Kan vi forstå Russland?

Kan vi forstå Russland?
VISER MUSKLER: Gjennom sin handlemåte på Krim har Russland vist at de ikke vil  akseptere en verdensorden diktert av USA og Vesten. Er det mulig å forstå det? FOTO: Flickr Creative Commons
VISER MUSKLER: Gjennom sin handlemåte på Krim har Russland vist at de ikke vil
akseptere en verdensorden diktert av USA og Vesten. Er det mulig å forstå det? FOTO: Flickr Creative Commons

I 1991 tok den kalde krigen slutt. Vesten og NATO, med USA i spissen, hadde overvunnet fiendene i øst. Sovjetunionen kollapset, og sammen med den også planøkonomien og den fiendtlige ideologien kommunismen. I Russland kom Boris Jeltsin med sin utenriksminister Andrei Kozyrev til makten. Og med seg hadde de planer om et godt samarbeid med «seierherrene» i den kalde krigen. Russland skulle se til Vesten når landet nå skulle bygge opp en ny identitet. Verden skulle baseres på vestlige verdier: demokrati, åpenhet og liberalisme skulle legges til grunn da resten av imperiet som hadde blitt hijacket av kommunister i 1917 skulle bygges opp på nytt. De nye lederne utelukket heller ikke EU- medlemskap, og holdt sågar døren åpen for NATO medlemskap en gang i fremtiden.

Slik fortelles ofte historien fra vestlig side. Ikke alle er like enige, men det er liten tvil at det i Vesten hersker en bred oppfatning om at vi gikk av med seieren i den kalde krigen. Og hvorfor skal vi ikke tro det? De vestlige verdiene som vi setter så høyt, seiret jo over det som vi den gang så på som den største fienden mot vår identitet. I Russland er det ikke alle som ser historien på samme måte som mange av oss i Vesten, selv om noen riktignok mener at Sovjetunionen tapte den kalde krigen. Men noen mener denne krigen fremdeles pågår, mens atter noen mener at Sovjetunionen seiret. Talerør for det sistnevnte hevder dette fordi russerne frigjorde seg fra totalitarismen. Og ikke bare det; de reddet også andre stater fra den. Alt dette danner nå bakteppet i den anspente Russland-Ukraina-konflikten.

Med ordene «Det er enklere slik», lot den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov Krim bli innlemmet i Sovjet-republikken Ukraina i 1954. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og Ukraina og Russland ble uavhengige stater, ble Krim en del av Ukraina med et visst selvstyre. Men i Moskva var det sterke krefter som mente at Krim burde vært russisk. En holdning som også finner bred støtte blant det russiske flertallet på Krim. Samtidig så er det også mange som mener at Ukraina i økende grad skal samarbeide med Vesten, og landet har tidligere etablert samarbeidsavtaler med både NATO og EU. Det vi har sett den siste tiden, kommer i kjølvannet av en revolusjon der Ukrainas russiskvennlige president Viktor Janukovitsj ble avsatt av en opposisjon som brukte gatas parlament for å ta makten i et allerede splittet land. Den bakenforliggende årsaken var at Janukovitsj valgte å vende seg mot Russland for å få økonomisk støtte og handelsavtaler der alternativet var et samarbeid vestover mot EU, og med det ble den grunnleggende interessekonflikten i den ukrainske befolkningen satt på spissen. For mens de vestvennlige feiret diktatorens fall, satt den andre halvdelen av befolkningen igjen med et inntrykk av at deres interesser var satt til side gjennom et statskupp. Og den oppfatningen fikk de også støtte for fra Russland. I så sterk grad at Moskva altså valgte å sende militære styrker til nabolandet for å sikre russiske interesser.

Sett med vestlige, demokratiske briller, var det gode grunner for å ønske andre makthavere enn Janukovitsj-regimet i Kiev. Det er heller ingen tvil om at russisk bruk av militærmakt mot Ukraina er uakseptabelt sett fra Vesten. Men selv om det sett fra vest er klinkende klart at Russland bryter folkeretten ved å blande seg inn i et annet lands indre anliggende, sende militære til Krim og ta styring over indre prosesser i Ukraina, er det like klart at det fra russernes ståsted handler om noe helt annet. For det første fordi Russland og Ukraina historisk og demografisk sett er tett vevd sammen. For det andre fordi de nasjonalistiske strømningene i Ukraina har bidratt til å marginalisere den russisketniske minoriteten i landet. Og for det tredje fordi Russland ser på Ukraina som en urokkelig grensestolpe mellom sin nære interessesfære og Vesten.

