Pia Rudolfsson Goyer

Pia Rudolfsson Goyer is a fantastic example of a woman with a spectacular career, a healthy family, and a beautiful personality. Currently, Pia runs her own consulting company and contributes to the Norwegian Forum of Responsible Investment (NORSIF).  By: Aleksandra Ponomareva, Economics and Management. Aleksandra: You’re a very experienced, strong, and smart woman, but also seem well-balanced and … Les mer

Leder – KUNSTIG

Av: Amandine Toso, Ansvarlig Redaktør Illustrasjon: Elise Gordeladze Kunstig er tema for årets siste utgave av Samfunnsviter’n. Da redaksjonen idemyldret rundt tema var det mange tanker om hva man kunne skrive om, alt fra kunstig intelligens og kunstig kjærlighet til kunstig skjønnhetsidealer. Da jeg selv skulle skrive noen ord om dette tema synes jeg … Les mer

Sorry, ha’kke råd til å være med på kino…

…men jeg har i hvert fall ren samvittighet. 

Av: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap 

Jeg lot meg lure. Igjen. Til å skrive under på en kampanje jeg syntes hadde et viktig budskap – og deretter hankes inn som giver til nok en veldedig organisasjon. Denne gangen var det Fremtiden i våre hender som lokket meg med velvalgte ord, idealistiske løfter og saker jeg tror på. Tidligere har jeg latt meg lede inn i fristelsen av UNICEF, Røde Kors, Amnesty, og atter andre jeg ikke kommer på, med sine karismatiske gateververe som elsker å spille på den dårlige i-landssamvittigheten min. Jeg er også godt hjulpet av mitt indre moralske kompass, som alltid ser ut til å svinge mot N… for Naiv. Får du bare øyekontakt med meg der jeg trasker av gårde mellom forelesninger, er halve jobben gjort. De eneste jeg greier å si nei til er selgerne til Talkmore, men selv det krever en viss dose selvkontroll. 

Jeg har som regel måttet si opp disse avtalene etter et halvt eller helt års tid. Amnesty er foreløpig den NGO’en som har overlevd lengst på mine kontoutskrifter, og som etter ni år fremdeles kan se et beskjedent antall penger med mitt navn på dale ned i kassa si månedlig. For jeg vil jo så gjerne. Jeg syns det er viktig. Jeg vil så gjerne vise at selv om jeg ikke har så mye, så kan jeg dele: med de mange barna som UNICEF lover å skaffe utdanning; med flyktningene Røde Kors gjør hva de kan for å hjelpe; med klimaet, som Fremtiden i våre hender jobber hardt for å rette fokus mot. Hver gang jeg kan avse litt – bare litt – av det jeg selv eier til en god sak, føler jeg liksom at jeg har prøvd. Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan. 

Men så er det den andre delen av meg, da. Den delen som er vokst opp i konsumerismens lykkelige kaos, den som gleder seg over et Spotify-abonnement uten reklameavbrytelser og som har blitt vant til å drikke vin til maten når helgen kommer. Den som egentlig helst skulle sett pengene fra Lånekassa og deltidsjobben rekke til både kino med venner, sushi med kjæresten, feriesparing, en pose fredagschips og en og annen konsert – i tillegg til husleia, mobilregninga og busskortet. Og vanligvis er denne delen av meg tilfredsstilt, selv med de månedlige bidragene til diverse veldedigheter på toppen av budsjettet. Helt til en jeg får en uventet utgift oppi fanget. Kanskje jeg må til tannlegen, betale et inkassokrav for en regning som aldri kom frem, eller bytte ut de hullete gamle vinterskoene mine. Da kan jeg bare glemme å være med ut på byen på en stund, og jeg må plutselig leve på First Price-pasta fram til neste lønning. Hadde jeg bare hatt de pengene som jeg lovte bort til Røde Kors..! 

Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan. 

Av denne grunn må de veldedige organisasjonene som regel vinke farvel til mine bidrag etter noen måneder. Selvsagt kunne jeg gått på kompromiss med de halvdyre vanene mine isteden, men forbrukeren i meg ser det helst prioritert annerledes. Jeg sier alltid opp med en beklagende epost, hvor jeg forsikrer stiftelsen om at så snart jeg er ute av studenttilværelsen, så snart jeg har en ordentlig jobb og stabil økonomi på plass, kommer jeg tilbake. Og hver gang har jeg ment det. Det er bare det at akkurat nå har jeg ikke egentlig råd til å være samvittighetsfull samtidig som jeg skal studere, bo i en av verdens dyreste byer og attpåtil ha et sosialt liv med mulighet for adspredelser. 

