I jerngrepet

Tekst: Amalie Moen Eidet, bachelorgrad i journalistikk  Jeg gisper  Etter luft  Drar fingrene over veggene  Mens mørkets store hånd  Knuger stramt om meg  Melankolsk tomhet  Fyller rommet  Der lattermilde stemmer  Og lystige føtter   Ikke finner veien  Jeg myser mot lysstriper i det fjerne  Men skjermes av mørket   Fast plantet i … Les mer

Realitetsdrømmen

Tekst: Elise Enersen Eick, Kultur og Kommunikasjon En tekst om hverdagsanker, om hvordan pandemien vil påvirke oss, om hvordan det er lett å drømme seg bort og fantasere om scenarioer som kan være lettere å forholde seg til enn livet som det er. Er det over snart? Jeg lurer på om det … Les mer

En uventet match med kjærlige resultat

To karakterer, to ønsker. Hva skjer når to ulike verdener skal forenenes, og hvem vil bli slukt av den andre? Bridgerton, serien som byr på spennende romantiske forhold viser hvordan kjærlighet overvinner alt.   Tekst: Amalie Moen Eidet, årsstudium i Engelsk  Illustrasjon: Catrine Kanestrøm Bridgerton, serien som til jul skjøt i været med antall seerklikk, … Les mer

En kaffe med Sunniva Vagstad

Tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n er «Narrativ», og hvem er vel bedre å intervjue om dette temaet enn en forfatter? Sunniva Vagstad har mastergrad i russisk, er ingeniør i undervannsteknologi, og er deltidsstudent i programmering ved Universitetet i Oslo. Denne våren slapp hun debutromanen sin «Fritt fall», som handler om filosofistudenten Elise som brått mister stesøsteren sin i en basehoppulykke før hun selv blir forført av ekstremsportmiljøet. I høst kom barneboka «Det brenner», en spenningsbok for barn om vennskap, kjærlighet, og klimaendringer. På Café Sør treffer jeg henne en regnfull søndag for en prat om hennes forfatterskap og skriveprosess. 

tekst: Emma Krane Mathisen, Engelsk Bachelor 
Foto: Jan Tore Eriksen 

– Debutromanen din «Fritt fall» handler om ekstremsportmiljøet på Voss, et miljø du selv har vært veldig aktiv i. Hva var det ved det miljøet og de opplevelsene som gjorde at du ville skrive en roman om det? 

Det var et veldig spesielt sted for meg. Jeg er en person som kan bure meg inne veldig lenge, sitte og lese og analysere, og holde på med sånne nerdeting, så et sånt type miljø var veldig eksotisk for meg. Ekstremsport var noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kunne gjøre, så derfor ville jeg skrive om hvorfor jeg gjorde det likevel. Det ble en veldig sterk opplevelse for meg fordi jeg følte på en så enorm mestringsfølelse i forhold til andre ting jeg har mestret i livet mitt. Det var ekstra gøy å få det til fordi det føltes som noe jeg ikke hadde naturlig anlegg for i det hele tatt. Jeg begynte da jeg var atten eller nitten år gammel, og jeg husker at jeg kunne gå rundt og være rusa på den opplevelsen hele tiden. Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen! Det ble et slags skjold mot andre bekymringer. 

Videre utdyper hun at alderen hennes da hun begynte med fallskjermhopp også kan ha vært en avgjørende faktor i hvorfor det ble så sterkt: 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor det inspirerte skrivingen, for når man er atten-nitten så blir kanskje uansett hva man gjør ganske sterkt, så jeg vet ikke om det hadde blitt det samme om jeg hadde begynt med det nå. Uansett ble fallskjermhoppmiljøet på Voss et veldig spesielt sted for meg. Og jeg har lært at det å skrive bok er et prosjekt som tar veldig lang tid, og da tror jeg det er lurt å velge et miljø man har lyst til å dukke ned i over lengre tid. 

Ingenting kunne være så farlig, for jeg hadde jo falt fra himmelen!

– Hvordan jobber man for å forme et troverdig narrativ og troverdige karakterer? 

