Category: 2020

En kaffe med Sunniva Vagstad

Quote

  By , ,

Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess. 

tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor 
Foto: Jan Tore Eriksen 

– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det? 

Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer. 

Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt: 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid. 

Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!

– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer? 

Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det». 

Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig: 

Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang. 

I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt: 

Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten. 

Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.

Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt: 

– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn? 

Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser. 

– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle? 

Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst. 

– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes? 

Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■ 

Et lite stykke jernbane-Norge

  By , , , ,

Som en norsk jernbane-entusiast, kan man ofte føle at utviklingen aldri kommer ordentlig i gang. Langvarige utredninger, utsettelser og budsjettoverskridelser kommer ofte i veien for framgangen i vedtaksprosessene. Hvorfor satses det ikke mer på norsk jernbane? tekst: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap illustrasjon: Gina Gylver Se for deg at du sitter … Les mer

Covid-19 in Zimbabwe: a precautious state or an exploitative narrative?

  By ,

April 18th 2020, marked forty years of independence in Zimbabwe. And on 17th May, whilst the streets of Norway played host to limited celebrations , the Zimbabwean capital Harare bore witness to military suppression and the state-sponsored destruction of private property.  Text: Selma Fastrup Lyngsø, International Development Bachelor  Photo credit: … Les mer

«Krigen» om minnet fra krigen

  By ,

2020 markerer både 80-årsjubileumet for begynnelsen av 2.verdenskrig og 75-årsjubileumet for frigjørelsen. I den anledning arrangerer flere europeiske stater jubileumsmarkeringer til minne om krigen som endte i seier for de allierte. Hva de ønsker å minnes er imidlertid forskjellig og skaper, interessant nok, grobunn for konflikt.  Tekst: Elise Agdestein, Internasjonale … Les mer

Det tøffeste folket på jord

Quote

  By ,

Om det er en ting jeg har lært av å være norsk, så er det hvor utrolig tøffe og modige vi nordmenn er og alltid har vært. 

Tekst: Henrik Berger, Historie 

Norge, fedrelandet, 17-mai, fjord og dal, de høye tinder, home of giants. Ja, dette fantastiske, raggete, tøffe landet hvor fred og demokrati blander seg i de forfrosne vinder og blåser liv i de patriotiske sjeler over det ganske land. Kjakan, Nansen, Gerhardsen, Heyerdal; hvilket land som kan fostre slike sjeler. 

Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus. Nei! For er du nordmann, er du tøff. Vi stammer jo fra selve erketøffingene. Vikingene. De er kjent og beundret verden over. Fra Vikings til Hårek den hardbalne. Vår gamle gud Tor med hammeren har til og med gått hen og blitt super-duper-helt i Marvel-universet. Nå trur jeg jaggu det er et flunka nytt videospill ute om oss vikinger også. Det er enda godt for verden at de holder legendene i live, så vi slipper å nok en gang dra ut i verden og vise dem hvem som er sjefen! For det er der vi nordmenn har det. Vi kan være myke utenpå – for vi vet av vår historie at vi er knallharde inni. 

«Ja i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull.»

For helt siden en skjeggete hurv med bønder satte horn på lua, kvesset øksa og dro til England for å sette seg i respekt, har det vært mot i brøstet, vett i panne, stål i både her og der. Ja, i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør, og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull. Da ble det nok vikingfest skal du tro med fyll og slåssing og det som bedre er. Enden på visa var det heller ikke. De røvet i øst og de røvet i vest, og heifaderi også videre. Og de fostret store konger og helter, det vet vi alle. Det finnes vel ikke en nordmann med respekt for seg selv som ikke kan dem alle på rams. Jeg har selv stålkontroll på hele den norske kongslinjen, og trenger ikke engang rådføre meg med leksikon: Harald hårfarge, Eirik Blodøks, Snorre Sprett, Sigurd Jorsalfare, Olav den heldige, Sturlav Brønnpisser og Einar Blyant-spisser med mange flere – listen er lang, men jeg kan dem alle, tro du meg. Og om du ikke lar deg fascinere av hvordan den ene tok livet av den andre fordi broren hans var konge, men sønnen var egentlig først i arverekken så de inviterte en svensk konge til å ta livet av en dansk konge som var alliert med en vestfolding som tidligere skulle ha vært konge men ikke ble det fordi han allerede hadde daua under slaget ved kransekaka og at det var sånn det gikk til at Ragnar Flatlus samlet riket til ett – nei, da vet jeg ikke hvor norsk du kan kalle deg, for dette er historien vår skal du vite. 

«Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen.» 

Denne herlige perioden med tokt, vold og røverier hvor vi har så mye stolthet å finne, endte omsider. Etter en 200-års tid bestemte vi oss for at nå hadde vi bevist det som bevises måtte, og slo oss til ro med å krangle med naboene våre. Vikinghjelmen og fluesoppen ble lagt på hylla, og en ny tid var kommen. Når vi var sikre på at også våre kjære naboer hadde skjønt hvem de hadde med å gjøre, lot vi dem tro at de bestemte over oss i en fire-fem hundre års tid. For vi er ikke bare tøffe, vi er generøse, det har vi alltid vært. 

Da vi omsider var lei av å la våre naboer ta på seg drittjobben med å styre landet, satte vi øynene stygt i svenskene og vant vår selvstendighet. I 1905 vaiet det norske flagget pent i vinden mens furuer kvitret værbitt over vannet. Det ble i det hele tatt litt for skjønt og bedagelig. Det var på tide å sprenge noen grenser og kjekke seg litt. Vi kunne selvsagt ha tatt for oss av eksotiske kolonier og dominert på den måten, men strandlivet er for slapt for oss barskinger. Vi trengte nok noe som bød på litt større utfordringer – en hvilken som helst nasjon kunne vel opprette store jålete imperier. Hadde det funnes noe mer ekstremt sted på denne kloden, ville vi nok dratt dit – men vi lot det duge med det verste vi fant: Nord- og Sydpolen, selve ytterpunktene av vår verden. Igjen var norske skip med skjeggete karer på tokt. To karer ved navn Amundsen og Nansen fikk æren av å seile under det norske flagget. Den ene dro nord, den andre sør. Vi skulle være først dit ingen andre hadde dristet seg til å ferde. Selvsagt var vi først på plass. Andre hadde nemlig prøvd å komme oss i forkjøpet, men det gikk som det gjerne går når man legger seg ut med en nordmann: du blir ledd av fordi du fryser på fingrene og ikke kan smøre ski. 

Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke “best of” levestandard lister

Vips, så strakte det norske rike seg fra pol til pol, og det utgjør jo faktisk hele verden. Så igjen slang vi beina på våre laurbær og slappet godt av. Bortsett fra forbudsloven og internasjonale nedgangstider, var det gode tider. En skulle trodd at verden nå hadde fått med seg hva det norske folk var lagd av. Den gang ei. 

Med ett kom verden bankende på vår dør. Store mengder tyskere hadde bestemt seg for å ta turen. De kom ikke for å se Preikestolen og Trolltunga, men hadde med seg panservogn og bombefly. Dem trodde også dem kunne bygge båter, og tok med seg ei jolle ved navn Blücher: den gjorde vi kort prosess på. For det var tydelig fra starten at disse turistene ikke var vennlig innstilte. Vi lot oss ikke skremme, nær sagt alle mann slang børsa på skulderen og fløy til skogs. Kongen kom med et så rungende nei at det slo sprekker i grunnmuren på Riksdagen i Berlin. Med radiosendere på hvert et loft, kjellerne fulle av jødiske flyktninger og eplenikkerser stappet til bremmen med dynamitt jaget vi den tyske armé på dør. Slikt skapte vi nye helter som kunne måle seg med vikingene og oppdagerne våre. Vi ante nok allerede da at dette blir det god kino av, når en kar med et så tøft og filmvennlig navn som Max Manus sprengte den tyske flåten og et par atombombefabrikker på Telemark. Selv har jeg sett flere filmer om akkurat denne krigen og sitter igjen med et veldig godt inntrykk av den norske innsatsen. Det var enda godt at russerne og amerikanerne kom da de gjorde, ellers ville det nok ikke vært noe Tyskland igjen å snakke om etter at vi var ferdige med dem. Det er jaggu ikke rart at vi var ettertraktet da NATO skulle stables på beina. 

«Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus.»

Siden den gang har det vært nokså fredelig her til lands. Einar Gerhardsen bygde landet og plutselig skjøt det opp masse deilig olje av jorden. Kjapt ble det så flott å bo i Norge at man ikke kunne klage. Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke «best of»-levestandardlister. En skulle tro vi ble temmet av slikt, men neida; vikingånden lever, den. Birkebeinerne sykler fortsatt hit og dit, og når vi spenner et par ski på beina, blir det stadig ut i verden og hente hjem både gull, sølv og bronse. Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen; først til å gå mutters aleine, første venstrehendte som går aleine, første dyslektiker til å gå bakfull med truger og flosshatt over Grønnlandsisen. Oppdageren i oss er langt ifra borte. 

Som sagt; et land av kjemper. Nå har det kanskje vært en feiging her og en quisling der opp igjennom historien. Det er kanskje ikke alle som er like glade i å stå på ski eller gå holmgang. Selv må jeg innrømme at jeg aldri har vært på verken Nordpolen eller Sydpolen. Men om du er litt selektiv i historieforståelsen din og ljuger bittelittegrann til deg sjøl, må du være enig i at nordmenn er utrolig, kjempe, fantastisk tøffe hele tiden, og at vi i hvert fall ikke har noe vi prøver å kompensere for med enda en film om hvor flotte vi var under krigen, denne helgen-dyrkelsen av idrettsstjerner og eventyrere og disse forbaskede vikingreferansene overalt. VI ER TØFFE. ■ 

Når den tapende siden skriver historien

  By ,

«Historien blir skrevet av vinnerne» er et kjent begrep. Hvordan klarte da den tapende siden av den amerikanske borgerkrigen, som kjempet for retten til å holde andre mennesker som slaver, å bli en regional stolthet?  Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap  Fremhevet bilde: J. Stephen Conn. Konføderalt monument oppført i 1909 utenfor … Les mer

Rasisme i Norge – et blikk på en dårlig fortalt historie

  By , ,

Er rasisme et problem i Norge? Svaret er ja, og i denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor. Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie Illustrasjon: Gina Gylver BLM, Covid-19 og SIAN Det siste året har Black Lives Matter-bevegelsen i USA og en del andre land ført til at det stadig legges ut kommentarer … Les mer

Historiene blant oss

  By ,

Vi er omgitt av historier, og det er gjerne de samme historiene vi blir fortalt, igjen og igjen. De fleste historiene følger det samme forutsigbare mønsteret, uten at det nødvendigvis gjør oss noe klokere.  Tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap Master  Kurt Vonnegut er mest kjent for sine satiriske romaner som … Les mer

The blossoming afterlife og Emily Dickinson’s poetry

Quote

  By , ,

Emily Dickinson continues to occupy centre stage in American literature. Her poems are considered impossible to compete with, yet despite the appreciation her poems have received in modern time, they remained unpublished until after her death. 

Text: Amalie Moen Eidet, English one-year programme
Illustration: Susanne F.Arntzen 

Having written 1775 unique poems, Dickinson is described as being sui generis, meaning that she is unique. Her work is posthumous, which is to say that her poems were published after her death. Considering that her poems have guaranteed Dickson a kind of literary immortality, critics have long asked why her work remained unknown during the days that she lived. In her article, ‘Doing Without: Dickinson as a Yankee Woman Poet’, Jane Donahue Eberwein expresses her wonder at the fact that, “she, the greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced, should never have earned money for her poems.” How could such a poet have remained unknown until after her death? And how is that her poems still have relevance two centuries later? 

Her early days as a poet: the disadvantage of gender 

Emily Dickinson (1830-1886), known for one of her most famous poems “There’s a certain slant of light”, met many obstacles when she tried to publish her work in the mid-19th century. Her biggest struggles in the early days of her poetic life centred upon her gender. As a woman she was faced with the expectation of becoming a wife and a mother. As her friend, correspondent and mentor, Thomas Wentworth Higginson, put it: “The disadvantage of women has lain in being systematically taught from childhood that it is their highest duty to efface themselves, or at least keep out of sight.” Emily remained hidden from society in her parents’ house for most of her life. As a female who never married or had any children, she spent her life writing numerous poems. 

The struggle to become a published writer 

When Dickinson first wrote her poems, they were not considered as special or extraordinary as we understand them to be today. Dickinson sent some of her poems to papers such as the Republican, Scribner’s and the Atlantic monthly, but did not receive particularly positive feedback. The Scribner’s rejected her completely. Some of her poems appeared in the Republican, but they were edited into a more conventional shape. Writer Margaret Homans has described the struggle that Emily faced as a female poet: “poetry by women is still and likely to remain conditioned by its response to various manifestations of masculine authority.” Dickinson, who received little recognition from these newspapers due to the “unconventional” nature of her poems, expressed the frustration that she felt in one of her poems (260): “I’m Nobody! Who are you?”, and (518), “This is the letter to the World, That never wrote to Me.” 

Seeking comfort with a friend who didn’t see her potential 

Searching for advice and approval, Dickinson wrote a letter and sent four poems to Thomas Wentworth Higginson, a minister and a contributing editor for the Atlantic monthly. Higginson was similar to the other editors who saw little of value in Dickinson’s work, but there was something about her writing that made him interested enough to stay in touch with her for the rest of her life. Dickinson was inspired by Higginson to continue writing poetry, but editor Robert N. Linscott since speculated that Higginson could have done much more for her. With her poetry in his hands, he should have been able to recognize her talent and act upon that realisation. Linscott wrote that, “If Higginson had been discerning and less timidly conventional, if he had had the ability to recognize genius in a new and original form, and the courage to sponsor it and to urge publication, it is possible that Emily Dickinson would have found fame in her lifetime.” Linscott wonders if Higginson actually hindered the publication of Dickinson’s poems: Dickinson shared many of her works with Higginson, and as a man and a contributing editor to a famous newspaper he had all the power in the world to publish them, but he failed to do so whilst she still lived. 

“The greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced” – Jane Donahue Eberwein

Finally, her poetry is published –posthumously 

Dickinson died in 1886 before her poems were transcribed and printed. Higginson did eventually publish some of her poetry, but the initiative to do so was not his own. Emily’s sister, Lavinia, found Emily’s poems and asked an American writer and editor, Mabel Loomis Todd, if she could publish an ‘after death’ collection of poems. Todd, who was familiar with Dickinson due to her romantic involvement with Dickinson’s brother, Austin, thought that the poet was “in many respects a genius”. Todd managed to persuade Higginson to help her transcribe many of Dickinson’s poems. The volumes of Emily Dickinson’s poems impressed many, but also came in for strong criticism. The first volume of her poems was published in 1890, the second in 1891 and the third one in 1896. 

The wrong relative was credited for the immortalisation of Dickinson’s poems 

After her Dickinson’s death, Higginson decided to write an article in the Atlantic Monthly publishing their letters from a lifetime of correspondence and including her poems. He described the impression she had made upon him and gives her sister, Lavinia, the credit for having brought Emily’s poems to the world: “But for her only sister, it is very doubtful if her poems would ever have been published.” Yet, research reveals that it was in fact the work of Emily Dickinson’s niece, Martha Dickinson Bianchi, that made Dickinson famous today. If it had not been for Martha, Dickinson’s work would have disappeared among the bookshelves by the 1900s. Martha claimed that Lavinia held back many of her poems because she thought that they were unfit for publishing. Martha transcribed Emily’s most private love letters and published eight more volumes of Dickinson’s writings between 1914 and 1937. It’s thanks to Martha that Emily Dickinson’s poetry is still blossoming today. ■

The Hong Kong protests – a matter of identity

Quote

  By ,

The youth of Hong Kong write their own narrative through mass protests, reflecting a long-standing call for self-determination and democracy.

