Israelere og palestinere – to folkegrupper som ønsker et område hvor de kan leve som et fritt folkeslag. Problemet er at begge ønsker det samme området – historiske Palestina. Begge har historiske og religiøse røtter i området. Kompromissviljen er lav, konflikten brutal og troen på noensinne å løse denne konflikten er stadig dalende.
Israel-Palestinakonflikten, Midtøsten-konflikten – kjært barn har mange navn. Noen av dere fikk kanskje med dere artikkelen jeg skrev for en liten stund siden om hvor flaut det er å ikke kunne hva som ble diskutert i gjengen. Er Israel/Palestina-konflikten et svart hull for deg? Ikke fortvil, her kommer en nokså overkommelig innføring.
Kjernen i konflikten
Utgangspunktet for konflikten den dag i dag er en territoriell uenighet mellom to folkegrupper; israelere som er jøder og palestinere som er arabere og muslimer. De er uenige om hvem som skal kontrollere området vi i dag kjenner som Israel/Palestina. Området begge hevder å ha krav på overlapper hverandre fullstendig. Ideelt sett kunne disse folkegruppene samarbeide om å kontrollere områdene, men dette er vanskelig. For jødene var opprettelsen av staten Israel i 1948 en oppfyllelse av et etterlengtet ønske om en jødisk stat. Forståelsen og sympatien for dette ønske var enorm i det internasjonale samfunn i tiden etter verdenskrigen og Holocaust. Ettersom det jødiske folket hadde en religiøs og historisk tilknytning til det vi i dag kjenner som Israel/Palestina, ble dette sett på som det åpenbare stedet å etablere staten, Eretz Israel. Dette var et problem ettersom området allerede var bebodd av palestinere og ble ansett som en integrert del av den arabiske verden. Det territorielle problemet skapte et dårlig utgangspunkt for samarbeid, men andre ømfintlige faktorer spilte også inn. Både jøder og muslimer har en religiøs tilknytning til store deler av området. Spesielt Vestbredden er et betent element. Jerusalem er den mest betente faktoren av de alle. Jøder, muslimer samt kristne hevder de har krav på denne byen. Man sitter altså igjen med et nærmest umulig forhandlingsutgangspunkt mellom de to folkegruppene hvor religion gjør situasjonen veldig ømfintlig.
FOTO: Silje Greger
Konflikten fra A til Å
Konflikten er omfattende, så her vil jeg kun gå over de viktigste hendelsene på konfliktens tidslinje. Denne konflikten kan trekkes langt tilbake i tid, men her startes tidslinjen i årene før første verdenskrig brøt ut. Det osmanske riket lovte det palestinske folk sin egen stat, men kollapset etter verdenskrigen og kunne ikke oppfylle løftet. Etter kollapsen fikk britene kontrollen. Nasjonalisme og tanken om en stat til ethvert folkeslag ble viktige i europeisk politikk. Økende jødeforfølgelse i Europa etter at Hitler kom til makten i 1933 gjorde at innvandringen til Palestina økte drastisk. I 1948 utgjorde jødene en tredel av Palestinas samlede befolkning. Dette ble ikke gledelig mottatt av palestinerne ettersom den påtenkte jødiske staten var ekskluderende ovenfor alle som ikke var jøder. Altså, de aller fleste palestinerne. Andre verdenskrig og Holocaust styrket jødenes tro på at de hadde behov for en egen stat som kunne tilby sikkerhet til alle jøder. Et krigsrammet Europa med dårlig samvittighet støttet dette.
FNs delingsanbefaling ble en utløsende årsak til en av mange kriger mellom de to folkegruppene som skulle følge de neste årene.
