The climate crisis does not wait until we graduate

In the shadow of Putin’s war, ecological crises are escalating. At the University of Oslo, the newly started “Akademiaprotest” is adjusting the headlight. The gap between action and science on climate change has become big – too big to hide it or to keep quiet. Text: Kira Hoffmann, M.Sc. Geography … Les mer

Er mannssamfunnets språk frå 60-talet framleis i bruk i vårt likestilte samfunn?

Tekst: Rolv Mikkel Blakar, Professor Emeritus ved Psykologisk Institutt For ein aldrande emeritus er det ei overraskande glede å verte invitert av redaktøren for eit studentblad til å skrive litt om forskinga si. Det gjer det ekstra relevant for meg at temaet for dette nummeret av Samfunnsviter’n er sanning, eit … Les mer

The ideological framing of political discourse in mainland China and its effects on popular nationalistic sentiments

Text: Martine Asker, Master’s student in Political Science with a bachelor’s degree in China Studies The state led nationalistic discourse has greatly shaped the popular nationalistic attitudes in China today, however there is reason to believe that this influence goes both ways. Could nationalism be a double-edged sword for a … Les mer

Kunstig Intelligens – fra kirurgi til krigføring

Tekst: Adam Njå, Honours-bachelorgrad og Ida Ramona Ytterdahl Skaslien, Honours-bachelorgrad Hvem har ansvaret når robotlegen tar livet av en pasient? «Jeg har enorm tillitt til det norske offentlig helsevesenet. Jeg vet at det finnes utrolig mange reflekterte og dyktige fagpersoner som gjør sitt beste i valgene de tar. Derfor velger … Les mer

The Panopticism of the Zoom-meeting

Text: Christina Vogsted Drange, Master International Public Policy, Årsenhet Medier og kommunikasjon What does a Zoom-meeting and Jeremy Bentham’s prison-model, the Panopticon, have in common? The prospect of constant observation without participants knowing they are being observed. This phenomenon becomes a disciplinary measure for behaviour in spaces like Zoom-meetings and … Les mer

Okkupert historie: Den palestinske nasjonalismens opphav

Tekst: Sindre Scavenius, bachelor i historie og bachelor i Midtøstenstudier med arabisk Når oppsto den palestinske identiteten? Temaet er svært omdiskutert, og israelsk omskriving av historien bidrar kontinuerlig til å undergrave palestinernes virkelige historiske tilhørighet. Israel bruker det som en gjennomgående politikk at det aldri eksisterte noe Palestina, og før … Les mer

No time for hibernation and dormant voices regarding inequality

Tekst: Maike Köhler-Richter, Bachelor in International Teacher Education for Primary Schools Illustrasjoner: Henriette Syvertsen March 2021 has offered plenty of material to invoke women’s voices once again to spring them from hibernation. What do the 19th amendment, Gloria Steinem, Bell Hooks, the murder of Sarah Emerald and Turkey’s withdrawal from the Istanbul … Les mer

Demokratiets forfall

Vestlige demokratier er truet mer enn noen gang siden den kalde krigen. Denne gangen kommer ikke trusselen fra utenlandske tyrannier, men av kynisk politiske figurer som gjør demokratiets spilleregler til «folkefienden». Alexander Tropé Stenhagen, Samfunnsøkonomi bachelor Fremhevet bilde: Michael Forbes // Flickr Sjette januar 2021 ble vår forståelse av Amerikas politiske klima snudd på hodet. Det fantes en allmenn forståelse … Les mer

Et lite stykke jernbane-Norge

Som en norsk jernbane-entusiast, kan man ofte føle at utviklingen aldri kommer ordentlig i gang. Langvarige utredninger, utsettelser og budsjettoverskridelser kommer ofte i veien for framgangen i vedtaksprosessene. Hvorfor satses det ikke mer på norsk jernbane? tekst: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap illustrasjon: Gina Gylver Se for deg at du sitter … Les mer

Rasisme i Norge – et blikk på en dårlig fortalt historie

Er rasisme et problem i Norge? Svaret er ja, og i denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor. Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie Illustrasjon: Gina Gylver BLM, Covid-19 og SIAN Det siste året har Black Lives Matter-bevegelsen i USA og en del andre land ført til at det stadig legges ut kommentarer … Les mer

La oss snakke om rasisme

Black Lives Matter-bevegelsen har nå fått ny driv. Massive protester har feid over USA og utviklet seg til å bli et internasjonalt fenomen. Vi har nå alle ansvar for og mulighet til å bidra i denne langvarige kampen mot rasisme.   Av: Henrik Berger, statsvitenskap Foto: Taylor Simpson/Unsplash  Det hender jeg begynner å lure på meg sjøl når det … Les mer

Sex during the plague

Communication, dating and intimacy at a time of social distancing. By: Aleksandra Ponomareva Photo: Dainis Graveris / Unsplash)  COVID-19 brought us to the new and extremely different life order, where we’re still communicating, working, and are even allowed to go outside (god bless Norway), but ought to stay quarantined. Practically it means constant home staying with the occasional time outside. It might be a difficult challenge for people in relationships but … Les mer

Challenge and Opportunity: A Commentary on Uncertainty Through a Contemporary Lens

When we talk about the future, we transform into a superhuman being, where the belief that we can predict what will happen – let’s say – in twenty years, prevails. The human need for security and certainty is broken when we realize that we have no idea what will happen. Since I began … Les mer

“Hey fellow males, be critical of your gender!”

We are still all affected by gender inequality and the negative behavior that is a result of it. Even if you claim to be in favor of gender equality and women*1 liberation in a pro feminist sphere, you are still affected. Therefore, it is important to recognize the images of genders constructed by society! You just can’t ignore the effects of the social construction and norms of gender, the images connected to them and the resulting internalization of sexism.  

By: Joel Hankiewicz, Political Science  

You’re not safe from sexist behavior 

Strg_F (a journalistic team from Germany) found out that a man had installed cameras in the toilets of a festival called “Monis Rache” and uploaded the videos of women* on a porn page, so they published an article on that topic. A scandal arose as he was also part of the team organizing the event, which explicitly calls itself left-wing and pro feminist. But how did they react and how should they have reacted? The identity of the person was known even before the report, and they reacted months later, after it was published. They didn’t go to the police and didn’t ask the victims if they needed support. Some say they protected the sexual predator and thus reproduced the sexist behavior of the patriarchy. A male person (in a left-wing, feminist context) can film women* without the organizing team taking any action or being self-critical. 