Text: Julie Axelsen, Political Science Bachelor 

Tens of thousands of Hong Kong protesters took to the streets for peaceful marches in April 2019, demanding the withdrawal of a proposed extradition bill that would legalise the extradition of fugitives to mainland China. More than 1,000 protests and 10,000 arrests have followed as protesters stormed the local legislative council, attacked police stations, blocked Hong Kong’s airport, occupied universities, and gathered in violent mobs. Despite youth crime being remarkably low in advance of the first protests last year, CNN covered the protests with the headline “A generation criminalized: How six months of protests changed Hong Kong forever”. The youth represent a driving force in the call for democracy.  

(…) I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.

One country, two systems 

To understand today’s protests, it’s necessary to consider Hong Kong’s history. Hong Kong was a British colony for over 150 years until it was returned to China in 1997 under the disputed ‘one country, two systems’ arrangement. In theory, this arrangement should secure Hong Kong autonomy to enjoy its own democratic legal, political and economic systems for another fifty years. However it is uncertain how such a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the ‘two systems’ will persist. 

Photo: Manson Yim // unsplash.com 

In 2014, unrest in Honk Kong accumulated in light of the island’s uncertain future, leading to the protests known as the ‘Umbrella Movement’. These first protests focused on resistance to increased Chinese influence and demands for democratic electoral reform. When police deployed pepper spray and tear gas, protesters used their umbrellas as shields and umbrellas became a unlikely symbol of resistance. However, the government made no concessions to the protestors, and after two and a half months the protests subsided. The protests of today can be seen as an extension of the Umbrella Movement which had a radicalizing effect on Hong Kong’s younger generation. 

When the extradition bill was proposed in April 2019, critics warned that such a bill would give China greater control on the island and endanger Hong Konger’s freedoms. Organizers estimated that over one million people gathered in peaceful mass marches on June 9. Further it is claimed the number of protesters rose to two million on June 16, although the Hong Kong Police claim that only 338, 000 were present. As months passed with growing discontent, clashes between protesters and the police grew increasingly violent. Eventually, Carrie Lam, Hong Kong´s chief executive, offered her “most sincere apology” and the extradition bill was officially withdrawn in September 2019. This represented an important concession to the protestors’ demands, but it was too little too late. 

Five demands 

Following months of street battles, the protest movement united around the slogan “Five demands, not one less”: 

Fully withdraw the extradition bill
Launch an independent inquiry into alleged police brutality
Retract the categorization of previous protests as ‘riots’
Amnesty for arrested protesters
Introduce full universal suffrage 

Today, only the first demand has been met. Demands 2-4 are all tied to clashes with the police as protesters call for justice concerning police brutality, recognition as protesters not rioters, and release of arrestees. The final demand for full universal suffrage calls for the democratic election of both the Legislative Council and the Chief Executive. 

Police brutality 

Though there are two sides to every story, the Hong Kong Police Force has been criticized for failing to distinguish between the majority of peaceful protesters and a minority of violent ones, treating them equally as rioters and responding accordingly. The police have fired over 16,000 rounds of tear gas and 10,000 rubber bullets within a six-month period. They claim to have used the minimum necessary force to respond to violent protesters, but have been criticized worldwide as shocking incidents of police brutality caught on camera have circulated on the internet. Out of the public eye, Amnesty International have documented “arbitrary arrests, brutal beatings and torture in police detention”, and have inquired for a full investigation of the police response to the protests. 

It is disputed how a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the “two systems” will persist.

Police brutality in Hong Kong shocked many, shattering the force’s previous image as internationally-renowned keepers of the peace. Martin Purbrick, a former Royal Hong Kong Police officer and author of the article ‘A report of the 2019 Hong Kong protests’, claims that the police is facing a crisis of legitimacy. Purbick opines that the police are both the “face of the government and the target of protesters”; with this in mind, one can argue that police brutality actually reinforces Hong Kongers’ discontent with their government. According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, satisfaction with the police is now at a record low: around 20% in November 2019, compared to 50% in June 2019 and 68% in June 2009. Moreover, Hong Kongers’ trust in the Beijing government has declined drastically from around 40% in September 2018 to 22% in August 2019. 

Overall, the protests reflect a call for democracy, in which the youth play a significant role. CNN have documented that of the first 6,100 people arrested around 40% were students, 900 of whom were under eighteen years old. One year after the protests started, from June 2019 to May 2020, this number increased to 8,981 arrests, 1,707 of whom were under the age of 18 and 5,640 of whom were between of the ages of eighteen and thirty, according to South China Morning Post. In an interview with CNN, 22-year old student ‘Edison’ said “Honestly I’m so scared, but I have no way to escape. I fear China greater than the Hong Kong police. China does not have democracy and freedom.” 

Universities – a space for democracy building 

To facilitate continued resistance in the face of police brutality and arrest, protesters developed strategies around the principles of decentralized leadership, flexible tactics, and unity and coercion. In addition, students occupied five of Hong Kong’s universities with two things in mind: First, Hong Kong universities are private property and are thus protected under the law due to protocols which prevent police from entering campus except for under emergency situations. Second, universities also serve as spaces for democracy building due to their function as education providers; thus they represent the freedom that the Hong Kong youth is fighting for. In this context, it is easy to understand why tempers flared when police officers surrounded universities and demanded that protestors retreat, threatening them with arrest and live ammunition. At the Hong Kong Polytechnic University, protesters built brick walls, slingshots and fired hundreds of gasoline bombs. The police retaliated with tear gas and deployed water cannons, arresting over 1,100 protesters. 

(…) We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.

A matter of identity 

According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, a high proportion of the population self-identify as Hong Kongers (53%) rather than Chinese (11%). In the Time magazine article entitled, ‘Meet the Young People at the Heart of Hong Kong’s Rebellion’, a 15-year-old protester said that “My father and mother are opposed to me going to the protests. They don’t want me to protest – they call it rioting. Every time I go, I need to hide myself. [My father] doesn’t know I’m on the streets.” Another 20-year-old protester explained that, “It is scary to be on the front lines, but that’s not going to stop me from protecting the people behind me, from protecting Hong Kong. Even though I wasn’t born until after 1997, I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.” These words provide an insight into a significant generation gap in Hong Kong: Whilst the older generation grew up under communist restrictions, their children grew up with an expectation of democratic freedoms. 

In an interview with University World News headlined ‘Tensions between students rising amid ongoing protests’, a student emphasized how opinions have become polarized in light of the protests. He stated that “We Hong Kong students are in the front line of action here and our passions are strong. We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.” However, it is important to emphasize that there are also pro-government protesters waving China´s red flag. Though a minority in the streets, they rally to support the police, representing the Hong Kong population who claim that violent pro-democracy protests damage the freedoms of Hong Kong rather than protecting them. 

Demoralised but defiant 

Thanks to their upbringing under ‘one country, two systems’, the youth of Hong Kong from a core element in the pro-democracy protests. However, new regulations banning public gatherings due to COVID-19 have clamped down on mass protests, and it is uncertain how the movement will develop over the following months. But although the protests have eased, resistance endures as protestors gather in small-scale flash mobs and new slogans circulate in cyberspace. In an article in the Guardian, a retired political science professor at the City University of Hong Kong said that, “The anger and frustrations are still there so the movement will not die. It will decline, but will re-emerge when opportunities emerge. People will not forget”. The Hong Kong youth continues to fight for the Hong Kong in which they were raised, calling for self-determination and democracy. ■

Vestens villmarksmyte

  By ,

Hva slags rammer setter språk for virkelighetsforståelse? I Vestens narrativ om natur og hvordan mennesker skal forholde seg til den representerer villmark en slags fantasi om at det fortsatt finnes noe der ute som er uoppdaget – noe som ikke enda er «skitnet til» av modernitet og teknologi. Enhver kunne … Les mer

The Power of Narrative

  By , ,

In the West, the narratives of the dominant white majority constitute a stumbling block to multicultural integration. Nowhere else is this more true than in our schools.  text: Maike Köhler-Richter, International Teacher Education for Primary Schools (ITEPS) illustration: Lotta Köhler  Most of us can remember the joy of being read … Les mer

En «woke» generasjon?

