When in Tallinn…

Tallinn er det perfekte stedet hvis du ønsker deg en kortere og ikke altfor dyr byferie.  Tekst og bilder: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap I juni dro jeg og samboeren min til Estlands hovedstad Tallinn. Estland er et av landene som utgjør Baltikum, men med nærheten til de nordiske landene og Tallinns nokså moderne uttrykk, føles det … Les mer

The unlikely case for a second Brexit referendum

Britain’s exit from the European Union appears complex, uncertain and downright chaotic. The aftermath of the first referendum has led to a flurry of arguments about a second referendum, but an often-ignored argument is the exclusion of British expats.  By: Evert Whitehouse, English BAIllustration: Asbjørn Oddane Gundersen With the Brexit deadline fast approaching, the hotly debated question has appeared once more: … Les mer

Mazégue, Arrien-en-Bethmale, 09800, ARIEGE

In 1762, Jean-Jacques Rousseau posited the existence of ancestral aboriginals who lived happy and free in the forest, centuries before their descendants succumbed to a modern nightmare of urban alienation. Ten years ago, in headlong flight from my own metropolitan misery, I sought the shade of the trees to rediscover what we’d lost so long ago.  Text and photos: Dominic Munton, Historie-Engelsk Lektorgrad  Through a glass darkly  At the … Les mer

Isolasjon

Av N.R.J.   Når jeg føler meg ensom og helt alene I et rom fylt med andre er mobilen min beste venn  Da slipper jeg å stirre hensynsløst ut i luften og føle meg  som veggpryd  Vil helst hjem for å ligge under dyna og praktisere  den sosiale isolasjonen  For det å sitte her og være ensom er verre enn å sitte hjemme  med … Les mer

Bord for én: Individuell uavhengighet versus sosialt forfall

Tekst: Sunniva Mowatt Storm, Internasjonale studierFoto: Adrienn Heiszter, pexels.com I de fleste kulturer er sosiale begivenheter akkompagnert av mat. Fellesmåltidet er en sentral del av menneskets hverdag, ved små og store anledninger – enten det er i form av store familiemiddager, lunsj med kollokviegruppen, frokost i kollektivet eller kveldsmat på gamlehjemmet. Måltidene utgjør på hvert sitt vis ritualer som danner vesentlige deler … Les mer

La oss snakke om nedsatt seksuell lyst

Den økte offentlige oppmerksomheten og oppfattelsen av seksualitet legger føringer for hva som er seksuelt akseptert og forventet. Sex som forpliktelse er en oppfatning felles for begge kjønn, og kan skape følelse av skyld når seksuell lyst blir redusert.   Tekst: Hanna Sælensminde Bolstad, Statsvitenskap, master Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg. Seksualitet i en sosial kompetanses … Les mer

The Great On-li(e)-ne

Why we need to talk about filter bubbles, algorithms and trolls before it is too late and what these have to do with the surge of hate speech, right-wing populism and climate change denialism.  Text: Sandra Schober, Journalism & Media ManagmentIllustration: The Electome, MIT Media Lab It is the 15th of October 2017. With only … Les mer

Modererende tilhørighet

I ekstreme miljøer finner noen mennesker akkurat det de mangler i livet: samhold og mening. Det er naturlig at samfunnet utenfor disse miljøene ønsker å isolere og marginalisere ekstremistene. Men som vi ofte har sett består mange av gruppene av ensomme ulver, folk som fra barndommen av har stått utenfor – de på skråplanet. Isolasjon virker i disse tilfellene ikke til å ha vært særlig modererende.   

Av: Henrik Berger, Statsvitenskap

Folk trenger tilhørighet. Folk trenger å bli sett og hørt. Folk trenger å føle at de har en mening og en rolle. Overalt finnes det folk som ikke får disse behovene oppfylt. Ensomheten er en effektiv inkubator for negative følelser. Fra isolasjon er veien kort til depresjon, håpløshet, forargelse og skam. For noen tar depresjonen og håpløsheten over. Få vil ha noe problem med å vedkjenne seg at dette er noe disse menneskene ikke fortjener og burde hjelpes ut av. Mer komplisert blir det kanskje hos dem hvor isolasjonen blir en grobunn for frykt, sinne og hat. Da vil ofte de negative konsekvensene av ensomhet føre til desto mer isolasjon. De blir rett og slett vanskelige å ha med å gjøre.   

