Category: Narrativ

En kaffe med Sunniva Vagstad

Quote

  By , ,

Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess. 

tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor 
Foto: Jan Tore Eriksen 

– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det? 

Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer. 

Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt: 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid. 

Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!

– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer? 

Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det». 

Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig: 

Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang. 

I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt: 

Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten. 

Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.

Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt: 

– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn? 

Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser. 

– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle? 

Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst. 

– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes? 

Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■ 

Et lite stykke jernbane-Norge

  By , , , ,

Som en norsk jernbane-entusiast, kan man ofte føle at utviklingen aldri kommer ordentlig i gang. Langvarige utredninger, utsettelser og budsjettoverskridelser kommer ofte i veien for framgangen i vedtaksprosessene. Hvorfor satses det ikke mer på norsk jernbane? tekst: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap illustrasjon: Gina Gylver Se for deg at du sitter … Les mer

Covid-19 in Zimbabwe: a precautious state or an exploitative narrative?

  By ,

April 18th 2020, marked forty years of independence in Zimbabwe. And on 17th May, whilst the streets of Norway played host to limited celebrations , the Zimbabwean capital Harare bore witness to military suppression and the state-sponsored destruction of private property.  Text: Selma Fastrup Lyngsø, International Development Bachelor  Photo credit: … Les mer

«Krigen» om minnet fra krigen

  By ,

2020 markerer både 80-årsjubileumet for begynnelsen av 2.verdenskrig og 75-årsjubileumet for frigjørelsen. I den anledning arrangerer flere europeiske stater jubileumsmarkeringer til minne om krigen som endte i seier for de allierte. Hva de ønsker å minnes er imidlertid forskjellig og skaper, interessant nok, grobunn for konflikt.  Tekst: Elise Agdestein, Internasjonale … Les mer

Det tøffeste folket på jord

Quote

  By ,

Om det er en ting jeg har lært av å være norsk, så er det hvor utrolig tøffe og modige vi nordmenn er og alltid har vært. 

Tekst: Henrik Berger, Historie 

Norge, fedrelandet, 17-mai, fjord og dal, de høye tinder, home of giants. Ja, dette fantastiske, raggete, tøffe landet hvor fred og demokrati blander seg i de forfrosne vinder og blåser liv i de patriotiske sjeler over det ganske land. Kjakan, Nansen, Gerhardsen, Heyerdal; hvilket land som kan fostre slike sjeler. 

Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus. Nei! For er du nordmann, er du tøff. Vi stammer jo fra selve erketøffingene. Vikingene. De er kjent og beundret verden over. Fra Vikings til Hårek den hardbalne. Vår gamle gud Tor med hammeren har til og med gått hen og blitt super-duper-helt i Marvel-universet. Nå trur jeg jaggu det er et flunka nytt videospill ute om oss vikinger også. Det er enda godt for verden at de holder legendene i live, så vi slipper å nok en gang dra ut i verden og vise dem hvem som er sjefen! For det er der vi nordmenn har det. Vi kan være myke utenpå – for vi vet av vår historie at vi er knallharde inni. 

«Ja i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull.»

For helt siden en skjeggete hurv med bønder satte horn på lua, kvesset øksa og dro til England for å sette seg i respekt, har det vært mot i brøstet, vett i panne, stål i både her og der. Ja, i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør, og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull. Da ble det nok vikingfest skal du tro med fyll og slåssing og det som bedre er. Enden på visa var det heller ikke. De røvet i øst og de røvet i vest, og heifaderi også videre. Og de fostret store konger og helter, det vet vi alle. Det finnes vel ikke en nordmann med respekt for seg selv som ikke kan dem alle på rams. Jeg har selv stålkontroll på hele den norske kongslinjen, og trenger ikke engang rådføre meg med leksikon: Harald hårfarge, Eirik Blodøks, Snorre Sprett, Sigurd Jorsalfare, Olav den heldige, Sturlav Brønnpisser og Einar Blyant-spisser med mange flere – listen er lang, men jeg kan dem alle, tro du meg. Og om du ikke lar deg fascinere av hvordan den ene tok livet av den andre fordi broren hans var konge, men sønnen var egentlig først i arverekken så de inviterte en svensk konge til å ta livet av en dansk konge som var alliert med en vestfolding som tidligere skulle ha vært konge men ikke ble det fordi han allerede hadde daua under slaget ved kransekaka og at det var sånn det gikk til at Ragnar Flatlus samlet riket til ett – nei, da vet jeg ikke hvor norsk du kan kalle deg, for dette er historien vår skal du vite. 

«Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen.» 

Denne herlige perioden med tokt, vold og røverier hvor vi har så mye stolthet å finne, endte omsider. Etter en 200-års tid bestemte vi oss for at nå hadde vi bevist det som bevises måtte, og slo oss til ro med å krangle med naboene våre. Vikinghjelmen og fluesoppen ble lagt på hylla, og en ny tid var kommen. Når vi var sikre på at også våre kjære naboer hadde skjønt hvem de hadde med å gjøre, lot vi dem tro at de bestemte over oss i en fire-fem hundre års tid. For vi er ikke bare tøffe, vi er generøse, det har vi alltid vært. 

Da vi omsider var lei av å la våre naboer ta på seg drittjobben med å styre landet, satte vi øynene stygt i svenskene og vant vår selvstendighet. I 1905 vaiet det norske flagget pent i vinden mens furuer kvitret værbitt over vannet. Det ble i det hele tatt litt for skjønt og bedagelig. Det var på tide å sprenge noen grenser og kjekke seg litt. Vi kunne selvsagt ha tatt for oss av eksotiske kolonier og dominert på den måten, men strandlivet er for slapt for oss barskinger. Vi trengte nok noe som bød på litt større utfordringer – en hvilken som helst nasjon kunne vel opprette store jålete imperier. Hadde det funnes noe mer ekstremt sted på denne kloden, ville vi nok dratt dit – men vi lot det duge med det verste vi fant: Nord- og Sydpolen, selve ytterpunktene av vår verden. Igjen var norske skip med skjeggete karer på tokt. To karer ved navn Amundsen og Nansen fikk æren av å seile under det norske flagget. Den ene dro nord, den andre sør. Vi skulle være først dit ingen andre hadde dristet seg til å ferde. Selvsagt var vi først på plass. Andre hadde nemlig prøvd å komme oss i forkjøpet, men det gikk som det gjerne går når man legger seg ut med en nordmann: du blir ledd av fordi du fryser på fingrene og ikke kan smøre ski. 

Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke “best of” levestandard lister

Vips, så strakte det norske rike seg fra pol til pol, og det utgjør jo faktisk hele verden. Så igjen slang vi beina på våre laurbær og slappet godt av. Bortsett fra forbudsloven og internasjonale nedgangstider, var det gode tider. En skulle trodd at verden nå hadde fått med seg hva det norske folk var lagd av. Den gang ei. 

Med ett kom verden bankende på vår dør. Store mengder tyskere hadde bestemt seg for å ta turen. De kom ikke for å se Preikestolen og Trolltunga, men hadde med seg panservogn og bombefly. Dem trodde også dem kunne bygge båter, og tok med seg ei jolle ved navn Blücher: den gjorde vi kort prosess på. For det var tydelig fra starten at disse turistene ikke var vennlig innstilte. Vi lot oss ikke skremme, nær sagt alle mann slang børsa på skulderen og fløy til skogs. Kongen kom med et så rungende nei at det slo sprekker i grunnmuren på Riksdagen i Berlin. Med radiosendere på hvert et loft, kjellerne fulle av jødiske flyktninger og eplenikkerser stappet til bremmen med dynamitt jaget vi den tyske armé på dør. Slikt skapte vi nye helter som kunne måle seg med vikingene og oppdagerne våre. Vi ante nok allerede da at dette blir det god kino av, når en kar med et så tøft og filmvennlig navn som Max Manus sprengte den tyske flåten og et par atombombefabrikker på Telemark. Selv har jeg sett flere filmer om akkurat denne krigen og sitter igjen med et veldig godt inntrykk av den norske innsatsen. Det var enda godt at russerne og amerikanerne kom da de gjorde, ellers ville det nok ikke vært noe Tyskland igjen å snakke om etter at vi var ferdige med dem. Det er jaggu ikke rart at vi var ettertraktet da NATO skulle stables på beina. 

«Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus.»

Siden den gang har det vært nokså fredelig her til lands. Einar Gerhardsen bygde landet og plutselig skjøt det opp masse deilig olje av jorden. Kjapt ble det så flott å bo i Norge at man ikke kunne klage. Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke «best of»-levestandardlister. En skulle tro vi ble temmet av slikt, men neida; vikingånden lever, den. Birkebeinerne sykler fortsatt hit og dit, og når vi spenner et par ski på beina, blir det stadig ut i verden og hente hjem både gull, sølv og bronse. Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen; først til å gå mutters aleine, første venstrehendte som går aleine, første dyslektiker til å gå bakfull med truger og flosshatt over Grønnlandsisen. Oppdageren i oss er langt ifra borte. 

Som sagt; et land av kjemper. Nå har det kanskje vært en feiging her og en quisling der opp igjennom historien. Det er kanskje ikke alle som er like glade i å stå på ski eller gå holmgang. Selv må jeg innrømme at jeg aldri har vært på verken Nordpolen eller Sydpolen. Men om du er litt selektiv i historieforståelsen din og ljuger bittelittegrann til deg sjøl, må du være enig i at nordmenn er utrolig, kjempe, fantastisk tøffe hele tiden, og at vi i hvert fall ikke har noe vi prøver å kompensere for med enda en film om hvor flotte vi var under krigen, denne helgen-dyrkelsen av idrettsstjerner og eventyrere og disse forbaskede vikingreferansene overalt. VI ER TØFFE. ■ 

Når den tapende siden skriver historien

  By ,

«Historien blir skrevet av vinnerne» er et kjent begrep. Hvordan klarte da den tapende siden av den amerikanske borgerkrigen, som kjempet for retten til å holde andre mennesker som slaver, å bli en regional stolthet?  Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap  Fremhevet bilde: J. Stephen Conn. Konføderalt monument oppført i 1909 utenfor … Les mer

Rasisme i Norge – et blikk på en dårlig fortalt historie

  By , ,

Er rasisme et problem i Norge? Svaret er ja, og i denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor. Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie Illustrasjon: Gina Gylver BLM, Covid-19 og SIAN Det siste året har Black Lives Matter-bevegelsen i USA og en del andre land ført til at det stadig legges ut kommentarer … Les mer

Historiene blant oss

  By ,

Vi er omgitt av historier, og det er gjerne de samme historiene vi blir fortalt, igjen og igjen. De fleste historiene følger det samme forutsigbare mønsteret, uten at det nødvendigvis gjør oss noe klokere.  Tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap Master  Kurt Vonnegut er mest kjent for sine satiriske romaner som … Les mer

The blossoming afterlife og Emily Dickinson’s poetry

Quote

  By , ,

Emily Dickinson continues to occupy centre stage in American literature. Her poems are considered impossible to compete with, yet despite the appreciation her poems have received in modern time, they remained unpublished until after her death. 

Text: Amalie Moen Eidet, English one-year programme
Illustration: Susanne F.Arntzen 

Having written 1775 unique poems, Dickinson is described as being sui generis, meaning that she is unique. Her work is posthumous, which is to say that her poems were published after her death. Considering that her poems have guaranteed Dickson a kind of literary immortality, critics have long asked why her work remained unknown during the days that she lived. In her article, ‘Doing Without: Dickinson as a Yankee Woman Poet’, Jane Donahue Eberwein expresses her wonder at the fact that, “she, the greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced, should never have earned money for her poems.” How could such a poet have remained unknown until after her death? And how is that her poems still have relevance two centuries later? 

Her early days as a poet: the disadvantage of gender 

Emily Dickinson (1830-1886), known for one of her most famous poems “There’s a certain slant of light”, met many obstacles when she tried to publish her work in the mid-19th century. Her biggest struggles in the early days of her poetic life centred upon her gender. As a woman she was faced with the expectation of becoming a wife and a mother. As her friend, correspondent and mentor, Thomas Wentworth Higginson, put it: “The disadvantage of women has lain in being systematically taught from childhood that it is their highest duty to efface themselves, or at least keep out of sight.” Emily remained hidden from society in her parents’ house for most of her life. As a female who never married or had any children, she spent her life writing numerous poems. 