Jeg tenker ofte at jeg heller skal gjøre opp for meg når jeg står stødig på egne bein og har råd til å støtte sakene jeg tror på skikkelig. Men det føles samtidig så behagelig å lulle seg inn i den gode samvittigheten som følger av å ha donert noen skarve kroner hit eller dit, selv om min egen konto ikke akkurat bugner. Det koker alltid ned til det samme, og jeg får egentlig aldri helt bestemt meg: Jeg kan jo leve en anelse mer asketisk og dele på det lille jeg har, med et plettfritt moralsk kompass som peker riktig vei – eller jeg kan begrave den mørke i-landssamvittigheten med en neve popkorn idet jeg senker meg ned i kinosetet mellom vennene mine. I alle fall helt til den neste karismatiske gateververen klarer å huke tak i meg. 

LSD: The real story

After over fifty years as an outlawed intoxicant, LSD is making an unlikely comeback as a panacea of mental health.   By: Dominic Munton, Historie-Engelsk Lektorgrad Picture: Alex Rhek Usow / Rhek Creative  If you’ve kept an eye on the news over the past year, you’ve probably seen a few surprising claims: “Psychedelics can have beneficial effects on mental health”, or “Ecstasy being … Les mer

Kunstig

Tekst: Louisa Boulaziz, Statsvitenskap, master.Illustrasjon: Elisabeth Kjellin. Kunstig er et negativt ladet ord. Det er på mange måter det samme som «fake» på engelsk,  selv om kunstig også kan oversettes til «artificial». Det er kanskje det første man tenker på når man tenker kunstig, «artificial intelligence» eller AI, om du er kjent med lingoen.   Det at noe er kunstig betyr … Les mer

Naturlig, et kunstig konsept

Naturlig har blitt et synonymt med sunt, mens kunstig har fått et dårlig rykte på seg. Disse svært vage begrepene blir slengt rundt, men hvor går dette skillet mellom naturlig og kunstig? Vi er så opptatte å leve sunt, men er 100% naturlig egentlig veien å gå? 

Tekst: Simone Synnøve Stendal, Statsvitenskap

Hvis det er et ord man ikke kommer seg unna i løpet av en dag, enten på Kiwien, på reklameskiltet ved trikkestoppet eller på instagramposten til din favorittinfluenser er det NATURLIG. Mange oppfatter at kunstig er noe skummelt og farlig, og man skal helst holde seg til produkter som er 100% naturlig. Nye trender sier at naturlige produkter, som mat og kosmetikk, er mye bedre for deg kun i kraft at de er naturlige. Men hva kan egentlig kalles naturlig, og hvor farlig er vår frykt for det kunstige?  

Naturlig, ikke et beskyttet varemerke 

Et kort googlesøk sier deg at «naturlig» på ingen måte er et beskyttet varemerke. Mattilsynet forklarer, «Hva som kan angis som en naturlig ingrediens må vurderes i det enkelte tilfelle og følge god opplysningspraksis». I kosmetikkloven på lovdata.no står det ingen bestemmelse om bruken av «naturlig» i markedsføring av kosmetikkprodukter. Det later til at det er egentlig opp til produsenten selv å bestemme om produktet kan regnes å inneholde «naturlige ingredienser». Dette fører til mye kluss om hva som egentlig kan regnes som naturlig. Det stiller også spørsmålet hvorfor i det hele tatt en slik merking blir brukt, da det forteller svært lite om produktets egenskaper.  

Det kunstige skillet mellom naturlig og kunstig 

For det er jo veldig vanskelig å definere noe som naturlig. Hvis man tenker at det naturlige er det som stammer fra naturen må man også stille seg selv spørsmålet: hva kommer fra naturen? Er ikke alt vi omgås på en eller annen måte fra naturen? Bær, sommerfugler og havre kommer helt klart fra naturen. Stål, bomull, ja plastikk kommer egentlig også fra naturen, men i en form som må bearbeiders for å produsere ønsket produkt. Få tenker på stål som noe spesielt kunstig, men jernmalm må også utvinnes, smeltes, og så tilsettes andre metaller for å bli stål. Dette er ikke milevis fra produksjonen av plastikk, som ses på som noe veldig kunstig.   