Det finnes imidlertid grupper og miljøer som er som skapt for de sinte og ensomme. Grupper som ikke kun gir en følelse av tilhørighet og samhold, men som også effektivt byr på en måte å omdirigere negative følelser. Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot; veldefinerte normer og synspunkter som gjør det lett å skape samhold. Om man trenger oppmerksomhet er det bare å fronte det ideologiske budskapet – det vil lett skape reaksjoner. Hos mange av de ekstremistiske gruppene vil man også finne ideen om at man er en av det mindretallet som faktisk vet hva som feiler samfunnet og vet hva som må gjøres for å rette opp feilene; man er viktig. For ensomme og agiterte mennesker kan dette rett og slett virke som en komplett gavepakke.  

Jeg tror det er denne «gavepakken» som trekker mennesker mot ekstremistiske ideologier, og ikke selve det ideologiske innholdet. De er ute etter å oppfylle grunnleggende menneskelige behov. Hatet og den underliggende frykten som disse menneskene føler på tror jeg ofte har oppstått forut for at de ble kjent med ideologiene: ideologiene er kun et middel for å gi de negative følelsene en årsak og retning. De radikaliserte som har funnet et felleskap sitter allikevel igjen med det paradoks at de negative følelsene er nødvendige for samholdet. Hatet binder dem, og i felleskap valideres frykten. Individene har kanskje oppfylt noen av behovene de hadde, men de negative følelsene må vedvare. Her kommer altså de ekstremistiske miljøene til kort om deres medlemmer vil finne en vei ut av negativiteten. Det er her samfunnet utenfor disse gruppene forhåpentligvis kan ha noe å tilby. Vi kan ikke gi konsesjoner når det kommer til meningsinnholdet hos ekstremistene. Men vi kan anerkjenne at det er menneskelige behov og følelser som har ledet enkelte av dem til det ekstreme.   

Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot […]

Når det kommer til selve gruppene, derimot, må vi nok ty til en kald skulder. Det burde være uattraktivt å være tilhenger av eller medlem hos en ekstremistisk gruppe. Der vi helst bør ta enkeltmenneskene på alvor, må vi passe oss for å anerkjenne gruppene som seriøse aktører. Vi må bidra til alternativer til gruppene, aldri til at gruppene blir et alternativ. Vi står også overfor et problem der de ekstremistiske holdningene har ført til vold og annen grov kriminalitet. De som har gjort seg skyldige i dette må selvsagt gjennom rettsvesenet før en eventuell forsoning og reintegrering kan finne sted. Det er ikke plass i samfunnet til grupper eller individer som utøver press og vold.  

Om vi skal lede folk ut av ekstremismen må det imidlertid være rom for villfarende meninger og irrasjonelle bekymringer. Innenfor ekstremistiske miljøer vil en meningsutveksling sjeldent være noe annet en radikaliserende; der handler det rett og slett om å underbygge samholdet gjennom ideologien. Ved å la enkeltmenneskene få uttrykke seg utenfor gruppene fjernes deler av det som gjør det nødvendig å være rigid i sin mening. Vi må jo også i utgangspunktet la dem bli hørt for å kunne ta til motmæle. Det er her jeg tenker at ved å gjøre nettopp dette – la individene få snakke ut – legger vi et grunnlag for veien bort fra et ekstremistisk tankesett. 

Videre kan vi attpåtil finne et lyspunkt i profilen til mange av disse menneskene. Vi kan tenke over at individene innad i disse gruppene ofte kan utvise en del gode kvaliteter; kvaliteter det vil være naturlig å se etter hos mennesker man vil ha med på laget for å bygge et inkluderende samfunn. De er engasjerte og viljesterke. De er villige til å utrykke upopulære meninger. Noen viser evnen til å målrettet binde seg til en sak og gi alt for den. Mange av dem er åpenbart ute etter noe å jobbe for. Det er ikke noe iboende negativt i å være radikal når en jobber mot et godt mål. Mange av dem kan kort sagt bli ressurspersoner for samfunnet. Ved å kommunisere dette til dem, og ved å vise at vi er villige til å høre på dem, gjør vi oss rivaliserende til ekstremistgruppene; vi er villige til å hjelpe dem med å oppfylle sine behov som mennesker. Dette, langt mer en isolasjon og utestengelse, tror jeg vil kunne moderere dem som i utenforskapet har funnet tilhørighet i grupper som nører opp under hat og frykt.   