There was also another similar scandal, but with a different behavior from the organizing team. Last year at the Fusion festival (the biggest left-wing and pro feminist festival in Germany), a camera was installed in the showers and the videos where uploaded to a porn page. The Fusion festival’s organizing committee only found out due to an anonymous e-mail. They went directly to the police to file a lawsuit and created an e-mail domain to which affected people and victims could write to. Furthermore, they deleted all the videos and want to create a support meeting where they try to help the victims. Also, they tried everything to stop this toxic behavior and the sexual assaults. It is not yet known if the offender of both incidents is the same person.  

But it shows that sexual assault and toxic masculinity take place everywhere and can be perpetrated by anyone, and that is why we should support the feminist movement and be critical of our own masculinity and behavior! 

Still a male dominated world 

We live in a male dominated society, also known as patriarchy. In a world where hegemonic power is based on masculinity and the representation of it. There are many examples to prove it, like women* often still earning less money than their male coworkers (gender pay gap) or the dominance of males working in executive positions. But it is not just about the public sphere: it starts with men not taking women* seriously in discussion, because they think they’re “hysterical”. Furthermore, men often feel entitled to judge a woman* by her* looks. What about a night out? I have never been harassed in a club and I party a lot, but if I go out with female* friends, there is always at least one creep trying to approach them in an uncomfortable way, either by touching her or with sexist remarks. And what happens after a woman* has been sexually assaulted? Many voices in society blame her and not the predator! “The personal is political” is a common phrase from second-wave feminist groups to differentiate themselves from a liberal understanding of feminism, where equality is achieved only in the public sphere. If you understand gender as a social construct, it is important to understand the interdependence between the public sphere, the private sphere and the impact on your daily life. We are all socialized in our gender roles and thus internalize some attributes connected to them. However, these attributes are not natural or unchangeable! The term “doing gender” by Candace West and Don Zimmermann describes gender not as an attribute you have, but as an act you do daily. The dichotomous differentiation between male and female* is everywhere and influences every aspect of life. 

Why you shouldn’t claim feminism while being male 

One big paradox that should not be underestimated is the feminist discourse for itself. Male domination is seen by society as something “neutral” and “objective” that doesn’t need any explanation. Therefore, we subconsciously connote gender with certain attributes. Those “male attributes” are for example to be strong, powerful and justified. On the other hand, “female* attributes” are submissive. When I’m talking about masculinity and “male attributes” I’m not talking about the accumulation of all men, I’m talking about the idealization and an image of what it means to be a man and what you need to be seen as “manly”. The power shift constructs itself in the social relation between the genders. These relations have led to the fact that society values the opinion of the male over the female*, even in feminist discourse. 

There is a big need to support alternative perceptions on masculinity and to reduce sexist behavior. 

If a male considers himself as a “feminist” or “pro feminist” he is most likely more accepted or even applauded by society, than if a woman* does it, thus a sexist way of thinking is reproduced. Even though it isn’t their fault, this is the reason why males shouldn’t claim feminism for themselves. Also, males tend to talk themselves out of their toxic behavior by claiming to be feminists. There are other ways to be supportive: help women* articulate their interests, support their needs, but don’t try to speak for them or be in the frontline if not asked to do so. Equality in history meant seeing the man as a norm, but I think this is unfair. So, we should all be critical about our own gender and about our own behavior and the privileges that come with being male. 

Critical masculinity to support Feminism 

To start off, we must understand what it “means to be a man”. There is a strict definition of this and the images of it as described in the previous paragraph. Of course, these “attributes” differ from context to context, but they share one important similarity: the “guidelines” on how to be a man. Therefore, they naturalize these ways of behaving, which in turn harm men as well as other genders! Masculinity creates a form of hierarchy to differentiate itself from other genders, but also within a group of men. This structure creates the phenomenon called toxic masculinity. Because of this, men are not allowed to share their weaknesses and they must compensate with violence against themselves, or towards other men and women*.  

Therefore, we need a critical approach to this topic which is called “critical masculinity”. First, it is important to make those images of masculinity, those instructions and the resulting toxic behavior visible. There is a big need to support alternative perceptions on masculinity and to reduce sexist behavior. To achieve that, we have to be critical of ourselves, our friends and of male behavior in general, because every male has toxic aspects. But this isn’t about guilt! It is about recognition, and the learning process reduces sexist behavior. As I already said, there is no power free space in our society, because we’re all socialized by social norms and thus it is even more important to start in one’s own environment. This could mean calling out a friend if he is doing something wrong, criticizing your group of friends or another association if you have the feeling it is toxic or just talking to a person if you see they have a problematic behavior. But the most important part is to protect the victim and not the predator of a sexual assault! It can happen everywhere at any time – we’re all affected by toxic masculinity. 

Further readings: 

Bourdieu, Pierre (2005): Die männliche Herrschaft. Suhrkamp. Frankfurt am Main. 

Moser, A. (2010). Kampfzone Geschlechterwissen: Kritische Analyse populärwissenschaftlicher Konzepte von Männlichkeit und Weiblichkeit. Wiesbaden: VS Verlag für Sozialwissenschaften / GWV Fachverlage GmbH, Wiesbaden. 

Lindahl, Björn (2019): Norway: Gender pay gap remains, but influence is slightly up, 12.04.2019. in Nordic Labour Journal. Verfügbar unter: http://www.nordiclabourjournal.org/nyheter/news-2019/article.2019-04-11.3066164563 [14.02.2020].  

o.V.: Was ist kritische Männlichkeit? Verfügbar unter:https://kritische-maennlichkeit.de/was-ist-kritische-maennlichkeit/ [14.02.2020]. 

Schwarz, Carolina (2020): (K)ein Ort für sexualisierte Gewalt, 04.02.2020. in TAZ. Verfügbar unter: https://taz.de/Spannervideos-bei-Fusion-Festival/!5658019/ [14.02.2020]. 


Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.