Etter andre verdenskrig ønsket jødene full kontroll i området. Jødiske terrororganisasjoner og sionistiske paramilitære styrker inngikk et samarbeid hvor britene var målet. Økende vold gjorde at Storbritannia trakk seg ut som mandatsmakt og etterlot et maktvakuum. Kontrollen i området ble overlatt til FN. FNs Generalforsamling kom med en anbefaling om å splitte Palestina i to. Jødene var i mindretall men fikk tildelt 55 % av området. Palestinerne var majoritetsbefolkning men fikk 44%. Jødene var fornøyde, men det var ikke palestinerne som anså forslaget som urettferdig. Denne delingsanbefalingen ble en utløsende årsak til mange kommende kriger mellom de to folkegruppene de neste årene. 1948-krigen, kjent som Al-Nakba-konflikten, hvor jødene var overlegne førte til ødeleggelser på det palestinske samfunnet, ble begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet samt opprettet staten Israel. Dette på tross av palestinernes hjelp fra sine arabiske naboland; Egypt, Irak, Jordan, Syria og Libanon. Denne hjelpen gjorde at konflikten også blir kalt Midtøsten-konflikten. Krigen var den første av mange med lignende resultater; seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973 endte begge med en overlegen seier til Israel hvor den israelske staten ekspanderte sitt territorium og de palestinske områdene ble stadig mindre. Etter seksdagerskrigen hadde den israelske staten kontroll over hele det historiske Palestina og resulterte i at en million palestinere var bosatt på okkupert område. Gaza-stripen, Vestbredden med Øst-Jerusalem og deler av Golanhøyden er fortsatt under israelsk kontroll den dag i dag.
Motstandsbevegelse
Krigene skapte enorm frustrasjon og desperasjon i det palestinske samfunnet og de to førstnevnte krigene la grunnlaget for palestinsk motstandskamp. Israelerne på sin side opplever denne motstandskampen som motivert av hatet mot jøder. Derfor anså den israelske stat nødvendigheten av stadige innstramminger av sikkerhetstiltakene. Den mest kjente motstandsgruppa er Palestinske Frigjøringsorganisasjonen (PLO) som ble etablert i 1964. PLO benyttet seg både av ikke-voldelige og voldelige tiltak, slik som protester og flykapringer. Dette gjorde det vanskelig å samarbeide med gruppen. I 1988 kom et diplomatisk gjennombrudd for PLO da lederen Yasir Arafat tok avstand fra terror i den palestinsk selvstendighetskampen. Samtidig erklærte det palestinske nasjonalrådet den selvstendige staten Palestina til å omfatte både Gazastripen og Vestbredden. Dette gav mulighet for forhandlinger mellom israelske myndigheter og PLO.
Osloavtalen
Tidlig på 1990-tallet samlet representanter fra de to folkegruppene seg til forhandlinger. I 1993 signerte Arafat og Israels statsminister Rabin Osloavtalen. Denne avtalen ble hyllet som et vendepunkt; begge sider var enige og i stedet for en enstatsløsning var det en tostatsløsning som ble dominerende. Dessverre ble det bare med drømmen om vendepunkt etter at en jødisk ekstremist drepte Rabin. Hans etterfølger, Netanyahu, var ikke like kompromissvillig og forholdet mellom de to gruppene ble igjen iskaldt. Motstanden fra den palestinske siden ble igjen mer desperat og selvmordsangrep mot sivile israelske mål ble hyppigere. Israelerne responderte ved å stramme grepet om Gazastripen og Vestbredden. I 2002 bygde israelske myndigheter separasjonsmuren, som palestinerne kaller den, eller sikkerhetsmuren, som israelerne kaller den. Muren gjør deler av landet utilgjengelig for palestinerne. For å komme seg rundt i sitt eget land må palestinerne gjennom kontrollposter og veisperringer på daglig basis. I tillegg til å sette opp muren på Vestbredden har israelske myndigheter drevet med utbygning av ulovlige bosetninger på palestinsk område. Dette begynte så smått på 1960-tallet, og intensiverte på 90-tallet. Mange ser på disse utbygningene som et tegn på at Israel ønsker ekspansjon og okkupasjon i stedet for fred og samarbeid.
Gazastripen
I 2005 erklærte Israel at de skulle trekke ut styrker og bosetninger fra Gazastripen. De erstattet dette med en mur rundt hele området slik at de fortsatt kontrollerer inn- og utfart av mennesker og varer. Området defineres derfor som fortsatt under israelsk okkupasjon.
Usikkerhet og frustrasjon mellom folkegruppene går derfor i en skummel spiral hvor bruk av makt og vold blir stadig mer vanlig.