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

Parlamentet versus folket

Brexit

Er det regjeringen eller parlamentet som undergraver demokratiet?  Tekst: Louisa Boulaziz, master i statsvitenskap Ilustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen I den tragiske sagaen som har fått navnet Brexit, ligger det en følelse av oppgitthet. Vi er så leie nå. Vi har kanskje ikke rett til å klage en gang, for vi lever ikke like tett på, vi … Les mer

Fryktens premiss

Hva er en god skrekkfilm? En som bruker halve budsjettet på teaterblod? Eller en med dusinvis av jump scares? Kanskje. Eller kanskje en riktig god grøsser mest av alt spiller på en av menneskenes største frykter: å være alene.  Tekst og illustrasjon: Elisabeth Kjellin, bachelor i medievitenskap Som en ivrig skrekkfilmtilhenger gleder jeg meg stort til å se … Les mer

En kaffe med Kristin Knutsen

Kristin Knutsen er 20 år, bor i Oslo, og folkevalgt inn i Kristiansands bystyre der hun representerer Miljøpartiet De Grønne. Før hun offisielt ble politiker var hun ungdomspolitiker i Grønn Ungdom, ungdomspartiet til MDG. Der jobbet hun aktivt med å få igjennom «Uke 6». «Uke 6» går ut på at alle skoler i Kristiansand skal lære om … Les mer

‘’Make America Great Again… or?”

Det amerikanske presidentvalget holdes neste år. Prosessen for å finne en motstander til Donald Trump er i full gang, og flere kandidater har allerede utmerket seg. Samfunnsviter’n gir deg en innføring i verdens kanskje viktigste, nasjonale valg.  Tekst: Johan Ness Gerhardsen, bachelor Internasjonale StudierBilde: Jason Zeis, unsplash.com Den amerikanske valgkampen er i gang. Litt tidlig kanskje? … Les mer

Isolasjon

Ingen andre i nærheten,  ingen nærhet fra andre.    Ingen som sier hei,  det er godt å se deg  Ingen som sier kom inn, vi har ventet på deg  Ingen som smiler  og sender deg et varmt blikk  Ingen som stryker deg kjærlig over ryggen.   Ensom midt i nærværet, alene blant oss andre.   Tekst: M. IsraelsenIllustrasjon: Elise Gordeladze Les mer

Shades of Grey: the relationship between digital personality and fashion sense

By: Alexandra Ponomareva, Economics and ManagementPhoto: Azamat Zhanisov, unsplash.com The brain is perhaps the most fantastic part of the body. Occupying only a small space in the skull and weighting less than 2% of the total body mass, it controls our emotions, habits and actions. In short, it controls everything that we consider to be our personality. In addition, the brain is a smart machine which … Les mer

Mellom liv og død: Ukrainas kamp mot utryddelse

Ukraina fører en krig mot Russland. Dette er en krig som muligens kan føre til utryddelse av Den ukrainske staten. Likevel er formålet med denne artikkelen å vise at Ukraina ikke bare kjemper mot Russland, men også mot IMF og altomfattende korrupsjon.    Tekst: Christian Magnus Engeness, Master i StatsvitenskapFoto: Denys Rodionenko, Unsplash.com I Europa hersker det fred. Dog samtidig pågår det krig. En … Les mer

Frilekens forfall: hva skjer når barn slutter å leke?