Fra arkivet: Nynorsk myteknusar

Argument mot nynorsk er ofte basert på gamle mytar og fordommar. Eg er for nynorsk, og eg er for obligatorisk sidemål. Det er på høg tid at nokre av disse mytane vert «knust».  Tekst: Hege Reime, Foto: Solveig Bakken For rundt ein månad sidan var eg på landsmøtet til Norsk … Les mer

Transhumanisme – Veien videre

Transhumanisme er en ideologi som baserer seg i tanken om å perfeksjonere og forbedre mennesket med hjelp av teknologi. Men hvorfor har transhumanismen et så dårlig rykte, og hva mener den med teknologi?  Av: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie, Bachelor.Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen. Perfeksjonering og forbedring av mennesket med hjelp av teknologi. Det er basisen … Les mer

Modererende tilhørighet

I ekstreme miljøer finner noen mennesker akkurat det de mangler i livet: samhold og mening. Det er naturlig at samfunnet utenfor disse miljøene ønsker å isolere og marginalisere ekstremistene. Men som vi ofte har sett består mange av gruppene av ensomme ulver, folk som fra barndommen av har stått utenfor – de på skråplanet. Isolasjon virker i disse tilfellene ikke til å ha vært særlig modererende.   

Av: Henrik Berger, Statsvitenskap

Folk trenger tilhørighet. Folk trenger å bli sett og hørt. Folk trenger å føle at de har en mening og en rolle. Overalt finnes det folk som ikke får disse behovene oppfylt. Ensomheten er en effektiv inkubator for negative følelser. Fra isolasjon er veien kort til depresjon, håpløshet, forargelse og skam. For noen tar depresjonen og håpløsheten over. Få vil ha noe problem med å vedkjenne seg at dette er noe disse menneskene ikke fortjener og burde hjelpes ut av. Mer komplisert blir det kanskje hos dem hvor isolasjonen blir en grobunn for frykt, sinne og hat. Da vil ofte de negative konsekvensene av ensomhet føre til desto mer isolasjon. De blir rett og slett vanskelige å ha med å gjøre.   

Det finnes imidlertid grupper og miljøer som er som skapt for de sinte og ensomme. Grupper som ikke kun gir en følelse av tilhørighet og samhold, men som også effektivt byr på en måte å omdirigere negative følelser. Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot; veldefinerte normer og synspunkter som gjør det lett å skape samhold. Om man trenger oppmerksomhet er det bare å fronte det ideologiske budskapet – det vil lett skape reaksjoner. Hos mange av de ekstremistiske gruppene vil man også finne ideen om at man er en av det mindretallet som faktisk vet hva som feiler samfunnet og vet hva som må gjøres for å rette opp feilene; man er viktig. For ensomme og agiterte mennesker kan dette rett og slett virke som en komplett gavepakke.  

Jeg tror det er denne «gavepakken» som trekker mennesker mot ekstremistiske ideologier, og ikke selve det ideologiske innholdet. De er ute etter å oppfylle grunnleggende menneskelige behov. Hatet og den underliggende frykten som disse menneskene føler på tror jeg ofte har oppstått forut for at de ble kjent med ideologiene: ideologiene er kun et middel for å gi de negative følelsene en årsak og retning. De radikaliserte som har funnet et felleskap sitter allikevel igjen med det paradoks at de negative følelsene er nødvendige for samholdet. Hatet binder dem, og i felleskap valideres frykten. Individene har kanskje oppfylt noen av behovene de hadde, men de negative følelsene må vedvare. Her kommer altså de ekstremistiske miljøene til kort om deres medlemmer vil finne en vei ut av negativiteten. Det er her samfunnet utenfor disse gruppene forhåpentligvis kan ha noe å tilby. Vi kan ikke gi konsesjoner når det kommer til meningsinnholdet hos ekstremistene. Men vi kan anerkjenne at det er menneskelige behov og følelser som har ledet enkelte av dem til det ekstreme.   

Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot […]

Når det kommer til selve gruppene, derimot, må vi nok ty til en kald skulder. Det burde være uattraktivt å være tilhenger av eller medlem hos en ekstremistisk gruppe. Der vi helst bør ta enkeltmenneskene på alvor, må vi passe oss for å anerkjenne gruppene som seriøse aktører. Vi må bidra til alternativer til gruppene, aldri til at gruppene blir et alternativ. Vi står også overfor et problem der de ekstremistiske holdningene har ført til vold og annen grov kriminalitet. De som har gjort seg skyldige i dette må selvsagt gjennom rettsvesenet før en eventuell forsoning og reintegrering kan finne sted. Det er ikke plass i samfunnet til grupper eller individer som utøver press og vold.  

Om vi skal lede folk ut av ekstremismen må det imidlertid være rom for villfarende meninger og irrasjonelle bekymringer. Innenfor ekstremistiske miljøer vil en meningsutveksling sjeldent være noe annet en radikaliserende; der handler det rett og slett om å underbygge samholdet gjennom ideologien. Ved å la enkeltmenneskene få uttrykke seg utenfor gruppene fjernes deler av det som gjør det nødvendig å være rigid i sin mening. Vi må jo også i utgangspunktet la dem bli hørt for å kunne ta til motmæle. Det er her jeg tenker at ved å gjøre nettopp dette – la individene få snakke ut – legger vi et grunnlag for veien bort fra et ekstremistisk tankesett. 

Videre kan vi attpåtil finne et lyspunkt i profilen til mange av disse menneskene. Vi kan tenke over at individene innad i disse gruppene ofte kan utvise en del gode kvaliteter; kvaliteter det vil være naturlig å se etter hos mennesker man vil ha med på laget for å bygge et inkluderende samfunn. De er engasjerte og viljesterke. De er villige til å utrykke upopulære meninger. Noen viser evnen til å målrettet binde seg til en sak og gi alt for den. Mange av dem er åpenbart ute etter noe å jobbe for. Det er ikke noe iboende negativt i å være radikal når en jobber mot et godt mål. Mange av dem kan kort sagt bli ressurspersoner for samfunnet. Ved å kommunisere dette til dem, og ved å vise at vi er villige til å høre på dem, gjør vi oss rivaliserende til ekstremistgruppene; vi er villige til å hjelpe dem med å oppfylle sine behov som mennesker. Dette, langt mer en isolasjon og utestengelse, tror jeg vil kunne moderere dem som i utenforskapet har funnet tilhørighet i grupper som nører opp under hat og frykt.   

