…men jeg har i hvert fall ren samvittighet.
Av: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap
Jeg lot meg lure. Igjen. Til å skrive under på en kampanje jeg syntes hadde et viktig budskap – og deretter hankes inn som giver til nok en veldedig organisasjon. Denne gangen var det Fremtiden i våre hender som lokket meg med velvalgte ord, idealistiske løfter og saker jeg tror på. Tidligere har jeg latt meg lede inn i fristelsen av UNICEF, Røde Kors, Amnesty, og atter andre jeg ikke kommer på, med sine karismatiske gateververe som elsker å spille på den dårlige i-landssamvittigheten min. Jeg er også godt hjulpet av mitt indre moralske kompass, som alltid ser ut til å svinge mot N… for Naiv. Får du bare øyekontakt med meg der jeg trasker av gårde mellom forelesninger, er halve jobben gjort. De eneste jeg greier å si nei til er selgerne til Talkmore, men selv det krever en viss dose selvkontroll.
Jeg har som regel måttet si opp disse avtalene etter et halvt eller helt års tid. Amnesty er foreløpig den NGO’en som har overlevd lengst på mine kontoutskrifter, og som etter ni år fremdeles kan se et beskjedent antall penger med mitt navn på dale ned i kassa si månedlig. For jeg vil jo så gjerne. Jeg syns det er viktig. Jeg vil så gjerne vise at selv om jeg ikke har så mye, så kan jeg dele: med de mange barna som UNICEF lover å skaffe utdanning; med flyktningene Røde Kors gjør hva de kan for å hjelpe; med klimaet, som Fremtiden i våre hender jobber hardt for å rette fokus mot. Hver gang jeg kan avse litt – bare litt – av det jeg selv eier til en god sak, føler jeg liksom at jeg har prøvd. Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan.
Men så er det den andre delen av meg, da. Den delen som er vokst opp i konsumerismens lykkelige kaos, den som gleder seg over et Spotify-abonnement uten reklameavbrytelser og som har blitt vant til å drikke vin til maten når helgen kommer. Den som egentlig helst skulle sett pengene fra Lånekassa og deltidsjobben rekke til både kino med venner, sushi med kjæresten, feriesparing, en pose fredagschips og en og annen konsert – i tillegg til husleia, mobilregninga og busskortet. Og vanligvis er denne delen av meg tilfredsstilt, selv med de månedlige bidragene til diverse veldedigheter på toppen av budsjettet. Helt til en jeg får en uventet utgift oppi fanget. Kanskje jeg må til tannlegen, betale et inkassokrav for en regning som aldri kom frem, eller bytte ut de hullete gamle vinterskoene mine. Da kan jeg bare glemme å være med ut på byen på en stund, og jeg må plutselig leve på First Price-pasta fram til neste lønning. Hadde jeg bare hatt de pengene som jeg lovte bort til Røde Kors..!
Jeg har gjort en ørliten innsats, og kan slå meg til ro med at nå har jeg manifestert mine idealistiske verdensoppfatninger på den mest praktiske måten jeg kan.
Av denne grunn må de veldedige organisasjonene som regel vinke farvel til mine bidrag etter noen måneder. Selvsagt kunne jeg gått på kompromiss med de halvdyre vanene mine isteden, men forbrukeren i meg ser det helst prioritert annerledes. Jeg sier alltid opp med en beklagende epost, hvor jeg forsikrer stiftelsen om at så snart jeg er ute av studenttilværelsen, så snart jeg har en ordentlig jobb og stabil økonomi på plass, kommer jeg tilbake. Og hver gang har jeg ment det. Det er bare det at akkurat nå har jeg ikke egentlig råd til å være samvittighetsfull samtidig som jeg skal studere, bo i en av verdens dyreste byer og attpåtil ha et sosialt liv med mulighet for adspredelser.
Jeg tenker ofte at jeg heller skal gjøre opp for meg når jeg står stødig på egne bein og har råd til å støtte sakene jeg tror på skikkelig. Men det føles samtidig så behagelig å lulle seg inn i den gode samvittigheten som følger av å ha donert noen skarve kroner hit eller dit, selv om min egen konto ikke akkurat bugner. Det koker alltid ned til det samme, og jeg får egentlig aldri helt bestemt meg: Jeg kan jo leve en anelse mer asketisk og dele på det lille jeg har, med et plettfritt moralsk kompass som peker riktig vei – eller jeg kan begrave den mørke i-landssamvittigheten med en neve popkorn idet jeg senker meg ned i kinosetet mellom vennene mine. I alle fall helt til den neste karismatiske gateververen klarer å huke tak i meg.