Utendørs frilek blant barn og unge har hatt en betydelig nedgang i møte med nye utviklinger i samfunnet. Hva er konsekvensene til denne innskrenkningen av fri lek i naturen for samfunn og enkeltindivider? Tekst: Håkon Bjørn Due, Engelsk BachelorIllustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen De siste årene har det blitt rettet mye oppmerksomhet mot at lek … Les mer

En samtale med professor Ragnhild Sollund

Med god utsikt over Oslos taktopper i 7. etasje på Domus Nova, også kjent som del av Det juridiske fakultet ved St. Olavs plass, sitter professor ved institutt for kriminologi og rettsosiologi, Ragnhild Sollund. Å skulle publisere en utgave med temaet utryddelse uten å ta en prat med professoren i grønn kriminologi ville falt på sin egen … Les mer

Trær: en skjør og dyrebar antikvitet

I mange kulturer er trær hellige: Trærnes styrke er dypt forankret i jorden. Stammen og grenene står stødig året rundt. De lever hundrevis, noen tusenvis, av år. De bærer på fortid, hemmeligheter og kanskje litt magi. Men tar vi godt nok vare på de i dag? Prosjeket TreeStories skal rette vårt fokus mot nettopp dette.   … Les mer

Who is listening when the children are crying for change?

We are not approaching environmental breakdown, we are in the midst of it. Fearing environmental apocalypse, children are now taking to the streets to fight for their future. Will this lead to productive action, or create unnecessary fear and panic?   

By: Johannes R. Volden, Tverrfaglig master i miljø og bærekraftig utvikling
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

A sense of panic seemed to be reflected in the messages sprawled across thousands of banners raised into the air on Friday March 15th, as a whole world of concerned youth joined Greta Thunberg in climate protests: “There is no Planet B”, “Our house is on fire”, “You are stealing our future”, they read. Championed by the Swedish 16-year-old, the children’s climate strikes which have swept across the globe in the last few months have demonstrated that the young generation – the segment of the current living population that climate change will affect most adversely – cares and is willing to make sacrifices in order to create change.  

The youth’s concern for the future signifies a desperate self-reflection; a reluctant realisation that the lifestyle hitherto led by themselves and their peers – as cogs in the wheel of modern, fossil-fuelled consumerist societies – is unsustainable in the face of fast-paced climate change and apocalyptically dimensioned environmental degradation. This notion of desperate urgency was resounded in Greta’s words and demeanour as she spoke to political leaders in Davos earlier this year: “I don’t want you to be hopeful. I want you to panic. I want you to feel the fear I feel every day. And then I want you to act”. But does this trope of environmental apocalypse entail a real threat, or is it merely a fear-mongering tactic for overly worried youth to persuade overly pragmatic politicians? 

It is too easy to dismiss the climate children’s apocalyptic rhetoric as a fanatic and sensationalist interpretation of the state of affairs – as many already have done. Indeed, the strikers have been criticised for being not only unorderly and ungrateful for their privileges, but for blowing climate change out of proportions. But this criticism falls increasingly short when we consider the data from an objective standpoint. The latest IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) report suggests that even a warming of 1.5 degrees above pre-industrial levels will have dire consequences – and the prospect of reaching anything south of twice that within the Paris Agreement timeframe seems to dwindle away. Moreover, to limit warming to less than two degrees, the report shows, unprecedented change (“rapid and far-reaching transitions in energy, land, urban and infrastructure, and industrial systems”) will be needed – which is, as it happens, exactly what the climate protesters are demanding. While the children who are privileged enough to be able to take part in the strikes have not yet suffered from climate change themselves, poor people in many parts of the world are already suffering from extreme weather conditions and depletion of natural resources. When the data are this clear, refuting requests for major systemic change becomes an exercise not in pragmatism, but in denialism.  

It is not maleficent acts of individuals which drive our climate crisis, it is the structures which allow and promote unsustainable ways of living. 

“It is worse, much worse, than you think” reads the opening line of The Uninhabitable Earthwritten by environmental journalist David Wallace-Wells; “The slowness of climate change is a fairy tale”. While the commonly mentioned consequences of climate change – such as sea-level rise, intensified extreme weather, and increased temperatures – can seem drastic enough, Wallace-Wells draws attention to those that we rarely acknowledge. These include remnants of both modern and prehistoric plagues frozen deep within our ice-caps being released into the world as the ice melts, and the heightened chances of war and conflict correlating with warmer weather. “You’d think that a culture woven through with intimations of apocalypse would know how to receive news of environmental alarm”, Wallace-Wells writes, “But instead we have responded to scientists channelling the planet’s cries for mercy as though they were simply crying wolf”.  