Nei, gud om jeg hadde visst det! Mitt svar blir å skrive veldig mange utkast. Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien. Plutselig skjønner man at noe må motiveres to kapitler bak, og da må kanskje oppladningen til det igjen være annerledes. Det var noe jeg slet veldig med i starten, å få det til å virke troverdig nok til at leseren «kjøper det». 

Det blir tydelig at nøkkelordet i Sunniva sin skriveprosess er «utkast», og hun forteller at noe av det viktigste hun lærte av å skrive debutromanen sin var at førsteutkastet egentlig ikke er så farlig: 

Det hjelper veldig for meg å vite at jeg ikke trenger å ta førsteutkast så høytidelig, for jeg vet at det skal bli skrevet om mange ganger. Når man kommer til slutten må man uansett endre mye i begynnelsen for at det skal henge sammen. Det hjelper å vite at det første jeg skriver ned bare skal holde av plassen for noe bedre som kommer når jeg vet mer om hva teksten egentlig skal dreie seg om. Etterhvert blir man veldig takknemlig for kritikk- det er jo gull verdt. Før bokprosjektet hadde jeg for det meste skrevet skolestiler, og da var jeg vant til å være flink nok til at kritikken kanskje ikke var så kritisk. Men å gå fra den typen kritikk til kritikken jeg får på det jeg skriver nå, som kan være ganske brutal, var et sprang. 

I tillegg til å handle om hovedkarakterens sorg over stesøsterens død og selvoppdagelse gjennom fallskjermhoppmiljøet, så er «Fritt fall» også en slags krim – uten å være en stereotypisk krimroman. Sunniva forteller at det skjedde mange strukturelle endringer i «Fritt fall» fra hun begynte å skrive til boka ble utgitt: 

Det var ikke meningen at det skulle være krim. Det startet som en kronologisk historie om to jenter som møtes på fallskjermkurs og blir venner, også dør den ene til slutt fordi hun tøyer grensene for langt. Tilbakemeldingen jeg fikk på det første manuset var at det var veldig interessant, men at historien manglet litt retning og driv. Jeg syns selv krim er veldig gøy. En sommer hvor jeg leste igjen mye Agatha Christie som jeg husket fra barndommen tenkte jeg at det hadde vært gøy å bygge opp boka mi på en lignende måte. Hvis dødsfallet skjer i starten for eksempel, så oppstår jo et spørsmål som må besvares, og da er det kanskje lettere å få et driv i teksten. 

Det er alltid et steg fram og to tilbake – man må fylle inn etterhvert som noe skjer i historien.

Sunnivas andre bok «Det brenner», skrevet sammen med Dominic Munton, skiller seg fra «Fritt fall» på mange måter; mens «Fritt fall» har unge voksne som målgruppe er «Det brenner» rettet mot barn. Å jobbe med historiefortelling rettet mot barn var i følge Sunniva lærerikt: 

– Hva er de største forskjellene i å jobbe med historiefortelling rettet mot voksne kontra historiefortelling rettet mot barn? 

Jeg syns jo ideelt sett at voksenlitteraturen skal være spennende og ha et driv, men barnelitteraturen spesielt må være veldig spennende fordi man må hekte leseren fra første side. Også var det god lærdom i å skrive for barn, for da skriver man spesifikt mot en målgruppe, mens i «Fritt fall» og andre «voksenprosjekter» skriver jeg litt for meg selv, enten det er Sunniva på 20, Sunniva på 25, eller Sunniva nå. Det kan godt hende jeg skrev «Det brenner» for Sunniva på 12, men jeg husker ikke like mye av henne. Det føles kanskje litt mer som en profesjonell tilnærming til det, hvor man fokuserer mye på målgruppen, kanskje litt på bekostning av hva man ville likt som voksen leser. 

– Må man skrive tydeligere og ha det klarere for seg hva man vil formidle? 

Ja, og det brukte vi mye tid på. Den aller siste tilbakemeldingen vi fikk var at historien var på plass, men at språket måtte bli mer rettet mot barn. Et typisk eksempel er at setninger som «han våknet med en uklar følelse» måtte gjøres om til «det var noe rart». Man må være ganske tett på perspektivet og få det til å bli ganske intenst. 