  By , ,

De siste årene har sosiale medier spilt en stor rolle blant yngre generasjoner. Det har blitt til en plattform hvor de kan ytre seg om sine hjertesaker. Dette er ofte saker som ikke får så mye oppmerksomhet i tradisjonell media. Tekst: Christine Konstance Woxen Brækkan, Statsvitenskap Bachelor Fremhevet bilde: James … Les mer

Det glemte folket

  By , , ,

Myanmars sikkerhetstyrke har drept, torturer og voldtatt tusenvis av muslimer, ofrene inkluderer barn og babyer så små som åtte måneder. Tre år senere har lite blitt gjort. En konflikt få snakker om lenger, og som mange har glemt fortsatt eksisterer. tekst og bilder: Fay Laith, Internationale studier bachelor Denne artikkelen handler om … Les mer

Samtykkeloven – vendepunkt i dagens voldtektspolitikk

  By , ,

FNs kvinnediskriminerings-komité har kritisert norsk voldtekstlovgivning for å stride med menneskerettighetene, våre skandinaviske naboland har vedtatt en samtykkelov, og Stortinget har allerede vedtatt Istanbul-konvensjonen. Likevel er det omstridt å endre Norges voldtektsbestemmelse i samsvar med internasjonal rett. tekst: Julie Axelsen, Statsvitenskap bachelor & Matilde Bernués Heiskel, Fransk årsenhet illustrasjon: Susanne … Les mer

Turisme i Sør-Europa etter korona-tiden

Quote

  By ,

Turisme, xenofobiog en pandemi – en eksplosiv blanding som kan blåse av Sør-Europas sosioøkonomiske landskap

tekst: Guillermo Loaiza-Torres, Arkeologi bachelor
illustrasjon: Lotta Köhler

Sør-Europa har lenge vært et av de største turistmålene i verden og var tre av de femte mest besøkte landene i verden i 2018, ifølge «World Tourism Organization». Det reiser for eksempel hundretusenvis av skandinavere til «Syden» hvert år. Middelhavsland som Portugal, Spania, Frankrike, Italia og Hellas, har alle hundrevis av kilometer med hyggelige strender. Selv om sør-europeere ofte blir referert til som vennlige og åpne, er ikke alt bare en dans på roser. For de som bor i turistområder, kan denne industrien være både levebrødog ruin. Hvordan vil disse landene tilpasse seg den omveltende endringen i turisme som følge av pandemien SARS-COV-2, kjent som Covid-19? Hvilke utfordringer står de ovenfor nå og hvordan kan de løse dem? Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelskeparadiset som vi kjenner?

Verdensomspennende turisme har en pris å betale og befolkningen i Venezia har lidd av dette i flere tiår. Venetianere har sett byen sin synke på grunn av et overflod av cruiseskip som ved den italienske havnen, og har mobilisert seg i grupper mot masseturisme i noen år nå. Det samme kan observeres i Spania hvor demonstranter har mobilisert seg mot turister. Eksempelvis i 2017, da flere restauranter og yachter ble angrepet i byen Mallorca, av den anarkistisk og anti-turist-gruppen ARRAN. Den britiske avisen EXPRESS.CO.UK beskrev hendelsen som «shocking movement» gjennomført av «furious protesters». Nettavisen «Express» skrev at over 2.000 innbyggere (byen har bare 50.000 innbyggerne) demonstrertei 2017 mot turismen og benyttet bannere som «Vi skal ikke flytte bort» og «Venexodus». 

Er det mulig at Syden ikke lenger blir det himmelske paradiset som vi kjenner?

Byer i Spania har også opplevd hvordan masseturismen innføreren toll på deres historiske bysenter. Vil de lede innenturismebransjen, må de lide med overturisme, fylle-turisme, skade på offentlige og private eiendom. Følgelig fører dette til bekymring blant innbyggerne. Disse anti-turisme-gruppene har forsøkt innføring avskatte og avgifter for å begrense mengden turister, som blant annet hotellavgift. Andre antiturist initiativer inkluderer å begrense AirBnB-tilgjengeligheten og leiligheter for turister, ettersom de har stor innvirkning på det lokale boligmarkedet. 

Turistnæringen som har utviklet seg i disse landene har midlertidig ignorert konsekvensene av masseturisme for å sikre økonomisk vekst. Dermed er tilgjengeligheten av jobber i disse regionene ofte usikre og sterkt avhengig av antallet turister de kan tiltrekke seg hvert år. Kombinasjonen av jobber med lav kvalitet, høyere priser enn landsgjennomsnittet, og økningen av den såkalte «fylle-turismen», er det perfekte drivstoff for en økonomisk omvelting som COVID-19 kan utløse. 

Ettersom turismen har stoppet over hele Europa de siste seks månedene, som et resultatfor å bremse smittespredning, truer det økonomiske tilbakeslaget nå med å ødelegge økonomien i landene. Vil disse landene bestemme seg for å industrialisere turistparadisene som vi kjenner i dag, eller vil de ta sjansen og la den gå?

«Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid»

Ironisk nok, de landsdelene som en gang var fulle av turister og der anti-turisme-grupper begynte å blomstre, skriker de nå etter turisme og den inntekten som følger med. Disse antiturisme-gruppene er formert av en blandet del av befolkningen: både sektorer med høy inntekt og lav inntekt demonstrerer mot turisme. De som jobber utenfor turistnæringen og bor i de rikeste delene av byene lider ofte med forverringer forårsaket av fylle-turismen. Menneskene med lavere inntekter opplever også at varer og tjenester har skyhøye priser. I Spania er gruppene ofte integrert av anarkistiske og antikapitalistiske ungdommer, slik som ARRAN og CUP-gruppene.

Med delvis nedleggelse av internasjonal turisme i Europa våren 2020, står flere land overfor en økonomisk lavkonjunktur som kan sette hjul i kjeppene på økonomien flere tiår frem i tid. Dette gjelder for eksempel land slik som Portugal, Spania, Italia og Hellas. Dette betyr nærmest at befolkningen vil gjenoppleve den økonomiske krisen som startet i 2008. De to tiårene kan være tapt dersom man ser det fra et økonomisk perspektiv. Det burde også stilles spørsmål om hvordan dette vil påvirke den yngste generasjonen. 

I Spania jobber rundt 13% av befolkningen i turisme-næringenifølge «Tourism Satellite Account of Spain». Den spanske regjeringen anslår at arbeidsledigheten vil nå opp mot 20% innen utgangen av 2020. Med den allerede svake økonomien i landet, står Spania overfor en hardere lavkonjunktur enn den globale økonomiske krisen i 2008. Det populære ferielandet vil sannsynligvis trenge flere tiår på å forbedre økonomien.

Italia er også en av de mest populære turistattraksjonene i Europa, med dens evige by Roma, som står øverst på pallen av den mest besøkte byen i de romanske-land. Selv om de nordlige regionene i Italia er mer utviklet enn noen annen region i Spania og Hellas, stod fremdeles turismen for 13% av BNP i 2019. Turismebransjen sysselsatte også rundt 13% av Italias totale arbeidsplasser–ifølge OECD sin oversikt over turisme i Italia. 

Imidlertid kan det mest dramatiske konsekvensene av koronaviruset skje i Hellas, hvor turismen utgjorde rundt 12% av landets totale arbeidsplasser i 2018 ifølge «Trade Economics» sin statistikk. Dette betyr med andre ord at nesten en femtedel av landets direkte bidrag til BNP avhenger av turistnæringen. Denne bransjen er en modell av en «invertert pyramide», der turismen står nederst og flere næringer levere eller avhenger av turismen. Totaltviser tall fra «Greekreporter» at det samlede bidraget var omtrent 44 % av BNP samme året. 