Gazastripen har vært hardt rammet av både militæroperasjoner og rakettangrep fra israelsk side. Dette har gjort at militante grupper som Hamas har vokst frem og fått enorm støtte i området. Hamas blir regnet som en terrorgruppe av mange aktører som følge av sine voldelige angrep, blant annet bruk av raketter. Disse angrepene skaper stadig større usikkerhet blant den israelske befolkningen og ytterligere militæroperasjoner fra israelsk side. Dette har ført til massive ødeleggelser. Ettersom Hamas er en terrorgruppe er det ikke mulig å etablere kommunikasjon eller forhandle med dem, selv om de sitter med makten på Gazastripen. Usikkerhet og frustrasjon mellom folkegruppene går derfor i en skummel spiral hvor bruk av makt og vold blir stadig mer vanlig. De to siste konfliktene på Gazastripen drepte 2200 palestinere og 80 israelere. Dette er veldig representativt for forskjellen i maktforholdet mellom okkupanten Israel og okkuperte Palestina.
Eventuelle løsninger
Det er to løsninger som har blitt ansett som reelle i denne konflikten; en- og tostatsløsning.
Enstatsløsningen er en stat som omfatter Israel og Palestina og kan dannes i flere former. Det kan være snakk om en forent stat, en type føderasjon eller eventuelt en israelsk-palestinsk konføderasjon. Denne løsningen har tilhengere på begge sider ettersom dette vil kunne bli en demokratisk stat med like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet, og kan være en forutsetning for å skape fred og sikkerhet i det lange løp. Problemet ligger i at dette ikke vil gi jødene den ønskede jødiske staten de så sårt ønsker seg. Det er også praktiske problemer knyttet til dette i form av mye hat og mistro mellom de to folkegruppene – vil de klare å samarbeide om en felles stat?
Tostatsløsningen ble internasjonalt anerkjent gjennom Osloavtalen. Denne løsningen vil si at det etableres to selvstendige stater i området Israel-Palestina. Her oppfylles israelernes ønske om en jødisk stat. Det er likevel knyttet stor skepsis til dette, både sikkerhetspolitisk og religiøst. Mange israelere ser på dette som en mulighet for palestinerne til å etablere seg, bygge opp militæret og gå til angrep på Israel. Det religiøse aspektet gjelder hvem som skal kontrollere de religiøst viktige områdene, spesielt Jerusalem, ettersom begge sider hevder sin tilhørighet til dette. Fra begge sider er det ønsket å ha Jerusalem som hovedstad – hvilket er umulig å innfri. Fra palestinernes side er det en uvilje mot å la jødene etablere en jødisk stat på bekostning av det historiske og udelelige Palestina. Mens PLO har oppgitt dette kravet, frontes det fortsatt av Hamas som representerer en mer radikal arabisk nasjonalisme.
Situasjonen i dag
Israelerne har et enormt overtak på den palestinske befolkningen – militært, økonomisk og politisk. Palestinerne har ikke eget forsvar, mens Israel har et sterk, godt opprustet forsvar bygd opp av vernepliktige soldater. Israelsk økonomi gjør det godt både på regionalt og globalt plan, mens palestinerne lever i økende fattigdom og stadig flere tvinges til å flykte. Politisk har Israel et suverent overtak ettersom de er en anerkjent stat – noe Palestina ikke er. Israel har også et fortrinn ved å være alliert med USA som bruker vetoretten i FN for å forhindre sanksjoner og diskusjoner om Israel og Palestina. I tillegg blir hver side i konflikten mer desperat og aggressiv ettersom årene går. Hele konflikten har glidd inn i en vond spiral hvor ting stadig blir verre og vanskeligere å løse. Jo flere stater som involverer seg, jo vanskeligere er det å få til en løsning. Desto lengre tid før man finner en løsning på konflikten jo mer frustrasjon og desperasjon preger folkegruppenes handlinger. Disse handlingene skaper igjen mindre kompromiss- og samarbeidsvilje.
- [toggle title=”FAKTA:” load=”hide”]PLO: paraplyorganisasjon for palestinsk frigjøring hvor blant annet Al-Fatah (politisk parti) og PLA (frigjøringshær) ligger under. Har flertall på Vestbredden.Hamas: palestinsk sosial, politisk og religiøs bevegelse med militær gren og politisk parti etablert i 1987. Har flertall på Gazastripen.Sionisme: betegnelse på det jødiske folks ønsker om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel (Sion). Ble veldig fremtreden i tiden før og etter andre verdenskrig som et svar på antisemittismen i Europa.[/toggle]