– Helt til slutt: hva var skumlest av første fallskjermhopp og første bokslipp, hvis det i det hele tatt kan sammenlignes? 

Ja, det kan absolutt sammenlignes! Jeg tror kanskje det er skumlere å gi ut bok. Fallskjermhopp er skummelt der og da, men etter noen minutter så lander du og vet at du har overlevd. Bokslippet er skummelt når boka kommer ut, det er skummelt senere når det kommer anmeldelser, og det er fortsatt skummelt fordi det er folk som leser den og har en mening om den. Det skumleste ved bokslipp er kanskje om folk slutter å lese den. Men det er jo gøy å gjøre skumle ting! ■ 

The blossoming afterlife og Emily Dickinson’s poetry

Emily Dickinson continues to occupy centre stage in American literature. Her poems are considered impossible to compete with, yet despite the appreciation her poems have received in modern time, they remained unpublished until after her death. 

Text: Amalie Moen Eidet, English one-year programme
Illustration: Susanne F.Arntzen 

Having written 1775 unique poems, Dickinson is described as being sui generis, meaning that she is unique. Her work is posthumous, which is to say that her poems were published after her death. Considering that her poems have guaranteed Dickson a kind of literary immortality, critics have long asked why her work remained unknown during the days that she lived. In her article, ‘Doing Without: Dickinson as a Yankee Woman Poet’, Jane Donahue Eberwein expresses her wonder at the fact that, “she, the greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced, should never have earned money for her poems.” How could such a poet have remained unknown until after her death? And how is that her poems still have relevance two centuries later? 

Her early days as a poet: the disadvantage of gender 

Emily Dickinson (1830-1886), known for one of her most famous poems “There’s a certain slant of light”, met many obstacles when she tried to publish her work in the mid-19th century. Her biggest struggles in the early days of her poetic life centred upon her gender. As a woman she was faced with the expectation of becoming a wife and a mother. As her friend, correspondent and mentor, Thomas Wentworth Higginson, put it: “The disadvantage of women has lain in being systematically taught from childhood that it is their highest duty to efface themselves, or at least keep out of sight.” Emily remained hidden from society in her parents’ house for most of her life. As a female who never married or had any children, she spent her life writing numerous poems. 

The struggle to become a published writer 

When Dickinson first wrote her poems, they were not considered as special or extraordinary as we understand them to be today. Dickinson sent some of her poems to papers such as the Republican, Scribner’s and the Atlantic monthly, but did not receive particularly positive feedback. The Scribner’s rejected her completely. Some of her poems appeared in the Republican, but they were edited into a more conventional shape. Writer Margaret Homans has described the struggle that Emily faced as a female poet: “poetry by women is still and likely to remain conditioned by its response to various manifestations of masculine authority.” Dickinson, who received little recognition from these newspapers due to the “unconventional” nature of her poems, expressed the frustration that she felt in one of her poems (260): “I’m Nobody! Who are you?”, and (518), “This is the letter to the World, That never wrote to Me.” 

Seeking comfort with a friend who didn’t see her potential 

Searching for advice and approval, Dickinson wrote a letter and sent four poems to Thomas Wentworth Higginson, a minister and a contributing editor for the Atlantic monthly. Higginson was similar to the other editors who saw little of value in Dickinson’s work, but there was something about her writing that made him interested enough to stay in touch with her for the rest of her life. Dickinson was inspired by Higginson to continue writing poetry, but editor Robert N. Linscott since speculated that Higginson could have done much more for her. With her poetry in his hands, he should have been able to recognize her talent and act upon that realisation. Linscott wrote that, “If Higginson had been discerning and less timidly conventional, if he had had the ability to recognize genius in a new and original form, and the courage to sponsor it and to urge publication, it is possible that Emily Dickinson would have found fame in her lifetime.” Linscott wonders if Higginson actually hindered the publication of Dickinson’s poems: Dickinson shared many of her works with Higginson, and as a man and a contributing editor to a famous newspaper he had all the power in the world to publish them, but he failed to do so whilst she still lived. 