Disse tre eksemplene illustrerer godt hvor dramatisk livet til millioner av europeere har vært de siste månedene. Imidlertid kan disse vanskelighetene bidra til en industrialiseringsprosess hvor turismen, frem til i dag har vært den ledende industrien. Å forandre det som har var en turistdrevet økonomi vil innebære ødeleggelsen av tusenvis av arbeidsplasser. I en situasjon der disse arbeidsplassene allerede er borte, virker ideen om å etterlate en sesongbasert industri mer attraktiv enn noen gang. Vil aversjonen mot masseturisme, som allerede har samlet seg ganske sterk, påvirke politikere og lede en ny bølge av industrialisering i Sør-Europa? Et spørsmål som også kan stilles, er hvordan man reise til Syden hvis det ikke lenger er et «Syden»?■

Lett å glemme, men staten må faktisk følge grunnloven

  By , ,

Den 4. November skjer det noe historisk. For første gang i Norges historie skal et klimasøksmål behandles i Høyesterett – det kan bli et vendepunkt i norsk petroleumspolitikk og potensielt starten på slutten av den norske oljealderen tekst: Simon Balsnes, Lektorstudent illustrasjon: Gina Gylve En bred koalisjon av klima-og miljøorganisasjoner, ledet av Natur og … Les mer

Noen refleksjoner rundt Covid-19 og et Norge i endring

  By , ,

Økende forskjeller i arbeidslivet og nye skillelinjer har lenge vært på fremmarsj i Norge. Da krisen skyllet inn over landet ble det for mange tydeligere hvilke jobber som er selve bærebjelken i samfunnet. tekst: Johannes Bull Haraldsen, Statsvitenskap master foto: Daniel Lee //unsplash.com Mye er allerede blitt skrevet om den enorme omveltningen og … Les mer

Perfeksjonisme i en kaotisk verden

  By , , , ,

I et mylder av sanseinntrykk forsøker vi å orientere oss i en tilsynelatende stadig mer kaotisk verden. På listen av hindre å overkomme står en global pandemi, klimakrisen og sosiale medier som får det perfekte liv til åvirke tilgjengelig for oss alle. Et liv drevet av eksterne faktorer fremheves. Men når skal vi … Les mer

Latin-Amerika og Covid-19 – demokratiets fiende

Image

  By , , , , , ,

I 2020 ble verden snudd på hodet av et virus. COVID-19 har siden mars påvirket hvert aspekt av vår hverdag. Men har du tenkt på hvordan pandemien påvirker demokratiet? En verdensdel i stadig forandring har særlig fått erfare dette, nemlig Latin-Amerika.

tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Statsvitenskap
foto: Yunming Wang // unsplash.com

Latin-Amerika en verdensdel fylt av kontraster. I sør kan det bli kaldere enn i Norge, samtidig som verdens høyeste temperaturer også blir registrert her. Det finnes jungel, men også kaktuslandskap, brede strender og høye fjell. Folket i Latin-Amerika er også preget av kontraster. De er kjente for sin dans, sitt gode humør og empati for hverandre. Latinamerikanere er lidenskapelige, både på godt og vondt: de både elsker og hater. Disse følelsene kom til syne i 2019, et år preget av demonstrasjoner og krav om forandring. Det virket som om alt lå til rette for et skifte i mer demokratisk retning. Likevel ble ikke 2020 året mange hadde håpet på, snarere tvert i mot.

Brasil er landet der forandringen allerede var i gang. Jair Bolsonaro kom til makten i landet den 1. januar 2019. Mangt kan sies om denne presidenten, men sikkert er det i hvert fall at han var et signal om forandring i Latin-Amerikas største og mest folkerike land. Valget av Bolsonaro kan beskrives som et uttrykk for frustrasjon blant brasilianere flest, der over 20% av befolkningen lever i slummen. Likevel fikk ikke den nyvalgte presidenten god tid til å utgjøre den forskjellen innbyggerne ønsket seg. COVID-19 kom til slutt også til Brasil, med en president som nektet å anerkjenne alvoret.

Guvernørene stod ganske alene i møtet med viruset, for samtidig som de lokale myndighetene kjempet for å begrense smitten, sådde presidenten tvil om denne forkjølelsen. som herjet verden. Bolsonaro deltok faktisk i demonstrasjoner mot smitteverntiltakene, og da han selv fikk påvist smitte, fortalte han hvordan malariamedisin hadde gjort ham frisk. På tross av alt dette, har presidenten sørget for å beholde sin popularitet. Hvordan? Slik en hver latinamerikansk leder har tradisjon for: krisepakker. På denne måten sikrer Bolsonaro støtte samtidig som han sår tvil rundt de demokratiske institusjonene som jobber mot smitten i landet. Oppslutningen rundt det som fremstår som en sterk og modig leder ser ut til å vinne over institusjonene og de demokratiske prosessene. Slik kan det virke som om demokratiet er i ferd med å bli svekket i et av verdens største land.

Bolivia har de siste årene vært et av de mer stabile landene i Latin-Amerika. President Evo Morales urbefolkningsbakgrunn så dessuten ut til å ivareta en undertrykket gruppes interesser. Popularitet betyr i midlertid ikke at man kan beholde makten for alltid. I 2019 presenterte Evo Morales forslag om å forandre grunnloven, noe som i praksis ville gjøre det mulig for ham . stille til sitt fjerde valg. I den påfølgende folkeavstemningen ble i midlertid forslaget nedstemt. Dette hindret ikke Morales fra å stille til valg, og merkelig nok også vinne, i følge det offisielle resultatet. Folk tok raskt til gatene, og etter uker med stadig mer voldelige demonstrasjoner, så Evo Morales seg nødt til å rømme landet. Dager med forvirring ble raskt etterfulgt av at opposisjonsleder Jeanine Áñez grep makten. Naturlig nok, da Bolivia plutselig manglet statsoverhode. Like naturlig er det nok ikke, at Áñez. fortsatt sitter med makten, snart ett år etter. For valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga en god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser. De som ropte om statskupp for snart ett år siden, får stadig mer rett. Og selv om de ikke skulle ha rett, kan faktisk ikke Bolivia regnes som et demokrati uten å gjennomføre valg. I praksis blir viruset som herjer verden en årsak til demokratisk tilbakegang, eller en veldig god unnskyldning til å utvide makt.

“…valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser”

Har du sett bilder av hundrevis av mennesker trykket tett sammen, sittende, noen med munnbind og andre ikke? Disse bildene er fra El Salvador, et av verdens mest voldelige land i fredstid. Også her rammet viruset befolkningen, og som de fleste andre steder, gjaldt det å holde seg hjemme. Det skulle vise seg være lettere sagt enn gjort. Kriminelle gjenger ser nemlig ut til å ha benyttet pandemien til å utføre en rekke drap. Drapsbølgen fikk raskt konsekvenser: landets president, Nayib Bukele, ga militæret tillatelse til å skyte for å drepe, samtidig som det ble iverksatt strenge tiltak i fengslene. Tiltakene begrenset volden, noe som har ført til lokal støtte til president Bukele. Folk fra andre latinamerikanske land utrykker også sin støtte til denne måten å stoppe vold på. Ville det vært den samme støtten under normale omstendigheter? Er det mulig at ikke bare de kriminelle benyttet corona til sin fordel, men også myndighetene? Det kan virke som om pandemien gir rom for større handlekraft blant statsledere og regjeringer. Dette har helt klart forskjellig utfall i Europa og i Latin-Amerika, der man sistnevnte sted ser en stadig større bruk av makt og i noen tilfeller vold. COVID-19 bidrar til en normalisering av det hele, og er dermed med på å svekke rettssikkerheten til folk flest.

Det var i januar 2019 verdens øyne endelig ble rettet mot Venezuela. Plutselig visste alle om timene med kø for å få tak i ting som doruller, for å ikke snakke om mat. Folk turte etterhvert å ta til gatene, og opposisjonsleder Juan Guaidó erklærte seg Venezuelas rettmessige president. Maduros dager var likevel ikke talte. Med støtte fra hæren stod han i mot protestene, før et annet fenomen skulle komme til unnsetning: COVID-19. Ikke bare rettet verden øynene helt andre steder, viruset la lokk på den økonomiske krisen, og med mindre oppmerksomhet forsvinner stadig flere medlemmer av opposisjonen.

