Internettsensur antar nye former i Iran. I begynnelsen av 2013 skal hele landet koble seg fra verdensnettet og trekker seg tilbake inn i sin egen liten virtuelle verden: et intranett på landsbasis. Hvor skjer med ytringsfriheten?
Av Phyllis Poku
Iran forsvarer sitt nasjonale intranett med at de vil beskytte sine borgere mot “farlig” innhold på nett. Illustrasjon: flickr.com/IsaacMao CreativeCommons
Internettsensur. Når man tenker over dette ordet virker det nesten litt absurd. Hvem vil, hvem kan sensurere noe så stort, ja tilnærmet uendelig som internettet? Internett er noe virtuelt, noe globalt, noe i stadig utvikling og ekspansjon. Uten internett hadde vi – med vi mener jeg her det moderne gjennomsnittsmennesket i den industrialiserte verden – vært dårligere informert om hva som foregår rundt oss. Uten internett hadde vi rett og slett manglet en stor del av det som i dag kalles allmennkunnskap.
Hva skal altså de gjøre som ikke er så heldige som vi, som lever i Norge, eller Tyskland, eller i Storbritannia, for å nevne noen frie vestlige industrialiserte land, med et velfungerende demokrati som styreform? Hva skal folk gjøre i Iran? Skal folk i Iran akseptere ikke å kunne ha tilgang til informasjon internettet byr på, viten som så mange andre i likestilte land har tilgang til? Spesielt når en stor del av Irans befolkning har adgang til datamaskiner og betrakter seg som like moderne mennesker som vi her i Norden?
Beskyttet mot farlig kunnskap
Irans regjering synes at det å akseptere dette tapet av viten, er det minste befolkningen skal gjøre. Iranere burde egentlig være glade for det, siden dette også betyr at folket blir spart for alt uanstendig og kriminelt materialet som er i omløp i World Wide Web, det store WWW, nåtidens største onde – ved siden av USA og Israel, selvfølgelig.
YouTube og Facebook er allerede sperret for iranske internettbrukere, det neste skrittet skal altså være sperringen av Google og Gmail. Det endelige skrittet er imidlertid noe helt annet: et intranett – Irans egen variant av internettet, løsrevet og selvfølgelig kontrollert med jerngrep av regjeringen. Planen ble lansert i begynnelsen av 2011 og all offentlig forvaltning er allerede tilkoblet. For de private skal gledesdagen sannsynligvis komme i mars kommende år. Dette vil gjøre Iran til det landet i verden med det største “anti-internett-forsvaret”, tett etterfulgt av Kina og Nord-Korea.
Knebling av kritikken
Irans nyhetsbyrå ISNA skylder sperringen av Google på det siste Mohammed-fiaskoet: en video fra USA som ble offentliggjort på YouTube, der profeten blir diskreditert – igjen. Mange iraner sier imidlertid at sperringen av YouTube og Facebook har ingenting å gjøre med å beskytte befolkningen, men med protestene mot regimet i 2009, der president Mahmoud Ahmadinejad stod til gjenvalg. Allerede året etter hadde landet forsterket internettsikkerheten betydelig, på grunn av et sabotasjeangrep på Irans atomprogram, som skjedde ved hjelp av dataviruset Stuxnet.
Nå kan for tiden sperringene omgås ved hjelp av VPN (virtual private network), såkalte “tunneler”, men det spørs hvor lenge vil denne teknikken vil være tilstrekkelig?
I dette nummeret av avisen snakker vi om ytringer. De fleste tenker vel ytringsfrihet så snart de leser ordet. Ved eksempelet av Iran kan man se tydelig, at vi er langt fra en realitet der dette ordet har en reell og vesentlig betydning i verden. For meg virker det som om ytringer er langt fra å være frie, hvis et land som Iran mener det må “beskytte” sin befolkning mot akkurat det – ytringer, for av hva ellers består internettet?
Fra ytring til handling
Debatten om ytringsfrihet er viktig. Problemet er, at man ofte bare snakker om ytringsfrihet som skal gjelde alt og alle, men når det kommer til saken, er det plutselig bare en betinget, en innskrenket ytringsfrihet som gjelder. Det verste er naturligvis, når man glemmer dette ordet – med dets store betydning – helt.
De fleste land har en forestilling om fremskritt som inkluderer retten til å ytre hva en måtte ønske – med visse forsvarlige unntak, som hitlerhilsen (Hitlergruß) i Tyskland – men dette gjelder ofte bare så lenge ingen ytrer noe som regjeringen ikke liker, Det er spesielt uheldig, dersom regjeringen er den som prøver å innskrenke ytringsfriheten, siden det er dette statlige organ som skal forsvare denne retten.
Storebror passer på
Iran har altså bestemt seg for at befolkningen ikke får lov til å ytre seg helt fritt, for i et nasjonalt intranett gjelder deres regler og bestemmelser. Et intranett er noe staten kommer til å ha under full kontroll. Man prøver imidlertid å gjemme dette faktumet ved å fremlegge påskudd, som uttrykker bekymring for at folket blir skadelig påvirket av visse innhold på nettet. Siden folket ikke har kompetanse til å ta passende forbehold mot slikt «skadelig» innhold selv, må regjeringen ta tiltak for å forhindre et menneskelig «forfall» gjennom «fordervelsen» av tankene til befolkningen som surfer for mye på internettet. Det er slett ingen ny taktikk, og den fungerer heller ikke utelukkende optimalt. Men det ser ikke ut som om det er til stor bry for Iran, siden utførelsen av planen om et intranett ikke virker til å tiltrekke seg særlig store protester.
La oss håpe at ingen andre land følger etter. Dette er ingen vei som fører til fremskritt og ingen vei som styrker de grunnleggende menneskerettighetene.