Isen brytes – betydningen av kinesiske interesser i Arktis

Tekst: Mathilde Israelsen, Bachelor i internasjonale studier /enkeltemner i idéhistorie Foto: Alex Perz // unsplash.com Kina er en «nær-arktisk» stat, fastslo en kinesisk strategi for Arktis i 2018. Beijings interesse for regionen har kommet til uttrykk gjennom initiativer for utvikling av nye handelsruter og digital infrastruktur i regionen. Men under dekke av økonomiske … Les mer

Når nyhetene ikke lenger er nye

Tekst og illustrasjoner: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap

Noen ganger kan det virke som at pandemien har satt verden på pause. Hverdagslivet er satt på vent, mens nyhetene presenterer daglige smittetall og ukentlige tiltak. I mellomtiden sitter nordmenn og venter på bedre tider.

Mens pandemien herjer, er det som om alt annet en viruset har stått stille det siste året. Nyhetssendingene er så godt som fulle av nyheter om koronavirusets herjinger, ja også folks liv er vel i stor grad preget av det. Mens folk har mistet sine jobber og blitt satt på hjemmekontor, innstilt fritidsaktiviteter og avlyst sosiale sammenkomster, har mengden fritid skutt i været. For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt. Det er ikke så mye annet enn viruset som preger hverdagslivet og det globale nyhetsbildet for tiden.

De fleste er med all sannsynlighet lei av pandemien nå, lei av de repetitive nyhetene om nye tiltak, dramatiske smitteøkninger og avlyste avtaler. Fotballkamper, fulle konsertarenaer og kinosaler er byttet ut med TV-programmer uten live-publikum. Når man omtrent ikke kan slå på TVen eller gå inn på sosiale medier uten å bli minnet på pandemien, kan lysten til å logge av og melde seg ut av verden komme snikende på. Det er ikke lenger noen overraskelse hva som er dagens hovedsak i nyhetene. Ukentlig byr pandemihåndteringen på nye regler, anbefalinger på enten lokalt eller nasjonalt nivå.

For mange har kanskje følelsen av meningsløshet truffet for fullt

I løpet av 2020 holdt regjeringen 140 pressekonferanser knyttet til koronasituasjonen. I tillegg har Oslo, Bergen og andre kommuner holdt lokale pressekonferanser om tiltak rettet til sin befolkning. Totalt sett har nasjonale og lokale endringer i tiltak gjort det siste året til en berg- og dalbane av lettelser og innstramninger. Tiltakspakkene har resultert i et lappeteppe av tiltak som endres raskt, med store variasjoner mellom kommunene. Det hele kan være vanskelig å henge med på, dersom man ikke går aktivt inn for å få med seg de svært frekvente pressekonferansene eller lese nyhetsartikler om dem. Når regjeringen kaller inn til en ny pressekonferanse, kan det nesten regnes som et samfunnsansvar å få med seg hva som blir meddelt av nye regler og anbefalinger.

For noen har kombinasjonen av økt mengde fritid og stadig vekslende tiltak ført til at man i større grad enn før sjekker nyheter eller får inn nyhetsvarsler på mobilen. De inngripende tiltakene som er innført mot spredningen og relevansen de har for folks liv kan være en årsak til at man eksponerer seg selv for nyheter knyttet til coronaviruset. Folk er interesserte i å vite hva slags tiltak som gjelder dem, og hvor lenge de er nødt til å leve med dem før livssituasjonen endelig kan bli litt bedre. Mange har gjort det til en rutine å sjekke de daglige smittetallene, og den siste tiden antall vaksinerte, i håp om å skimte en mer normal hverdag i det fjerne. Kanskje har pandemihåndteringen blitt den største spenningsfaktoren i en tid der det meste av underholdningsverdi er satt på vent.

På den andre siden kan behovet for å bare melde seg ut av hele pandemien komme krypende etter et år med unntakstilstand. De aller fleste nyhetsplattformer har siden mars i fjor vært preget av Covid-19, og for mange er ikke nyhetene lenger verdt å se på fordi de ikke orker å høre mer om pandemien. Stadige budskap om at det ikke ser ut til å bli bedre på en stund, og nye tiltak som setter sterke begrensninger på hverdagen, er ikke det folk trenger når hverdagen allerede synes trist og grå. Stadige pressekonferanser, regelendringer og innstramminger, kan gjøre vondt verre for de som er lut lei hele pandemien. De inngripende tiltakene er krevende å forholde seg til, og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.

Gjennom media har regjeringsmedlemmer og helsemyndigheter holdt kommunikasjonen oppe under hele pandemien. FHI presenterer modeller for hvordan smitten kommer til å utvikle seg fremover, og sammen med Helsedirektoratet formidler de hva som kreves av be-folkningen for å til enhver tid holde smitten under kontroll. De norske helsemyndighetene har blitt møtt med høy grad av tillit, faktisk viser undersøkelser at opp mot 90% av befolkningen har hatt tillit til fagpersonene under pandemihåndteringen. Åpenhet og god kommunikasjon gjennom media er pekt på som en av hovedårsakene. Folk flest har sett seg villig til å følge med på hva som formidles av smitteverninfo underveis, og har i stor grad klart å henge med. Oppslutningen synes også å være god, selv om folk i stor grad begynner å bli lei.

Vil pandemien noen gang komme til en ende? Det hele kan virke endeløst, etter et år der smittesituasjon og tiltak bare blir verre hver gang man tror det vil bli bedre. Den ene smitte-bølgen topper den andre, og vaksinene har foreløpig ikke ført til en videre lettelse av tiltakene. I stedet har 2021 så langt rukket å by på 38 coronarelaterte pressekonferanser fra regjeringens side, og mye tider på at vi har flere slike pressekonferanser også foran oss. Inntil videre får vi bare følge med på de daglige smittetallene og vaksinestatistikken, og vente på pressekonfe-ransen som gir oss hverdagslivet tilbake. 

