Francis Moskvil, samfunnsøkonomi bachelorgrad
I et lite hjørne av verden, i de dype dalene i Hindukush, fikk Kafirene leve og utvikle seg i tusenvis av år.
«We’re no little men, so we’re going away to be kings. Kings of Kafiristan» sa en ung, eller rettere sagt yngre, Michael Caine i filmen The Man Who Would be King fra 1975. Filmen, basert på Rudyard Kipling sin 1888 novelle med samme navn, er et heseblesende action-eventyr der lømlene Danny Darvot (spilt av Sean Connery) og Peachy Carneham (Caine) drar av sted til det mystiske området kjent som ‘Kafiristan’ i jakten på gull og rikdom. Dette stedsnavnet hadde jeg aldri hørt før, så jeg begynte å overveie om det kunne være oppdiktet, men dette virket likevel lite sannsynlig siden alle andre geografiske referanser var virkelige. Etter filmen, som var meget underholdende dog med noen kolonialistiske tilbøyeligheter, falt jeg fort ned i kaninhullet som er Kafiristan.
Selv om filmen var spilt inn i Morocco ligger det faktiske Kafiristan i Afghanistan. Dessverre fant jeg også ut at det Kafiristan presentert i filmen, et helt unikt folk med egen religion og språk, ikke lenger eksisterer. Området ble invadert og annektert i 1895-6 av den afghanske amiren Abdur Rahman Khan. Det som tidligere var Kafiristan heter i dag Nuristan, og er en provins i Afghanistan. Religionen og språket har forsvunnet som følge av at folk har assimilert seg med resten av befolkningen. Geografisk var representasjonen relativt presis siden Nuristan ligger i kjernen av fjellkjeden Hindukush, og i dens dype daler tilholdt Kafirene.
Desto mer jeg leste meg opp, jo klarere blir det hvor unikt Kafiristan faktisk var. Kafirene stammer fra arkaiske sivilisasjoner i Indus-dalen. Forskning på språket, gjort blant annet av Georg Morgenstierne, underbygger også denne teorien. Frem til den endelige annekteringen, så levde Kafirene i relativ isolasjon på tross av at områdene rundt var scene for massive endringer. Sentral-Asia, i dag en region vi hører relativt lite om, var slagmark for noen av historiens aller største sivilisasjoner. Alexander den store, Djengis Khan og Timur er bare noen av de store hærførere som underla seg naboregioner til Kafiristan.
“Dette vil si at Kafiristan i mange hundre år var en liten lomme for polyteismen i et hav av monoteismen.”
Som språket hadde religionen til Kafirene også røtter fra det indiske subkontinent. Den hadde mange likhetstrekk med den Vediske religion, en eldgammel forgjenger til Hinduismen. Dette vil si at Kafiristan i mange hundre år var en liten lomme for polyteismen i et hav av monoteismen. Dette skillet er også opphavet til navnet ‘Kafiristan’; ‘kafir’ er arabisk for vantro. Termen bør derfor ikke brukes for å referere til dagens befolkning i Nuristan.
Men hvordan var det mulig at Kafiristan ble skånet for de territorielle svingningene som felte nabo etter nabo? Det er viktig å merke seg at Kafiristan ikke var en politisk enhet, men heller mange stridene landsbyer spredt utover større områder. Det voldsomme fjellandskapet fungerte nok som en beskyttelsesmur, som de færreste var villig til å passere. Resultatet av dette var at et eldgammelt språk og kultur fikk utvikle seg nokså uforstyrret i tusenvis av år. Dette er enda mer ekstraordinært med tanke på at store deler av Afghanistan falt under Islam allerede rundt år 1000.
Etter å ha sett titalls store sivilisasjoner komme og gå, var det først ved vestlig intervensjon at sagaen gikk mot slutten. Det såkalte ‘Great Game’, en form for kald krig mellom Russland og Storbritannia i Sentral-Asia, endte med at Britene kom til enighet med Abdur Rahman Khan om grensen (Durand-linjen) mellom Britisk India, området som senere skulle bli Pakistan, og Afghanistan. Vårt kjære Kafiristan endte opp på den Afghanske siden og ble følgelig annektert og tvangskonvertert. Kalasha-folket derimot endte på britisk side (dagens Pakistan) og eksisterer derfor den dag i dag. De er det nærmeste man kommer kulturen og religionen som var i Kafiristan. Bestående av ca. 4000 mennesker er Kalasha-folket betydelig færre enn Kafirene var på slutten av 1800-tallet. Med et særegent språk og kultur er de imidlertid fortsatt meget interessante for både religiøse og lingvistiske forskere.