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

Mellom liv og død: Ukrainas kamp mot utryddelse

Ukraina fører en krig mot Russland. Dette er en krig som muligens kan føre til utryddelse av Den ukrainske staten. Likevel er formålet med denne artikkelen å vise at Ukraina ikke bare kjemper mot Russland, men også mot IMF og altomfattende korrupsjon.    Tekst: Christian Magnus Engeness, Master i StatsvitenskapFoto: Denys Rodionenko, Unsplash.com I Europa hersker det fred. Dog samtidig pågår det krig. En … Les mer

Myten om den edle villmann

Menneskeskapte klimaendringer og miljøødeleggelser har ført til dagens katastrofale masseutryddelse av dyr. For mange er det fristende å ønske seg tilbake til en førindustriell tid eller helt tilbake til jegernes og sankernes tid. Dette romantiske bildet er imidlertid feil. 

Av: Nicolas Schwarz, Master i Statsvitenskap 

I denne utgaven har det kommet frem hvor mange dyr som står i fare for å bli utryddet. Med andre ord; situasjonen er dramatisk. Det skal mye til for å ikke se de alvorlige konsekvensene av menneskelig adferd i dag. 

Spørsmål knyttet til planetens velvære dukker stadig opp på den politiske dagsorden. Hvis man følger debatten kan man observere at den ofte strukturerer seg langs et kontinuum: På den ene siden har vi de som nekter for menneskers negative klimapåvirkning. På den andre siden har vi de som alene stiller kapitalismen og menneskene ansvarlig. 

Gruppen som peker på kapitalismen har ett poeng: industrialisering, masseproduksjon og global handel har påvirket verden, klimaet og dyrene. Men all skyld kan ikke legges på kapitalismen. Miljøødeleggelser og masseutryddelser av dyr er nemlig ikke enestående for vår moderne tid. Derfor er det slående hvor mange som ønsker seg tilbake til førmoderne tid. Det romantiske bildet av denne tiden er nemlig feil. 

 «Antropocen» – menneskehetens periode 

Realiteten er at mennesket har alltid endret og ødelagt naturen. I naturvitenskapen deler man jordens historie inn i ulike epoker: miocen, pliocen og pleistocen. For ca. 11.700 år siden startet holocen, som vi nå lever i. Det er likevel mange i vitenskapen som hevder at vi burde kalle de siste 70.000 årene for «antropocenen» – menneskehetens tidsalder. I antropocenen startet ødeleggelsene som har ført til de mest dramatiske endringene på jorden. På dette tidspunktet spredte våre forfedrene seg fra Øst-Afrika og ut i resten av verden. 

Allerede for 70.000 år siden var våre forfedrene den viktigste årsaken til globale miljøendringer. Menneskene endret dyre- og plantelivet på alle de geografiske områdene de slo seg ned. Dette hadde alvorlige konsekvenser for andre dyrearter: Menneskene utryddet 90 prosent av de store dyrene i Australia, 75 prosent av de store pattedyrene i Amerika og omtrent 50 prosent av alle planetens store landpattedyr. 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? 

Dette skjedde lenge før menneskene slo seg ned og begynte å pløye og dyrke jorden, før kapitalismens oppstandelse, før industrialisering og før de alvorlige miljøødeleggelsene vi ser i dag. Biologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, Hans K. Stenøien, understreker at «det er rett og slett dette som gjør oss til mennesker. (…) Vi må ta inn over oss at dette har en biologisk forklaring. Det er en sammenheng mellom vår suksess som art og den miljøkrisen som utspiller seg i dag». 

Jegernes arv 

Forfedrene våre hadde riktig nok ikke planlagt å utrydde dyrene de utryddet. Tvert imot finnes bevis for at de var animister, det vil si at de ikke trodde at det var vesentlig skiller mellom mennesker, natur og dyr. Planeten tilhørte alle: menneskene, dyrene og naturen. Eksempelvis ba de til sine guder om tillatelse til å jage mammuter, og etter en vellykket jakt takket de gudene for den store fangsten. På en måte levde forfedrene våre et bærekraftig liv, og de hadde et sunnere og mer variert kosthold bestående av bær, planter, nøtter og kjøtt. Til tross for at de gamle jegerne anså mennesker, dyr og natur som likestilte, bidro de til miljøødeleggelser. De så rett og slett ikke noe sammenheng mellom jakten på mammutene og deres forsvinnelse.  

Hva betyr det for oss? 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? Dette er nok et spørsmål som mange stiller seg, og dette argumentet brukes ofte for å legitimere vår egen livstil og konsummønstre. Dette er imidlertid feil. Faktum at det allerede har skjedd før, rettferdiggjør ikke ignoranse ovenfor klimaproblemene i dag. Det er betydelige forskjeller i situasjonen til våre forfedre og situasjonen vår i dag.  

I motsetning til våre forfedrene, har vi i dag bred kunnskap om sammenhenger mellom menneskers adferd og ødeleggelse av natur og økosystem. Vi har dessuten flere ressurser og muligheter til å løse problemene. Kapitalismen, som noen påstår er miljøets største synder, kan like så godt også være vår beste løsning. De fleste mennesker anerkjenner at samfunnsutviklingen til vårt postindustrielle samfunn har skapt alvorlige problemer for planeten vår. Men det er akkurat denne samfunnsutviklingen som har ført til at vi i dag kan skaffe oss ny kunnskap, forbedre teknologien og utvikle innovative løsninger som kan hjelpe oss med å bevare økosystemet vårt.  

Menneskelig handling kan utgjøre en forskjell. Det finnes flere positive eksempler hvor staten og sivilsamfunnet har bidratt til at noen truede arter har overlevd. Sibirtigeren, som var på randen av utryddelse, har sakte men sikkert vokst i antall på verdensbasis. Fordi dyre- og planteliv har en forbausende evne til å komme seg, bør vi gi naturen en sjanse. 

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

En norsk værings praktikantopphold i Kiev

En berettelse av en norsk værings moderne ferd til, og opphold i, Kiev-rus  Tekst: Christian Magnus EngernesFoto: Freddy Torres Historie gjentar seg. Skandinaviske væringer dro østover og opprettet flere handelsruter fra Staraja Ladoga i dagens Russland til Konstantinopel (Miklagaard på norrønt). Kiev-riket, med Kiev som hovedstad i den nye og mektige øst-europeiske staten, ble grunnlagt av Rurik-ætten. 1000 år … Les mer

Følelser mot fornuft i en kaotisk verden

Nyhetsbildet vitner om en verden i kaos – men skal vi tro tallene, har det aldri har vært bedre å være menneske på kloden enn nå. Om vi tar dette innover oss, må vi la følelsene vike for fornuften. 

