Den olympiske ilden skal være et bilde på noe vedvarende humanitært og vakkert. Etter Sochi er det vanskelig å holde den tent i sin rettmessige forstand. Foto: KOREA.NET/Flickr Creative Commons.
Høsten 2013 ble jeg bedt om å ta stilling til OL i Oslo i 2022. Valget skulle tas; en stemme skulle gis. Jeg lever ikke i noen illusjon om at akkurat min stemme er avgjørende, men personlig tar jeg stemmeurnens kall seriøst. På tross av en gnagende frykt om horrible kollektivutfordringer à la VM i Oslo 2012, og på tross av det faktum at jeg hadde foretrukket et OL i Nord-Norge, så stemte jeg ja.
Mitt ja; min aksept for en såkalt OL-fest i hovedstaden – min hjemby – kom på premisset at noen ganger må man være med å betale for moroa. Det er tyve år siden OL på Lillehammer; innen 2022 er det 28. Norge, som en sterk vintersportsnasjon og med klingende oljemynt i lomma, burde – tenkte jeg – ta sin del av børa. Dessuten ligger nostalgien for et OL jeg knapt var gammel nok til å huske rett under huden. OL-floka – som jeg av en eller annen absurd grunn kan – Kristin, Håkon og vettene… Et slikt arrangement er stas. Så får det bare være om hverdagen blir kaos i noen uker.
Verdighetens pris
Så kom OL i Sotsji. Februar rullet innover oss, og #Sochiproblems kom like etter. Den største #Sochifail er vel i grunn at Vladimir Putin fikk gleden av å vise frem sitt nybygde turistområde – på tross av ekstrem homofilihets og slavearbeid i oppbygningen. Den største skuffelsen ligger i IOC, som uten å løfte en finger ovenfor det man kun kan klassifisere som pinlige og katastrofale holdninger hos den russiske regjering, legger seg ut mot utøvere som ønsker å markere et dødsfall med et diskret sørgebånd. Bismaken kom ikke i form av dårlige smørere for langrennsjentene (og gutta), eller nederlag på skøyter, men i elendig internasjonalt lederskap.
I det Olympiske charteret står følgende:
«The goal of Olympism is to place sport at the service of the harmonious development of humankind, with a view to promoting a peaceful society concerned with the preservation of human dignity».
«Human dignity». Hvor er verdigheten i å reagere mot et landslag som står sammen i sorg, mens Putins Russland vilkårlig angriper homofile på gaten? Faktisk vil jeg gå så langt som å si at den verdigheten skijentene, og da ikke minst Astrid Uhrenholdt Jacobsen, har vist i etterkant av denne kvalme reaksjonen fra IOC er noe Gerhard Heiberg og IOC-president Thomas Bach bare kan drømme om. Heiberg har forsøkt å drive skadekontroll i ettertid, men unnskyldningene føles tomme og meningsløse. Problemet er i grunn ikke sørgebåndsfadesen – problemet er et IOC uten magemål eller forståelse for egen misjon.
Menneskerettighetenes fall
Det reelle problemet her er at ved å tillate Putin en diskriminasjonsholdning mot noen som helst gruppe mennesker, og samtidig gjennomføre OL i Sotsji, har IOC vist at de nok en gang misforstår hva slags rolle et slikt arrangement kan spille. OL er en felleskapsøvelse – en idrettsfest for en hel verden. OL har en legitimerende effekt; et slags «good guy»-stempel, og tillater oss å tenke annerledes om et Russland som gjennomfører en slags nymotens pogromer mot homofile. Det har blitt sagt før, men jeg sier det gjerne igjen – parallellen til sommer-OL i Berlin i 1936 er sterk.
«Any form of discrimination with regard to a country or a person on grounds of race, religion, politics, gender or otherwise is incompatible with belonging to the Olympic Movement»
Denne delen av Det olympiske charter ble bortglemt i 1936 (eller kanskje bortgjemt i et ledd i den feilslåtte appeasement-taktikken rettet mot Adolf Hitler) og er tydeligvis ikke like fundamental som charteret kan gi inntrykk av. IOC må rette blikket innover, og mot de normer og verdier OL er ment til å stå for. Hvis de ikke kan kritisere vertsland som begår åpenbare brudd på menneskerettigheter, så bør de holde seg for gode til å kritisere utøvere – om det er for reklamemedvirkning eller sørgebånd. Alt annet virker kun patetisk. Under «Mission and Role of the IOC» i OL-charteret står punkt nummer 10; «to oppose any political or commercial abuse of sport and athletes». Den kommersielle delen; hvor Marit Bjørgen og andre får refs for reklamemedvirkning; den tar IOC-pampene og Heiberg alvorlig. Når Putin misbruker lekene for egen politiske vinning, og direkte bryter med menneskerettslige og humanitære prinsipper OL skal stå for – da er det stille.
Oslo 2022 – revisited
Nå, etter noen uker med Sotsji, er jeg ikke lenger positiv til OL i Oslo i 2022. Selv om det politiske rammeverket rundt De olympiske leker lenge har vært preget av kommersialisme og korrupsjon, og selv om Putins politiske holdninger har vært kjent i forkant av lekene, så har Sotsji brakt dette frem i lyset. Jeg vil ikke være med på dette absurde spillet skulle være idrettsglede og humanisme i skjønn forening. Jeg vil ikke ha min by; mitt land; på samme liste som Putins homofobe Russland. En søknad om OL i Oslo i 2022 betyr en aksept for IOCs holdninger – og i en forlengelse en slags aksept av det OL Putin har stelt i stand. Igjen, jeg lever ikke i noen illusjon om at min ene stemme endrer noe (og dessuten har jeg allerede stemt – feil). Samtidig mener jeg at en motreaksjon er på sin plass. Jeg, og mange med meg på Twitter, har reagert på hvordan IOC har feilet i å reagere mot Russland. Jeg, som oppegående menneske og politisk interessert – og ikke minst som student i statsvitenskap – jeg, vil ikke være med på disse lekene. Så får det norske folk ta stilling, i fellesskap, om dette er noe vi sammen kan stå for.
Av Tonje Jelstad Sandanger