Chile, et land med helt andre utfordringer, opplevde også massive opptøyer i 2019. Folk i Latin-Amerikas rikeste land protesterte mot ulikhetene og mangel på velferd. Ellers så fredelige Santiago stod plutselig i brann, ikke bare i noen dager, men i flere uker. Til slutt lovet politikerne endringer. Men nok en gang kom corona dem i forkjøpet.

Etter året der folk trådte til gatene og ba om forandring, kom 2020. Året der vi her hjemme måtte holde oss inne og klemmer ble forbudt. Men for Latin-Amerika vil 2020 også bli året der demokratiet tok et steg i feil retning. Der det ble greit å bruke makt og umulig å protestere. Der sterke ledere ble viktigere en demokratiske institusjoner. Spørsmålet er: Hva vil skje etter coronaen? ■

Die Wende

Quote

  By ,

The fall of the Berlin Wall on the 9th November 1989 marked the downfall of the East German dictatorship. This article focuses on how a small but crucial misunderstanding between two politicians drastically accelerated the events of that day.

tekst & illustrasjon: Elisaveta Dombrovski, Geoscience PhD
Die Wende – A Turning Point for Germany

If you take this edition’s theme and translate it into German,you end up with something like ‘Wendepunkt’ or shorter ‘Wende’. However, for Germans,the term “die Wende” refers to a very specific period in time, from May 1989 until March 1990, which was marked by growing political upheaval within East Germany. This up heaval eventually led to the reunification of Germany. The Berlin Wall fell on the night of the 9th November, caused in part by massive protests in front of the closed border gates. Not only were these protests the beginning of a new era of freedom for the East German population, but they also marked the unofficial ending of East Germany as its own country. 

Miraculously, the protests occurred almost without violence or force from either the protesters or the governmental forces. This is especially remarkable considering that the Ministry of State Safety, commonly referred to as ‘Stasi’, was well known for shooting down fugitives and torturing people whose ideology was suspect. In this article, I want to give an insight into the circumstances that led to the peaceful revolution of 1989 and into how a simple miscommunication within the ruling party had far-reaching consequences.

A Short Roundup of German History 

After the defeat of Germany in 1945 at the end of World War II, the country was divided by the Allies into four separate zones: three capitalist zones led by the USA, Great Britain and France, and one socialist zone led by the USSR. Due to growing economic disparity and the emergence of a cold war between the occupying powers, Germany was officially split into two countries in 1949: West Germany or, the ‘Federal Republic of Germany’ (BRD), and East Germany, or the ‘German Democratic Republic’ (DDR). 

The ideologies of the two new countries were not the only thing that divided them. In the 1950s, West Germany experienced a surprisingly fast economic recovery, which led to a new self-confidence within the country. Dailylife within the BRD was very much oriented towards American culture, which was also reflected in traditional gender roles. In contrast, economic growth in the DDR was much slower and standards of living remained low. For instance, the variety of groceries available in the DDR was limited to what grew or was produced in the Soviet Union. Also, all major purchases in the DDR, such as cars, had to be approved by the government which could take many years. Despite this, the educational system in East Germany was well-established for both men and women, especially within the technical field, making East Germanshighly sought after employees on the rising Western industrialmarket.

Berlin was the capital of both countries and was therefore also partitioned into east and west. However, due to its geographical location,West Berlin formed an exclusive enclave within East German territory and therefore served as a window for East Germans on to the Western lifestyle. As a result, many East German citizens thought about leaving their country, which the “Sozialistische Einheitspartei Deutschlands” party (SED) tried to prevent by establishing a five kilometre-wide prohibited area with automatic guns along all western borders. Finally, under the guise of protecting the East German citizens from ‘fascist-western-influence’, the infamous Berlin Wall was built in 1961.

The 9th November 1989

The year 1989, which ironically also happened to be the 40th anniversary of the founding of the DDR, was characterized by significant dissatisfaction within the East German population. Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED, the omnipresent monitoring of the population by the government, and especially by the feeling of being trapped in their own country. As a result, many fled through third-countries, such as Hungary or the Czech Republic. Nowadays, it seems hard to believe that for several weeks German refugees were living in tents on the hopelessly overcrowded property of the German embassy in Prague. Internationally, these events cast a negative light on the ‘seemingly-perfect’ socialist state of the DDR and resulted in considerable pressure on the government to reform travel policy.

“Many Germans still describe the night of the 9th November 1989 as one of the happiest moments of their lives”

10.00

A governmental subcommission headed by Gehard Lauter, head of the Department of Passports and Registrations, was assigned to create a new travel policy. The new policy made it legal for anyone with a passport and visa to leave the country. Those wishing to leave were no longer required to explain their departure, but the application process could still take several months. However, those who left the DDR would not be allowed to return. The policy was designed to give other countries the impression that the DDR was more liberal than it was. In reality, the government knew that it would only have a small effect, as most East German citizens had well-established lives which they were unwilling to desert. For the majority of citizens who wished only to travel temporarily, the law was useless.

Concerned about a potentially negative reception of the new policy, Lauter and the others on the subcommission decided to completely discard the ‘no return’ condition from the text, despite lacking the authority to make such major changes. The policy was supposed to be released to the public during a press conference scheduled on the next day and come into force one day after that, which would have given that Lauter had enough time to seek approval for the new policy. Little did he know, his suggestions would contribute to the fall of the DDR only hours later.

16.00

Egon Krenz, leader of the DDR, and several other government representetives assembled prior to a scheduled press conference. Although the new travel policy was discussed, its recent modification and potential impacts were not raised at this meeting.17:30 Günter Schabowski, the top DDR spokesman, joined the meeting just before its end. Hewas provided with documents that he was supposed to present to the media a couple of minutes later. In amongst these documents was the modified, and unapproved new travel policy that Lauter and his subcommission had altered only hours earlier.

18.00

The press conference was well-attended by both national and international media representatives, impatiently awaiting news of the new travel policy. Over the past few days, the DDR had gone from a country where people were afraid to share their opinions in public, to a country experiencing demonstrations with well over a million participants. It was clear that major political changes were required if the state were to survive. However, Schabowski did not mention travel policy at all during the hour-long press conference. It was only in the subsequent round of questioning, when an Italian journalist asked specifically for news regarding the travel situation, that Schabowski remembered the document that he had received earlier, a document that Schabowski himself had still not read.

18.45

After searching for the document for several uncomfortable minutes, Schabowski started reading out loud the information that was written on it. When the journalists asked when the new policy would come into effect, Schabowski, not aware of the unapproved status of the document, announced that the policy was now in effect. He left the press in a state of disbeliefand massive confusion. Meanwhile, Gerhard Lauterwas on the phone to the Minister of Justice, discussing the rephrasingof the new policy. He was absolutely unaware that the law was being released to the international press at that very moment. Suspecting no further political activity until the next day, he spent the rest of the evening at the theatre. Unsurprisingly, the news of the new policy revealed at the press conference,‘Free travel for everyone -The Wall is down!’,was immediately broadcasted in both the DDR and the BRD, and internationally. Many of the leading politicians concerned, including the Soviet Union minister in Berlin, only learned about the new policy the daily news.

It took only twenty minutes for the first East German citizens to show up at the border gates, expecting to finally be able to visit West Berlin. The border control officers however, who had not received any updated instructions, refused to open the gate for anyone not in possession of an official visa. Within a couple of hours, several thousand EastGermans had made their way to the gates and were demanding passage with growing impatience. Meanwhile, the completely overstrained border control officers desperately sought orders from higher authorities, only to find that their superiors were unaware of the events of the last few hours, and therefore failed to understand the gravity of the situation.

21.30

The border control officers received instructions to allow five hundred of the loudest troublemakers pass. However, they had no intention to allow these individuals to travel freely. The first East German travellers were to have their passports stamped, but denied entry should they attempt to reenter the country. This was an attempt to simultaneously deescalate the situation and to get rid of troublemakers. It is important to be aware that, as these events occurred at night, many of the ‘lucky’ first travellers had children and other family members sleeping at home back in the DDR. If the East German officials had had their way, they would most likely have never seen their loved ones ever again.