Naturlig kan også defineres som noe som kommer rett fra naturen, uten å ha blitt tuklet med. Men de fleste av vekstene vi omgir oss med i dag har vært påvirket av mennesker helt siden jordbruksrevolusjonen, for 10 000 år siden. Havre kan gjerne være en «naturlig» ingrediens i hudkremen din, men den harven er kunstig avlet fram, og dyrket med hjelp av blant annet kunstige vanningssystemer, gjødsling, pesticider og ugressmidler.1 Mennesker har aktivt plantet vekstene og manipulert de til ønsket formål.  

Men mennesker er også dyr, kan man stemple noe som unaturlig kun fordi det er menneskeprodusert eller menneskemanipulert? Vi tenker ikke at fuglereder eller beverdammer er unaturlig, hvorfor oppfattes det menneskeskapte som unaturlig? Det later til at begrepet naturlig er ganske kunstig. 

Kunstig = helseskadelig? 

Kanskje denne besettelsen av «det naturlige» kommer fra en frykt for giftstoffer. Ikke misforstå, undertegner er også svært skeptisk til de giftene vi får i oss daglig. Det er mye i hverdagen som potensielt er helseskadelig, og det er viktig å være opplyst om hva vi omgås og konsumerer. Men dette har ingenting med naturlig vs. kunstig å gjøre, tvert imot, vår besettelse av at naturlig er lik sunn kan potensielt være helseskadelig.  

Naturlegemidler vs. Syntetisk framstilte legemidler 

Gjennom media fremtoner det at mange privatpersoner ønsker å gå tilbake til «naturlige» former for behandling for medisinske plager. Mye av medisinen på dagens marked har opprinnelse fra naturen, men med økt kunnskap har man funnet metoder for å framstille de samme virkestoffene i laboratorium. De samme virkestoffene, men fremstilt med større nøyaktighet, som produserer mer nøyaktig dosering og behandling. I tillegg blir disse «kunstige» stoffene nøye regulert og grundig forsket på før de kan komme på markedet. De «naturlige» metodene, derimot, kan ikke nøyaktig doseres, og er ikke regulert. Dermed vet man ofte mye mindre om potensielle risikoer.  

Det later til at begrepet naturlig er ganske kunstig. 

For å illustrere disse farene kan man ta for seg stoffskiftemedisinbruk.  De med stoffskifteproblemer produserer ikke nok av viktige hormoner i kroppen, disse hormonene har moderne medisin klart å framstille syntetisk. Pasientene trenger tilskudd av hormoner i svært nøyaktige doser for å opprettholde normalfunksjon. Før den syntetiske framstillingen ble tørket griseskjoldbruskkjertel brukt, siden grisehormonet tilsvarer menneskehormonet. Problemet med dette er at alle grisekjertler er forskjellige, og man har ingen kontroll over hvor mye hormoner en kjertel inneholder, og har da heller ingen kontroll over dosering. Likevel ønsker en del av de med stoffskifteproblemer å gå tilbake til den «naturlige» grisekjertelen, selv om man har null kontroll over dosering og da er i stor risiko for feilbehandling. Denne frykten vi har for det kunstige gjør at folk potensielt går vekk fra produkter med dokumentert effekt til fordel for udokumenterte, men naturlige produkter. Uansett, det er ikke særlig «naturlig» for menneskekroppen å prosessere grisehormoner.  

Potensielt skadelig? 

Denne besettelsen vi har med det «naturlige» gjør at mennesker i frykt for «farlige og kunstige» produkter går tilbake til dårligere behandlingsmetoder, får angst for helt ufarlige produkter, og kan i verstefall være helseskadelig. Vi burde bekymre oss for giftstoffene vi omgår oss i hverdagen, og følge nøye med på effekten av det vi omringer oss med og konsumerer. Det kan godt hende at mange «naturlige» produkter er bedre enn de kunstig framstilte, men da er de bedre fordi de dokumentert er bedre, ikke kun i kraft at de er naturlige. Hvis vi skal bruke naturlig som lyset som skal veilede oss ender vi opp på helt ville veier. En neve med raw vegan kidneybønner sender deg til sykehuset for fytohemagglutininforgiftning, mens kunstig framstilt insulin redder flere millioner med diabetes type 1 hver dag. Naturlig er ikke lik sunt. Uansett er ikke naturlig eller kunstig egenskaper man nøyaktig eller fruktbart kan tilegne noen ting. Vi burde forholde oss til hvert enkelt stoff, produkt og kjemikalie isolert, uten å gi de merkelapper som ikke sier noe om deres virkning på kropp og helse.  


