Erlend Magnussen Fleisje, MPhil i samfunnsøkonomi
Kontakt med vestlige land ble mangesteds en blandet fornøyelse. Japan og Kina unngikk omfattende kontakt i det lengste, men på midten av 1800-tallet gjorde europeisk hunger for ressurser, handel og herredømme, kombinert med ny teknologi at makthaverne i Kina og Japan ikke lenger kunne stenge vesten ute.
Japan tok utfordringen ved å modernisere i et tempo verden ikke hadde sett maken til. Det bakstreverske shogunat-styret falt, og landet ble en militær og økonomisk stormakt. Kinas modernisering var mindre vellykket og for første gang ble Kina, midtens rike, en «underdog» overfor landet der solen står opp, Japan.
Kan samfunnsvitenskapene hjelpe oss med å forklare hvorfor et land moderniserte og et annet ikke? Og kan sammenligningen hjelpe oss med å forstå Vestens egen industrielle revolusjon, spiren (muligens) til vår moderne velstand? Det skal vi se nærmere på.
Japan: Commodore Perry åpner Japan og Meiji-restorasjonen følger
Da amerikanske commodore Perry dampet inn i havnen i Tokyo i 1853, var det slett ikke første gang europeere ble sett i landet. Nagasaki, en by i sør-vest, hadde lenge vært åpen for handel. Men Perry hadde kommet for å kreve at Japan skulle åpne for langt mer handel med USA. Selv om flotiljen hans på fire skip var lite slagkraftig etter europeisk standard, var den nok til å sette betydelig makt bak kravene.
I 1854 ble en avtale signert i Kanagawa, den første av de ulikverdige avtalene som forpliktet japanske myndigheter til å åpne for handel og samkvem. Trolig bidro avtalene til å akselerere den politiske revolusjonen i Japan, Meiji-restorasjonen og shogunatets fall. Keiservennlige krefter konkluderte med at Japan kun ville klare å forbli uavhengig om de tok til deg ny teknologi. Det noe bakstreverske, isolerte Tokugawa-shogunatet (1600-1867) ble erstattet av en mer moderne stat, som var aristokratisk og monarkisk, men inneholdt en teskje demokrati. Europeiske eksperter ble hentet til militæret, universiteter og til næringslivet. Innen år 1900 gikk tusenvis av kilometer jernbane og telegraflinjer på kryss og tvers av landet.
Japan unngikk åpen krig med vestlige land på 1800-tallet. I 1905 startet riktignok den russisk-japanske krig, en maritim konflikt som Japan i praksis vant. Da hadde landet hatt 50 år til å absorbere ny teknologi og til å modernisere. Japans seier sjokkerte mange i vesten og rokket ved vestlig selvbilde.
Kina: Konsesjoner og opiumskriger
Kinesiske makthavere ser ut til å ha hatt lignende reflekser som de japanske: De ønsket i første rekke å styre og begrense kontakten og handelen med vesten, ved å sluse den gjennom Kanton (nær nåværende Hong Kong), som dermed ble Kinas ekvivalent av Japans handelsby Nagasaki. Men landet fikk ikke noen radikal politisk omveltning à la Meiji-restorasjonen. Som kjent havnet Kina i åpen krig med Storbritannia ved opiumskrigene (1839-’42 og 1856-‘60), og Qing-dynastiet sjanglet videre frem til 1911-’12. I den første japansk-kinesiske krig (1894-’95) ble Kina beseiret av Japan, noe som demonstrerte at Kina var kommet på bakfoten.
“Japan tok til seg det som var nyttig”
Var japanske makthavere mer utadvendte?
Det meste tyder på at Japan kom styrket ut av møtet med vesten. Det beste vi har av økonomiske data tyder på at Japan akselererte i tiden etterpå, mens Kina stagnerte. Tokyo vokste dessuten fra Beijing innen 1920, fra en langt mindre befolkning 40 år før. Men det mest kontante beviset ligger i at Japan fikk det maktpolitiske overtaket i Øst-Asia, tross en langt mindre befolkning enn Kina.
Bilder sier også sitt. I 1920 kunne Tokyo vise til hele kvartaler i moderne stil og med moderne bekvemmeligheter. Beijing så nok derimot omtrent ut slik den hadde gjort 100 år tidligere, foruten noen telegraflinjer samt en og annen bil. Beijing (venstre) og Tokyo (høyre) i 1920.
Hvorfor gikk det slik? Kanskje var Kinas makthavere mindre innstilt på å lære av utlendinger. Kina hadde vært ledestjernen i Øst-Asia, og andre land hadde underkastet seg (i hvert fall formelt sett) som vasaller i et tributt-system. Der Japan alltid hadde sett til utlandet (særlig til nettopp Kina) for kulturelle, teknologisk og økonomiske fremskritt, hadde Kina hentet løsninger innenlands.
Men det var også mange tilfeldigheter involvert. Det var bare så vidt de mer reforminnstilte gikk seirende ut av den politiske konflikten i Japan som ledet til Meiji-restorasjonen. Hadde reformatorene tapt, ville kanskje Japans utvikling lignet mer den i Kina?