Tekst: Johannes R. Volden, Tverrfaglig master i miljø og bærekraftig utvikling

Framtiden har aldri virket mer usikker. En stadig raskere teknologisk utvikling gjør det vanskelig å spå hvordan livene våre vil se ut kun få år frem i tid. Klimaendringer truer jordens økosystemer, artsmangfold og framtidige generasjoners levekår. Vi opplever også geopolitisk uforutsigbarhet, med økende konfliktnivå mellom USA, på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre. I vår egen del av verden er den radikale høyrepopulismen på frammarsj, og folk protesterer mot globaliseringen. Dette gir oss gjerne en fornemmelse av kaos; vi vet ikke hva som venter rundt neste hjørne, vi vet ikke hvordan verden vil se ut om ti år – og kanskje frykter vi det verste. Likevel har vi mye å se fram til.  

Ikke alt går til helvete 

For stort sett er endringene positive. Gjennom mesteparten av menneskehetens historie har man forlatt den samme verdenen som man ble født inn i. Livet var forutsigbart. Et liv uten forandring var nok fint for de velstående, men for folk flest betød det et hardt liv preget av kampen for tilværelsen. I dag blir man gammel i en helt annen verden enn den man vokste opp i – vi kan i mye større grad tråkke opp våre egne spor. Flere og flere mennesker blir aktive forvaltere av egne liv, ikke bare passive tilskuere. Selv om dette medfører en viss usikkerhet, gjør styrkede globale institusjoner at stadig flere kan leve i visshet om at de blir tatt vare på. Slik har vi skapt en viss forutsigbarhet i en ellers uforutsigbar verden.  

Det er ofte er det uventede, forferdelige og sensasjonelle som skaper nyheter og oppmerksomhet. Dermed overser vi gjerne det som sakte, men sikkert blir bedre.

Likevel kan det fort virke som alt går den gale veien. Utviklingen går ikke over hodene våre, vi får alt med oss: Som små knuter i et stort nettverk er vi alle koblet til verden gjennom internett, digitale plattformer og sosiale medier. Istedenfor å forvalte vår egen lille eksisens, tvinges vi i dag til å ta stilling til uendelig mye, hele tiden – selv om mye ikke har noen direkte innvirkning på livene våre (iallfall ikke i velstående, trygge og velfungerende Norge). Når vi hver dag blir matet med informasjon og bilder fra hele verden, gjør det inntrykk på oss: Skillelinjene mellom det som er fjernt eller abstrakt, og det som er nært og konkret, viskes sakte ut. Verden føles både større og mindre på en og samme tid. 

Vi overser alt som blir bedre  

Men om vi legger til sides følelsene våre og fokuserer på hva tallene viser, ser vi raskt at veldig mye faktisk blir bedre. I Opplysning nå viste Steven Pinker at det meste som ser ut til å ha blitt verre, kan motbevises med kvantitative data – skal vi tro tallene, går det meste i riktig retning! Tingenes tilstand slik de er i virkeligheten, samsvarer ikke alltid med vår subjektive oppfatning av dem.  

Gjennom en lang karriere frontet også Hans Rosling et kunnskapsbasert bilde av virkeligheten. I sin siste bok Factfulness understreket han viktigheten av å bruke håndfaste data til å stille diagnoser og finne løsninger, i stedet for å la følelsene ta overhånd. Samtidig påpekte han at det ofte er det uventede, forferdelige og sensasjonelle som skaper nyheter og oppmerksomhet. Dermed overser vi gjerne det som sakte, men sikkert blir bedre – slik som økt velstand, lavere barnedødelighet, høyere levealder, bedre medisiner og mindre krig.  

I boka Tenke, fort og langsomt gjør Daniel Kahnemans rede for et tankesystem hvor vi anvender enten raske eller langsomme tankerekker. De langsomme tankerekkene, som bygger på erfaring, empiri og rasjonalitet, må fort vike for de raske, som bygger på sanseinntrykk, følelser og instinkt. De moderne medienes visuelle karakter appellerer til disse raske tankerekkene i større grad enn fortidens tekstbaserte format: Når bilder av sultne barn, magre isbjørner og blodige krigsofre brukes for å fange folks oppmerksomhet, får man fort inntrykk av at verden er på vei ned i avgrunnen. Begge måtene å tenke på har sin hensikt – men om vi lar de raske tankerekkene ta overhånd, kan vi fort miste oversikten over det store bildet.  

Det sentrale budskapet i boka The Perils of Perception av Bobby Duffys er at det ikke er dumskap som skaper vrangforestillinger om verden, men snarere alle sanseinntrykkene rundt oss som spiller på sensasjon og følelser. Vi hører om de skumle vaksinemotstanderne og spredningen av meslinger, men ikke om den økende vaksinedekningen med nedgang i farlige sykdommer som resultat. I år er droner for første gang brukt til å levere livsviktige vaksiner til folk på vanskelig tilgjengelige steder. Vi hører om det ene flyet som styrtet – ikke om de tusenvis av flyene som hver dag frakter passasjerer trygt dit de skal. Hadde vi dekket bilulykker på samme måte, hadde nok få turt å sette seg i en bil igjen. 

Vi hører om groteske terrorangrep som tar livet av noen titalls mennesker, men mindre om konfliktene og krigene som fører til mange flere dødsfall. Det fokuseres dessuten lite på at verden de siste årene (for ikke å snakke om de siste århundrene!) har blitt et fredeligere sted. Om man hentet all sin kunnskap om terrorisme gjennom nyhetsmediene, ville man ikke skjønt at terrorister utfører terror nettopp fordi de mangler makt og er malt inn i et hjørne av det samfunnet som omgir dem. Ifølge historikeren Yuval Noah Harari utgjør terroristenes evne til å skape irrasjonell frykt som regel en større samfunnstrussel enn terroristene selv.  

At vi nå tar et oppgjør med problemer som er blitt oversett gjennom store deler av historien, vitner om positiv endring. Trollet sprekker ikke før det kommer ut i sola.