The struggle to become a published writer 

When Dickinson first wrote her poems, they were not considered as special or extraordinary as we understand them to be today. Dickinson sent some of her poems to papers such as the Republican, Scribner’s and the Atlantic monthly, but did not receive particularly positive feedback. The Scribner’s rejected her completely. Some of her poems appeared in the Republican, but they were edited into a more conventional shape. Writer Margaret Homans has described the struggle that Emily faced as a female poet: “poetry by women is still and likely to remain conditioned by its response to various manifestations of masculine authority.” Dickinson, who received little recognition from these newspapers due to the “unconventional” nature of her poems, expressed the frustration that she felt in one of her poems (260): “I’m Nobody! Who are you?”, and (518), “This is the letter to the World, That never wrote to Me.” 

Seeking comfort with a friend who didn’t see her potential 

Searching for advice and approval, Dickinson wrote a letter and sent four poems to Thomas Wentworth Higginson, a minister and a contributing editor for the Atlantic monthly. Higginson was similar to the other editors who saw little of value in Dickinson’s work, but there was something about her writing that made him interested enough to stay in touch with her for the rest of her life. Dickinson was inspired by Higginson to continue writing poetry, but editor Robert N. Linscott since speculated that Higginson could have done much more for her. With her poetry in his hands, he should have been able to recognize her talent and act upon that realisation. Linscott wrote that, “If Higginson had been discerning and less timidly conventional, if he had had the ability to recognize genius in a new and original form, and the courage to sponsor it and to urge publication, it is possible that Emily Dickinson would have found fame in her lifetime.” Linscott wonders if Higginson actually hindered the publication of Dickinson’s poems: Dickinson shared many of her works with Higginson, and as a man and a contributing editor to a famous newspaper he had all the power in the world to publish them, but he failed to do so whilst she still lived. 

“The greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced” – Jane Donahue Eberwein

Finally, her poetry is published –posthumously 

Dickinson died in 1886 before her poems were transcribed and printed. Higginson did eventually publish some of her poetry, but the initiative to do so was not his own. Emily’s sister, Lavinia, found Emily’s poems and asked an American writer and editor, Mabel Loomis Todd, if she could publish an ‘after death’ collection of poems. Todd, who was familiar with Dickinson due to her romantic involvement with Dickinson’s brother, Austin, thought that the poet was “in many respects a genius”. Todd managed to persuade Higginson to help her transcribe many of Dickinson’s poems. The volumes of Emily Dickinson’s poems impressed many, but also came in for strong criticism. The first volume of her poems was published in 1890, the second in 1891 and the third one in 1896. 

The wrong relative was credited for the immortalisation of Dickinson’s poems 

After her Dickinson’s death, Higginson decided to write an article in the Atlantic Monthly publishing their letters from a lifetime of correspondence and including her poems. He described the impression she had made upon him and gives her sister, Lavinia, the credit for having brought Emily’s poems to the world: “But for her only sister, it is very doubtful if her poems would ever have been published.” Yet, research reveals that it was in fact the work of Emily Dickinson’s niece, Martha Dickinson Bianchi, that made Dickinson famous today. If it had not been for Martha, Dickinson’s work would have disappeared among the bookshelves by the 1900s. Martha claimed that Lavinia held back many of her poems because she thought that they were unfit for publishing. Martha transcribed Emily’s most private love letters and published eight more volumes of Dickinson’s writings between 1914 and 1937. It’s thanks to Martha that Emily Dickinson’s poetry is still blossoming today. ■

The Hong Kong protests – a matter of identity

Quote

  By ,

The youth of Hong Kong write their own narrative through mass protests, reflecting a long-standing call for self-determination and democracy.

Text: Julie Axelsen, Political Science Bachelor 

Tens of thousands of Hong Kong protesters took to the streets for peaceful marches in April 2019, demanding the withdrawal of a proposed extradition bill that would legalise the extradition of fugitives to mainland China. More than 1,000 protests and 10,000 arrests have followed as protesters stormed the local legislative council, attacked police stations, blocked Hong Kong’s airport, occupied universities, and gathered in violent mobs. Despite youth crime being remarkably low in advance of the first protests last year, CNN covered the protests with the headline “A generation criminalized: How six months of protests changed Hong Kong forever”. The youth represent a driving force in the call for democracy.  