I forbindelse med utviklingen av denne artikkelen, ble det gjort en enkel spørreundersøkelse om hva folk synes om mediedekningen rundt pandemien. Dette er resultatene:

Ikke bare abort

Abort, fenomenet som stadig vekker protestånden i folk, både i Norge og i resten av verden. Hvorfor er det akkurat dette en hel verden protesterer for eller mot? Hva er det med abort som vekker engasjement hos folk?   Tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Master i Statsvitenskap  Fremhevet bilde: Kvinnedagen 2014 // Flickr Selv om man kanskje skulle tro at kampen var over, er abort likevel et stadig … Les mer

En «woke» generasjon?

De siste årene har sosiale medier spilt en stor rolle blant yngre generasjoner. Det har blitt til en plattform hvor de kan ytre seg om sine hjertesaker. Dette er ofte saker som ikke får så mye oppmerksomhet i tradisjonell media. Tekst: Christine Konstance Woxen Brækkan, Statsvitenskap Bachelor Fremhevet bilde: James … Les mer

Det glemte folket

Myanmars sikkerhetstyrke har drept, torturer og voldtatt tusenvis av muslimer, ofrene inkluderer barn og babyer så små som åtte måneder. Tre år senere har lite blitt gjort. En konflikt få snakker om lenger, og som mange har glemt fortsatt eksisterer. tekst og bilder: Fay Laith, Internationale studier bachelor Denne artikkelen handler om … Les mer

Samtykkeloven – vendepunkt i dagens voldtektspolitikk

FNs kvinnediskriminerings-komité har kritisert norsk voldtekstlovgivning for å stride med menneskerettighetene, våre skandinaviske naboland har vedtatt en samtykkelov, og Stortinget har allerede vedtatt Istanbul-konvensjonen. Likevel er det omstridt å endre Norges voldtektsbestemmelse i samsvar med internasjonal rett. tekst: Julie Axelsen, Statsvitenskap bachelor & Matilde Bernués Heiskel, Fransk årsenhet illustrasjon: Susanne … Les mer

Noen refleksjoner rundt Covid-19 og et Norge i endring

Økende forskjeller i arbeidslivet og nye skillelinjer har lenge vært på fremmarsj i Norge. Da krisen skyllet inn over landet ble det for mange tydeligere hvilke jobber som er selve bærebjelken i samfunnet. tekst: Johannes Bull Haraldsen, Statsvitenskap master foto: Daniel Lee //unsplash.com Mye er allerede blitt skrevet om den enorme omveltningen og … Les mer

Latin-Amerika og Covid-19 – demokratiets fiende

I 2020 ble verden snudd på hodet av et virus. COVID-19 har siden mars påvirket hvert aspekt av vår hverdag. Men har du tenkt på hvordan pandemien påvirker demokratiet? En verdensdel i stadig forandring har særlig fått erfare dette, nemlig Latin-Amerika.

tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Statsvitenskap
foto: Yunming Wang // unsplash.com

Latin-Amerika en verdensdel fylt av kontraster. I sør kan det bli kaldere enn i Norge, samtidig som verdens høyeste temperaturer også blir registrert her. Det finnes jungel, men også kaktuslandskap, brede strender og høye fjell. Folket i Latin-Amerika er også preget av kontraster. De er kjente for sin dans, sitt gode humør og empati for hverandre. Latinamerikanere er lidenskapelige, både på godt og vondt: de både elsker og hater. Disse følelsene kom til syne i 2019, et år preget av demonstrasjoner og krav om forandring. Det virket som om alt lå til rette for et skifte i mer demokratisk retning. Likevel ble ikke 2020 året mange hadde håpet på, snarere tvert i mot.

Brasil er landet der forandringen allerede var i gang. Jair Bolsonaro kom til makten i landet den 1. januar 2019. Mangt kan sies om denne presidenten, men sikkert er det i hvert fall at han var et signal om forandring i Latin-Amerikas største og mest folkerike land. Valget av Bolsonaro kan beskrives som et uttrykk for frustrasjon blant brasilianere flest, der over 20% av befolkningen lever i slummen. Likevel fikk ikke den nyvalgte presidenten god tid til å utgjøre den forskjellen innbyggerne ønsket seg. COVID-19 kom til slutt også til Brasil, med en president som nektet å anerkjenne alvoret.

Guvernørene stod ganske alene i møtet med viruset, for samtidig som de lokale myndighetene kjempet for å begrense smitten, sådde presidenten tvil om denne forkjølelsen. som herjet verden. Bolsonaro deltok faktisk i demonstrasjoner mot smitteverntiltakene, og da han selv fikk påvist smitte, fortalte han hvordan malariamedisin hadde gjort ham frisk. På tross av alt dette, har presidenten sørget for å beholde sin popularitet. Hvordan? Slik en hver latinamerikansk leder har tradisjon for: krisepakker. På denne måten sikrer Bolsonaro støtte samtidig som han sår tvil rundt de demokratiske institusjonene som jobber mot smitten i landet. Oppslutningen rundt det som fremstår som en sterk og modig leder ser ut til å vinne over institusjonene og de demokratiske prosessene. Slik kan det virke som om demokratiet er i ferd med å bli svekket i et av verdens største land.