Slik får vi fort en forvrengt forståelse av tingenes tilstand. Når vi blir oppslukt av alt som skjer der ute, er det gjerne fordi vi har en misoppfatning av faktorene som påvirker dagliglivene våre. Alt er riktignok relativt – relativt bra, relativt dårlig – men i en historisk kontekst skjer det utrolig mye bra i verden akkurat nå, og det må vi ikke glemme.  

Trollet sprekker i sola 

Når samfunnsproblemer kommer opp til overflaten, kan det virke overveldende. Det offentlige ordskifte i Norge har den siste tiden vært preget av temaer som psykisk helse, minoriteters rettigheter og #metoo-kampanjen, som har problematisert normaliseringen av trakassering og kjønnsdiskriminering. I og for seg handler disse om skyggesider ved samfunnet vårt. Likevel må vi ikke glemme å sette ting i perspektiv: Det faktum at folks psyke, følelser, identitet og personlige opplevelser står på dagsordenen, vitner om at vi som storsamfunn har et visst overskudd til å fokusere på nettopp dette. At vi tar tak i disse problemene først nå, betyr ikke at de ikke har vært med oss tidligere: Det at vi nå tar et oppgjør med problemer som er blitt oversett gjennom store deler av historien, vitner om positiv endring. Trollet sprekker ikke før det kommer ut i sola.    

Hvordan forholder vi oss til informasjonsstrømmen?  

De franske postmodernistene hadde kanskje et poeng: I vår moderne, globaliserte og digitale verden har det konkrete og fysiske mistet relevans til fordel for symbolikk og representasjon. Den fysiske verden er den samme, mens vår metafysiske, indre verden er blitt utvidet i takt med økt tilgang på informasjon. Da blir det lett å bruke mye tankevirksomhet på ting som først og fremst er relevante for oss fordi vi har valgt å fokusere på dem. Hadde vi styrt unna, hadde livene våre mest sannsynlig fortsatt som normalt. Et urovekkende Twitter-utsagn fra Donald Trump kan fort skyggelegge en ellers fin dag, selv om utsagnet ikke har noen direkte innvirkning på vår egen tilværelse. 

Vi har tilgang til hele verden gjennom sanseinntrykkene våre, men vil likevel aldri kunne ta og føle på den. Allerede på 1980-tallet refererte Jean Baudrillard til dette fenomenet som hyperrealitet – når virkelighetsforståelsen vår i større grad dannes av bilder og symboler enn faktiske sanseinntrykk, lever vi i en simulert virkelighet, hevdet han. For Baudrillard er en verden fylt til randen med informasjon en verden tømt for mening – vi kan ikke lenger vite hva som er ekte eller uekte, sant eller usant. I dag prater vi gjerne om et postfaktuelt samfunn preget av falske nyheter og subjektive sannheter. Informasjon er opplysende, men for mye informasjon skaper kaos – iallfall hvis vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til den.  

To tanker i hodet samtidig 

Dessverre blir ikke alt bedre. Klimaendringene og miljøødeleggelsene herjer på jorda. Klimakrisen må vi ta tak i fra flere hold slik at vi kan få kloden på rett kjøl igjen. Likevel er det viktig å huske på at bakgrunnen for denne krisen er den enorme velstanden vi har skapt. Deler av verden er fortsatt preget av krig, konflikt og en skjev fordeling av goder og ressurser. Korrupsjon og politisk vanstyre representerer også en hemsko for utviklingen. Listen over tragedier som utspiller seg, er fortsatt lang. Men det ene utelukker ikke det andre: Vi må ikke miste av syne at vi stort sett beveger oss i riktig retning. Dommedagsprofetier og framtidspessimisme har lite for seg.  

Det er viktig å skape positive endringer der man har mulighet til det, og å skape engasjement for en tryggere, fredeligere og mer rettferdig verden. Vi må heller ikke glemme oss selv oppi det hele: Alle burde reflektere over hvordan de velger å leve sine liv. Men verden blir ikke bedre om vi alle vandrer passive og deprimerte gjennom livet fordi det hele tiden skjer noe leit et eller annet sted i verden. Som Yuval Noah Harari påpeker i boka Homo Deus, er det først når virkeligheten står i stil med ens forventninger at man kan oppnå tilfredshet i tilværelsen. Forventer vi en utopisk verden fri for kaos og tragedie, vil vi aldri få ro i sjela. Til tross for store endringer og usikre framtidsutsikter kan vi i dag støtte oss på verdenssamfunnets globale prosjekt: Vi vil alltid møte på nye hindre, men vi har i det minste institusjoner som jobber for å gjøre verden til et bedre sted.   

Kan vi ikke heller anerkjenne at verden er komplisert og beveger seg i mange retninger samtidig? Idet noe blir verre, blir gjerne noe annet bedre. Om vi prioriterer fornuft fremfor følelser, kommer disse nyansene bedre frem. Dataene kan riktignok ikke fortelle hele sannheten, og de er avhengig av grundig tolkning – men tallene lyver ikke: Det meste ser faktisk ut til å bli bedre. Skal vi ta det innover oss, er vi nødt til å forankre virkelighetsforståelsen vår i fakta, ikke følelser. Eller rettere sagt: Fakta bør ligge til grunn for følelsene våre, for hvis vi legger følelser til grunn for tankene våre kan det fort medføre vrangforestillinger om verden. Og det kan vi klare oss uten i tiden som kommer.  

Ensom student

I 2014 viste SHoT-undersøkelsen at én av fire studenter følte seg ensomme. Den oppdaterte undersøkelsen viste at hver tredje student i 2018 sier det samme. Tallene er høye, men tyder heldigvis på at man ikke er alene om følelsen.  Tekst: Jing Aurora TvinnereimIllustrasjon: Elise Gordeladze Studiestart-uka kan være gøy, men selv om det er mange hyggelige mennesker … Les mer

De forente europeiske stater: en appell til fullført europeisk integrasjon

Drømmen om et forent Europa 

Tekst: Christian Magnus Engeness 

”Therefore I say to you, let Europe arise”- Winston Churchill, 19 September 1946  

Romerriket klarte for første gang å forene Europa; latin var fellesspråket, romersk lov gjaldt over hele riket, og et veisystem ble bygget ut som bandt Europa sammen. Med rikets fall mistet det europeiske kontinentet denne enheten. Nasjonale stater vokste frem og førte kriger mot hverandre. Andre verdenskrig ble selve høydepunktet av all europeisk krigføring, selv om krigen rammet andre verdensdeler utenom Europa utelukkende. Etter krigen fremsto EU som det siste og største håpet til et forent Europa. EU og Europa virket som synonymer for hverandre. 