(…) I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.

One country, two systems 

To understand today’s protests, it’s necessary to consider Hong Kong’s history. Hong Kong was a British colony for over 150 years until it was returned to China in 1997 under the disputed ‘one country, two systems’ arrangement. In theory, this arrangement should secure Hong Kong autonomy to enjoy its own democratic legal, political and economic systems for another fifty years. However it is uncertain how such a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the ‘two systems’ will persist. 

Photo: Manson Yim // unsplash.com 

In 2014, unrest in Honk Kong accumulated in light of the island’s uncertain future, leading to the protests known as the ‘Umbrella Movement’. These first protests focused on resistance to increased Chinese influence and demands for democratic electoral reform. When police deployed pepper spray and tear gas, protesters used their umbrellas as shields and umbrellas became a unlikely symbol of resistance. However, the government made no concessions to the protestors, and after two and a half months the protests subsided. The protests of today can be seen as an extension of the Umbrella Movement which had a radicalizing effect on Hong Kong’s younger generation. 

When the extradition bill was proposed in April 2019, critics warned that such a bill would give China greater control on the island and endanger Hong Konger’s freedoms. Organizers estimated that over one million people gathered in peaceful mass marches on June 9. Further it is claimed the number of protesters rose to two million on June 16, although the Hong Kong Police claim that only 338, 000 were present. As months passed with growing discontent, clashes between protesters and the police grew increasingly violent. Eventually, Carrie Lam, Hong Kong´s chief executive, offered her “most sincere apology” and the extradition bill was officially withdrawn in September 2019. This represented an important concession to the protestors’ demands, but it was too little too late. 

Five demands 

Following months of street battles, the protest movement united around the slogan “Five demands, not one less”: 

Fully withdraw the extradition bill
Launch an independent inquiry into alleged police brutality
Retract the categorization of previous protests as ‘riots’
Amnesty for arrested protesters
Introduce full universal suffrage 

Today, only the first demand has been met. Demands 2-4 are all tied to clashes with the police as protesters call for justice concerning police brutality, recognition as protesters not rioters, and release of arrestees. The final demand for full universal suffrage calls for the democratic election of both the Legislative Council and the Chief Executive. 

Police brutality 

Though there are two sides to every story, the Hong Kong Police Force has been criticized for failing to distinguish between the majority of peaceful protesters and a minority of violent ones, treating them equally as rioters and responding accordingly. The police have fired over 16,000 rounds of tear gas and 10,000 rubber bullets within a six-month period. They claim to have used the minimum necessary force to respond to violent protesters, but have been criticized worldwide as shocking incidents of police brutality caught on camera have circulated on the internet. Out of the public eye, Amnesty International have documented “arbitrary arrests, brutal beatings and torture in police detention”, and have inquired for a full investigation of the police response to the protests. 

It is disputed how a transition to Chinese Communist leadership will unfold, and unclear to what degree the “two systems” will persist.

Police brutality in Hong Kong shocked many, shattering the force’s previous image as internationally-renowned keepers of the peace. Martin Purbrick, a former Royal Hong Kong Police officer and author of the article ‘A report of the 2019 Hong Kong protests’, claims that the police is facing a crisis of legitimacy. Purbick opines that the police are both the “face of the government and the target of protesters”; with this in mind, one can argue that police brutality actually reinforces Hong Kongers’ discontent with their government. According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, satisfaction with the police is now at a record low: around 20% in November 2019, compared to 50% in June 2019 and 68% in June 2009. Moreover, Hong Kongers’ trust in the Beijing government has declined drastically from around 40% in September 2018 to 22% in August 2019. 

Overall, the protests reflect a call for democracy, in which the youth play a significant role. CNN have documented that of the first 6,100 people arrested around 40% were students, 900 of whom were under eighteen years old. One year after the protests started, from June 2019 to May 2020, this number increased to 8,981 arrests, 1,707 of whom were under the age of 18 and 5,640 of whom were between of the ages of eighteen and thirty, according to South China Morning Post. In an interview with CNN, 22-year old student ‘Edison’ said “Honestly I’m so scared, but I have no way to escape. I fear China greater than the Hong Kong police. China does not have democracy and freedom.” 

