Tekst: Gjermund Winnæss, Bachelor i statsvitenskap
Foto: Carlos Adampol Galindo
For 20 år siden vant Hugo Chavez presidentvalget i Venezuela. Sin presidentkampanje hadde han ført fra fengselet, etter at han ble arrestert i 1992 etter et mislykket militærkupp. Militærkuppet i 1992 kan ses som et uttrykk for en voksende misnøye blant befolkningen i Venezuela. Forskjellene mellom fattig og rik var enorme, og da regjeringen i 1989 satte opp prisene for offentlige tjenester som kollektivtransport, drikkevann og telefonpriser, brøt det ut store protester i gatene i hovedstaden Caracas. Regjeringen svarte med å sette inn militæret for å stoppe opptøyene, som resulterte i at flere hundre personer, kanskje flere tusen, ble drept. I kjølevannet av denne hendelsen, som går under navnet Caracazo, dukket Hugo Chavez frem. Militærmann fra relativt fattige kår: Chavez hadde vokst opp på landsbygda med foreldre som var lærere. Hans oppslutning blant befolkningen var enorm. Endelig en mann som snakket for folket. Da han overtok presidentembetet i 1999, staket han straks ut en ny retning for den bolivarianske republikken Venezuela.
Chavismo: den nye sosialismen
Den politiske utviklingen i Venezuela skulle ha sosialisme som sitt siktemål, hvor utdanning, helsetjenester og tak over hodet var menneskerettigheter enhver borger hadde krav på. Landets oljeinntekter skulle finansiere velferdsstaten. Det ble foretatt store endringer i økonomien i landet, hvor staten eksproprierte flere private foretak. Eliten i landet var åpenbart svært misfornøyd, og man har ofte hørt fra venstresiden at det føres en økonomisk krig med det siktemål å velte regimet. Men Chavismen (den folkelige bevegelse og ideologi av Hugo Chavez) står sterkt blant de fattige, og Chavez hadde sitt kontor i presidentpalasset Miraflores helt frem til sin død i 2013 – dog ikke helt smertefritt. I 2002 ble han utsatt for et statskupp, og ble tatt til fange av en USA-vennlig del av militæret. En ny president ble tatt i ed, og kuppet så ut til å ha vært vellykket. Den nye presidenten ble riktignok ikke sittende i mer enn 47 timer, da militæret og folket hadde fått greie på at det hele var en løgn og at Chavez ikke hadde gitt fra seg sitt embetet. Så kom oljeboomen, og presidenten fikk stadig mer penger til å finansiere de sosiale tjenestene, misiones, som løftet store deler av befolkningen ut av fattigdom og reduserte analfabetismen betraktelig. Det ble sagt at de fattige fikk en stemme og at man med det kunne merke seg en stolthet og et gryende håp om en bedre fremtid for de kommende generasjoner. Men så døde Chavez brått av kreft. Han var den samlende kraft i regjeringen og den som hadde klart å holde opposisjonen på armlengdes avstand. Nå var han borte. Det siste politiske han hadde gjort før han døde var å utnevne sin kollega og venn Nicolas Maduro til etterfølger, og dermed også som leder av det revolusjonære politiske prosjektet han hadde startet.
Det ble lyst ut nyvalg, og Maduro vant. Men opposisjonen ville ikke godta valgresultatene. Også internasjonale observatører mente at valget ikke var fritt. Den tapende kandidaten, Henrique Capriles, manet folk til å gå ut i gatene og dundre på sine kasseroller for å vise misnøyen de alle kjente på. Dette ble starten på en langvarig protest mot Nicolas Maduro som har vart helt frem til i dag. Bare ett år etter at han vant valget organiserte opposisjonen massive protester i gatene. Det var misnøye innad i opposisjonen, hvor flere mente at Capriles ikke var en sterk nok leder, og at det tok for lang tid. Flere mente at det ikke lenger var tid til å løse problemene via valgkanalen, og under lederskap av den unge og velutdannede Leopold López, ble det organisert protester som siktet mot å velte regimet. Protestene ble kalt La Salida, som betyr utgangen. Disse var av en mye voldeligere karakter enn protestene man hadde sett året før. Gater ble sperret av med brennende bildekk og protestantene kjempet med slynge og stein mot politi som skjøt tåregass og gummikuler. 43 personer døde i den over 100 dager lange protesten. López ble satt i fengsel, noe som vekket store protester internasjonalt. Mange land fordømte fengslingen som politisk motivert, mens myndighetene stilte López til ansvar for de 43 som hadde mistet livet. Han fikk 14 år i fengsel for oppfordring til vold med døden til følge. Derfra mistet opposisjonen sin samordningsevne, og var uorganisert helt frem til nå. I mellomtiden har regjeringen hatt forholdsvis god kontroll på virksomheten til opposisjonen, og flere opposisjonsledere er blitt fengslet eller sendt i eksil.