“The greatest woman poet in nineteenth-century America and quite possibly the most brilliant female artist this country has yet produced” – Jane Donahue Eberwein

Finally, her poetry is published –posthumously 

Dickinson died in 1886 before her poems were transcribed and printed. Higginson did eventually publish some of her poetry, but the initiative to do so was not his own. Emily’s sister, Lavinia, found Emily’s poems and asked an American writer and editor, Mabel Loomis Todd, if she could publish an ‘after death’ collection of poems. Todd, who was familiar with Dickinson due to her romantic involvement with Dickinson’s brother, Austin, thought that the poet was “in many respects a genius”. Todd managed to persuade Higginson to help her transcribe many of Dickinson’s poems. The volumes of Emily Dickinson’s poems impressed many, but also came in for strong criticism. The first volume of her poems was published in 1890, the second in 1891 and the third one in 1896. 

The wrong relative was credited for the immortalisation of Dickinson’s poems 

After her Dickinson’s death, Higginson decided to write an article in the Atlantic Monthly publishing their letters from a lifetime of correspondence and including her poems. He described the impression she had made upon him and gives her sister, Lavinia, the credit for having brought Emily’s poems to the world: “But for her only sister, it is very doubtful if her poems would ever have been published.” Yet, research reveals that it was in fact the work of Emily Dickinson’s niece, Martha Dickinson Bianchi, that made Dickinson famous today. If it had not been for Martha, Dickinson’s work would have disappeared among the bookshelves by the 1900s. Martha claimed that Lavinia held back many of her poems because she thought that they were unfit for publishing. Martha transcribed Emily’s most private love letters and published eight more volumes of Dickinson’s writings between 1914 and 1937. It’s thanks to Martha that Emily Dickinson’s poetry is still blossoming today. ■

If it’s with you

If it’s with you 
I speak 
My voice never fades 
Like a River 
Lingering on through the night 
Its water caresses the sands 

If it’s with you 
I walk 
My step never falters 
Like an Arrow 
Guided by lethal skill 
Its sound resonates through flesh and bone 

If it’s with you 
I dance 
My feet never tire 
Like the Wind 
Howling over distant borders 
Its whispers make mountains cry 

If it’s with you 
I feast 
My senses never dwindle 
Like a Lion 
In restless search for prey 
Its heart rejoices in the vital hunt 

If it’s with you 
I sleep 
My body never shivers 
Like a Child 
Softly tucked in a mother’s womb 
Its mind oblivious to worry 

If it’s with you 
I die 
My life never ends 
Like a Phoenix 
Arising from its cindered remains 
Your love is what makes me breathe 

Du er

Du er ein og 
du er to, 
du er her 
og du er no. 

Du er oske 
du er eld, 
bjarte morgon 
døkke kveld. 

Du er kvinne 
du er mann, 
eit hjarte av is 
som står i brann. 

Du er død 
du er liv, 
ein glødestråle 
i mørkeret sviv. 

Du er ein og 
du er to, 
du er her 
og du er no. 

En kaffe med Ine Marie Eriksen Søreide

Hva slags rolle vil Norge spille i FNs Sikkerhetsråd? Hvem er utenriksdepartementets drømmeansatt? Og hva gjør utenriksministeren på fritiden? Samfunnsviter’n tok en kaffe med Ine Marie Eriksen Søreide for å få svar på disse spørsmålene.  Tekst: Louisa Boulaziz, statsvitenskap Foto: Caisa Linnea Hagfors, journalistikk  Vi møter Søreide på et møterom i Utenriksdepartementet. På veggen henger det bilder av de tidligere … Les mer

We are one

By Helena Held: Master in Visual Anthropology and Environmental Studies   It seems like pure nature  But where is pure nature? The humans appropriate the world for themselves  There aren’t so many places „untouched“ There aren’t so many places where humans haven’t shaped nature And nature has always shaped humans But what is nature?  Is it the outside? Is it them? Is it something separate from us?  Aren’t we nature as well?  Yes, we are nature We are them, we are the outside  We are entities in … Les mer