Meanwhile, on the other side of the wall, West German citizens gathered in front of the gates to welcome the new arrivals. Many bars offered free drinks to everybody with an East German passport, as well as free public transportation to facilitate sightseeing. To the surprise of the West Berliners, the majorityof East Berliners still were not able to cross the border, despite media reports that the gates were open. In a show of solidarity with the East Berliers, some students from West Berlin climbed the wall and added their voices to the protests in the east. In contrast to the increasingly volatile atmosphere on the eastern side, the atmosphere on the western side was festive, with people drinking champagne and sharing food. Both East and West Berliners began to try and break through the border. Luckily, the outnumbered border officers understood that violence had to be prevented at all costs. Even a single shot fired could have led to a tragedy of immense proportions.

22.30

Caving under pressure from the protesters, the first DDR gate opened completely and gave up attempting to stamp passports. Other gates soon followed and the fate of the Berlin Wall was sealed. Gerhard Lauteronly learned that the Wall had fallen after he finally came home from the theatre.

30 Years on German Union: The Situation Today

This year on the 3rd October 2020, Germany celebrates the 30th anniversary of the official German reunification. Compared to other countries, Germany’s national day is strikingly recent, well within the living memory of many citizens still alive today. Many Germans still describe the night of the 9thNovember 1989 as one of the happiest moments of theirlives. This is readily understandable if one watches one of the innumerable video recordings made by both press and private persons at thattime. These recordings show people crying and hugging each other, people dancing and celebrating the beginning of a new era under the Brandenburg Gate, and people enjoying exploring their neighbouring country for the first time. Today, almost every German citizen who was alive and not too young back then, can tell you exactly where they were and what they were doing when they heard about the fall of the Berlin Wall.

“Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED”

Even though Germany is now one country again, thirty years of division have left a clear mark on today’s society. A survey by the Bertelsmann foundation published on 7th September 2020 says that that there are still crucial differences between the former East and West. For instance, the German reunification was perceived as a radical change by most former East Germans, even more radical than the changes caused by the current global pandemic. In contrast, most former West Germans do not consider the changes that occurred due to reunificationas very drastic. This may be be due to a commonly-held feeling that reunification did not lead to the creation of a new country by uniting two cultures, but instead led to the takeover of East Germany by West Germany. As a result, many former East Germans claim that they still feel treated like second-class people that were ‘kindly adopted by the west’. Former East Germans also tend to believe that the reunification was caused by their peaceful, but powerful protest movement. Former West Germans on the other hand, believe that the unsustainable economic situation within the DDR was the main trigger for reunification. 

Some people argue that it was only a matter of time before the DDR regime collapsed, even without the infamous misunderstanding between Lauter and Schabowski. Unarguably though, their misunderstanding accelerated events in a way that could not have been foreseen by anyone at the time and that ultimately made the 9th November 1989 a truly unforgettable day.■

Befinner vi oss i et geopolitisk vendepunkt?

  By , , ,

Det multilaterale verdenssystemet som har regjert de siste tiårene har produsert relativ global fred og velstand, men inntrykket til så og si enhver som følger med på globale institusjoner de siste årene er at systemet er i ferd med å rakne. tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap foto: Mat Reding // unsplash.com … Les mer

Hjemme alene

  By , ,

Dette året har vi måtte tilbringe mer tid hjemme enn de fleste av oss er vant med, hvordan har det påvirket vårt forhold til hjemmet? tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap master illustrasjon: Lotta Köhler Vi kommer nok til å snakke om koronakrisens påvirkning på samfunnet i lang tid. Allerede nå snakker viom et før og etter. … Les mer

MDMA-assisted Psychotherapy: An interview with Ivar Goksøyr

Quote

  By , , ,

MDMA, principle ingredient in the illegal drug ‘ecstasy’, may soon be legally administered as part of a radical new psychotherapy. We caught up with Ivar Goksøyr, clinical psychologist at Psykologvirke and board member of the Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap, to find out more.

tekst: Dominic Munton, Psykologi profesjon

Can you tell us a little about yourself and your professional career?

I finished my studies at the University of Oslo in 2009 and I’ve been working as a psychologist since then. I specialised in clinical psychlogy with the Norsk Psykologforening. I started working in mental health public care services, and for the last five years I’ve been working in private practice. I’m also affiliated with a unit at Sykehuset Østfold called Psykforsk, which researches into innovative treament modalities. Technically, I’m specialised in an intensive form of psychoanalysis called ISTDP, intensive short-term dynamic psychotherapy, but I also do general psychotherapy work with adults.

Foto: Ivar Goksøyr

How did you first hear about MDMA as a therapeutic tool?

My first relationship to MDMA was, like anyone else, through its identity in the media as a dangerous party drug. What opened my eyes to MDMA’s other identity, was listening to the histories of patients who had experienced its therapeutic effects. Once I started digging into the science of it, I was shocked to discover that MDMA and other psychedelics had a history of therapeutic use that no-one ever talks about.

I’ve always been interested in trying to reach the deeper levels of the psyche. Depth psychology is fascinating, and yet at the same time it is so difficult to really get access to the deep unconscious material of the mind. Throughout my career, I’ve become steadily better at working with these dimensions, and I do succeed in reaching people by conventional methods, but some patients are still really difficult to help, especially those who have been stuck for a long time or from a very early age. When I read in the literature that there were agents that could help us more readily access this unconscious material, I was more than interested.

“MDMA is like a pharmacological bridge to deep psychological landscapes which are otherwise difficult to access”

Existing medications tend to blunt or supress not only anxiety or depression, but also other feelings too. It seems like MDMA and the psychedelics offer the potential to work from the opposite direction, opening up and revealing instead of disconnecting. I really like that! This is the way that I like to work because I believe that it has the potential to yield deeper healing and more longlasting effects.

Most of us are used to hearing about MDMA or ‘ecstasy’ in the framework of recreational drug use and abuse. How did we get from potential therapeutic tool to illegal drug and now back again?

In the late 1970s, MDMA was initially used therapeutically, not in night clubs. Early use was primarily oriented towards healing and self-development; an estimated half million doses were used in this context. It wasn’t until later that MDMA was commercialised as ‘ecstasy’ and distributed as a party drug.

Up until the mid-1980s, there were dozens of therapists using MDMA together with psychotherapy in some several thousand sessions. There were no controlled scientific studies at this time, but there were some uncontrolled studies and many reports which gave indications of MDMA’s potential therapeutic value, at least within certain populations.

“Psychedelic science has moved from stigma to cutting edge within the last five years”

Then, in 1985 the US regulated against MDMA. The next year, the World Health Organisation regulated in line with US wishes for corresponding controls at a UN level. Despite classifying MDMA as a schedule I drug, the WHO noted that MDMA was of potential scientific significance and encouraged member states to continue researching into its therapeutic properties. However, since then it has been very difficult to do research, due both to difficulties in financing and in getting protocols approved. In the early 2000s one study was approved, but it was forced to shut down after only six patients had been treated due to political pressure.

2011 saw the publication of the first well controlled study on MDMA. Although the study demonstrated highly promising results, its findings were inconclusive due to its small size (twelve participants). Since then much more research has been carried out, especially into the use of MDMA-assisted psychotherapy to treat PTSD (Post Traumatic Stress Disorder). So far, 107 patients have been treated in randomized, double-blind, placebo-controlled trials, and the effect size looks good. Furthermore, remission rates in long-term follow-ups are looking very good, especially in difficult to treat populations. Right now, the evidence looks highly promising, but we still need much more of it. This means that it is not currently possible to draw further conclusions about MDMA’s therapeutic value in terms of rigorous scientific standards. That said, most clinicians and patients who have experience of the drug agree that it demonstrates potential.

How does MDMA-assisted psychotherapy compare to other treatments for PTSD?

As of today, there are other good treatments for PTSD, but many patients still respond suboptimally and there is a lot of suffering. There is a general consensus that we need to improve clinical implementation of scientifically-validated treatments, but we also know that no single modality is effective for all patients at all points on their healing journeys. This means that we need a bouquet of different methods with which we can reach different people at different stages in their development.