While such claims build on alarmist rhetoric – from an author who surely wishes to catch readers’ attentions and sell his book – there is no doubt that we are in some trouble. Although it might be speculative to cast every natural disaster as a climate change event (although we do know that there is a causal link between the two), we need only look at the gradual changes in our environment across time to fathom the seriousness of environmental degradation. A recent report from Nature found that glaciers worldwide are melting 18% faster than previously believed, at a rate of 369 billion tons a year. Many of Norway’s glaciers are now shrinking in periods where they ought to be growing. Acceleration of ice melting in general means three things: rising sea levels, which has its own set of ramifications, the release of greenhouse gases trapped in the ice, and further warming, as there is less ice to reflect solar radiation and more ocean to absorb it. In addition to these gradual changes, more sudden and catastrophic events could also occur within the next centuries, such as the complete disintegration of the West-Antarctic ice-sheet. It already seems to be crumbling: In 2017, a trillion-tonne iceberg twice the size of Luxembourg broke off the shelf.   

The steady decline in Earth’s species is another, potentially more disheartening, warning sign. In fact, we are in the midst of a sixth mass-extinction. The Anthropocene extinction, caused by human activity, is a scientific fact. Warmer climates, in addition to habitat loss, pollution, and the spreading of pathogens wreak havoc on insect populations. This ongoing “insect apocalypse” warns us that many other lifeforms are under environmental threat as well, as insects are essential parts of all ecosystems. No insects, no life. And surely, animal species, too, are going extinct at increasing rates: The World Wildlife Fund’s (WWF) 2018 Living Planet Report estimated that, from 1970 to 2014, the Earth’s total population of wild vertebrate species (mammals, birds, reptiles, amphibians, and fish) had declined by 60%. While wildlife documentaries such as BBC’s much-loved Blue Planet and Planet Earth series have romanticised the natural world, raw nature is rendered increasingly inaccessible and wild animals are becoming increasingly rare. Unless we change our ways, there might be more plastic than fish in the oceans by 2050, and most of the Earth’s rainforests – home to 10 million species of plants, animals, and insects – might be gone by the end of the century. 

Meanwhile, as the wild animals happily portrayed in children’s films and books are being driven towards extinction, we keep billions of domesticated animals for food. “Consider the fact”, Sir David Attenborough requested in his speech at the premiere of the film Our Planet this year, “that 96% of the mass of the mammals on the planet today are us, and the livestock we have domesticated. Only 4% is everything else”. The artificial landscapes created by human infrastructures and industrial food production systems threaten to disrupt the interconnected symbiosis of vast natural ecosystems, threatening their capacity for life. Plants, animals, and insects are dying at the hands of humans, and due to the degradation of rainforests, coral reefs and other hotspots for biodiversity, many species disappear altogether before we manage to document their existence. We don’t even know what we are losing. Sometimes alarm seems to be the correct response.  

This does not mean, however, that no progress has been made. Quite to the contrary – many countries are phasing out coal mining and fossil-fuel vehicles, the production and consumption of renewable energy is increasing globally, the provision of plastics is being more strictly regulated, and so on. But when it comes to environmental “progress”, there is often more than one side to the story. Indeed, most technological solutions still have environmental ramifications, as effective strategies to create renewable energy sources often require some form of environmental harm. The sustainability of wind and solar energy, for instance, is a recurring debate among environmentalists: while the energy created is far less polluting than that from the petroleum industry, it requires massive disturbance of natural ecosystems. While electric vehicles produce much less emissions than conventional ones (depending on its source of energy), the production of batteries requires extraction of relatively scarce non-renewable materials and contributes to indirect pollution and toxic waste leaks. The potential for carbon storage technologies is speculative at best and could only be a temporary solution to a permanent (and growing) challenge. Despite all our efforts, the total amount of global greenhouse gas emissions is still increasing year by year. Taking these factors into consideration suggests that technological innovation might not be enough to mitigate climate change and environmental degradation – we might have to change our way of life in a broader sense. 

Many species disappear altogether before we manage to document their existence. We don’t even know what we are losing.