Vengeance

By: Anton Lymarev, English BA Illustration: Stellar Leunar. “The witch!” – they cried in terror, – “She’s coming back for us!” Blam! Flood of scarlet, hemorrhage From scattered body parts.  A feast of rot abundance That used to be a town Has formed a deadly aura Around her sullied gown.  They ran, they sobbed and tried to hide, But … Les mer

Kulturhjørnet

Tiden fremover er preget av stressende eksamener og mørkere tider. Få med deg en eller flere anbefalinger fra Kulturhjørnet om arrangementer som foregår frem til februar 2020, og ta en pust i bakken. I dette utvalgte knippet kommer det forslag om diverse utstillinger, opplevelser og konsertsteder som kan gjøre den mørke og stressende tiden noe lettere å komme seg gjennom.   … Les mer

En kaffe med Jonas Huus Ervik

Klokken er halv seks en torsdags ettermiddag, og kveldsmørket har akkurat lagt seg, i det jeg setter meg ned med Jonas på Kaffebrenneriet i Ullevålsveien. Det er en høyreist mann som møter meg i døren, rett fra revyøving ifølge ham selv. Det er de nye aspirantene som har ansvar for underholdningen på julebordet, sier han med et smil. Og når man har en samling med såpass flittige og motiverte folk blir det fort alvor … Les mer

The Overkilling of Feminism

Hollywood is flooding the world’s cinemas with blockbusters featuring all-powerful female replicas of iconic, male characters. While the industry seems to have run out of interesting stories to tell, this trend does little to make popular cinema a valuable contribution to gender equality or society in general. Rather, it is rendering itself irrelevant as a field of social commentary and tool of social evolution. 

By: Cecilie Lilleaas, Master in Peace and Conflict Studies 

Can you think of someone who did not enjoy Ocean’s 1112 and 13? Probably not, unless they really do not like heist movies at all. Most of us have, however conflicted it may be, a relationship to James Bond. If someone mentions Terminator, we know they are talking about a monstrously large bodybuilder turned governor by the name of Arnold Schwarzenegger. Batman and SupermanGhostbusters and Karate Kid amaze new and old generations still. What are their common denominators? They are films that have impacted on the popular definitions of ‘hero’ and ‘genius’ – traditionally meaning men with above average muscle power and/or ingenious skills, who sooner or later employ that skillset to do something cool, admirable and/or brave. 

Obvious Recycling 

Eventually, an awareness that the women in these movies played the parts of more or less attractive and cumbersome accessories must have registered with someone behind the wheel. This realization has over time led to an increased attention, even in male-dominated Hollywood, to how one presents female characters on screen. For some, this may have presented itself as an opportunity to explore a whole new set of themes and for others, provided newfound inspiration to produce new movies for cinema. But alas, some clever clogs figured it would be much more profitable to remake all those male-led classics with women instead. Add on the label of finally aiming for long sought-after equality in a film industry overrun by white, balding men in all their departments, and it could even be advertised as ‘female empowerment’.  

There has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’.

Thus, the audience were offered Ocean’s 8, another Ghostbusters, the tv-series Supergirl

Terminator: Dark Fate, and so on. And we can look forward to a female James Bond and Band of Brothers. Many have applauded this evolution of events. Post-#metoo, few are left with any illusions about this industry’s relationship to its female workforce, and any improvement can be seen as positive. On the other hand, there has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’. 

An Imitation Game 

The values and behaviour so prized in the traditional, gritty action movies are usually a reflection of a particular form of strength; the no-nonsense (read: feelings and such uncomfortable, feminine stuff), physical, aggressive, controlled and rational kind.  The fact that women were being offered these roles was a true change. It showed that just the idea of women being capable of violence and aggression was not ridiculous anymore. However, this was about all that changed. Those who expected a deeper change, maybe even blockbusters that showed other kinds of strength in both male and female characters, must remain disappointed.  