Bolivia har de siste årene vært et av de mer stabile landene i Latin-Amerika. President Evo Morales urbefolkningsbakgrunn så dessuten ut til å ivareta en undertrykket gruppes interesser. Popularitet betyr i midlertid ikke at man kan beholde makten for alltid. I 2019 presenterte Evo Morales forslag om å forandre grunnloven, noe som i praksis ville gjøre det mulig for ham . stille til sitt fjerde valg. I den påfølgende folkeavstemningen ble i midlertid forslaget nedstemt. Dette hindret ikke Morales fra å stille til valg, og merkelig nok også vinne, i følge det offisielle resultatet. Folk tok raskt til gatene, og etter uker med stadig mer voldelige demonstrasjoner, så Evo Morales seg nødt til å rømme landet. Dager med forvirring ble raskt etterfulgt av at opposisjonsleder Jeanine Áñez grep makten. Naturlig nok, da Bolivia plutselig manglet statsoverhode. Like naturlig er det nok ikke, at Áñez. fortsatt sitter med makten, snart ett år etter. For valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga en god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser. De som ropte om statskupp for snart ett år siden, får stadig mer rett. Og selv om de ikke skulle ha rett, kan faktisk ikke Bolivia regnes som et demokrati uten å gjennomføre valg. I praksis blir viruset som herjer verden en årsak til demokratisk tilbakegang, eller en veldig god unnskyldning til å utvide makt.

“…valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser”

Har du sett bilder av hundrevis av mennesker trykket tett sammen, sittende, noen med munnbind og andre ikke? Disse bildene er fra El Salvador, et av verdens mest voldelige land i fredstid. Også her rammet viruset befolkningen, og som de fleste andre steder, gjaldt det å holde seg hjemme. Det skulle vise seg være lettere sagt enn gjort. Kriminelle gjenger ser nemlig ut til å ha benyttet pandemien til å utføre en rekke drap. Drapsbølgen fikk raskt konsekvenser: landets president, Nayib Bukele, ga militæret tillatelse til å skyte for å drepe, samtidig som det ble iverksatt strenge tiltak i fengslene. Tiltakene begrenset volden, noe som har ført til lokal støtte til president Bukele. Folk fra andre latinamerikanske land utrykker også sin støtte til denne måten å stoppe vold på. Ville det vært den samme støtten under normale omstendigheter? Er det mulig at ikke bare de kriminelle benyttet corona til sin fordel, men også myndighetene? Det kan virke som om pandemien gir rom for større handlekraft blant statsledere og regjeringer. Dette har helt klart forskjellig utfall i Europa og i Latin-Amerika, der man sistnevnte sted ser en stadig større bruk av makt og i noen tilfeller vold. COVID-19 bidrar til en normalisering av det hele, og er dermed med på å svekke rettssikkerheten til folk flest.

Det var i januar 2019 verdens øyne endelig ble rettet mot Venezuela. Plutselig visste alle om timene med kø for å få tak i ting som doruller, for å ikke snakke om mat. Folk turte etterhvert å ta til gatene, og opposisjonsleder Juan Guaidó erklærte seg Venezuelas rettmessige president. Maduros dager var likevel ikke talte. Med støtte fra hæren stod han i mot protestene, før et annet fenomen skulle komme til unnsetning: COVID-19. Ikke bare rettet verden øynene helt andre steder, viruset la lokk på den økonomiske krisen, og med mindre oppmerksomhet forsvinner stadig flere medlemmer av opposisjonen.

Chile, et land med helt andre utfordringer, opplevde også massive opptøyer i 2019. Folk i Latin-Amerikas rikeste land protesterte mot ulikhetene og mangel på velferd. Ellers så fredelige Santiago stod plutselig i brann, ikke bare i noen dager, men i flere uker. Til slutt lovet politikerne endringer. Men nok en gang kom corona dem i forkjøpet.

Etter året der folk trådte til gatene og ba om forandring, kom 2020. Året der vi her hjemme måtte holde oss inne og klemmer ble forbudt. Men for Latin-Amerika vil 2020 også bli året der demokratiet tok et steg i feil retning. Der det ble greit å bruke makt og umulig å protestere. Der sterke ledere ble viktigere en demokratiske institusjoner. Spørsmålet er: Hva vil skje etter coronaen? ■

Die Wende

The fall of the Berlin Wall on the 9th November 1989 marked the downfall of the East German dictatorship. This article focuses on how a small but crucial misunderstanding between two politicians drastically accelerated the events of that day.

tekst & illustrasjon: Elisaveta Dombrovski, Geoscience PhD
Die Wende – A Turning Point for Germany

If you take this edition’s theme and translate it into German,you end up with something like ‘Wendepunkt’ or shorter ‘Wende’. However, for Germans,the term “die Wende” refers to a very specific period in time, from May 1989 until March 1990, which was marked by growing political upheaval within East Germany. This up heaval eventually led to the reunification of Germany. The Berlin Wall fell on the night of the 9th November, caused in part by massive protests in front of the closed border gates. Not only were these protests the beginning of a new era of freedom for the East German population, but they also marked the unofficial ending of East Germany as its own country. 

Miraculously, the protests occurred almost without violence or force from either the protesters or the governmental forces. This is especially remarkable considering that the Ministry of State Safety, commonly referred to as ‘Stasi’, was well known for shooting down fugitives and torturing people whose ideology was suspect. In this article, I want to give an insight into the circumstances that led to the peaceful revolution of 1989 and into how a simple miscommunication within the ruling party had far-reaching consequences.

A Short Roundup of German History 

After the defeat of Germany in 1945 at the end of World War II, the country was divided by the Allies into four separate zones: three capitalist zones led by the USA, Great Britain and France, and one socialist zone led by the USSR. Due to growing economic disparity and the emergence of a cold war between the occupying powers, Germany was officially split into two countries in 1949: West Germany or, the ‘Federal Republic of Germany’ (BRD), and East Germany, or the ‘German Democratic Republic’ (DDR). 