In recent years, other medical disciplines have shown significant improvements in their treatment methods: people are dying less, and new treatments and even cures are being developed. In contrast, mental health has developed into a largely palliative discipline where treatment focuses on symptoms, not root causes of illness. There are clear indications that MDMA and other psychedelic therapies have the potential to work with core psychological issues, not just symptoms; hopefully the data will confirm these early observations.

Furthermore, although many people respond well to existing treatments, these treatments also have a high dropout rate because treatment is extremely psychologically challenging. Patients must confront their deepest fears in order to heal, and it is easy to become overwhelmed. The closer a patient gets to their trauma, the higher the risk that they dissociate or become overwhelmed.

MDMA seems to work by reducing activity in the amygdala, the brain’s fear centre, and stimulating the release of oxytocin, the ‘love hormone’. This means that patients get additional resources that increase their chances of successfully engaging with their trauma. During an MDMA-assisted therapy session, the patient can process their trauma and help their body re-experience and integrate their traumatic experiences. Once the drug effect has worn off, fear and avoidance of traumatic issues are still lessened. MDMA is like a pharmacological bridge to deep psychological landscapes which are otherwise difficult to access.

“Therapists Marcela Ot’alora and Bruce Poulter conduct MDMA-assisted psychotherapy in Boulder, Colorado.” Courtesy of the Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (www.maps.org)

Do you experience stigma in your professional life as a result of your interest in MDMA-assisted therapy?

Not anymore. I would say that these days, people read their journals, and they see for themselves that this is a legitimate and important area for research. We are not in a position where we can simply dismiss any promising modality on the basis of our preconceptions. In fact, I have the impression that psychedelic science has moved from stigma to cutting edge within the last five years.Nowadays, I get a lot of recognition and a big thumbs-up. Personally, I find it unethical that anyone be fundamentally against conducting research. And what we’re saying right now is not that psychedelics are ready for use in clinical practice, and certainly not in recreational settings, but that more research is called for.

With increasing media focus on the therapeutic use of psychedelics, do you think there is a risk that people will get confused ideas about what these substances are and how they can be used?

Yeah, I think that there is a potential for that. What we need to do is to avoid underestimating the risks, but also avoid overestimating them. We should also be careful not to idealise these modalities as therapeutic agents. Most people that have tried psychedelics would probably agree that whilst they experienced some benefit from them, they were not a magic bullet that resolved everything. Therefore, it is important that we take care to communicate both potential benefits and risks. I want to underscore that the clinical use of MDMA or other psychedelics is clearly different from recreational use. In the clinic, we know exactly what the compound is, exactly what dose we are using, and we can control the circumstances to create a safe environment. On both MDMA and psychedelics, individuals can potentially get in touch with deep and frightening aspects of the unconscious. This can lead to destabilization, which in rare cases could be dangerous outside of a safe container.

What are the differences between the different kinds of psychedelic therapy?

Classical psychedelics such as LSD, psilocybin-containing mushrooms, mescaline and ayahuasca work by dis-integrating the brain’s standard information processing networks. When this happens, there is less of an “I” through which information is processed, and we experience less attachment to our habitual ways of perceiving ourselves and the world. Classical psychedelics could be likened to a fresh snowfall on a winter’s day: prior to the snowfall, the old snow is patterned with movements and footfalls that reflect our everyday mental behaviours. When fresh snow falls, everything is fresh and new. We can find new patterns, and we don’t fall into old ones so readily.

“I want to underscore that the clinical use of MDMA or other psychedelics is clearly different from recreational use”

However, classical psychedelics are not anxiety regulating, so whilst they can give rise to therapeutic experiences, they can also be really frightening. In recreational settings, such challenging experiences can potentially become a ‘bad trip’. In a clinical setting, such experiences need not escalate to the same extent, but there can still be a lot of anxiety to work through.

In this sense, classical psychedelics could be described as ‘mind opening’, whilst MDMA would be a ‘heart opener’, as the patient feels much less anxiety under its influence. The state of consciousness experienced on MDMA is actually not so different from what we experience every day, apart from including a greater sense of safety, love, empathy and compassion towards oneself and others. Psychotherapeutically, this is a really good state to work with.

In addition to your clinical work, you are also on the board of directors for the Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap (NFPV). Could you tell us a little about this organisation and its work?

We work to promote the scientific exploration of psychedelic substances because we believe that past censorship and stigma has made it difficult to do research with them. We’ve been running for about a year now. We find that there is plenty of academic interest in this area from multiple disciplines, but that researchers are often isolated. We serve primarily as a networking point so that academics can get in touch with each other, share research ideas and get their projects up and running. We also inform our colleagues and the public about the current status of psychedelic science and hope to encourage those who might be interested in a career in the field. So far, we’ve held a variety of lectures and seminars, and we have a conference planned in the near future.

We offer a significantly reduced membership fee for students who wish to participate. I would really encourage students to get involved because, due to past restrictions on research, this is an almost untouched field. Today, the field is really opening up, and there will be a lot to do over the coming years. For students interested in psychedelic science, joining the forening is a great way to start networking and get the ball rolling on a future career.

How do you see the future of psychedelic science in Norway over the next five years?

Sykehuset i Østfold just received approval for Norway’s first-ever study on the treatment of PTSD with MDMA-assisted psychotherapy; research and recruitment will start this October. Treatment of depression with ketamine is also part of this movement, and implementation in clinical practice has just begun, for example at Sykehuset i Østfold. There are more and more international psychedelic research centres popping up and psychedelic publication rates are at an alltime high, so we can expect to see many more articles over the coming years. As far as clincal use is concerned, we hope to have MDMA-assisted psychotherapy approved for clinical use here in 2024: the US is heading towards approval in 2022, and current phase 3 clinical trials in Europe are only a few years behind. Assuming that current research continues to follow the same positive trend, we can expect to see MDMA-assisted psychotherapy rolled out in Norway within five years.

Millions worldwide do not respond to standard treatments and are still suffering. We owe it to them to clarify the therapeutic potential of these agents as soon as possible, no matter what the science ultimately tells us. ■

Psykologvirke – http://www.oslopsykologvirke.no/

Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap – http://www.nfpv.no/

Vendepunkt: leder

  By , ,

Greetings from the messy desk of the editor, Are we really still here? It hardly seems possible after the events of this year, and yet March 2020 is swiftly becoming just another memory. Somehow, ‘global pandemic’ is no longer the tagline for the next Hollywood blockbuster, but instead the normalised … Les mer

La oss snakke om rasisme

  By , ,

Black Lives Matter-bevegelsen har nå fått ny driv. Massive protester har feid over USA og utviklet seg til å bli et internasjonalt fenomen. Vi har nå alle ansvar for og mulighet til å bidra i denne langvarige kampen mot rasisme.   Av: Henrik Berger, statsvitenskap Foto: Taylor Simpson/Unsplash  Det hender jeg begynner å lure på meg sjøl når det … Les mer

If it’s with you

Quote

  By ,

If it’s with you 
I speak 
My voice never fades 
Like a River 
Lingering on through the night 
Its water caresses the sands 

If it’s with you 
I walk 
My step never falters 
Like an Arrow 
Guided by lethal skill 
Its sound resonates through flesh and bone 

If it’s with you 
I dance 
My feet never tire 
Like the Wind 
Howling over distant borders 
Its whispers make mountains cry 

If it’s with you 
I feast 
My senses never dwindle 
Like a Lion 
In restless search for prey 
Its heart rejoices in the vital hunt 

If it’s with you 
I sleep 
My body never shivers 
Like a Child 
Softly tucked in a mother’s womb 
Its mind oblivious to worry 

If it’s with you 
I die 
My life never ends 
Like a Phoenix 
Arising from its cindered remains 
Your love is what makes me breathe 

Du er

Quote

  By ,

Du er ein og 
du er to, 
du er her 
og du er no. 

Du er oske 
du er eld, 
bjarte morgon 
døkke kveld. 

Du er kvinne 
du er mann, 
eit hjarte av is 
som står i brann. 

Du er død 
du er liv, 
ein glødestråle 
i mørkeret sviv. 

Du er ein og 
du er to, 
du er her 
og du er no.