Somehow, the only change that took place was the sex of the character, and any portrayal of how both men and women may be more multidimensional than the classic strong-man-who-struggles-with-feelings-but-is-a-cool-killing-machine stayed conspicuously absent. Women were allowed to adopt a range of characteristics usually reserved for the male gender, and state that: ‘finally, we’re strong too – finally we’re equal’. However, feminism is the belief in equal rights and opportunities for men and women, not in equal results. Hollywood seem to be under the impression that feminism is about replacing the patriarchy with a matriarchy – or, perhaps more simply they have reached the creative limits of white, male Hollywood-directors pushing 70, and found that recycling was a better option than innovation. 

Elusive Complexity 

These female characters who shoot, punch and kill their way to the end of the plot can be entertaining enough to watch, and the point is not that women cannot or should not have roles like these – there are just so many of them, and so few of those stories tell something different. Not to mention countless examples of how the complexity and strength of female characters from books are butchered in the movie adaptations. Cinema will probably never go back to a time in which the quality and originality of the film decides whether it makes it to the big screen. The primary motivations behind what movies are made, where they are distributed and how they are advertised are concerned most with dollars, and least with creativity, art and social enlightenment. In other words, there are obvious and legitimate grounds to question whether the sudden enthusiasm among Hollywood-producers for women with big guns and jiujitsu moves represents any substantial form of female empowerment. 

There is at least a general agreement among those who care that feminism, equality and female empowerment is about creating space for more diversity. A creative industry with a wish to improve on these dimensions would then do well to come up with a more broad set of cultural products reflecting a range of different experiences, feelings and predicaments, with a range of different women and men – regarding gender, class and race, but also with a variety of values, behaviours, thoughts, dreams and needs. Is the old boys’ club of filmmaking open to recruitment only to those women who agree with their take on equality, feminism and what constitutes an exciting movie? 

Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens.

All in all, the goal of improving gender equality by the film industry’s leaders and power holders should indicate a substantial effort to give their audience complex, multidimensional characters – male and female alike. Contrary to present efforts, it should entail a halt to the recycling of old formulas and instead embrace the creation of new ones to a larger extent. Cringy, all-too-obvious powerpuff scenes (ref. Avengers: Endgame) where women fight the way men have traditionally been thought to fight, or creating female copies of a male character who carries an even bigger gun than the original – of course, to save another damsel in distress – is not going to cut it.  

The Missing Link 

Equality could mean re-defining strength and developing a more reflected view of heroism and courage. History does not lack sources of inspiration when it comes to stories of strong, heroic or ingenious women, even if they do not fit into the limited ‘male’ blueprint. And as for that blueprint, it leaves much to desire when it comes to presenting men as beings with more than three feelings and two hard-hitting fists.  

Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens. This devaluation of ‘feminine’ experiences comes at the expense of both genders, as it limits presentations of men with broader physical, emotional and mental skillsets. Arguably, it deprives the audience of valuable learning too, as many defining moments in history have involved ‘invisible’ women – especially in violent conflicts.  

Without portraits with more depth, this ‘revolution’ will be little more than a shallow, artificial form of political correctness. Quite contrary to the stated aim of empowering women, it disempowers all. Popular cinema’s potential is reduced to reinforcing outdated stereotypes about male and female abilities and qualities. The overkilling of feminism alienates both the female audience, who are offered distant ideals, and a male audience, who are offered the same characters as always – just with the rather minor difference of an alternative set of reproductive organs. 

When in Tallinn…

Tallinn er det perfekte stedet hvis du ønsker deg en kortere og ikke altfor dyr byferie.  Tekst og bilder: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap I juni dro jeg og samboeren min til Estlands hovedstad Tallinn. Estland er et av landene som utgjør Baltikum, men med nærheten til de nordiske landene og Tallinns nokså moderne uttrykk, føles det … Les mer

Isolasjon

Av N.R.J.   Når jeg føler meg ensom og helt alene I et rom fylt med andre er mobilen min beste venn  Da slipper jeg å stirre hensynsløst ut i luften og føle meg  som veggpryd  Vil helst hjem for å ligge under dyna og praktisere  den sosiale isolasjonen  For det å sitte her og være ensom er verre enn å sitte hjemme  med … Les mer