I kjølvannet av det vi har sett de siste månedene, er det ikke vanskelig å forstå Vestens bekymring for det som har pågått i Ukraina og på Krim. Men samtidig er det viktig å huske på at bildet sett fra Russland ser annerledes ut. I Putins regjeringstid har landet tatt steget fra det forfallet som preget landet etter Sovjetunionens fall, til en stormakt med klare ambisjoner om å spille en rolle i verdenspolitikken. Dette innebærer også at landet ønsker å hevde sine interesser i nærområdene, og her er det nå tydelig at Putin-regimet ønsker å markere at land som Ukraina og andre tidligere Sovjet-stater er en del av Russlands nære interessesfære. I Ukraina kom dette konkret til uttrykk da landet vendte seg mot vest selv om Russlands egen svartehavsflåte, gjennom en avtale med Ukraina, har sin base på Krim. Her ligger den russiske marinens adgang til de store verdenshavene og Midtøsten, og fra et russisk strategisk synspunkt vil det nok være utenkelig at denne flåtebasen skal ligge i et NATO-land. Og det er mye som tyder på at Russland nå har gjennomgått en militær modernisering og ei selvbildebygging som gjør at de ser seg i stand til å sette foten ned når den gamle fienden lusker i landets egen bakgård.

For å forstå Russlands handlemåter i dagens situasjon i Ukraina, må man nok en gang ta av seg de demokratiske brillene. Russland er ikke et demokrati etter vestlig definisjon, og det kommer de nok heller ikke til å bli med det første. Med Sovjetunionens fall og kommunismens sammenbrudd fikk russerne mulighet til å bygge opp en ny identitet. Gorbachev, Jeltsin og Kozyrev strakte alle ut en hånd mot Vesten, og ba om hjelp. Men etter å ha blitt møtt med skepsis og nærmest blitt bedt om å følge en mal til en styreform som i andre land har blitt etablert innenfra, er det mer og mer tydelig at russerne vil si stopp. Det som i dag kjennetegner verdiene i Vest-Europa og USA er blitt formet gjennom borgerkriger og store revolusjoner. Russland har ikke tatt del i dette på samme måte, og opplevde heller aldri opplysningstiden. Utfordringen med å skulle styre et så stort område, med så mange ulike etnisiteter, har ført til at landet har hatt behov for en sterk leder av føderalmakten. Russland har alltid vært preget av sterke ledere, fra mongolene gjennom tsarene og sovjetlederne og til dagens sterke president. Man kan også si mye om måten presidentvalget i Russland foregår på i dag, og det er også klart at det er mange innad i Russland som er mot både presidenten og styreformen i seg selv. Men flere uavhengige undersøkelser viser også at flertallet av russerne ønsker at Putin skal styre landet med sterk hånd, og dette henger sammen med russernes tradisjonelle higen etter en sterk mann til å styre dem.

Siden Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 har Russland, med ulike ledere og ulike tankemåter, prøvd å tilpasse seg det internasjonale samfunnet. Etter at Putin ble valgt som president i 2000, har landet ført en såkalt pragmatisk linje. Russland prøver ikke lenger å bli en del av Vesten, men ønsker å bli akseptert for den de er og samarbeide med Vesten på de punkter som kan gagne begge parter. Og det er nettopp her utfordringen ligger for de vestlige landene. Det er ikke noen hemmelighet at Russland er en mektig stat. Og når Russland ønsker å samarbeide med Vesten, er det mye som tyder på at vi ikke kan legge demokratiske normer etter vestlig standard til grunn dersom vi skal forstå Russland. Verden er ikke lenger bipolar, og med Kina som en voksende supermakt i øst, er det kanskje på tide å bruke Russland som en partner på de områdene som også kan gagne vestlige stater. Men det er klart at dette er vanskelig. For om Russland også videre vil bruke militærmakt for å få kontroll i sine nærområder, kan man jo spørre seg hvor lenge Vesten skal akseptere at folkeretten blir tuklet med. For denne retten er jo grunnlaget for den verdensordenen vi har i dag. Men det er også mulig å hevde at Vesten med USA i spissen har undergravet folkeretten selv gjennom blant annet å gå til militæraksjoner i Irak, Libya og Jugoslavia uten et klart FN-mandat. Som vetomakt i FNs sikkerhetsråd så støttet ikke Russland disse militæraksjonene, og sett fra russisk side sitter man da igjen med et inntrykk av at vestlige stater bruker FN og folkeretten når det er i deres interesse. Men nå ser vi igjen at Russland viser styrke når deres interesser er truet. På samme måte som USA og Vesten har gjort når deres interesser har vært truet. For dersom det som ikke er lov for Russland, skal være lov for Vesten kan man jo spørre seg om vi ikke bygger en verdensorden på at Russland tapte den kalde krigen og at det er USA som skal definere rett og galt på den internasjonale arenaen. Men verden ser altså ikke slik ut fra Russland. Og heller ikke fra andre steder lengre øst. Kan vi noen gang forstå og akseptere det?

Av: Andrea Sofie Nilssen

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *