Som en norsk jernbane-entusiast, kan man ofte føle at utviklingen aldri kommer ordentlig i gang. Langvarige utredninger, utsettelser og budsjettoverskridelser kommer ofte i veien for framgangen i vedtaksprosessene. Hvorfor satses det ikke mer på norsk jernbane? tekst: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap illustrasjon: Gina Gylver Se for deg at du sitter … Les mer
In the West, the narratives of the dominant white majority constitute a stumbling block to multicultural integration. Nowhere else is this more true than in our schools. text: Maike Köhler-Richter, International Teacher Education for Primary Schools (ITEPS) illustration: Lotta Köhler Most of us can remember the joy of being read … Les mer
Den 4. November skjer det noe historisk. For første gang i Norges historie skal et klimasøksmål behandles i Høyesterett – det kan bli et vendepunkt i norsk petroleumspolitikk og potensielt starten på slutten av den norske oljealderen tekst: Simon Balsnes, Lektorstudent illustrasjon: Gina Gylve En bred koalisjon av klima-og miljøorganisasjoner, ledet av Natur og … Les mer
I et mylder av sanseinntrykk forsøker vi å orientere oss i en tilsynelatende stadig mer kaotisk verden. På listen av hindre å overkomme står en global pandemi, klimakrisen og sosiale medier som får det perfekte liv til åvirke tilgjengelig for oss alle. Et liv drevet av eksterne faktorer fremheves. Men når skal vi … Les mer
I 2020 ble verden snudd på hodet av et virus. COVID-19 har siden mars påvirket hvert aspekt av vår hverdag. Men har du tenkt på hvordan pandemien påvirker demokratiet? En verdensdel i stadig forandring har særlig fått erfare dette, nemlig Latin-Amerika.
Latin-Amerika en verdensdel fylt av kontraster. I sør kan det bli kaldere enn i Norge, samtidig som verdens høyeste temperaturer også blir registrert her. Det finnes jungel, men også kaktuslandskap, brede strender og høye fjell. Folket i Latin-Amerika er også preget av kontraster. De er kjente for sin dans, sitt gode humør og empati for hverandre. Latinamerikanere er lidenskapelige, både på godt og vondt: de både elsker og hater. Disse følelsene kom til syne i 2019, et år preget av demonstrasjoner og krav om forandring. Det virket som om alt lå til rette for et skifte i mer demokratisk retning. Likevel ble ikke 2020 året mange hadde håpet på, snarere tvert i mot.
Brasil er landet der forandringen allerede var i gang. Jair Bolsonaro kom til makten i landet den 1. januar 2019. Mangt kan sies om denne presidenten, men sikkert er det i hvert fall at han var et signal om forandring i Latin-Amerikas største og mest folkerike land. Valget av Bolsonaro kan beskrives som et uttrykk for frustrasjon blant brasilianere flest, der over 20% av befolkningen lever i slummen. Likevel fikk ikke den nyvalgte presidenten god tid til å utgjøre den forskjellen innbyggerne ønsket seg. COVID-19 kom til slutt også til Brasil, med en president som nektet å anerkjenne alvoret.
Guvernørene stod ganske alene i møtet med viruset, for samtidig som de lokale myndighetene kjempet for å begrense smitten, sådde presidenten tvil om denne forkjølelsen. som herjet verden. Bolsonaro deltok faktisk i demonstrasjoner mot smitteverntiltakene, og da han selv fikk påvist smitte, fortalte han hvordan malariamedisin hadde gjort ham frisk. På tross av alt dette, har presidenten sørget for å beholde sin popularitet. Hvordan? Slik en hver latinamerikansk leder har tradisjon for: krisepakker. På denne måten sikrer Bolsonaro støtte samtidig som han sår tvil rundt de demokratiske institusjonene som jobber mot smitten i landet. Oppslutningen rundt det som fremstår som en sterk og modig leder ser ut til å vinne over institusjonene og de demokratiske prosessene. Slik kan det virke som om demokratiet er i ferd med å bli svekket i et av verdens største land.
Bolivia har de siste årene vært et av de mer stabile landene i Latin-Amerika. President Evo Morales urbefolkningsbakgrunn så dessuten ut til å ivareta en undertrykket gruppes interesser. Popularitet betyr i midlertid ikke at man kan beholde makten for alltid. I 2019 presenterte Evo Morales forslag om å forandre grunnloven, noe som i praksis ville gjøre det mulig for ham . stille til sitt fjerde valg. I den påfølgende folkeavstemningen ble i midlertid forslaget nedstemt. Dette hindret ikke Morales fra å stille til valg, og merkelig nok også vinne, i følge det offisielle resultatet. Folk tok raskt til gatene, og etter uker med stadig mer voldelige demonstrasjoner, så Evo Morales seg nødt til å rømme landet. Dager med forvirring ble raskt etterfulgt av at opposisjonsleder Jeanine Áñez grep makten. Naturlig nok, da Bolivia plutselig manglet statsoverhode. Like naturlig er det nok ikke, at Áñez. fortsatt sitter med makten, snart ett år etter. For valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga en god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser. De som ropte om statskupp for snart ett år siden, får stadig mer rett. Og selv om de ikke skulle ha rett, kan faktisk ikke Bolivia regnes som et demokrati uten å gjennomføre valg. I praksis blir viruset som herjer verden en årsak til demokratisk tilbakegang, eller en veldig god unnskyldning til å utvide makt.