En kaffe med Kristin Knutsen

Kristin Knutsen er 20 år, bor i Oslo, og folkevalgt inn i Kristiansands bystyre der hun representerer Miljøpartiet De Grønne. Før hun offisielt ble politiker var hun ungdomspolitiker i Grønn Ungdom, ungdomspartiet til MDG. Der jobbet hun aktivt med å få igjennom «Uke 6». «Uke 6» går ut på at alle skoler i Kristiansand skal lære om … Les mer

Isolasjon

Ingen andre i nærheten,  ingen nærhet fra andre.    Ingen som sier hei,  det er godt å se deg  Ingen som sier kom inn, vi har ventet på deg  Ingen som smiler  og sender deg et varmt blikk  Ingen som stryker deg kjærlig over ryggen.   Ensom midt i nærværet, alene blant oss andre.   Tekst: M. IsraelsenIllustrasjon: Elise Gordeladze Les mer

Feelgood follows

Vi bruker sosiale medier så mye at det er nødt til å ha en viss innflytelse på oss. Men innflytelsen behøver ikke være negativ. Du kan selv bestemme hvilke Instagram-profiler eller YouTubere som påvirker deg – og trenger du tips, har jeg en håndfull forslag.  Tekst: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap  Omtrent 80 % av nordmenn i tjue-/tredve-årene bruker sosiale medier daglig. Selv om det er vanskelig å måle graden av … Les mer

?..

Tekst: Anton Lymarev Illustration: Ingrid Hopen, @hopeni A state of eternal confusion  Is mixed with a cunning delusion  Of world being fake and the truth being fragile   Which makes you be always suspicious and edgy  You scare yourself, you’re scared of others,   You’re scared of innate, ubiquitous bias  You can’t be … Les mer

Klassisk ballett – tradisjon og kjønn

I balletten lever en del av det fortidige videre i nåtiden. Klassisk ballett er et levende kunstverk, forankret i en historisk tradisjon. I kraft av sin historiske tradisjon plikter denne kunstarten å yte sine tradisjonelle idealer rettferdig. Likevel kan disse fortidige idealene, spesielt med henblikk på kjønn, møte på noen problemer i et vestlig moderne samfunn.  Tekst: Jørgen Johan Thuestad Meyer, filosofistudent Illustrasjon: … Les mer

Fem mannlige studenter på Blindern om kondombruk

Stine Solli, sykepleier og prosjektansvarlig hos Sex og samfunn, kunne fortelle oss at de forklaringene som går igjen blant unge som ikke bruker kondom er bekymringene for hvordan de skal oppfattes av en partner og myten om at sex er mindre godt for gutter og menn når de bruker kondom. I stedet for å spekulere i hvor mye sannhet som ligger bak denne … Les mer

Definisjonsmakt i kunstverden

Da jeg gikk ut av Astrup Fearnley Museets nye utstilling «Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst», følte jeg meg litt som en av installasjonene; et fremmed vesen som ikke kan snakke forståelig.   Tekst: Emilie Johnson Godal, StatsvitenskapMaleri: David Hockney, “Portrait of an Artist (Pool with Two Figures)” Jeg tror … Les mer

MELANKOLSK MAGI – en samtale med Vårin Strand

Når jeg møter Vårin Strand en kald januardag, åpner hun døren til leiligheten sin med et varmt smil. Det har gått to måneder siden jeg så henne opptre i Majorstuen Kirke, men opplevelsen lever friskt i minne fortsatt.   Tekst: Amandine Toso – Statsvitenskap Foto: Anette Blom   Hokksund-jenta som flyttet til Oslo i 2018, slapp … Les mer

En kaffe med Martin Sørby, Norges ambassadør i Nederland

Mange studenter drømmer om en jobb i utenrikstjenesten, men hva foregår egentlig på en ambassade? Vi fikk audiens hos ambassadør til Nederland, Martin Sørby.  Av: Eskild Gausemel Berge  Aller først, hvordan endte du opp som ambassadør i Nederland?  Jeg er utdannet jurist ved UiO med spesialisering i folkerett. For 26 år siden tok jeg UDs aspirantkurs, … Les mer