Til tross for at enkelte europeiske land som Norge og Sveits aldri ble formelle medlemmer, tilhørte begge land likevel et europeisk felleskap som identifiserte seg i stor grad med EU. I Norges tilfelle ble landet gradvis tettere integrert med EU gjennom blant annet EØS-avtalen. Siden har Norge vært en av de største støttespillerne til EU. Etter andre verdenskrig ble Europas vei til enhet annerledes; ikke gjennom militær erobring, slik tilfellet var med Romerriket, men gjennom spredningen av demokratiske prinsipper og markedsøkonomi. Det virket som om det nye Europa hadde gjenreist seg fra ruinene av andre verdenskrig og inntatt sin plass ved siden av USA som verdens to ledende supermakter.  

Likevel fikk Europa en annerledes skjebne. Denne skjebnen visste seg å forbli USAs underordnede partner med en stor økonomi men uten én felles stemme; Europa forble en samling av forskjellige nasjonale stater med forskjellige interesser. Europa var ikke som USA. Førstnevnte forble et kontinent, mens sistnevnte var en enhetlig nasjonalstat. Drømmen om et forent Europa virket å ha vært bare det- en drøm i tiden som fulgte. For med en gang en felles fiende forsvant- Sovjetunionen- mistet Europa en sentral faktor som holdt selve kontinentet samlet. Demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi var utvilsomt viktige samlingsfaktorer, men den sovjetiske eksistensielle trusselen hadde for alvor sementert nødvendigheten for et samlet Europa.  

Nasjonale interesser var likevel fremstående under Den kalde krigen, blant annet med Frankrikes utgang av NATOs felleskommando som et sentralt eksempel på vestlig og europeisk splittelse. Men til og med dette hindret ikke Europa i å stå samlet med USA mot Sovjetunionen. Fravær av en slik eksistensiell trussel har for alvor avslørt hvor splittet EU, og Europa som sådan, faktisk er. Dagens EU fremstår som splittet og handlingslammet, til tross for iherdige forsøk fra Tyskland og Frankrike om å holde EU sterkt og forenet. I en fremvoksende bipolar verdensorden preget av konkurranse mellom supermaktene USA og Kina, burde EU omdannes til De forente europeiske stater dersom selve kontinentet skal overleve og ha sin egen stemme i verdenspolitikken.  

Veien mot fullført europeisk integrasjon 

”We must build a kind of United States of Europe”- Winston Churchill, 19 September 1946 

Omdannelsen av EU til De forente europeiske stater følger modellen basert på amerikansk føderalisme som pragmatisk rettesnor og er inspirert av europeisk enhet under Romerriket. Hva angår inspirasjon fra Romerriket burde Latin promoteres gjennom utdanningsinstitusjoner og andre arenaer som Europas historiske fellesspråk, et språk som for første gang forenet Europa og dannet grunnlaget for Den vestlige sivilisasjonen. Når det er sagt burde engelsk beholde sin status som Europas lingua franca av pragmatiske grunner. Når det gjelder den amerikanske modellen burde Europa omdannes til en republikansk føderasjon; Europa trenger sin egen valgte president og europeisk utenrikspolitikk må håndteres av de føderale myndigheter, mens innenrikspolitikk burde være overlatt til de nasjonale stater. En slik to-deling ville muligens bidra til større enhet. Dette er selvsagt en krevende oppgave av den grunn at mange stolte europeiske stater ikke ville gi avkall på utøvelsen av sin egen utenrikspolitikk.   

Men i dag er Europa simpelthen nødt til å stå samlet hvis det skal konkurrere USA eller Kina. Dette er to supermakter som opptrer som enhetlige aktører; EU er fremdeles ikke en enhetlig aktør. For å bedre håndtere nye trusler trengs det europeisk enhet.  Hvordan skal et splittet Europa håndtere et Russland som fører krig i Ukraina og en informasjonskrig i resten av Europa? Hvordan skal et splittet Europa håndtere et mer uforutsigbart USA under ledelse av Donald Trump som fører en sanksjonskrig mot sine nærmeste allierte? Og hvordan skal et splittet Europa stå imot den voksende supermakten Kina som viser muskler i sitt nærområde og vil utfordre det vestlige demokratiske systemet med sitt eget ’økonomisk vellykket’ autoritært system? Hvordan skal et splittet Europa motstå økende kinesisk innflytelse i Europa når Kina investerer store summer i enkelte EU land som Tyskland, Hellas og på Balkan? Svaret er åpenbart: dette er en umulig oppgave for et splittet Europa. For et forenet Europa vil selve oppgaven derimot fremstå som mer overkommelig. Men hvilke fordeler og ulemper ville dannelsen av De forente europeiske stater ha.  

Blant de mektige 

Dannelsen av De forente europeiske stater ville plassere Europa på like fot med USA og Kina som verdens tre store maktsentre. Verdensordenen ville dermed bli tripolar, ikke bipolar slik den er nå. Som følge av denne omdannelsen ville Europa være mer i stand til å forsvare sine egne nasjonale interesser uten å være avhengig av USA. Det er selvinnlysende at Europa har alle nødvendige ressurser til å konkurrere på likefot med USA og Kina. Eneste som mangler er politisk vilje og mot til å gjennomføre en slik omdannelse. Selv om EU har en økonomi hvis størrelse måler seg tett med USAs og Kinas, makter ikke ledelsen i Brussel å opptre med én felles stemme for å sikre EUs egne interesser som følge av motstridende nasjonale interesser. For eksempel, EU er maktesløs i å protestere mot amerikanske sanksjoner fordi mange land i Øst-Europa er avhengige av amerikansk militær nærvær av hensyn til Russland. Tyskland er avhengig av russisk gas, men kan ikke protestere mot en tøffere politikk overfor Russland fordi landet er svært avhengig av eksport til USA, samt amerikansk tilstedeværelse i Europa. NATO er fremdeles unnværlig for europeisk sikkerhet, selv om Russland ikke er Sovjetunionen.  