“…valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser”
Har du sett bilder av hundrevis av mennesker trykket tett sammen, sittende, noen med munnbind og andre ikke? Disse bildene er fra El Salvador, et av verdens mest voldelige land i fredstid. Også her rammet viruset befolkningen, og som de fleste andre steder, gjaldt det å holde seg hjemme. Det skulle vise seg være lettere sagt enn gjort. Kriminelle gjenger ser nemlig ut til å ha benyttet pandemien til å utføre en rekke drap. Drapsbølgen fikk raskt konsekvenser: landets president, Nayib Bukele, ga militæret tillatelse til å skyte for å drepe, samtidig som det ble iverksatt strenge tiltak i fengslene. Tiltakene begrenset volden, noe som har ført til lokal støtte til president Bukele. Folk fra andre latinamerikanske land utrykker også sin støtte til denne måten å stoppe vold på. Ville det vært den samme støtten under normale omstendigheter? Er det mulig at ikke bare de kriminelle benyttet corona til sin fordel, men også myndighetene? Det kan virke som om pandemien gir rom for større handlekraft blant statsledere og regjeringer. Dette har helt klart forskjellig utfall i Europa og i Latin-Amerika, der man sistnevnte sted ser en stadig større bruk av makt og i noen tilfeller vold. COVID-19 bidrar til en normalisering av det hele, og er dermed med på å svekke rettssikkerheten til folk flest.
Det var i januar 2019 verdens øyne endelig ble rettet mot Venezuela. Plutselig visste alle om timene med kø for å få tak i ting som doruller, for å ikke snakke om mat. Folk turte etterhvert å ta til gatene, og opposisjonsleder Juan Guaidó erklærte seg Venezuelas rettmessige president. Maduros dager var likevel ikke talte. Med støtte fra hæren stod han i mot protestene, før et annet fenomen skulle komme til unnsetning: COVID-19. Ikke bare rettet verden øynene helt andre steder, viruset la lokk på den økonomiske krisen, og med mindre oppmerksomhet forsvinner stadig flere medlemmer av opposisjonen.
Chile, et land med helt andre utfordringer, opplevde også massive opptøyer i 2019. Folk i Latin-Amerikas rikeste land protesterte mot ulikhetene og mangel på velferd. Ellers så fredelige Santiago stod plutselig i brann, ikke bare i noen dager, men i flere uker. Til slutt lovet politikerne endringer. Men nok en gang kom corona dem i forkjøpet.
Etter året der folk trådte til gatene og ba om forandring, kom 2020. Året der vi her hjemme måtte holde oss inne og klemmer ble forbudt. Men for Latin-Amerika vil 2020 også bli året der demokratiet tok et steg i feil retning. Der det ble greit å bruke makt og umulig å protestere. Der sterke ledere ble viktigere en demokratiske institusjoner. Spørsmålet er: Hva vil skje etter coronaen? ■
MDMA, principle ingredient in the illegal drug ‘ecstasy’, may soon be legally administered as part of a radical new psychotherapy. We caught up with Ivar Goksøyr, clinical psychologist at Psykologvirke and board member of the Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap, to find out more.
tekst: Dominic Munton, Psykologi profesjon
Can you tell us a little about yourself and your professional career?
I finished my studies at the University of Oslo in 2009 and I’ve been working as a psychologist since then. I specialised in clinical psychlogy with the Norsk Psykologforening. I started working in mental health public care services, and for the last five years I’ve been working in private practice. I’m also affiliated with a unit at Sykehuset Østfold called Psykforsk, which researches into innovative treament modalities. Technically, I’m specialised in an intensive form of psychoanalysis called ISTDP, intensive short-term dynamic psychotherapy, but I also do general psychotherapy work with adults.
Foto: Ivar Goksøyr
How did you first hear about MDMA as a therapeutic tool?
My first relationship to MDMA was, like anyone else, through its identity in the media as a dangerous party drug. What opened my eyes to MDMA’s other identity, was listening to the histories of patients who had experienced its therapeutic effects. Once I started digging into the science of it, I was shocked to discover that MDMA and other psychedelics had a history of therapeutic use that no-one ever talks about.
I’ve always been interested in trying to reach the deeper levels of the psyche. Depth psychology is fascinating, and yet at the same time it is so difficult to really get access to the deep unconscious material of the mind. Throughout my career, I’ve become steadily better at working with these dimensions, and I do succeed in reaching people by conventional methods, but some patients are still really difficult to help, especially those who have been stuck for a long time or from a very early age. When I read in the literature that there were agents that could help us more readily access this unconscious material, I was more than interested.
“MDMA is like a pharmacological bridge to deep psychological landscapes which are otherwise difficult to access”
Existing medications tend to blunt or supress not only anxiety or depression, but also other feelings too. It seems like MDMA and the psychedelics offer the potential to work from the opposite direction, opening up and revealing instead of disconnecting. I really like that! This is the way that I like to work because I believe that it has the potential to yield deeper healing and more longlasting effects.
Most of us are used to hearing about MDMA or ‘ecstasy’ in the framework of recreational drug use and abuse. How did we get from potential therapeutic tool to illegal drug and now back again?
In the late 1970s, MDMA was initially used therapeutically, not in night clubs. Early use was primarily oriented towards healing and self-development; an estimated half million doses were used in this context. It wasn’t until later that MDMA was commercialised as ‘ecstasy’ and distributed as a party drug.
Up until the mid-1980s, there were dozens of therapists using MDMA together with psychotherapy in some several thousand sessions. There were no controlled scientific studies at this time, but there were some uncontrolled studies and many reports which gave indications of MDMA’s potential therapeutic value, at least within certain populations.