A lot of responsibility for this change is still put on individuals and their behaviours. In the neoliberal market economy, the focus tends be on the responsibility of individuals to reduce their own environmental impacts. In other words, climate change mitigation is market driven. And indeed, all actors are pieces in the climate change mega jigsaw, yet climate change is more than the sum of its parts: it’s the consequence of a system in which individual actions are allowed to be carried out. It’s not the maleficent acts of individuals that drive our climate crisis, but the structures which allow and promote unsustainable ways of living. Individuals can choose to use less electricity, but (in most cases) they cannot choose where their electricity comes from. Individuals can choose not to engage in long-distance travel, but it’s up to politicians to create sustainable alternatives to aviation. Individuals can be selective as to what they eat, but they cannot be held responsible for the unsustainability of industrial meat production and agriculture practices. Energy use and emissions are often “invisible”, predominantly occurring during the production processes of the products consumed. If consumer agency – our capacity to consciously create change through our choices and habits – is to be the driving force of climate change mitigation, we are (probably) doomed.   

This is what the climate protesters have realised: It’s no longer the individuals but rather the system which is the target. Gone are the days when two-minute showers and leftover dinners could save the environment. The current climate protests are a sign that people are increasingly concerned about climate change, increasingly willing to make sacrifices to save the environment, but also unaccepting of being handed the responsibility to do this alone. In an open letter to the climate protesters, The Guardian’s environmental writer George Monbiot puts his faith in the youth who, he confesses, have given him a glimmer of hope for climate change reversal for the first time in years. The youth striking “gives me more hope than I have felt in 30 years of campaigning”, he writes. The dynamics of environmentalism might be changing.   

Perhaps it’s not so important whether Greta Thunberg’s rhetoric is sensationalist, reductionist, or apocalyptic – so long as it creates enthusiasm and breeds mobilisation for, and action on, climate change. While we ought to be concerned about fake news and science scepticism, Greta and the climate protesters have the science on their side. And where they lack pragmatism, politicians lack determination: as of March 2019, few countries are on track to meet the Paris Agreement targets, according to the Climate Action Tracker – a goal which one could argue, on the grounds of the latest IPCC rapport, is far from ambitious enough to counter some of the devastating effects of climate change. In the end, it’s not the climate protesters’ sensationalism we ought to worry about, but the major emitters who deny their responsibility for enabling climate change and carry out their “business as usual”. When the climate is warming, the ice is melting, the sea levels are rising, and wildlife is disappearing, it is better to be too worried than not to be worried at all.  

Don’t shoot the messenger. When children become the bearers of bad news, we ought to listen to them; take them seriously and act on their message – not dismiss them as alarmist hypocrites. 

So, don’t shoot the messenger. When children become the bearers of bad news, we ought to listen to them; take them seriously and act on their message – not dismiss them as alarmist hypocrites. As Sir Attenborough concluded his aforementioned speech, “what we do in the next few years will profoundly affect the next few thousand years”. In the coming years, facilitating an understanding of climate change and promoting climate science literacy ought to be prioritised, and the imperative for doing so needs to start with real engagement and enthusiasm among the younger generation(s). When the youth are worried about their future, politicians ought to take them seriously. Individual citizens should be able to live their lives with a vision of a bright future for themselves, their children and grandchildren. Politicians and policymakers, on the other hand, ought to think more carefully – perhaps more apocalyptically – about worst-case scenarios, and steer away from them through action and legislation. This time words will not be sufficient to console the climate protesters – ambitious strategies and hard numbers showing improvements will be needed. The fact that it is children who now are pushing for change is alarming, yet also promising for the future.  

Fem mannlige studenter på Blindern om kondombruk

Stine Solli, sykepleier og prosjektansvarlig hos Sex og samfunn, kunne fortelle oss at de forklaringene som går igjen blant unge som ikke bruker kondom er bekymringene for hvordan de skal oppfattes av en partner og myten om at sex er mindre godt for gutter og menn når de bruker kondom. I stedet for å spekulere i hvor mye sannhet som ligger bak denne … Les mer

Den Islamske Stat – En Grenseløs Trussel

I skrivende stund er det bare et spørsmål om tid før terrorgruppen Den Islamske Stat (IS) vil miste sitt siste, territorielle fotfeste. ‘’Kalifatet’’, som tidligere var på størrelse med Storbritannia, er nå redusert til et 700 meter bredt område i Baghouz, Øst-Syria. Krigere fra den USA-støttede kurdiske militsen Syrian Democratic forces (SDF) hevder at kampene kan være over innen få dager. Dermed kan … Les mer

I for one welcome our new robot overlords

The year is 2119  Text: Dominic Munton, Bachelor in EnglishIllustration: Ingvild Andersen.   The average global temperature is 3 degrees higher than it was at the dawn of the previous century. The ice caps have melted and barren sand dunes now mark the site of the Amazon rainforest, yet human civilisation survives, forever evolving to meet the … Les mer

AI-revolusjon og stormaktkonkurranse

Verdens ledende stormakter ser mulighetene innen kunstig intelligens (AI). Hvordan stormaktene forsøker å tiltrekke seg ekspertise innen AI kan vise seg å være avgjørende i økonomisk og geopolitisk konkurranse de kommende tiårene.  Av: Jens Bertil Johnsen Koning, Internasjonale StudierGraf: OECD, R&D (reseach and development) expenditure er den totale investeringer i … Les mer

Revolusjon – en kort begrepshistorie

Hva er det første du tenker når du hører ordet revolusjon? Det kan se ut til at ordet har forsvunnet bak idéen om glorifiserte, brutale og historiske folkeopprør mot eliten eller eneveldet. For hva betyr egentlig ordet revolusjon, og har det mer enn én betydning? Disse spørsmålene skal jeg ta for meg idet jeg forsøker å gi deg et innblikk i revolusjonens begrepshistorie.  Tekst: Victoria Bergundhaugen, … Les mer

Cyclical Revolution

Revolutions are portrayed as rapid and chaotic events, but more often than not they’re slow processes, and they tend to repeat themselves.  Text: Evert Whitehouse, English studies  The author Terry Pratchett once wrote: “Don’t put your trust in revolutions. They always come around again. That’s why they’re called revolutions.” This opinion, expressed by one … Les mer

Urfolksstatus, tvangsslakt og aktivisme – de norske samene

2019. FNs internasjonale år for urfolksspråk, men også det første året noen har blitt stilt for retten for hets mot samer. I 2019 har samene status som urfolk i Norge. Slik har det ikke alltid vært.   Tekst: Victoria Lyngstad Sveberg, Internasjonale studierIllustrasjon: Vendela F.H Samefolkets nasjonaldag har nettopp gått av stabelen, og selv om vi ikke er langt inne i det … Les mer

De gule vestene – Progressiv idealisme eller reaksjonær anti-globalisme?

De gule vestene i Frankrike har blitt selve symbolet på sinne mot alt fra skjevfordeling til immigrasjon. Bevegelsen kan være et uttrykk for en progressiv revolusjonær tradisjon, samtidig som den er representativ for den sammensatte anti-globaliseringsbevegelsen vi ser i Vesten.   Tekst: Sofie Sjaastad, StatsvitenskapIllustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen   Frankrike har uten tvil en revolusjonær tradisjon, men også en reaksjonær en. Revolusjon og opptøyer har med jevne … Les mer

Kampen om Venezuela

Tekst: Gjermund Winnæss, Bachelor i statsvitenskapFoto: Carlos Adampol Galindo For 20 år siden vant Hugo Chavez presidentvalget i Venezuela. Sin presidentkampanje hadde han ført fra fengselet, etter at han ble arrestert i 1992 etter et mislykket militærkupp. Militærkuppet i 1992 kan ses som et uttrykk for en voksende misnøye blant befolkningen i Venezuela. Forskjellene mellom fattig og rik … Les mer

Reformens utålmodige lillebror

Revolusjon låter spektakulært. Grandiost. Så forlokkende at vi gjerne overser det mer fornuftige alternativet – reformen. For mens revolusjonen er effektiv og ideologisk tiltalende, er det reformen som sikrer forandring på sikt.  Tekst: Elisabeth Kjellin, Bachelor i medievitenskap Illustrasjon: Hannah Kvamsdal Revolusjon. Enten det vekker håp, stolthet, nysgjerrighet, vonde minner eller lengsel etter noe bedre – revolusjon får oss … Les mer