Iskalla fakta om en hel industri

Iskalla fakta om en hel industri
De maktesløse forbrukerne finnes ikke.  Foto: Eva-Marie Høyheim Feten
De maktesløse forbrukerne finnes ikke.
Foto: Eva-Marie Høyheim Feten

I oktober 2012 avslørte TV4-programmet «Kalla Fakta» nettopp kalde fakta om kleskjeden Hennes & Mauritz og deres tilstedeværelse i asiatiske land som Bangladesh og Kambodsja. Programmet avslørte at tekstilarbeiderne på fabrikkene i Bangladesh jobber 70-80 timer i uka og tjener 3 kroner i timen. Det har også blitt avslørt at arbeiderne jobber under svært dårlige arbeidsforhold, der flere arbeidere jobber til de besvimer. Siden disse avsløringene har debatten rast rundt den svenske kleskjeden.

Det er flere parter som har engasjert seg i debatten. Blant disse er organisasjonen Framtiden i våre hender, som gikk kraftig til verks og kåret Hennes & Maurits til årets etikkversting i 2012. Norske bloggere var også raske med å gå ut i VG å si at de kom til å boikotte kleskjeden. Hennes & Mauritz, på sin side, mener de ble fremstilt feil i Kalla Fakta, og understreker at de er en av kjedene i bransjen som jobber aktivt med å påvirke samfunnet i positiv retning. Det er tydelig at H&M tar mange gode initiativer en ikke ser hos de konkurrerende kleskjedene. H&M har spesialkolleksjoner som Conscious Collection som er laget av resirkulert materiale og økologisk bomull, og Fashion Against AIDS kolleksjonen. H&M har også et tett samarbeid med UNICEF og WWF. I tillegg har H&M Conscious Foundation startet med et initiativ der kundene kan levere inn klær til resirkulering. Disse klærne blir brukt til å lage nye klær for H&M. Dette er enten et godt eksempel på å ta samfunnsansvar, eller et eksempel på en god PR-strategi. Uansett, setter disse initiativene H&M i et svært godt lys. Dermed er det kanskje ekstra skuffende når en hører om slike forhold som Kalla Fakta har avslørt.

Hvorfor H&M?

Mediedebatten om de dårlige forholdene i fabrikkene har vært rettet mot å kritisere Hennes & Mauritz. I denne sammenheng blir H&M fremstilt som «klesgiganten». En kan spørre seg hvorfor det er akkurat Hennes & Mauritz som får kritikk for disse forholdene, og hvorfor de andre «klesgigantene» slipper unna. I tekstilfabrikkene er det kun en brøkdel som syr klær for H&M, mens resten av arbeiderne syr for andre kleskjeder. Hovedgrunnen til at kritikken er rettet mot H&M er nok fordi de er en av de største i bransjen, og har dermed et større ansvar med å gå frem som et godt eksempel. Som nevnt, har også H&M et image der de gir uttrykk for at de tar sin del av samfunnsansvaret. Dermed er det kanskje lett å kritisere H&M når en ser slike dårlige forhold som ble avdekket i Kalla Fakta. Et annet poeng er at mediene gjør det lettere for leserne om de gir saker et ansikt. Denne saken fikk ansiktet til Hennes & Mauritz.

De aller fleste vil si seg enige i at det er helt uakseptabelt at mennesker skal jobbe under slike forhold som Kalla Fakta har avslørt. Uansett hvilken side man tar i denne saken, er det positivt at problemstillingen har fått så stor oppmerksomhet. Problemet med dårlige arbeidsforhold og lave lønninger er noe som alltid er aktuelt, og som aldri bør glemmes. Det er imidlertid også viktig at publikum får et riktig og helhetlig bilde av hva som faktisk er problemet. Dette problemet handler faktisk ikke om H&M. Det handler heller ikke om den ene tekstilfabrikken i Bangladesh som raste sammen. Dette handler om hele tekstilindustrien og oss som forbrukere. Ved at mediene gir én enkelt kleskjede så mye av skylden, bidrar de til å gjøre et stort og komplekst problem, veldig lite og enkelt.