Kan sammenligningen hjelpe oss med å forstå den industrielle revolusjon i Europa?
Det finnes mange hypoteser om hvorfor den industrielle revolusjon skjøt fart i Storbritannia. Kanskje kan sammenligningen Kina-Japan hjelpe oss med å forstå hvilke av disse hypotesene som stemmer best? Både eiendomsrettens rolle, respekten for kjøpmenn, bankfolk og mellommenn, og den gode tilgangen på kull er blitt utpekt som mulige (ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende) grunner. En annen mulighet er at de politiske rettighetene etter the Glorious Revolution i 1688 sto sterkt i Storbritannia. Mange har prøvd å finne sammenhenger her.
“Kanskje kan sammenligningen Kina-Japan hjelpe oss med å den industrielle revolusjon i Europa?”
At sikrere eiendomsrettigheter gjorde investeringer og oppfinnelser mer attraktive og dermed bidro til industriell revolusjon i Europa, er en gammel traver av en hypotese (se f. eks. North og Weingast i J. of Economic History, 1989). Historiker Erich Weede argumenterer for at Japans desentraliserte, føderale samfunn hadde større respekt for eiendomsretten enn Manchu-Kina, der keiserens rettigheter visstnok var nesten ubegrensede.
Viktigheten av en sterk stat, kapabel til å innkreve skatt og til å beskytte innbyggerne sine, er en annen veletablert tese. Det er for eksempel en utbredt oppfatning at den britiske staten klarte å øke sitt skattetrykk mer enn andre, en stor fordel i konflikter og for å finansiere fellesgoder på 1800-tallet. Økonomene Tuan-Hwee Sng og Chiaki Moriguchi argumenterer for at den kinesiske staten ikke var like kapabel som den japanske, kanskje fordi et så vidstrakt og mangfoldig land uansett ikke kunne styres med tung hånd fra Beijing, og dermed hadde staten vent seg til ikke å skatte innbyggerne for tungt og ikke blande seg for mye i deres daglige liv. En svak stat var dårligere utstyrt til å håndtere utfordringen fra vesten.
Inkluderende samfunnsinstitusjoner–at regjering, byråkrati, domstoler mv. faktisk var tilgjengelige og påvirkelige for folk flest – kjennetegnet nær sett alle stater som utviklet seg økonomisk. Det påstår i hvert fall Daron Acemoglu og James Robinson i bestselgeren Why Nations Fail (2012), og de tar Meiji-Japan til inntekt for sien tese. Med våre øyne virker ikke Meiji-staten særlig inkluderende, men det er nok et poeng at Meiji-styret var inkluderende sammenlignet med det føydale Tokugawa-shogunatet eller Qing-keiserdømmet.
Økonom Deirdre McCloskeys hypotese om at den industrielle revolusjon ikke kan forklares uten fremveksten av et borgerlig (bourgeois) tankesett er kanskje vanskeligere å se relevansen av. I hvert fall fra lang avstand virker de to økonomiene Japan og Kina å ha vært ganske like med tanke på stillingen til kjøpmenn, bankfolk og andre mellommenn. Det utelukker jo ikke at McCloskeys tese kan ha noe for seg i europeisk sammenheng, siden Japans industrialisering foregikk ved at landet «tok igjen» andre, mens de europeiske landene i mindre grad hadde andre land å se til.
Uklart hvorfor Japan og Kina skilte lag, og faren ved å lese historien baklengs
Acemoglu og Robinsons kreative historielesing minner om at det er farlig å saumfare historien med en bestemt hypotese i tankene. Japanerne tok slett ikke alt Vesten bød på for god fisk – et av de første slagordene til Meiji-opprørerne var tross alt «hyll keiseren og send barbarene [europeerne] på sjøen». Japan var selektivt og av det Vesten bød på, absorberte landet det som var nyttig (for makthaverne). Meiji var ingen demokratisk revolusjon mot eneveldet, men en overgang fra føydalsamfunn til sentralstat. Kristendom, demokrati og tredeling av makten à la Montesquieu, tre faktorer som også er blitt knyttet til den industrielle revolusjonen, ble alle metaforisk stanset i tollen.
“det er farlig å saumfare historien med en bestemt hypotese i tankene “
At Kina ble etternøleren, forblir en gåte. Mange forhold lå til rette: århundrer med relativ statlig kontinuitet, et mektig byråkrati bygget på et slags meritokrati, store byer og verdifulle handelsvarer som keramikk og silke. Økonomisk lignet de to landene, to økonomier dominert av arbeidskrevende ris-jordbruk som ga høyt utbytte per km², men lavt utbytte per innbygger. Og selv det konservative Qing-styret sørget for utbytting av jernbaner, telegraflinjer og mye annet. Likevel var det ikke nok til å fyre opp særlig økonomisk velstand, om vi ser bort fra kystbyer som Shanghai og Hong Kong. Det skulle gå enda hundre år før Kina skulle nærme seg verdenslederne i teknologi og økonomisk utvikling.