  1. Det hjelper ikke at det er økologisk, det er fortsatt i stor grad en kunstig landbruksprosess. Økologisk jordbruk bruker også fortsatt blant annet pesticider. De bruker midler som har «naturlig» opprinnelse, men kan fortsatt være svært giftig.  

Vengeance

By: Anton Lymarev, English BA Illustration: Stellar Leunar. “The witch!” – they cried in terror, – “She’s coming back for us!” Blam! Flood of scarlet, hemorrhage From scattered body parts.  A feast of rot abundance That used to be a town Has formed a deadly aura Around her sullied gown.  They ran, they sobbed and tried to hide, But … Les mer

Saken er biff

I oktober kunne du lese artikler hos både BBC, The Guardian, Newsweek og flere andre nyhetsgiganter om et israelsk selskap som nettopp har lykkes i å 3D-printe kjøtt på den internasjonale romstasjonen. Jepp, du leste riktig: Printe. Kjøtt.  Tekst: Elisabeth Kjellin, medievitenskapIllustrasjon: Victoria H. Hamre Det er ikke tull. Den bakenforliggende teknologien med å fremstille kjøtt helt slaktefritt har … Les mer

Transhumanisme – Veien videre

Transhumanisme er en ideologi som baserer seg i tanken om å perfeksjonere og forbedre mennesket med hjelp av teknologi. Men hvorfor har transhumanismen et så dårlig rykte, og hva mener den med teknologi?  Av: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie, Bachelor.Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen. Perfeksjonering og forbedring av mennesket med hjelp av teknologi. Det er basisen … Les mer

En kaffe med Jonas Huus Ervik

Klokken er halv seks en torsdags ettermiddag, og kveldsmørket har akkurat lagt seg, i det jeg setter meg ned med Jonas på Kaffebrenneriet i Ullevålsveien. Det er en høyreist mann som møter meg i døren, rett fra revyøving ifølge ham selv. Det er de nye aspirantene som har ansvar for underholdningen på julebordet, sier han med et smil. Og når man har en samling med såpass flittige og motiverte folk blir det fort alvor … Les mer

The Overkilling of Feminism

Hollywood is flooding the world’s cinemas with blockbusters featuring all-powerful female replicas of iconic, male characters. While the industry seems to have run out of interesting stories to tell, this trend does little to make popular cinema a valuable contribution to gender equality or society in general. Rather, it is rendering itself irrelevant as a field of social commentary and tool of social evolution. 

By: Cecilie Lilleaas, Master in Peace and Conflict Studies 

Can you think of someone who did not enjoy Ocean’s 1112 and 13? Probably not, unless they really do not like heist movies at all. Most of us have, however conflicted it may be, a relationship to James Bond. If someone mentions Terminator, we know they are talking about a monstrously large bodybuilder turned governor by the name of Arnold Schwarzenegger. Batman and SupermanGhostbusters and Karate Kid amaze new and old generations still. What are their common denominators? They are films that have impacted on the popular definitions of ‘hero’ and ‘genius’ – traditionally meaning men with above average muscle power and/or ingenious skills, who sooner or later employ that skillset to do something cool, admirable and/or brave. 

Obvious Recycling 

Eventually, an awareness that the women in these movies played the parts of more or less attractive and cumbersome accessories must have registered with someone behind the wheel. This realization has over time led to an increased attention, even in male-dominated Hollywood, to how one presents female characters on screen. For some, this may have presented itself as an opportunity to explore a whole new set of themes and for others, provided newfound inspiration to produce new movies for cinema. But alas, some clever clogs figured it would be much more profitable to remake all those male-led classics with women instead. Add on the label of finally aiming for long sought-after equality in a film industry overrun by white, balding men in all their departments, and it could even be advertised as ‘female empowerment’.  

There has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’.

Thus, the audience were offered Ocean’s 8, another Ghostbusters, the tv-series Supergirl

Terminator: Dark Fate, and so on. And we can look forward to a female James Bond and Band of Brothers. Many have applauded this evolution of events. Post-#metoo, few are left with any illusions about this industry’s relationship to its female workforce, and any improvement can be seen as positive. On the other hand, there has been surprisingly little critical evaluation of what it entails to force women into male roles and label it ‘gender equality’. 