“Psychedelic science has moved from stigma to cutting edge within the last five years”
Then, in 1985 the US regulated against MDMA. The next year, the World Health Organisation regulated in line with US wishes for corresponding controls at a UN level. Despite classifying MDMA as a schedule I drug, the WHO noted that MDMA was of potential scientific significance and encouraged member states to continue researching into its therapeutic properties. However, since then it has been very difficult to do research, due both to difficulties in financing and in getting protocols approved. In the early 2000s one study was approved, but it was forced to shut down after only six patients had been treated due to political pressure.
2011 saw the publication of the first well controlled study on MDMA. Although the study demonstrated highly promising results, its findings were inconclusive due to its small size (twelve participants). Since then much more research has been carried out, especially into the use of MDMA-assisted psychotherapy to treat PTSD (Post Traumatic Stress Disorder). So far, 107 patients have been treated in randomized, double-blind, placebo-controlled trials, and the effect size looks good. Furthermore, remission rates in long-term follow-ups are looking very good, especially in difficult to treat populations. Right now, the evidence looks highly promising, but we still need much more of it. This means that it is not currently possible to draw further conclusions about MDMA’s therapeutic value in terms of rigorous scientific standards. That said, most clinicians and patients who have experience of the drug agree that it demonstrates potential.
How does MDMA-assisted psychotherapy compare to other treatments for PTSD?
As of today, there are other good treatments for PTSD, but many patients still respond suboptimally and there is a lot of suffering. There is a general consensus that we need to improve clinical implementation of scientifically-validated treatments, but we also know that no single modality is effective for all patients at all points on their healing journeys. This means that we need a bouquet of different methods with which we can reach different people at different stages in their development.
In recent years, other medical disciplines have shown significant improvements in their treatment methods: people are dying less, and new treatments and even cures are being developed. In contrast, mental health has developed into a largely palliative discipline where treatment focuses on symptoms, not root causes of illness. There are clear indications that MDMA and other psychedelic therapies have the potential to work with core psychological issues, not just symptoms; hopefully the data will confirm these early observations.
Furthermore, although many people respond well to existing treatments, these treatments also have a high dropout rate because treatment is extremely psychologically challenging. Patients must confront their deepest fears in order to heal, and it is easy to become overwhelmed. The closer a patient gets to their trauma, the higher the risk that they dissociate or become overwhelmed.
MDMA seems to work by reducing activity in the amygdala, the brain’s fear centre, and stimulating the release of oxytocin, the ‘love hormone’. This means that patients get additional resources that increase their chances of successfully engaging with their trauma. During an MDMA-assisted therapy session, the patient can process their trauma and help their body re-experience and integrate their traumatic experiences. Once the drug effect has worn off, fear and avoidance of traumatic issues are still lessened. MDMA is like a pharmacological bridge to deep psychological landscapes which are otherwise difficult to access.
“Therapists Marcela Ot’alora and Bruce Poulter conduct MDMA-assisted psychotherapy in Boulder, Colorado.” Courtesy of the Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (www.maps.org)
Do you experience stigma in your professional life as a result of your interest in MDMA-assisted therapy?
Not anymore. I would say that these days, people read their journals, and they see for themselves that this is a legitimate and important area for research. We are not in a position where we can simply dismiss any promising modality on the basis of our preconceptions. In fact, I have the impression that psychedelic science has moved from stigma to cutting edge within the last five years.Nowadays, I get a lot of recognition and a big thumbs-up. Personally, I find it unethical that anyone be fundamentally against conducting research. And what we’re saying right now is not that psychedelics are ready for use in clinical practice, and certainly not in recreational settings, but that more research is called for.
With increasing media focus on the therapeutic use of psychedelics, do youthink there is a risk that people will get confused ideas about what these substances are and how they can be used?
Yeah, I think that there is a potential for that. What we need to do is to avoid underestimating the risks, but also avoid overestimating them. We should also be careful not to idealise these modalities as therapeutic agents. Most people that have tried psychedelics would probably agree that whilst they experienced some benefit from them, they were not a magic bullet that resolved everything. Therefore, it is important that we take care to communicate both potential benefits and risks. I want to underscore that the clinical use of MDMA or other psychedelics is clearly different from recreational use. In the clinic, we know exactly what the compound is, exactly what dose we are using, and we can control the circumstances to create a safe environment. On both MDMA and psychedelics, individuals can potentially get in touch with deep and frightening aspects of the unconscious. This can lead to destabilization, which in rare cases could be dangerous outside of a safe container.
What are the differences between the different kinds of psychedelic therapy?
Classical psychedelics such as LSD, psilocybin-containing mushrooms, mescaline and ayahuasca work by dis-integrating the brain’s standard information processing networks. When this happens, there is less of an “I” through which information is processed, and we experience less attachment to our habitual ways of perceiving ourselves and the world. Classical psychedelics could be likened to a fresh snowfall on a winter’s day: prior to the snowfall, the old snow is patterned with movements and footfalls that reflect our everyday mental behaviours. When fresh snow falls, everything is fresh and new. We can find new patterns, and we don’t fall into old ones so readily.
“I want to underscore that the clinical use of MDMA or other psychedelics is clearly different from recreational use”
However, classical psychedelics are not anxiety regulating, so whilst they can give rise to therapeutic experiences, they can also be really frightening. In recreational settings, such challenging experiences can potentially become a ‘bad trip’. In a clinical setting, such experiences need not escalate to the same extent, but there can still be a lot of anxiety to work through.
In this sense, classical psychedelics could be described as ‘mind opening’, whilst MDMA would be a ‘heart opener’, as the patient feels much less anxiety under its influence. The state of consciousness experienced on MDMA is actually not so different from what we experience every day, apart from including a greater sense of safety, love, empathy and compassion towards oneself and others. Psychotherapeutically, this is a really good state to work with.
