Isen brytes - betydningen av kinesiske interesser i Arktis

Isen brytes - betydningen av kinesiske interesser i Arktis
Tekst: Mathilde Israelsen, Bachelor i internasjonale studier /enkeltemner i idéhistorie
Foto: Alex Perz // unsplash.com

Kina er en «nær-arktisk» stat, fastslo en kinesisk strategi for Arktis i 2018. Beijings interesse for regionen har kommet til uttrykk gjennom initiativer for utvikling av nye handelsruter og digital infrastruktur i regionen. Men under dekke av økonomiske interesser kan man også skjelne militære undertoner.

Det er antatt at havisen over Arktis vil være helt borte om sommeren innen 2035. Denne utviklingen kan gjøre at regionen vil utvikle seg til å bli et nytt senter for økonomisk aktivitet. Dette er en endring Kina ønsker å ta del i. Helt siden myndighetene omformet planøkonomi-en til en markedsrettet økonomi, har Kina definert økonomisk vekst og utvikling som en nasjonal sikkerhetsinteresse. Derfor har Beijing søkt innflytelse over nye handelsruter gjennom sitt Belt-and-Road-initiativ. Dette har involvert å utvikle ny infrastruktur og bidra til økonomisk utvikling i ulike regioner. Initiativet har særlig vært rettet mot deler av Asia og Afrika, men har også kommet til uttrykk gjennom satsninger i Europa. De seneste årene har Kina også rettet blikket mot Arktis, gjennom et prosjekt som har fått navnet «Den polare silkevei». Prosjektet går ut på at Beijing ønsker å utvikle en ny handelsrute langs den nordlige kysten av Russland. Det er antatt at denne handelsruten vil kutte avstanden mellom Shanghai og nord-europeiske havner med 3600 km, sammenlignet med ruten som går gjennom Suez-kanalen. En operativ rute gjennom de fremtidig isfrie områdene av Arktis, kan dermed bidra til fremtidig økonomisk vekst i Kina.

Beijings uttalelse om at Kina er en «nær-arktisk»-stat viser at myndighetene ønsker å øke sin aktivitet og innflytelse over regionen i årene som kommer.

Siden handelsruten vil gå langs kysten av Russland ønsker Beijing å utvikle et helhetlig samarbeid med Moskva. Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom kinesiske investerin-ger i russiske selskaper som utvinner olje- og gassressurser i området. Det mest fremtredende prosjektet er Yamal LNG, som skal utvinne flytende naturgass på Yamal-halvøya, nordvest i Sibir. Her har kinesiske investering vært sentral for å finansiere prosjektet. Bakgrunnen for dette er sanksjonene som ble innført mot Russland etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014. I mangel på kapital og investeringer fra vestlige land valgte Moskva å rette blikket østover, og fant rikelige kilder til dette i Kina. Nytten av dette samarbeidet er gjensidig. Energi fra Arktis vil bidra til å tilfredsstille Kinas økende energibehov i de kommende årene. Ettersom isen forsvinner over Arktis vil olje- og gassressurser bli tilgjengelig for utvinning. Denne utviklingen vil gjøre Russland i stand til å øke sin produksjon av olje og gass. Dette, i tillegg til en økende energietterspørsel fra Kina, kan resultere i at Russland vil produsere omtrent 20 prosent av den kinesiske energietter-spørselen rundt 2050. Samarbeidet mellom Moskva og Beijing kan dermed vise seg å bli sentral for den fremtidige økonomiske utviklingen i Kina.

I de kinesiske initiativene for utvikling av infrastruktur, og i samarbeidet mellom Moskva og Beijing, kan man skjelne militære undertoner. For eksempel har kinesiske myndigheter planer om å utvikle en atomdrevet isbryter. Skipets hovedoppgave vil være å rydde isen for frakteskip gjennom området, og vil derfor ha stor betydning for å holde handelsruter åpne hele året. Det er imidlertid en annen side ved dette skipet. I anbudet for den atomdrevne isbryteren sto det at selskapet som får kontrakten må ha lisens for å utvikle våpensystemer. I tillegg må de besitte et sertifikat, utstedt av kinesiske myndigheter, som bekrefter kvalitet i våpensystemene de produserer. Offisielt sett skal isbryteren benyttes til sivile formål, men vil samtidig inngå i Kinas militære ressurser i Arktis. Dette innebærer at den potensielt sett kan benyttes til militære formål dersom kinesiske myndigheter anser det som nødvendig. Én enkel isbryter vil selvfølgelig ha liten betydning i en konfliktsituasjon, men kan være et uttrykk for at Beijing ønsker å holde muligheten for militær tilstedeværelse i regionen åpen. Dette kan ha betydning på lengre sikt, og særlig om spenningen i Arktis øker ytterligere. Denne tolkningen av Kinas interesse støttes av at det russiske og kinesiske militæret siden 2015 har gjennomført felles militærøvelser. En av disse øvelsene var Vostok 2018, som fant sted i det østlige Sibir. I militærøvelsen, som var den største russiske øvelsen siden Den kalde krigen, deltok det flere kinesiske tropper. Dette viser at samarbeidet ikke bare består av økonomiske hensyn, men også har et militær side.