Land som Bangladesh opererer med minstelønn for å være konkurransedyktig mot andre asiatiske land som også driver med tekstilproduksjon. Det er slik at det er myndighetene som fastsetter minstelønnen i et land. Det er meningen at minstelønnen i et land skal dekke det mest grunnleggende som mat, vann og tak over hodet. Likevel er det slik at flere som jobber på tekstilfabrikkene i Bangladesh må ta opp lån med høy rente for å få råd til nok mat. Det er dermed helt klart at minstelønnen er alt for lav. På den annen side, kan det virke negativt for landets konkurransekraft om lønningene blir høyere. Blir produksjonen for dyr, flytter klesbutikkene produksjonen til land som produserer billigere. En kan si at Bangladesh er avhengig av de store kleskjedene, men de store kleskjedene er ikke avhengig av Bangladesh. Det er altså i stor grad måten mote- og tekstilindustrien fungerer på som er mye av problemet. Stor etterspørsel etter billige klær, stor konkurranse, og et jag om billig produksjon gjør at produksjonslandene må presse ned lønningene til arbeiderne for å vinne frem i konkurransen. Det er jo tross alt bedre at store kleskjeder ønsker å kjøpe fra fabrikkene i Bangladesh, enn at de ikke vil det. Dermed er ganske mange asiatiske land villige til å tøye strikken. For hva er egentlig alternativet?

Krever samarbeid

Tekstilindustrien alene sysselsetter, ifølge H&Ms CEO Karl-Johan Persson, om lag fire millioner innbyggere i Bangladesh. Av disse er H&M indirekte med på å sysselsette 100 000 innbyggere. Hva er alternativet for de fire millioner menneskene som får dårlig betalt, og som jobber under svært dårlige arbeidsforhold? Tekstilindustrien er meget viktig for Bangladesh. Dermed er alternativet like skremmende som virkeligheten: ekstrem fattigdom. Dette setter de store kleskjedene i en unik posisjon til å være med å påvirke forholdene for arbeiderne. Det er imidlertid urimelig å forvente at H&M skal gjøre dette alene. Hvis H&M skulle øke lønningene for de arbeiderne som syr klær for deres butikker, ville det mest sannsynlig skape misnøye blant de andre arbeiderne som syr for andre kleskjeder i samme fabrikk. Dermed kan ikke H&M alene heve lønningene. Det er derfor viktig at de største kjedene går sammen og jobber aktivt for å øke minstelønnen og samtidig viser villighet til å fortsette å kjøpe varer dersom prisen på varene øker.

Det krever også et samarbeid blant kleskjedene for å påvirke fabrikkeierne når det gjelder arbeidsforhold. Etter kraftig kritikk har H&M og Zara skrevet under en avtale som skal sikre trygge arbeidsforhold for tekstilarbeiderne. Avtalen innebærer styrking av brannvern, kontroller av fabrikkene og offentliggjøring av kontrollresultatene. Gjennom avtalen får også fagbevegelsen tilgang til arbeiderne, og arbeiderne vil lære hvilke rettigheter de har. Dette er kanskje et lite skritt for tekstilindustrien, men det er i hvert fall et lite skritt i riktig retning. Det er viktig at de største i bransjen går frem som et godt eksempel, slik at det kan skje en holdningsendring hos resten av industrien.

Er vi som forbrukere totalt maktesløse?

En holdningsendring hos industrien fordrer holdningsendringer hos forbrukerne. Vi, som målgruppe for disse butikkene, må også ansvarliggjøres. Som nevnt tidligere, har flere bloggere gått ut i VG å oppfordret folk til å boikotte H&M etter Kalla Fakta- avsløringene. H&M på sin side, mener dette vil gjøre saken verre for tekstilarbeiderne. Kanskje vil en stor boikott-aksjon føre til at folk mister jobben. På den annen side, ville en slik aksjon rette oppmerksomheten mot problemet. Det er nettopp den kollektive bevisstheten som må vekkes. Bevissthet og interesse om etisk handel har nok økt de siste årene. Det kan imidlertid ofte virke som et spill for galleriet som mangler handling. Plagget man kjøper har blitt laget av noen. Er du villig til å betale det det egentlig koster?

Av: Emilie Skogvang

Leave a reply