In addition to your clinical work, you are also on the board of directors for the Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap (NFPV).Could you tell us a little about this organisation and its work?
We work to promote the scientific exploration of psychedelic substances because we believe that past censorship and stigma has made it difficult to do research with them. We’ve been running for about a year now. We find that there is plenty of academic interest in this area from multiple disciplines, but that researchers are often isolated. We serve primarily as a networking point so that academics can get in touch with each other, share research ideas and get their projects up and running. We also inform our colleagues and the public about the current status of psychedelic science and hope to encourage those who might be interested in a career in the field. So far, we’ve held a variety of lectures and seminars, and we have a conference planned in the near future.
We offer a significantly reduced membership fee for students who wish to participate. I would really encourage students to get involved because, due to past restrictions on research, this is an almost untouched field. Today, the field is really opening up, and there will be a lot to do over the coming years. For students interested in psychedelic science, joining the forening is a great way to start networking and get the ball rolling on a future career.
How do you see the future of psychedelic science in Norway overthe next five years?
Sykehuset i Østfold just received approval for Norway’s first-ever study on the treatment of PTSD with MDMA-assisted psychotherapy; research and recruitment will start this October. Treatment of depression with ketamine is also part of this movement, and implementation in clinical practice has just begun, for example at Sykehuset i Østfold. There are more and more international psychedelic research centres popping up and psychedelic publication rates are at an alltime high, so we can expect to see many more articles over the coming years. As far as clincal use is concerned, we hope to have MDMA-assisted psychotherapy approved for clinical use here in 2024: the US is heading towards approval in 2022, and current phase 3 clinical trials in Europe are only a few years behind. Assuming that current research continues to follow the same positive trend, we can expect to see MDMA-assisted psychotherapy rolled out in Norway within five years.
Millions worldwide do not respond to standard treatments and are still suffering. We owe it to them to clarify the therapeutic potential of these agents as soon as possible, no matter what the science ultimately tells us. ■
Finland recently made headlines for inaugurating a government consisting of five female party leaders. Female state leaders are however still relatively uncommon despite growing evidence that female leadership improves political decision-making processes.1 The following is a brief look into the world’s female heads of state and government and an outline of some central aspects affecting women’s rise to leadership. By: Sunniva Mowatt Storm, Internasjonale studier Illustration: Victoria Hamre Female leadership and gender … Les mer
Det har blitt omtalt som «det norske paradokset». Norge har et image som fremtidsrettet klima- og miljøforkjemper, samtidig som vi driver med massiv eksport av olje og gass. Tekst: Sofie Sjaastad, StatsvitenskapIllustrasjon: Elisabeth Kjellin Norge har, via den utbredte bruken av vannkraft, en nesten utslippsfri elektrisitet. Takket være tung subsidiering har vi også den høyeste raten av … Les mer
Ved utgangen av forrige tiår la Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, frem sitt månelandingsprosjekt. Mange er nå spente på hva dette vil bety for fremtiden, og i Norge virker det som at «det grønne giv» feies under teppet. Tekst: Amandine Toso Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen Den 11. desember i 2019 kunne endelig Ursula von der Leyen, president i … Les mer
Ti år etter iPad vart lansert held debatten fram om kva følgjer det har for læring og utvikling å nytte nettbrettet i skulen. Fortvilte foreldre og perplekse pedagogar etterlyser overtydande argument, meir forsking og gode undervisingsmetodar. Dette ville eg forsøke å gjere noko med, og skreiv difor masteravhandling om korleis lærarar nyttar iPad i musikkundervising. Tekst: Yngve Farestveit Erstad, Historie Illustrasjon: Asbjørn Oddane … Les mer
A medicine student reflects on the effects that climate change will have on our health In 2018 the World Health Organization (WHO) stated that “Between 2030 and 2050, climate change is expected to cause approximately 250,000 additional deaths per year.” According to their calculations the direct costs that result from effects of climate change on our health are estimated to be between two to … Les mer
Det arktiske miljøsamarbeidet hviler i stor grad på en liten gruppe. Urfolks stemme har vært en uvurderlig pådriver for Arktis råd sin internasjonale gjennomslagskraft. Det er en kjensgjerning at løsningen på klimautfordringen krever globalt samarbeid. Det kan få noen til å så tvil om regionale initiativ kan bidra på veien … Les mer
Vi har tatt en prat med Per Fugelli om alt fra vårtegn til verdien av velferdsstaten. På den blå 17-trikken på vei til Ullevål Sykehus, kan vi se en eldre mann med en svart frakk noen meter unna oss. Mannen i den svarte frakken går av på trikkestoppet før vi … Les mer
Argument mot nynorsk er ofte basert på gamle mytar og fordommar. Eg er for nynorsk, og eg er for obligatorisk sidemål. Det er på høg tid at nokre av disse mytane vert «knust». Tekst: Hege Reime, Foto: Solveig Bakken For rundt ein månad sidan var eg på landsmøtet til Norsk … Les mer
Could some of the keys to saving the bees be a pollinator passage, urban beehives and a ‘beebus’? I sat down with Tora Fougner-Økland from ByBi, an environmental beekeeping organisation working towards a pollinator-friendly Oslo. By: Evert Whitehouse Photos: Tora Fougner-Økland, Ragna Riebe Jørgensen, Marie Skjelbred Evert: What is Bybi? – Tora: Bybi is so much all at once: it started as a … Les mer
Pia Rudolfsson Goyer is a fantastic example of a woman with a spectacular career, a healthy family, and a beautiful personality. Currently, Pia runs her own consulting company and contributes to the Norwegian Forum of Responsible Investment (NORSIF). By: Aleksandra Ponomareva, Economics and Management. Aleksandra: You’re a very experienced, strong, and smart woman, but also seem well-balanced and … Les mer
Av: Amandine Toso, Ansvarlig Redaktør Illustrasjon: Elise Gordeladze Kunstig er tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n. Da redaksjonen idemyldret rundt tema var det mange tanker om hva man kunne skrive om, alt fra kunstig intelligens og kunstig kjærlighet til kunstig skjønnhetsidealer. Da jeg selv skulle skrive noen ord om dette tema synes jeg … Les mer
Jeg lot meg lure. Igjen. Til å skrive under på en kampanje jeg syntes hadde et viktig budskap – og deretter hankes inn som giver til nok en veldedig organisasjon. Denne gangen var det Fremtiden i våre hender som lokket meg med velvalgte ord, idealistiske løfter og saker jeg tror på. Tidligere har jeg latt meg lede inn i fristelsen av UNICEF, Røde Kors, Amnesty, og atter andre jeg ikke kommer på, med sine karismatiske gateververe som elsker å spille på den dårlige i-landssamvittigheten min. Jeg er også godt hjulpet av mitt indre moralske kompass, som alltid ser ut til å svinge mot N… for Naiv. Får du bare øyekontakt med meg der jeg trasker av gårde mellom forelesninger, er halve jobben gjort. De eneste jeg greier å si nei til er selgerne til Talkmore, men selv det krever en viss dose selvkontroll.