Universities – a space for democracy building 

To facilitate continued resistance in the face of police brutality and arrest, protesters developed strategies around the principles of decentralized leadership, flexible tactics, and unity and coercion. In addition, students occupied five of Hong Kong’s universities with two things in mind: First, Hong Kong universities are private property and are thus protected under the law due to protocols which prevent police from entering campus except for under emergency situations. Second, universities also serve as spaces for democracy building due to their function as education providers; thus they represent the freedom that the Hong Kong youth is fighting for. In this context, it is easy to understand why tempers flared when police officers surrounded universities and demanded that protestors retreat, threatening them with arrest and live ammunition. At the Hong Kong Polytechnic University, protesters built brick walls, slingshots and fired hundreds of gasoline bombs. The police retaliated with tear gas and deployed water cannons, arresting over 1,100 protesters. 

(…) We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.

A matter of identity 

According to the Hong Kong Public Opinion Research Institute, a high proportion of the population self-identify as Hong Kongers (53%) rather than Chinese (11%). In the Time magazine article entitled, ‘Meet the Young People at the Heart of Hong Kong’s Rebellion’, a 15-year-old protester said that “My father and mother are opposed to me going to the protests. They don’t want me to protest – they call it rioting. Every time I go, I need to hide myself. [My father] doesn’t know I’m on the streets.” Another 20-year-old protester explained that, “It is scary to be on the front lines, but that’s not going to stop me from protecting the people behind me, from protecting Hong Kong. Even though I wasn’t born until after 1997, I can see with my own eyes that Hong Kong is sinking. It is moving backwards.” These words provide an insight into a significant generation gap in Hong Kong: Whilst the older generation grew up under communist restrictions, their children grew up with an expectation of democratic freedoms. 

In an interview with University World News headlined ‘Tensions between students rising amid ongoing protests’, a student emphasized how opinions have become polarized in light of the protests. He stated that “We Hong Kong students are in the front line of action here and our passions are strong. We are fighting for our identity. And that identity is different from the mainland identity.” However, it is important to emphasize that there are also pro-government protesters waving China´s red flag. Though a minority in the streets, they rally to support the police, representing the Hong Kong population who claim that violent pro-democracy protests damage the freedoms of Hong Kong rather than protecting them. 

Demoralised but defiant 

Thanks to their upbringing under ‘one country, two systems’, the youth of Hong Kong from a core element in the pro-democracy protests. However, new regulations banning public gatherings due to COVID-19 have clamped down on mass protests, and it is uncertain how the movement will develop over the following months. But although the protests have eased, resistance endures as protestors gather in small-scale flash mobs and new slogans circulate in cyberspace. In an article in the Guardian, a retired political science professor at the City University of Hong Kong said that, “The anger and frustrations are still there so the movement will not die. It will decline, but will re-emerge when opportunities emerge. People will not forget”. The Hong Kong youth continues to fight for the Hong Kong in which they were raised, calling for self-determination and democracy. ■

Vestens villmarksmyte

  By ,

Hva slags rammer setter språk for virkelighetsforståelse? I Vestens narrativ om natur og hvordan mennesker skal forholde seg til den representerer villmark en slags fantasi om at det fortsatt finnes noe der ute som er uoppdaget – noe som ikke enda er «skitnet til» av modernitet og teknologi. Enhver kunne … Les mer

The Power of Narrative

  By , ,

In the West, the narratives of the dominant white majority constitute a stumbling block to multicultural integration. Nowhere else is this more true than in our schools.  text: Maike Köhler-Richter, International Teacher Education for Primary Schools (ITEPS) illustration: Lotta Köhler  Most of us can remember the joy of being read … Les mer

En «woke» generasjon?

  By , ,

De siste årene har sosiale medier spilt en stor rolle blant yngre generasjoner. Det har blitt til en plattform hvor de kan ytre seg om sine hjertesaker. Dette er ofte saker som ikke får så mye oppmerksomhet i tradisjonell media. Tekst: Christine Konstance Woxen Brækkan, Statsvitenskap Bachelor Fremhevet bilde: James … Les mer