The ideologies of the two new countries were not the only thing that divided them. In the 1950s, West Germany experienced a surprisingly fast economic recovery, which led to a new self-confidence within the country. Dailylife within the BRD was very much oriented towards American culture, which was also reflected in traditional gender roles. In contrast, economic growth in the DDR was much slower and standards of living remained low. For instance, the variety of groceries available in the DDR was limited to what grew or was produced in the Soviet Union. Also, all major purchases in the DDR, such as cars, had to be approved by the government which could take many years. Despite this, the educational system in East Germany was well-established for both men and women, especially within the technical field, making East Germanshighly sought after employees on the rising Western industrialmarket.

Berlin was the capital of both countries and was therefore also partitioned into east and west. However, due to its geographical location,West Berlin formed an exclusive enclave within East German territory and therefore served as a window for East Germans on to the Western lifestyle. As a result, many East German citizens thought about leaving their country, which the “Sozialistische Einheitspartei Deutschlands” party (SED) tried to prevent by establishing a five kilometre-wide prohibited area with automatic guns along all western borders. Finally, under the guise of protecting the East German citizens from ‘fascist-western-influence’, the infamous Berlin Wall was built in 1961.

The 9th November 1989

The year 1989, which ironically also happened to be the 40th anniversary of the founding of the DDR, was characterized by significant dissatisfaction within the East German population. Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED, the omnipresent monitoring of the population by the government, and especially by the feeling of being trapped in their own country. As a result, many fled through third-countries, such as Hungary or the Czech Republic. Nowadays, it seems hard to believe that for several weeks German refugees were living in tents on the hopelessly overcrowded property of the German embassy in Prague. Internationally, these events cast a negative light on the ‘seemingly-perfect’ socialist state of the DDR and resulted in considerable pressure on the government to reform travel policy.

“Many Germans still describe the night of the 9th November 1989 as one of the happiest moments of their lives”

10.00

A governmental subcommission headed by Gehard Lauter, head of the Department of Passports and Registrations, was assigned to create a new travel policy. The new policy made it legal for anyone with a passport and visa to leave the country. Those wishing to leave were no longer required to explain their departure, but the application process could still take several months. However, those who left the DDR would not be allowed to return. The policy was designed to give other countries the impression that the DDR was more liberal than it was. In reality, the government knew that it would only have a small effect, as most East German citizens had well-established lives which they were unwilling to desert. For the majority of citizens who wished only to travel temporarily, the law was useless.

Concerned about a potentially negative reception of the new policy, Lauter and the others on the subcommission decided to completely discard the ‘no return’ condition from the text, despite lacking the authority to make such major changes. The policy was supposed to be released to the public during a press conference scheduled on the next day and come into force one day after that, which would have given that Lauter had enough time to seek approval for the new policy. Little did he know, his suggestions would contribute to the fall of the DDR only hours later.

16.00

Egon Krenz, leader of the DDR, and several other government representetives assembled prior to a scheduled press conference. Although the new travel policy was discussed, its recent modification and potential impacts were not raised at this meeting.17:30 Günter Schabowski, the top DDR spokesman, joined the meeting just before its end. Hewas provided with documents that he was supposed to present to the media a couple of minutes later. In amongst these documents was the modified, and unapproved new travel policy that Lauter and his subcommission had altered only hours earlier.

18.00

The press conference was well-attended by both national and international media representatives, impatiently awaiting news of the new travel policy. Over the past few days, the DDR had gone from a country where people were afraid to share their opinions in public, to a country experiencing demonstrations with well over a million participants. It was clear that major political changes were required if the state were to survive. However, Schabowski did not mention travel policy at all during the hour-long press conference. It was only in the subsequent round of questioning, when an Italian journalist asked specifically for news regarding the travel situation, that Schabowski remembered the document that he had received earlier, a document that Schabowski himself had still not read.

18.45

After searching for the document for several uncomfortable minutes, Schabowski started reading out loud the information that was written on it. When the journalists asked when the new policy would come into effect, Schabowski, not aware of the unapproved status of the document, announced that the policy was now in effect. He left the press in a state of disbeliefand massive confusion. Meanwhile, Gerhard Lauterwas on the phone to the Minister of Justice, discussing the rephrasingof the new policy. He was absolutely unaware that the law was being released to the international press at that very moment. Suspecting no further political activity until the next day, he spent the rest of the evening at the theatre. Unsurprisingly, the news of the new policy revealed at the press conference,‘Free travel for everyone -The Wall is down!’,was immediately broadcasted in both the DDR and the BRD, and internationally. Many of the leading politicians concerned, including the Soviet Union minister in Berlin, only learned about the new policy the daily news.

It took only twenty minutes for the first East German citizens to show up at the border gates, expecting to finally be able to visit West Berlin. The border control officers however, who had not received any updated instructions, refused to open the gate for anyone not in possession of an official visa. Within a couple of hours, several thousand EastGermans had made their way to the gates and were demanding passage with growing impatience. Meanwhile, the completely overstrained border control officers desperately sought orders from higher authorities, only to find that their superiors were unaware of the events of the last few hours, and therefore failed to understand the gravity of the situation.

21.30

The border control officers received instructions to allow five hundred of the loudest troublemakers pass. However, they had no intention to allow these individuals to travel freely. The first East German travellers were to have their passports stamped, but denied entry should they attempt to reenter the country. This was an attempt to simultaneously deescalate the situation and to get rid of troublemakers. It is important to be aware that, as these events occurred at night, many of the ‘lucky’ first travellers had children and other family members sleeping at home back in the DDR. If the East German officials had had their way, they would most likely have never seen their loved ones ever again.

