien før han beordrer resten av familien ut. Han drikker så familiens melk mens han forhører den vettskremte bonden. Dette er en veldig tydelig pastisj av en av åpningssekvensene i The Good The Bad and the Ugly, der The Bad introduseres gjennom en scene som er svært lik Tarantinos. Slike etterligninger er svært vanlige hos Tarantino og vi kan se på dem som hans måte å hylle sine favorittsjangre og regissører på. Kill Bill var en hyllest til kung-fu filmene fra Hong Kong, mens Jackie Brown og Death Proof hyller henholdsvis black- og exploitationfilmene fra syttitallet.
Håndverk og signatur
Det som gjør Tarantinos filmer så definerende er ikke bare virkemidlene som tas i bruk, men det er også det formidable håndverket som ligger bak. Sjelden ser vi så gjennomført gode filmer som når Tarantino lager dem. Alt fra casting til lydspor, foto, regi, manus og klipp er av mesterlig kvalitet samtidig som det er gjort med en selvsikkerhet som i seg selv blir en signatur fra forfatteren av verket. Like lett som en kjenner kan kjenne igjen et Munch-maleri, en lenestol fra Le Corbusier eller en symfoni av Mozart kan man også ane at det er Tarantino som står bak en film, kun ved å se introsekvensen eller en lengre dialogscene.
Samtidig handler det også om rekkevidden til Tarantinos filmer. I motsetning til filmskapere som David Lynch eller kunstnere som Andy Warhol som begge har vært svært sentrale i postmodernismens fremvekst, så har Tarantino laget filmer som ”massene” elsker like mye som kritikerne og filmnerdene. Warhol og Lynchs prosjekter er og blir noe for spesielt interesserte. Tarantino har klart kunststykket å finne den gylne middelvei der har lager verker som kan nytes både av de uinnvidde – og av de særeste filmnerder. Selv om filmene hans stammer fra Hollywood er de ikke typiske Hollywoodfilmer, men snarere tvert imot filmer for hele verden.
I historiebøkene
Som sagt er ikke Tarantino verken den første eller eneste som har omfavnet den postmoderne filmen, men han er likevel den som har sementert måten vi tenker på postmodernismen på. I fremtiden vil regissører som Spielberg, Lucas og Nolan bli husket for enkelte av filmene de lagde. Quentin Tarantino, derimot, vil bli husket for måten han lagde sine filmer på. Han vil bli husket på samme måte som filmene hans vil bli husket på, og han vil bli stående som den mest definerende kunstneren i vår tid.
Tekst: Helge Skivenes
Illustrasjon: Jesper Staahl Simonsen