An Imitation Game 

The values and behaviour so prized in the traditional, gritty action movies are usually a reflection of a particular form of strength; the no-nonsense (read: feelings and such uncomfortable, feminine stuff), physical, aggressive, controlled and rational kind.  The fact that women were being offered these roles was a true change. It showed that just the idea of women being capable of violence and aggression was not ridiculous anymore. However, this was about all that changed. Those who expected a deeper change, maybe even blockbusters that showed other kinds of strength in both male and female characters, must remain disappointed.  

Somehow, the only change that took place was the sex of the character, and any portrayal of how both men and women may be more multidimensional than the classic strong-man-who-struggles-with-feelings-but-is-a-cool-killing-machine stayed conspicuously absent. Women were allowed to adopt a range of characteristics usually reserved for the male gender, and state that: ‘finally, we’re strong too – finally we’re equal’. However, feminism is the belief in equal rights and opportunities for men and women, not in equal results. Hollywood seem to be under the impression that feminism is about replacing the patriarchy with a matriarchy – or, perhaps more simply they have reached the creative limits of white, male Hollywood-directors pushing 70, and found that recycling was a better option than innovation. 

Elusive Complexity 

These female characters who shoot, punch and kill their way to the end of the plot can be entertaining enough to watch, and the point is not that women cannot or should not have roles like these – there are just so many of them, and so few of those stories tell something different. Not to mention countless examples of how the complexity and strength of female characters from books are butchered in the movie adaptations. Cinema will probably never go back to a time in which the quality and originality of the film decides whether it makes it to the big screen. The primary motivations behind what movies are made, where they are distributed and how they are advertised are concerned most with dollars, and least with creativity, art and social enlightenment. In other words, there are obvious and legitimate grounds to question whether the sudden enthusiasm among Hollywood-producers for women with big guns and jiujitsu moves represents any substantial form of female empowerment. 

There is at least a general agreement among those who care that feminism, equality and female empowerment is about creating space for more diversity. A creative industry with a wish to improve on these dimensions would then do well to come up with a more broad set of cultural products reflecting a range of different experiences, feelings and predicaments, with a range of different women and men – regarding gender, class and race, but also with a variety of values, behaviours, thoughts, dreams and needs. Is the old boys’ club of filmmaking open to recruitment only to those women who agree with their take on equality, feminism and what constitutes an exciting movie? 

Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens.

All in all, the goal of improving gender equality by the film industry’s leaders and power holders should indicate a substantial effort to give their audience complex, multidimensional characters – male and female alike. Contrary to present efforts, it should entail a halt to the recycling of old formulas and instead embrace the creation of new ones to a larger extent. Cringy, all-too-obvious powerpuff scenes (ref. Avengers: Endgame) where women fight the way men have traditionally been thought to fight, or creating female copies of a male character who carries an even bigger gun than the original – of course, to save another damsel in distress – is not going to cut it.  

The Missing Link 

Equality could mean re-defining strength and developing a more reflected view of heroism and courage. History does not lack sources of inspiration when it comes to stories of strong, heroic or ingenious women, even if they do not fit into the limited ‘male’ blueprint. And as for that blueprint, it leaves much to desire when it comes to presenting men as beings with more than three feelings and two hard-hitting fists.  

Clearly struggling to make independent movies about women, movies that do not have to place women on the shoulders of or in the shadow of male icons, the film industry signals that a story about women independent of men is unsellable, uninteresting and unworthy of cinema screens. This devaluation of ‘feminine’ experiences comes at the expense of both genders, as it limits presentations of men with broader physical, emotional and mental skillsets. Arguably, it deprives the audience of valuable learning too, as many defining moments in history have involved ‘invisible’ women – especially in violent conflicts.  

Without portraits with more depth, this ‘revolution’ will be little more than a shallow, artificial form of political correctness. Quite contrary to the stated aim of empowering women, it disempowers all. Popular cinema’s potential is reduced to reinforcing outdated stereotypes about male and female abilities and qualities. The overkilling of feminism alienates both the female audience, who are offered distant ideals, and a male audience, who are offered the same characters as always – just with the rather minor difference of an alternative set of reproductive organs. 

Skriften på veggen

Siden veggen ble funnet opp, har vi delt bilder på den. Fra mammutjakta til toppturselfien. Ja, i uminnelige tider har vi fortalt våre historier gjennom disse bildene på veggen. Som selverklært spesialist på historie, sosiale medier, antropologiske forhold med mer, setter jeg billeddelingen under lupen.  Tekst: Henrik Berger, Statsvitenskap.Foto: skjermdump fra The Mammoth: A Cave Painting, bearbeidet av Henrik Berger. Før … Les mer