Meanwhile, on the other side of the wall, West German citizens gathered in front of the gates to welcome the new arrivals. Many bars offered free drinks to everybody with an East German passport, as well as free public transportation to facilitate sightseeing. To the surprise of the West Berliners, the majorityof East Berliners still were not able to cross the border, despite media reports that the gates were open. In a show of solidarity with the East Berliers, some students from West Berlin climbed the wall and added their voices to the protests in the east. In contrast to the increasingly volatile atmosphere on the eastern side, the atmosphere on the western side was festive, with people drinking champagne and sharing food. Both East and West Berliners began to try and break through the border. Luckily, the outnumbered border officers understood that violence had to be prevented at all costs. Even a single shot fired could have led to a tragedy of immense proportions.

22.30

Caving under pressure from the protesters, the first DDR gate opened completely and gave up attempting to stamp passports. Other gates soon followed and the fate of the Berlin Wall was sealed. Gerhard Lauteronly learned that the Wall had fallen after he finally came home from the theatre.

30 Years on German Union: The Situation Today

This year on the 3rd October 2020, Germany celebrates the 30th anniversary of the official German reunification. Compared to other countries, Germany’s national day is strikingly recent, well within the living memory of many citizens still alive today. Many Germans still describe the night of the 9thNovember 1989 as one of the happiest moments of theirlives. This is readily understandable if one watches one of the innumerable video recordings made by both press and private persons at thattime. These recordings show people crying and hugging each other, people dancing and celebrating the beginning of a new era under the Brandenburg Gate, and people enjoying exploring their neighbouring country for the first time. Today, almost every German citizen who was alive and not too young back then, can tell you exactly where they were and what they were doing when they heard about the fall of the Berlin Wall.

“Many citizens were fed up with continuous electoral fraud committed by the leading party SED”

Even though Germany is now one country again, thirty years of division have left a clear mark on today’s society. A survey by the Bertelsmann foundation published on 7th September 2020 says that that there are still crucial differences between the former East and West. For instance, the German reunification was perceived as a radical change by most former East Germans, even more radical than the changes caused by the current global pandemic. In contrast, most former West Germans do not consider the changes that occurred due to reunificationas very drastic. This may be be due to a commonly-held feeling that reunification did not lead to the creation of a new country by uniting two cultures, but instead led to the takeover of East Germany by West Germany. As a result, many former East Germans claim that they still feel treated like second-class people that were ‘kindly adopted by the west’. Former East Germans also tend to believe that the reunification was caused by their peaceful, but powerful protest movement. Former West Germans on the other hand, believe that the unsustainable economic situation within the DDR was the main trigger for reunification. 

Some people argue that it was only a matter of time before the DDR regime collapsed, even without the infamous misunderstanding between Lauter and Schabowski. Unarguably though, their misunderstanding accelerated events in a way that could not have been foreseen by anyone at the time and that ultimately made the 9th November 1989 a truly unforgettable day.■

Befinner vi oss i et geopolitisk vendepunkt?

Det multilaterale verdenssystemet som har regjert de siste tiårene har produsert relativ global fred og velstand, men inntrykket til så og si enhver som følger med på globale institusjoner de siste årene er at systemet er i ferd med å rakne. tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap foto: Mat Reding // unsplash.com … Les mer

Hjemme alene

Dette året har vi måtte tilbringe mer tid hjemme enn de fleste av oss er vant med, hvordan har det påvirket vårt forhold til hjemmet? tekst: Signe Landsverk Holst, Statsvitenskap master illustrasjon: Lotta Köhler Vi kommer nok til å snakke om koronakrisens påvirkning på samfunnet i lang tid. Allerede nå snakker viom et før og etter. … Les mer

En kaffe med Ine Marie Eriksen Søreide

Hva slags rolle vil Norge spille i FNs Sikkerhetsråd? Hvem er utenriksdepartementets drømmeansatt? Og hva gjør utenriksministeren på fritiden? Samfunnsviter’n tok en kaffe med Ine Marie Eriksen Søreide for å få svar på disse spørsmålene.  Tekst: Louisa Boulaziz, statsvitenskap Foto: Caisa Linnea Hagfors, journalistikk  Vi møter Søreide på et møterom i Utenriksdepartementet. På veggen henger det bilder av de tidligere … Les mer

“My dream is to have an own hotel in Bali”: a fascinating talk of how to be a successful hostel manager and professional mentor with Jorge Lopez

Jorge is a manger of Rodamón Hostel in Lisbon and Budapest. He started at the company 5 years ago in his hometown Barcelona. 3 years ago Jorges started as an opening manager in Marakkesh. Last year he relocated to Lisbon to control all constraction works, hiring and training a team to open the doors of a new hostel in Portugal’s capital.  By: Alexandra PonomarevaPhotos: @rodamonhostels, Instagram Aleksandra: What does it mean to be an opening manager?  Jorge: Opening manager postitions require you to stay in a country for opening a new venue and manage all processes. For instance, I was here five months before opening. Only the building was here. It’s quite tricky for a person to relocate every six months or a year. I have only a work life, no personal life.   Aleksandra: I have a set of particular questions about the interview process and team. What are your criteria for team and managers?  Jorge: Here I have a one person who is the boss of the reception, but I don’t have any assistant manager for the reception, restaurant, cleaning, and kitchen. None for maintenance either.   Aleksandra:  How do you maintain interviews for the reception?   Jorge: For the reception, the most essential thing is that the person can be friendly. I can see it from the first minutes of the discussion. I don’t need that big CV to hire. I need to be with … Les mer

Trump: Et karikert tilfelle av en helt normal amerikansk president

20. januar 2017: BANG. Verden er endret for alltid. En president helt uten presedens sitter nå på makten i de forente amerikanske stater. Et stort og brått skifte. Tilsynelatende.  Tekst og illustrasjoner: Henrik Berger, Statsvitenskap.   USAs sittende president har ett og annet svin på skogen. Hele bingen ligger der ute, … Les mer

The Big Illusion

We try find our fulfilment in our workplace. It is not just a job anymore, your job is part of your identity, part of your self-expression Now it is time that we change the way we think about work. It’s time to start seeing our past illusions and into the future. 