Europeisk splittelse vanskeliggjør jobben mot tettere europeisk integrasjon. For et nøkkelland som Frankrike som streber etter integrasjon har prosessen vært paradoksal. Landet som ønsker et tettere Europa, har også forkastet forslaget om en europeisk grunnlov. En slik grunnlov ville innskrenket fransk autonomi og selvstyre. Dette viser hvor selvmotsigende europeisk integrasjon egentlig har vært. 

Nasjonalisme og selvstendighet etter andre verdenskrig har fremdeles beholdt sin betydning. Storbritannias eventuelle utgang av EU burde ha gjort de lettere for videre europeisk integrasjon og dannelsen av en egen europeisk forsvarsallianse, men faktum er fremdeles slik at Tyskland nøler med å ta på seg et større militært ansvar som følge av historisk erfaring under andre verdenskrig. Landet er fremdeles svært avhengig av gode transatlantiske forbindelser og amerikansk militærmakt. På den ene siden er det beundringsverdig at Tyskland ikke lenger er et militarisert samfunn. På den andre siden er det latterlig at hele det europeiske kontinentet er maktesløs i å forsvare seg selv mot et Russland hvis militærmakt er mye svakere i forhold til Sovjetunionens. Det er tåpelig at Europa er fremdeles avhengig av USA når kontinentet har alt som trengs for å forsvare seg selv mot alle mulige trusler. Det er på tide for Europa å ta seg sammen. Hvor mye til vil kontinentet tåle å være USAs underordnete partner som ikke klarer å si nei og stå samlet imot amerikanske sanksjoner? Den eneste måten Europa kan gjenvinne respekt og annerkjennelse som et selvstendig maktsentrum er å omdanne EU til De forente europeiske stater.  

Mindre nasjonal autonomi 

Et åpenbart problem vil være tap av nasjonal autonomi.  I dette tilfellet ville hver stat miste kontroll over sin egen utenrikspolitikk. Selvsagt ville dette bli møtt med store protester fra et så stolt land som Frankrike. Protestene ville også komme fra tidligere øst-blokk land som nylig hadde gjenvunnet sin selvstendighet. Polen ville lede protesten mot det som landet ville oppfatte som en ’resovjetisering’ av Europa; det vil si at europeisk integrasjon er bare en annen form av tidligere sovjetisk imperialisme som undertrykte de enkelte staters selvstendighet. Men er nasjonal autonomi virkelig et gyldig argument? EU har vært et vellykket fredsprosjekt; et forent Europa ville bare forsterke freden på kontinentet. Selvsagt vil enkelte land vite hva som er best for deres egne nasjonale interesser, men dette burde ikke stå i veien for en samlet europeisk utenrikspolitikk og et samlet Europa.  

Europa burde samle seg og føre en ’Europa først’ politikk. USA kommer etterpå

Tvert imot, et samlet Europa med hele kontinentets ressurser ville være bedre i stand til å svare på amerikanske sanksjoner. Man ville opplevd større suksess samlet enn dersom hvert enkelt land skulle forhandle med USA. Euroen kunne promoteres som mulig konkurrent til dollaren som verdensvaluta. Dette vill gjøre Europa mindre sårbart for amerikanske sanksjoner dersom man handlet med, for eksempel, Iran i Euro og ikke dollar. Et samlet Europa med sin egen forsvarsallianse ville bedre hjelpe Norge i å forsvare seg selv fra Russland ved å redusere den skadelige avhengigheten av NATO og det amerikanske militæret. Europa må innse at NATO ble dannet først og fremst for å ivareta amerikanske interesser. Kun Europa vet hva som er i Europas interesse og hvordan disse skal ivaretas.  

Europa først, USA deretter  

Selv om det er viktig å stå sammen med USA mot Russland, må Europa innse at dersom krig ville bryte ut, ville det europeiske kontinentet være det første som  ble utsatt. USA ville derimot slippe billig unna, noe som gjør at Washington kan uten frykt presse sine ’allierte’ mot en mer konfronterende linje med Russland. Er mulig krig med Russland virkelig i Europas interesse? Er USA virkelig en alliert Europa kan stole blindt på når dets sikkerhets interesser står i fare? Meningen er ikke å kutte alle transatlantiske bånd som har bevart den lange freden i Europa under Den kalde krigen. Meningen er at Europa må lære å stole mer på seg selv og prioritere sine egne interesser.  EU er blitt en viktig økonomisk konkurrent med USA, og det kan ikke utelukkes at USA ville risikere krig mellom Europa og Russland for å svekke EUs økonomi og dermed beholde USAs stilling som supermakt. Dette var tilfellet under andre verdens krig da Europa kriget mot Sovjetunionen og begge var kraftig svekket økonomisk, mens USA ble supermakt i bakgrunnen. Selv om en slik scenario kan fremstå som ytterst usannsynlig og helt latterlig for noen, er det ikke utenfor fornuftens grenser at USA ville vurdere å utsette Europa for fare dersom det ville tjene USAs interesser. Derfor burde Europa samle seg og føre en ’Europa først’ politikk. USA kommer etterpå.  

Løgn og konservatisme

På høyresiden finnes det enkelte som forsøker å kriminalisere og diskreditere minoriteter som ikke passer med deres politiske agenda. Hva tjener de på dette? Og hvilken betydning vil det ha for minoritetene om deres politikk får gjennomslag?  Tekst: Victoria Bergundhaugen  Demokratiske og konstitusjonelle prinsipper  En måte høyresiden kan oppnå dette på, er å hevde at minoriteten er … Les mer

Under konstruksjon

I en verden der vi har alle muligheter og kan bli hva vi vil, skapes et paradoks der valgmulighetene hemmer vår evne til å ta valg. Fanget i et konstruksjonsprosjekt på jakt etter en fremtid virrer vi rundt på Blindern, med en ulmende identitetskrise. Hva nå?   Tekst: Sunniva Mowatt Storm Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze Tenårene er beryktet som persondannende og tøffe, men hva skjer når du i en alder av … Les mer

En uforutsigbar klump i halsen

Et dypdykk i tankene mine en regnværsdag i september  Tekst: Vilde Haugland Bjorå Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze Jeg våkner opp til noen som skriker. Skrikingen er den samme jeg har hørt flere ganger den siste tiden. Jeg tenker at det må være en sosialbolig i området. Først syntes jeg skrikingen var litt skummelt å våkne til, men nå syntes jeg skrikingen bare er trist. Jeg får vondt av … Les mer