Starten på slutten eller slutten på starten?
I 2018 ble det holdt nytt presidentvalg, hvor Maduro vant. Men denne gangen var det en knepen valgseier, igjen med store protester og påstander om fusk. Det florerte en video på nett som viste at regjeringens menn kjørte rundt i gatene i Caracas og tok ned kampanjeplakatene til opposisjonen. Kvinnen som filmet skrek til dem at de var noen jævla banditter og at hun nå hadde dem på film, hvorpå hun ble forsøkt skutt etter med pistol. Chavismen, som alltid hadde vunnet valg med knusende flertall, var nå i ferd med å tape terreng. Og det visste de som satt ved makten. Oljeprisene hadde falt, og det fantes ikke lenger penger i staten. På grunn av en fast vekslingskurs mellom bolivar og dollar, var det nesten ikke dollar å få tak i heller. Inflasjonen hadde skutt i været og folk fikk det stadig dårligere. Behovet for å kunne kontrollere og manipulere befolkningen var større enn noen gang. At landet gikk til helvete ble forklart med at eliten førte en økonomisk krig mot regjeringen, og det med støtte fra imperialistene i nord. At mediehusene var kjøpt og betalt og spredde løgn om nøden som spredte seg rundt om i landet. Det kom videoer av store folkemengder på flukt ut av landet. Flukt fra en døende fremtid, flukt fra sult og medisinmangel. Det anslås at tre millioner venezuelanere har forlatt landet sitt, i søken etter et bedre liv. Regjeringen sier dette tallet ikke er høyere enn 800 000, som fortsatt er et høyt tall. De andre landene i regionen har måttet ta imot hundretusenvis av venezuelanere, noe som har skapt misnøye blant lokalbefolkningen der hvor flyktningene interneres.
Krisen har altså flyttet seg ut av Venezuela og inn i regionen. Dette har bidratt til å internasjonalisere konflikten, samt gjort det mulig for stortingspresident, Juan Guiadó, å utnevne seg selv som landets midlertidige president. Dette har han gjort med den begrunnelse at Maduro ikke hadde vunnet et ærlig valg, men jukset seg til seieren. Derfor kunne Guaidó, med grunnloven i hånd, kalle seg president av landet frem til et nytt valg ble holdt. Videre har det på den internasjonale arenaen blitt organisert et forsøk på å løse problemet fra utsiden. Denne gruppen kaller seg Lima-gruppen, og består primært av latinamerikanske land. Det diskuteres blant annet hvorvidt Venezuela klarer å beskytte egen befolkning, hvilket er av stor interesse for naboene som bekymrer seg for å motta flere flyktninger fra Venezuela. Noen land har uttalt seg veldig kritisk overfor regimet, og en militær intervensjon har blitt luftet fra amerikansk hold. USA, Canada og land i Europa har allerede anerkjent Guaidó som landets midlertidige de facto president, selv om dette åpenbart ikke er tilfellet. Maduro har fortsatt støtte i militæret og styrer fortsatt de store statsinstitusjonene.
Konflikten er nå veldig anspent. Forholdet mellom Colombia og Venezuela er svært dårlig, og presidenten i Colombia står tett med USA i ønske om å styrte Maduro. For en uke siden så vi at det ble forsøkt innsendt amerikansk humanitærhjelp fra Colombia og inn i Venezuela. Det resulterte i at en buss med mat og medisiner ble sprengt. Hvem som sprengte er ikke lett å vite. Alle skylder på hverandre, og gjerningsmennene lar seg ikke identifisere. Fra opposisjonens hold, som støttes av USA og Colombia, sies det at de er paramilitære grupper som er sendt av Maduro. Maduro sier det er colombianske paramilitære fascister som står bak. Vold har lenge vært latent i konflikten. Det er behov for en rask løsning på problemet, og man frykter derfor at freden i regionen kan være truet. I tiden som kommer vil vi få se hva slags løsninger det internasjonale samfunnet kommer opp med. Er dette starten på et nytt kapittel for Venezuela? Eller er det nok en bølge som den sittende regjeringen kan ri ut? Og hva burde gjøres fra internasjonalt hold? Er det egentlig greit å sende humanitær bistand på premisser som bare den ene parten er enig om? Kan den humanitære hjelpen ses på som en trussel mot Venezuelas suverenitet? Kan det tenkes at utenlandske aktører har økonomiske interesser i Venezuela? Landet har tross alt mer påvist olje enn noe annet land i verden. Tiden vil vise hva slags løsninger som finnes og hvilke som velges. I mellomtiden må vi bestemme oss for hvordan vi skal forholde oss til situasjonen. Hvem skal vi tro på?