Text: Zoé Volkmann, History
Illustration: Grace Wiegand

With the turn of the new century, Western society attributed a new meaning to work. When your job is part of your personality, you are ready to sacrifice your personal life for your job. Now, when we are approaching the potential „Roaring Twenties” of the 21st century, more and more people are struggling to find a job at all, never mind good working conditions. No vacation? Sure thing. Working overtime? Mandatory, after all you really care about this working project and want to come to see it to life. Very soon the job is not that much of self-fulfilment anymore. 

Nowadays we can find start-ups for everything, evermore young people try to become entrepreneurs and put their big dreams to practice. But can your work be the key to a happy life? And even if, should it really be this way?  

It is time that we change the way we think about work. It’s time to ditch our illusions and think radically different about our future – because only then we will be brave enough to fight for a better one. 

The Big Betrayal   

Agnoli once wrote in his essay on the transformation of democracy that freedom and equality is not secured in democratic states. In fact, in a capitalist world, democracies tend to „involute “, turn backwards. Instead of ever-growing liberty all over the world you will be able to observe states cutting liberties (which of course you only enjoyed in the first place when you had the according passport to be recognized as state citizen).  

As compensation for less political rights, people are seemingly getting a say in their working places – which means that employees aren’t actually given any real power in the direction of the companies or get a share of the surplus value that is being extracted from their work. But they feel like they are being listened to and identify with the company more strongly. You start to empathize because you feel more involved. But as soon as it gets rough and the company needs to cut staff or take other difficult choices the owners of the company will make the decisions without asking the people working for them first. 

This has nothing to do with neoliberalism 

The start-up culture and gradual cutting of social benefits and working rights all over the world is a phenomenon that started at the end of the 20th century and turned into a harsh reality in the 21st century – a period of time that is usually identified as the age of neoliberalism. After the end of the Cold War capitalist societies didn’t have a reason to pretend that capitalist economy is more humane than a socialist one. The role the welfare state played during the Cold War now became dispensable. But if neoliberal policies led us into this mess – does this mean we only have to embrace the politics of old, and Keynesian economic policies will bring us into a happier life? Unfortunately, the solution is not that easy. First of all, working conditions were bleak already in times of a roaring economy. Especially work without formal qualification which is often unhealthy and stressful. Such jobs are often so demanding that they leave the workers so exhausted, meaning that they will need their whole free time to recover again for work. But this is a pattern that you can find for every job, with varying intensity. Even if we implement more socially friendly policies the system that dictates of the way we produce will not change – and harsh working conditions and the coercion to work will stay. 

The purpose of a job 

As Marx explained, the vast majority is dependent to sell their workforce. Only when we work, we are getting paid a wage that allows us to cover the cost for our basic needs, and at best gives us access to „luxury” goods in a limited way. We, all the people needing to work, are offering our workforce as commodity to the companies on the labour market. Since everyone wants to enjoy decent living conditions everyone needs a job. Thus, we are all competing against each other involuntarily. To avoid being kicked out of companies or not being considered at a job interview we are ready to work for longer hours, being paid less, refrain from certain privileges (sick leave, vacations, …). At the same time, we think that getting a good job is wholly dependent on us as single persons, our creativity, our passion, our knowledge. This is what businesses and society suggest to you. Study hard as a kid in school, get top grades in university, do more unpaid internships than you can count, follow specific tips at job interviews etc. But this approach takes economic and social power hierarchies out of consideration. No, in this society you will hardly ever be able to escape the social class you have been born into. And this is the reason your chances to become an entrepreneur are relatively low if your parents are not rich. But having the mindset leads you to think that if you only work on yourself to gain money, status and a good life, lets you accept this reality as a seemingly good one. You submit yourself to living with hardly any say about the way you want to live, because maybe you will become one of the people exploiting their workers and living a luxury life (most likely not). 

It is time that we change the way we think about work. It’s time to ditch our illusions and think radically different about our future – because only then we will be brave enough to fight for a better one

In reality you will sell your workforce for a certain amount of time and the company rewards money for this time. Imagine you work for 8 hours and get 800kr, but in this time you created value for the company of 1600kr (by making toothbrushes or selling cake at a café). This difference between the value you created and the time you’ve been paid for working is the surplus value. This is essential, because it is this profit that the company derives from your and everyone else’s work. This phenomenon is the basis of capitalism. Every entrepreneur relies on creating profit whether they want to or not. This has nothing to do with bad character traits, the system requires them to take part in the game to gain profit or go bust very fast. And in the ever-changing market they are always required to adapt. Cut staff, cut wages, buy new machines that do more work in less time. The basis of capitalism is the basis of a shitty job we are all going to need. 

A brighter outlook? 

The present turns bleak when you realise that work is not going to bring you fulfilment but will only wear you down. You don’t have an actual say in the company you’re working in, but you are stuck competing for the rest of your life. And you always have to prove that you are stronger, smarter and better than everyone else. In the end it is a very lonely life. And what is your reward? If you are lucky you can hopefully afford a decent life, and if you are one of the few really lucky ones you can buy luxury goods on a more or less regular basis. Then why should we change the way we think about working conditions in the 21st century?  

We should change the way we think because our way of working is deeply ingrained in the system. If we do not want to affirm our own submission, we need to realize that this is not a society where everyone or even a fraction can live up to their full potential. All the side effects of the working conditions and the economic system cannot be fully explained here (even Marx wasn’t nearly finished after three thick books). There is not enough space to give a definite answer on a concrete solution. As Adorno once argued, theory doesn’t necessarily have to offer a step-by-step plan to utopia but state the negative conditions of life in a capitalist society.  A theory that rages against injustice is often countered by the question of the alternatives. It is a way to silence the critique by demanding positivity.  