Jeg har som regel måttet si opp disse avtalene etter et halvt eller helt års tid. Amnesty er foreløpig den NGO’en som har overlevd lengst på mine kontoutskrifter, og som etter ni år fremdeles kan se et beskjedent antall penger med mitt navn på dale ned i kassa si månedlig. For jeg vil jo så gjerne. Jeg syns det er viktig. Jeg vil så gjerne vise at selv om jeg ikke har så mye, så kan jeg dele: med de mange barna som UNICEF lover å skaffe utdanning; med flyktningene Røde Kors gjør hva de kan for å hjelpe; med klimaet, som Fremtiden i våre hender jobber hardt for å rette fokus mot. Hver gang jeg kan avse litt – bare litt – av det jeg selv eier til en god sak, føler jeg liksom at jeg har prøvd. Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan.
Men så er det den andre delen av meg, da. Den delen som er vokst opp i konsumerismens lykkelige kaos, den som gleder seg over et Spotify-abonnement uten reklameavbrytelser og som har blitt vant til å drikke vin til maten når helgen kommer. Den som egentlig helst skulle sett pengene fra Lånekassa og deltidsjobben rekke til både kino med venner, sushi med kjæresten, feriesparing, en pose fredagschips og en og annen konsert – i tillegg til husleia, mobilregninga og busskortet. Og vanligvis er denne delen av meg tilfredsstilt, selv med de månedlige bidragene til diverse veldedigheter på toppen av budsjettet. Helt til en jeg får en uventet utgift oppi fanget. Kanskje jeg må til tannlegen, betale et inkassokrav for en regning som aldri kom frem, eller bytte ut de hullete gamle vinterskoene mine. Da kan jeg bare glemme å være med ut på byen på en stund, og jeg må plutselig leve på First Price-pasta fram til neste lønning. Hadde jeg bare hatt de pengene som jeg lovte bort til Røde Kors..!
Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan.
Av denne grunn må de veldedige organisasjonene som regel vinke farvel til mine bidrag etter noen måneder. Selvsagt kunne jeg gått på kompromiss med de halvdyre vanene mine isteden, men forbrukeren i meg ser det helst prioritert annerledes. Jeg sier alltid opp med en beklagende epost, hvor jeg forsikrer stiftelsen om at så snart jeg er ute av studenttilværelsen, så snart jeg har en ordentlig jobb og stabil økonomi på plass, kommer jeg tilbake. Og hver gang har jeg ment det. Det er bare det at akkurat nå har jeg ikke egentlig råd til å være samvittighetsfull samtidig som jeg skal studere, bo i en av verdens dyreste byer og attpåtil ha et sosialt liv med mulighet for adspredelser.
Jeg tenker ofte at jeg heller skal gjøre opp for meg når jeg står stødig på egne bein og har råd til å støtte sakene jeg tror på skikkelig. Men det føles samtidig så behagelig å lulle seg inn i den gode samvittigheten som følger av å ha donert noen skarve kroner hit eller dit, selv om min egen konto ikke akkurat bugner. Det koker alltid ned til det samme, og jeg får egentlig aldri helt bestemt meg: Jeg kan jo leve en anelse mer asketisk og dele på det lille jeg har, med et plettfritt moralsk kompass som peker riktig vei – eller jeg kan begrave den mørke i-landssamvittigheten med en neve popkorn idet jeg senker meg ned i kinosetet mellom vennene mine. I alle fall helt til den neste karismatiske gateververen klarer å huke tak i meg.