Arktis er svært militarisert, og ettersom det internasjonale spenningsnivået øker vil også det potensielle konfliktnivået i Arktis stige. En slik situasjon kan sette fremtidige handelsruter gjennom regionen ut av spill. Derfor er kontroll over området sentralt for å holde handels-rutene i sikker drift. Her får kinesiske planer for utvikling av ny digital infrastruktur gjennom Arktis betydning. Underlagt Belt-and-Roadfinner vi en satsning på utbygging av digital infrastruktur, som 5G-teknologi og fiberoptiske kabler for overføring av store mengder data over Internett. Dette satsningsområdet har blitt omtalt som «Den digitale silkeveien», og søker å etablere Kina som en global teknologisk stormakt. I Arktis er det planer for å bygge ut en ny fiberoptisk kabel, kalt Arctic Connect, som skal legges av det kinesiske selskapet Huawei Marine nord for den russiske kysten. Kabelen vil hovedsakelig benyttes for å overføre store mengder data fra Europa til Asia, men har også potensiale til å benyttes til militær overvåk-ning. Fiberoptiske kabler utstyrt med sensorer kan samle inn data om bevegelser eller sende video fra havbunnen. I tillegg kan slike kabler anvendes som akustiske sensorer. Dette har sikkerhetspolitisk betydning da kabelen potensielt sett kan brukes for å oppdage ubåter som tråler gjennom den arktiske regionen. Dette muliggjøres av en sikkerhetslov fra 2017 som på-legger kinesiske selskaper å gi ut informasjon til myndighetene, dersom informasjonen anses å ha betydning for Kinas nasjonale sikkerhet. Denne loven vil også omfatte Huawei Marine.

Å ha økt kontroll over trafikken i de nordøstlige havområdene kan gi en strategisk fordel som Kina kan være interessert i å besitte. Årsaken til dette er at man da kan oppdage endringer i aktivitetsnivå og bevegelsesmønstre, og kan dermed oppdage en mulig militær opptrapping tidligere. Denne kontrollen over kan vise seg å være svært strategisk viktig. Arktis har lenge vært en sentral brikke i rivaliseringen mellom Russland og USA, og de siste årene har spen-ningen i området økt. Dette har resultert i at Russland nå oppgraderer flybaser fra Den kalde krigen, og ruster opp Nordflåten. USA har også forsterket sin militære tilstedeværelse, blant annet gjennom utplassering av fly og personell i Norge, og gjennom store militære øvelser i regi av NATO. Bakgrunnen for denne militære opprustningen er regionens strategiske betydning. Denne betydningen kommer blant annet av at området er en sentral del av den russiske strategien for avskrekking av potensielle atomangrep. Dypt nede i havet tråler russiske atom-ubåter, godt skjult av den tykke havisen. Å vite nøyaktig hvor de er til enhver tid er derfor svært vanskelig, og de er derfor viktige brikker i et mulig motsvar mot et atomangrep mot russisk territorium. Å besitte en økt oversikt over disse ubåtene vil dermed være viktig for å kunne forutse et økt spenningsnivå. Gjennom sine initiativ for digital infrastruktur kan kinesiske myndigheter oppnå denne fordelen.

Det er viktig å peke på at å avdekke hva Kina faktisk ønsker å oppnå i regionen er vanskelig. Svak transparens er et kjennetegn ved kinesisk utenrikspolitikk. Dette gjelder også den kinesiske strategi for Arktis fra 2018, som vektlegger såkalt «pragmatisk samarbeid» og generelt sett er vag i formuleringene. Dette er problematisk. Relasjonene i Arktis har de siste tiårene vært preget av samarbeid og åpenhet, til tross for at situasjonen tidvis har vært spent. Det har resultert i at det har utviklet seg et såkalt sikkerhetssamfunn mellom aktørene i regionen. Slike samarbeid er tuftet på åpenhet om intensjoner, slik at alle aktørene er trygg på hva de andre tar for seg. Dette gjør at alle er relativt trygge på at motsetninger vil løses gjennom samarbeid og dialog, ikke gjennom militære konfrontasjoner. Mindre åpenhet kan true dette samarbeidet, og bidra til et økt konfliktnivå. En åpen konflikt kan imidlertid anses som usann-synlig, da det vil skade Kinesiske interesser i regionen mer enn det vil gagne dem. Likevel viser Beijings uttalelse om at Kina er en «nær-arktisk»-stat at myndighetene ønsker å øke sin aktivitet og innflytelse over regionen i årene som kommer.