However, it has to be said, that it won’t be enough to organize together to fight for better working conditions. This is just a mere starting point to think radically different by pointing out oppression. We cannot stop there. Once Herbert Marcuse tried to sketch a utopian vision on a liberated society, he was clear that a concrete construction cannot be developed today but will evolve in the process of change. Yet he still states that freedom “would become the environment of an organism which is no longer capable of adapting to the competitive performances required for well-being under domination, no longer capable of tolerating the aggressiveness, brutality, and ugliness of the established way of life.” If we really want to shift from a bleak present to a bright future, where every single person can live a life worth living, we need to dismantle an economic mode of production that puts heavy strains on society. Only if we criticise the inherent injustice of the capitalist system, we can pave the way for a future where finally everyone is free. 

Illustration by Grace Wiegand.

Frihetens grunnlag

I Harald Eias serie «Sånn er Norge», konkluderer han i andre episode med at det er staten som danner grunnlaget for frihetsfølelsen i Norge. Jeg vil se nærmere på dette, og undersøke hva som gjør staten til grunnlag for frihet.  Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie. Foto: Reno Laithienne, unsplash Først vil jeg påpeke at i … Les mer

Pia Rudolfsson Goyer

Pia Rudolfsson Goyer is a fantastic example of a woman with a spectacular career, a healthy family, and a beautiful personality. Currently, Pia runs her own consulting company and contributes to the Norwegian Forum of Responsible Investment (NORSIF).  By: Aleksandra Ponomareva, Economics and Management. Aleksandra: You’re a very experienced, strong, and smart woman, but also seem well-balanced and … Les mer

Sorry, ha’kke råd til å være med på kino…

…men jeg har i hvert fall ren samvittighet. 

Av: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap 

Jeg lot meg lure. Igjen. Til å skrive under på en kampanje jeg syntes hadde et viktig budskap – og deretter hankes inn som giver til nok en veldedig organisasjon. Denne gangen var det Fremtiden i våre hender som lokket meg med velvalgte ord, idealistiske løfter og saker jeg tror på. Tidligere har jeg latt meg lede inn i fristelsen av UNICEF, Røde Kors, Amnesty, og atter andre jeg ikke kommer på, med sine karismatiske gateververe som elsker å spille på den dårlige i-landssamvittigheten min. Jeg er også godt hjulpet av mitt indre moralske kompass, som alltid ser ut til å svinge mot N… for Naiv. Får du bare øyekontakt med meg der jeg trasker av gårde mellom forelesninger, er halve jobben gjort. De eneste jeg greier å si nei til er selgerne til Talkmore, men selv det krever en viss dose selvkontroll. 

Jeg har som regel måttet si opp disse avtalene etter et halvt eller helt års tid. Amnesty er foreløpig den NGO’en som har overlevd lengst på mine kontoutskrifter, og som etter ni år fremdeles kan se et beskjedent antall penger med mitt navn på dale ned i kassa si månedlig. For jeg vil jo så gjerne. Jeg syns det er viktig. Jeg vil så gjerne vise at selv om jeg ikke har så mye, så kan jeg dele: med de mange barna som UNICEF lover å skaffe utdanning; med flyktningene Røde Kors gjør hva de kan for å hjelpe; med klimaet, som Fremtiden i våre hender jobber hardt for å rette fokus mot. Hver gang jeg kan avse litt – bare litt – av det jeg selv eier til en god sak, føler jeg liksom at jeg har prøvd. Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan. 

Men så er det den andre delen av meg, da. Den delen som er vokst opp i konsumerismens lykkelige kaos, den som gleder seg over et Spotify-abonnement uten reklameavbrytelser og som har blitt vant til å drikke vin til maten når helgen kommer. Den som egentlig helst skulle sett pengene fra Lånekassa og deltidsjobben rekke til både kino med venner, sushi med kjæresten, feriesparing, en pose fredagschips og en og annen konsert – i tillegg til husleia, mobilregninga og busskortet. Og vanligvis er denne delen av meg tilfredsstilt, selv med de månedlige bidragene til diverse veldedigheter på toppen av budsjettet. Helt til en jeg får en uventet utgift oppi fanget. Kanskje jeg må til tannlegen, betale et inkassokrav for en regning som aldri kom frem, eller bytte ut de hullete gamle vinterskoene mine. Da kan jeg bare glemme å være med ut på byen på en stund, og jeg må plutselig leve på First Price-pasta fram til neste lønning. Hadde jeg bare hatt de pengene som jeg lovte bort til Røde Kors..! 

Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan. 

Av denne grunn må de veldedige organisasjonene som regel vinke farvel til mine bidrag etter noen måneder. Selvsagt kunne jeg gått på kompromiss med de halvdyre vanene mine isteden, men forbrukeren i meg ser det helst prioritert annerledes. Jeg sier alltid opp med en beklagende epost, hvor jeg forsikrer stiftelsen om at så snart jeg er ute av studenttilværelsen, så snart jeg har en ordentlig jobb og stabil økonomi på plass, kommer jeg tilbake. Og hver gang har jeg ment det. Det er bare det at akkurat nå har jeg ikke egentlig råd til å være samvittighetsfull samtidig som jeg skal studere, bo i en av verdens dyreste byer og attpåtil ha et sosialt liv med mulighet for adspredelser. 

Jeg tenker ofte at jeg heller skal gjøre opp for meg når jeg står stødig på egne bein og har råd til å støtte sakene jeg tror på skikkelig. Men det føles samtidig så behagelig å lulle seg inn i den gode samvittigheten som følger av å ha donert noen skarve kroner hit eller dit, selv om min egen konto ikke akkurat bugner. Det koker alltid ned til det samme, og jeg får egentlig aldri helt bestemt meg: Jeg kan jo leve en anelse mer asketisk og dele på det lille jeg har, med et plettfritt moralsk kompass som peker riktig vei – eller jeg kan begrave den mørke i-landssamvittigheten med en neve popkorn idet jeg senker meg ned i kinosetet mellom vennene mine. I alle fall helt til den neste karismatiske gateververen klarer å huke tak i meg. 