After over fifty years as an outlawed intoxicant, LSD is making an unlikely comeback as a panacea of mental health. By: Dominic Munton, Historie-Engelsk Lektorgrad Picture: Alex Rhek Usow / Rhek Creative If you’ve kept an eye on the news over the past year, you’ve probably seen a few surprising claims: “Psychedelics can have beneficial effects on mental health”, or “Ecstasy being … Les mer
Tekst: Louisa Boulaziz, Statsvitenskap, master.Illustrasjon: Elisabeth Kjellin. Kunstig er et negativt ladet ord. Det er på mange måter det samme som «fake» på engelsk, selv om kunstig også kan oversettes til «artificial». Det er kanskje det første man tenker på når man tenker kunstig, «artificial intelligence» eller AI, om du er kjent med lingoen. Det at noe er kunstig betyr … Les mer
Naturlig har blitt et synonymt med sunt, mens kunstig har fått et dårlig rykte på seg. Disse svært vage begrepene blir slengt rundt, men hvor går dette skillet mellom naturlig og kunstig?Vi er så opptatte å leve sunt, men er 100% naturlig egentlig veien å gå?
Tekst: Simone Synnøve Stendal, Statsvitenskap
Hvis det er et ord man ikke kommer seg unna i løpet av en dag, enten på Kiwien, på reklameskiltet ved trikkestoppet eller på instagramposten til din favorittinfluenser er det NATURLIG. Mange oppfatter at kunstig er noe skummelt og farlig, og man skal helst holde seg til produkter som er 100% naturlig. Nye trender sier at naturlige produkter, som mat og kosmetikk, er mye bedre for deg kun i kraft at de er naturlige. Men hva kan egentlig kalles naturlig, og hvor farlig er vår frykt for det kunstige?
Naturlig, ikke et beskyttet varemerke
Et kort googlesøk sier deg at «naturlig» på ingen måte er et beskyttet varemerke. Mattilsynet forklarer, «Hva som kan angis som en naturlig ingrediens må vurderes i det enkelte tilfelle og følge god opplysningspraksis». I kosmetikkloven på lovdata.no står det ingen bestemmelse om bruken av «naturlig» i markedsføring av kosmetikkprodukter. Det later til at det er egentlig opp til produsenten selv å bestemme om produktet kan regnes å inneholde «naturlige ingredienser». Dette fører til mye kluss om hva som egentlig kan regnes som naturlig. Det stiller også spørsmålet hvorfor i det hele tatt en slik merking blir brukt, da det forteller svært lite om produktets egenskaper.
Det kunstige skillet mellom naturlig og kunstig
For det er jo veldig vanskelig å definere noe som naturlig. Hvis man tenker at det naturlige er det som stammer fra naturen må man også stille seg selv spørsmålet: hva kommer fra naturen? Er ikke alt vi omgås på en eller annen måte fra naturen? Bær, sommerfugler og havre kommer helt klart fra naturen. Stål, bomull, ja plastikk kommer egentlig også fra naturen, men i en form som må bearbeiders for å produsere ønsket produkt. Få tenker på stål som noe spesielt kunstig, men jernmalm må også utvinnes, smeltes, og så tilsettes andre metaller for å bli stål. Dette er ikke milevis fra produksjonen av plastikk, som ses på som noe veldig kunstig.
Naturlig kan også defineres som noe som kommer rett fra naturen, uten å ha blitt tuklet med. Men de fleste av vekstene vi omgir oss med i dag har vært påvirket av mennesker helt siden jordbruksrevolusjonen, for 10 000 år siden. Havre kan gjerne være en «naturlig» ingrediens i hudkremen din, men den harven er kunstig avlet fram, og dyrket med hjelp av blant annet kunstige vanningssystemer, gjødsling, pesticider og ugressmidler.1 Mennesker har aktivt plantet vekstene og manipulert de til ønsket formål.
Men mennesker er også dyr, kan man stemple noe som unaturlig kun fordi det er menneskeprodusert eller menneskemanipulert? Vi tenker ikke at fuglereder eller beverdammer er unaturlig, hvorfor oppfattes det menneskeskapte som unaturlig? Det later til at begrepet naturlig er ganske kunstig.
Kunstig = helseskadelig?
Kanskje denne besettelsen av «det naturlige» kommer fra en frykt for giftstoffer. Ikke misforstå, undertegner er også svært skeptisk til de giftene vi får i oss daglig. Det er mye i hverdagen som potensielt er helseskadelig, og det er viktig å være opplyst om hva vi omgås og konsumerer. Men dette har ingenting med naturlig vs. kunstig å gjøre, tvert imot, vår besettelse av at naturlig er lik sunn kan potensielt være helseskadelig.
Naturlegemidler vs. Syntetisk framstilte legemidler
Gjennom media fremtoner det at mange privatpersoner ønsker å gå tilbake til «naturlige» former for behandling for medisinske plager. Mye av medisinen på dagens marked har opprinnelse fra naturen, men med økt kunnskap har man funnet metoder for å framstille de samme virkestoffene i laboratorium. De samme virkestoffene, men fremstilt med større nøyaktighet, som produserer mer nøyaktig dosering og behandling. I tillegg blir disse «kunstige» stoffene nøye regulert og grundig forsket på før de kan komme på markedet. De «naturlige» metodene, derimot, kan ikke nøyaktig doseres, og er ikke regulert. Dermed vet man ofte mye mindre om potensielle risikoer.
Det later til at begrepet naturlig er ganske kunstig.
For å illustrere disse farene kan man ta for seg stoffskiftemedisinbruk. De med stoffskifteproblemer produserer ikke nok av viktige hormoner i kroppen, disse hormonene har moderne medisin klart å framstille syntetisk. Pasientene trenger tilskudd av hormoner i svært nøyaktige doser for å opprettholde normalfunksjon. Før den syntetiske framstillingen ble tørket griseskjoldbruskkjertel brukt, siden grisehormonet tilsvarer menneskehormonet. Problemet med dette er at alle grisekjertler er forskjellige, og man har ingen kontroll over hvor mye hormoner en kjertel inneholder, og har da heller ingen kontroll over dosering. Likevel ønsker en del av de med stoffskifteproblemer å gå tilbake til den «naturlige» grisekjertelen, selv om man har null kontroll over dosering og da er i stor risiko for feilbehandling. Denne frykten vi har for det kunstige gjør at folk potensielt går vekk fra produkter med dokumentert effekt til fordel for udokumenterte, men naturlige produkter. Uansett, det er ikke særlig «naturlig» for menneskekroppen å prosessere grisehormoner.