VÆR BEVISST OG LEV I NUET

Ja, det høres kanskje ut som et yoga-mantra, og det er det helt sikkert også. Likevel betyr ikke det at du ikke bør vurdere å gjøre akkurat det.  Tekst og bilde: Louisa Boulaziz, Master i Statsvitenskap Har du noen gang sløst bort en time, eller kanskje nærmere tre, på å stalke en eller annen random supermodell som … Les mer

La oss snakke om nedsatt seksuell lyst

Den økte offentlige oppmerksomheten og oppfattelsen av seksualitet legger føringer for hva som er seksuelt akseptert og forventet. Sex som forpliktelse er en oppfatning felles for begge kjønn, og kan skape følelse av skyld når seksuell lyst blir redusert.   Tekst: Hanna Sælensminde Bolstad, Statsvitenskap, master Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg. Seksualitet i en sosial kompetanses … Les mer

‘’Make America Great Again… or?”

Det amerikanske presidentvalget holdes neste år. Prosessen for å finne en motstander til Donald Trump er i full gang, og flere kandidater har allerede utmerket seg. Samfunnsviter’n gir deg en innføring i verdens kanskje viktigste, nasjonale valg.  Tekst: Johan Ness Gerhardsen, bachelor Internasjonale StudierBilde: Jason Zeis, unsplash.com Den amerikanske valgkampen er i gang. Litt tidlig kanskje? … Les mer

La oss snakke om porno

Bruk av pornografi, også kalt porno, er stort både i Norge og verden for øvrig. I Norge har 90 % av befolkningen mellom 15 og 91 år sett pornografi. Psykolog Svein Øverland har uttalt at “pornografi sier mye om menn, mennesker og medienes makt”. Å se på porno er ikke farlig i seg selv, men det er ingen tvil om at porno påvirker. Det er et behov for å vise at sex er mye mer komplekst enn det en ser online.   Tekst: Hanna Sælensminde Bolstad, Bachelor i statsvitenskapIllustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg, @gishlaug Det finnes ulike definisjoner av pornografi. Fenomenet er sosialt konstruert og inneholder kulturbundne betydninger og uttrykk som endres over tid. En vanlig forståelse er at pornografi er en form for seksuelt eksplisitt materiale som viser nakne eller nesten nakne kropper i genital kontakt, og at mange bruker pornografi til å bli seksuelt opphisset.   I tillegg til forskjellige begrepsforståelser, er holdninger til pornografi varierende. Den økende tilgjengeligheten av pornografi har bidratt til en normaliseringsprosess, både med hensyn til holdninger til og bruk av pornografi. Hvilket grunnlag mennesker har for å kunne skille mellom pornografiens fiksjon og den virkelige verden er varierende, og hvilke konsekvenser pornografien kan for enkeltmennesker, i relasjoner, og for samfunnet, er enda uvisst.   Pornogenerasjonen  Både produksjon og bruk av porno har økt i takt med tilgjengeligheten av digitale verktøy og medier. Tilstedeværelsen av seksualitet og dens forskjellige praksis er hverdagslig, og det som tidligere skjedde i hemmelighet ser dagens lys gjennom sosiale medier, reality-programmer og internettporno. På en slik måte kan bruk av pornografi anses som normalt, og også noe som blir oppfordret til. Mulige konsekvenser av denne normaliseringsprosessen bør diskuteres, og et eventuelt behov for et normativt skift bør debatteres.   Ifølge teorien om seksuelle skript vil en kulturendring – her normalisering av pornografi – ha effekt på mennesker både på et interaktivt og personlig nivå. Seksuelle skript veileder vår seksuelle oppførsel, mulige og akseptable handlinger, riktige innstillinger og presumptive og legitime partnere. Da blir det vesentlig å stille seg spørsmål om nøyaktig hva som er erotisert og normalisert i porno-skriptene. Kan pornografi forme den seksuelle kulturen?   … Les mer

En samfunnsøkonoms våte drøm

Det er ikke lite tidkrevende å forstå EUs kvotemarked; hvordan fungerer det, og hva har det bidratt til? Det som ikke er tidkrevende er å finne ut at dette er svært komplekse saker, som ikke er sexy og som egentlig er ganske «døll». Likevel er det viktig at vi som anser oss selv som del av en grønn motstandsbevegelse faktisk forstår hvordan EUs kvotemarked fungerer, for slik å kunne vite hvordan … Les mer

Konspirasjonsteorier – en innføring

«Skal vi se på Flat Earth dokumentaren?» Dette er spørsmålet som fikk meg til å skrive denne artikkelen. Er jorda flat, styres verden av Illuminati og eksisterer egentlig Finland? Hva er egentlig en konspirasjonsteori?   Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie, bachelor Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen Betydning  Konspirasjonsteorier er et ganske spennende fenomen, og det kan ta for seg hva som helst. Til syvende og … Les mer

Kondomet – en truet art

I forrige utgave av Samfunnsviter’n skrev Hanna Bolstad om viktigheten av å snakke om sex i grunnskolen. Det at unge i begynnelsen av tyveårene ligger øverst på statistikken når det gjelder både abort og seksuelt overførbare sykdommer tyder på at en lignende samtale bør også fremmes blant studenter.  Tekst: Fride S. Jensen, Kultur og Kommunikasjon Bachelor  Illustrasjon: Asbjørn O. Gundersen  Er det noe vi studenter snakker … Les mer