Potensielt skadelig?
Denne besettelsen vi har med det «naturlige» gjør at mennesker i frykt for «farlige og kunstige» produkter går tilbake til dårligere behandlingsmetoder, får angst for helt ufarlige produkter, og kan i verstefall være helseskadelig. Vi burde bekymre oss for giftstoffene vi omgår oss i hverdagen, og følge nøye med på effekten av det vi omringer oss med og konsumerer. Det kan godt hende at mange «naturlige» produkter er bedre enn de kunstig framstilte, men da er de bedre fordi de dokumentert er bedre, ikke kun i kraft at de er naturlige. Hvis vi skal bruke naturlig som lyset som skal veilede oss ender vi opp på helt ville veier. En neve med raw vegan kidneybønner sender deg til sykehuset for fytohemagglutininforgiftning, mens kunstig framstilt insulin redder flere millioner med diabetes type 1 hver dag. Naturlig er ikke lik sunt. Uansett er ikke naturlig eller kunstig egenskaper man nøyaktig eller fruktbart kan tilegne noen ting. Vi burde forholde oss til hvert enkelt stoff, produkt og kjemikalie isolert, uten å gi de merkelapper som ikke sier noe om deres virkning på kropp og helse.
Det hjelper ikke at det er økologisk, det er fortsatt i stor grad en kunstig landbruksprosess. Økologisk jordbruk bruker også fortsatt blant annet pesticider. De bruker midler som har «naturlig» opprinnelse, men kan fortsatt være svært giftig.
By: Anton Lymarev, English BA Illustration: Stellar Leunar. “The witch!” – they cried in terror, – “She’s coming back for us!” Blam! Flood of scarlet, hemorrhage From scattered body parts. A feast of rot abundance That used to be a town Has formed a deadly aura Around her sullied gown. They ran, they sobbed and tried to hide, But … Les mer
Det har snart gått ett år siden jeg var på et infomøte om aktiv dødshjelp og kom hjem med kun en tanke i hodet: holder vi de eldre kunstig i live? Jeg har alltid hatt et fint forhold til mine besteforeldre og de eldre i hjembygda mi. Min mor jobber … Les mer
I oktober kunne du lese artikler hos både BBC, The Guardian, Newsweek og flere andre nyhetsgiganter om et israelsk selskap som nettopp har lykkes i å 3D-printe kjøtt på den internasjonale romstasjonen. Jepp, du leste riktig: Printe. Kjøtt. Tekst: Elisabeth Kjellin, medievitenskapIllustrasjon: Victoria H. Hamre Det er ikke tull. Den bakenforliggende teknologien med å fremstille kjøtt helt slaktefritt har … Les mer
Transhumanisme er en ideologi som baserer seg i tanken om å perfeksjonere og forbedre mennesket med hjelp av teknologi. Men hvorfor har transhumanismen et så dårlig rykte, og hva mener den med teknologi? Av: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie, Bachelor.Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen. Perfeksjonering og forbedring av mennesket med hjelp av teknologi. Det er basisen … Les mer
Klokken er halv seks en torsdags ettermiddag, og kveldsmørket har akkurat lagt seg, i det jeg setter meg ned med Jonas på Kaffebrenneriet i Ullevålsveien. Det er en høyreist mann som møter meg i døren, rett fra revyøving ifølge ham selv. Det er de nye aspirantene som har ansvar for underholdningen på julebordet, sier han med et smil. Og når man har en samling med såpass flittige og motiverte folk blir det fort alvor … Les mer
Hollywood is flooding the world’s cinemas with blockbusters featuring all-powerful female replicas of iconic, male characters. While the industry seems to have run out of interesting stories to tell, this trend does little to make popular cinema a valuable contribution to gender equality or society in general. Rather, it is rendering itself irrelevant as a field of social commentary and tool of social evolution.
By: Cecilie Lilleaas, Master in Peace and Conflict Studies
Can you think of someone who did not enjoy Ocean’s 11, 12 and 13? Probably not, unless they really do not like heist movies at all. Most of us have, however conflicted it may be, a relationship to James Bond. If someone mentions Terminator, we know they are talking about a monstrously large bodybuilder turned governor by the name of Arnold Schwarzenegger. Batman and Superman, Ghostbusters and Karate Kid amaze new and old generations still. What are their common denominators? They are films that have impacted on the popular definitions of ‘hero’ and ‘genius’ – traditionally meaning men with above average muscle power and/or ingenious skills, who sooner or later employ that skillset to do something cool, admirable and/or brave.
Obvious Recycling
Eventually, an awareness that the women in these movies played the parts of more or less attractive and cumbersome accessories must have registered with someone behind the wheel. This realization has over time led to an increased attention, even in male-dominated Hollywood, to how one presents female characters on screen. For some, this may have presented itself as an opportunity to explore a whole new set of themes and for others, provided newfound inspiration to produce new movies for cinema. But alas, some clever clogs figured it would be much more profitable to remake all those male-led classics with women instead. Add on the label of finally aiming for long sought-after equality in a film industry overrun by white, balding men in all their departments, and it could even be advertised as ‘female empowerment’.
There has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’.
Thus, the audience were offered Ocean’s 8, another Ghostbusters, the tv-series Supergirl,
Terminator: Dark Fate, and so on. And we can look forward to a female James Bond and Band of Brothers. Many have applauded this evolution of events. Post-#metoo, few are left with any illusions about this industry’s relationship to its female workforce, and any improvement can be seen as positive. On the other hand, there has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’.
An Imitation Game
The values and behaviour so prized in the traditional, gritty action movies are usually a reflection of a particular form of strength; the no-nonsense (read: feelings and such uncomfortable, feminine stuff), physical, aggressive, controlled and rational kind. The fact that women were being offered these roles was a true change. It showed that just the idea of women being capable of violence and aggression was not ridiculous anymore. However, this was about all that changed. Those who expected a deeper change, maybe even blockbusters that showed other kinds of strength in both male and female characters, must remain disappointed.
Somehow, the only change that took place was the sex of the character, and any portrayal of how both men and women may be more multidimensional than the classic strong-man-who-struggles-with-feelings-but-is-a-cool-killing-machine stayed conspicuously absent. Women were allowed to adopt a range of characteristics usually reserved for the male gender, and state that: ‘finally, we’re strong too – finally we’re equal’. However, feminism is the belief in equal rights and opportunities for men and women, not in equal results. Hollywood seem to be under the impression that feminism is about replacing the patriarchy with a matriarchy – or, perhaps more simply they have reached the creative limits of white, male Hollywood-directors pushing 70, and found that recycling was a better option than innovation.
Elusive Complexity
These female characters who shoot, punch and kill their way to the end of the plot can be entertaining enough to watch, and the point is not that women cannot or should not have roles like these – there are just so many of them, and so few of those stories tell something different. Not to mention countless examples of how the complexity and strength of female characters from books are butchered in the movie adaptations. Cinema will probably never go back to a time in which the quality and originality of the film decides whether it makes it to the big screen. The primary motivations behind what movies are made, where they are distributed and how they are advertised are concerned most with dollars, and least with creativity, art and social enlightenment. In other words, there are obvious and legitimate grounds to question whether the sudden enthusiasm among Hollywood-producers for women with big guns and jiujitsu moves represents any substantial form of female empowerment.
There is at least a general agreement among those who care that feminism, equality and female empowerment is about creating space for more diversity. A creative industry with a wish to improve on these dimensions would then do well to come up with a more broad set of cultural products reflecting a range of different experiences, feelings and predicaments, with a range of different women and men – regarding gender, class and race, but also with a variety of values, behaviours, thoughts, dreams and needs. Is the old boys’ club of filmmaking open to recruitment only to those women who agree with their take on equality, feminism and what constitutes an exciting movie?
Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens.
All in all, the goal of improving gender equality by the film industry’s leaders and power holders should indicate a substantial effort to give their audience complex, multidimensional characters – male and female alike. Contrary to present efforts, it should entail a halt to the recycling of old formulas and instead embrace the creation of new ones to a larger extent. Cringy, all-too-obvious powerpuff scenes (ref. Avengers: Endgame)where women fight the way men have traditionally been thought to fight, or creating female copies of a male character who carries an even bigger gun than the original – of course, to save another damsel in distress – is not going to cut it.
The Missing Link
Equality could mean re-defining strength and developing a more reflected view of heroism and courage. History does not lack sources of inspiration when it comes to stories of strong, heroic or ingenious women, even if they do not fit into the limited ‘male’ blueprint. And as for that blueprint, it leaves much to desire when it comes to presenting men as beings with more than three feelings and two hard-hitting fists.
Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens. This devaluation of ‘feminine’ experiences comes at the expense of both genders, as it limits presentations of men with broader physical, emotional and mental skillsets. Arguably, it deprives the audience of valuable learning too, as many defining moments in history have involved ‘invisible’ women – especially in violent conflicts.
Without portraits with more depth, this ‘revolution’ will be little more than a shallow, artificial form of political correctness. Quite contrary to the stated aim of empowering women, it disempowers all. Popular cinema’s potential is reduced to reinforcing outdated stereotypes about male and female abilities and qualities. The overkilling of feminism alienates both the female audience, who are offered distant ideals, and a male audience, who are offered the same characters as always – just with the rather minor difference of an alternative set of reproductive organs.
Siden veggen ble funnet opp, har vi delt bilder på den. Fra mammutjakta til toppturselfien. Ja, i uminnelige tider har vi fortalt våre historier gjennom disse bildene på veggen. Som selverklært spesialist på historie, sosiale medier, antropologiske forhold med mer, setter jeg billeddelingen under lupen. Tekst: Henrik Berger, Statsvitenskap.Foto: skjermdump fra The Mammoth: A Cave Painting, bearbeidet av Henrik Berger. Før … Les mer
Donald Trump har satt det meste på hodet i amerikansk politikk. Han utfordrer etablert tenkning og handlemåte i både innenrikspolitikken og i utenrikspolitikken. Trump har en personlig bøllete stil og et lettvint forhold til sannhet og fakta. Dette minner oss dessverre ofte om autoritære ledere i udemokratiske stater vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Spørsmålet er om Trump … Les mer
Ja, det høres kanskje ut som et yoga-mantra, og det er det helt sikkert også. Likevel betyr ikke det at du ikke bør vurdere å gjøre akkurat det. Tekst og bilde: Louisa Boulaziz, Master i Statsvitenskap Har du noen gang sløst bort en time, eller kanskje nærmere tre, på å stalke en eller annen random supermodell som … Les mer
