I 2020 ble verden snudd på hodet av et virus. COVID-19 har siden mars påvirket hvert aspekt av vår hverdag. Men har du tenkt på hvordan pandemien påvirker demokratiet? En verdensdel i stadig forandring har særlig fått erfare dette, nemlig Latin-Amerika.
tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Statsvitenskap
foto: Yunming Wang // unsplash.com
Latin-Amerika en verdensdel fylt av kontraster. I sør kan det bli kaldere enn i Norge, samtidig som verdens høyeste temperaturer også blir registrert her. Det finnes jungel, men også kaktuslandskap, brede strender og høye fjell. Folket i Latin-Amerika er også preget av kontraster. De er kjente for sin dans, sitt gode humør og empati for hverandre. Latinamerikanere er lidenskapelige, både på godt og vondt: de både elsker og hater. Disse følelsene kom til syne i 2019, et år preget av demonstrasjoner og krav om forandring. Det virket som om alt lå til rette for et skifte i mer demokratisk retning. Likevel ble ikke 2020 året mange hadde håpet på, snarere tvert i mot.
Brasil er landet der forandringen allerede var i gang. Jair Bolsonaro kom til makten i landet den 1. januar 2019. Mangt kan sies om denne presidenten, men sikkert er det i hvert fall at han var et signal om forandring i Latin-Amerikas største og mest folkerike land. Valget av Bolsonaro kan beskrives som et uttrykk for frustrasjon blant brasilianere flest, der over 20% av befolkningen lever i slummen. Likevel fikk ikke den nyvalgte presidenten god tid til å utgjøre den forskjellen innbyggerne ønsket seg. COVID-19 kom til slutt også til Brasil, med en president som nektet å anerkjenne alvoret.
Guvernørene stod ganske alene i møtet med viruset, for samtidig som de lokale myndighetene kjempet for å begrense smitten, sådde presidenten tvil om denne forkjølelsen. som herjet verden. Bolsonaro deltok faktisk i demonstrasjoner mot smitteverntiltakene, og da han selv fikk påvist smitte, fortalte han hvordan malariamedisin hadde gjort ham frisk. På tross av alt dette, har presidenten sørget for å beholde sin popularitet. Hvordan? Slik en hver latinamerikansk leder har tradisjon for: krisepakker. På denne måten sikrer Bolsonaro støtte samtidig som han sår tvil rundt de demokratiske institusjonene som jobber mot smitten i landet. Oppslutningen rundt det som fremstår som en sterk og modig leder ser ut til å vinne over institusjonene og de demokratiske prosessene. Slik kan det virke som om demokratiet er i ferd med å bli svekket i et av verdens største land.
Bolivia har de siste årene vært et av de mer stabile landene i Latin-Amerika. President Evo Morales urbefolkningsbakgrunn så dessuten ut til å ivareta en undertrykket gruppes interesser. Popularitet betyr i midlertid ikke at man kan beholde makten for alltid. I 2019 presenterte Evo Morales forslag om å forandre grunnloven, noe som i praksis ville gjøre det mulig for ham . stille til sitt fjerde valg. I den påfølgende folkeavstemningen ble i midlertid forslaget nedstemt. Dette hindret ikke Morales fra å stille til valg, og merkelig nok også vinne, i følge det offisielle resultatet. Folk tok raskt til gatene, og etter uker med stadig mer voldelige demonstrasjoner, så Evo Morales seg nødt til å rømme landet. Dager med forvirring ble raskt etterfulgt av at opposisjonsleder Jeanine Áñez grep makten. Naturlig nok, da Bolivia plutselig manglet statsoverhode. Like naturlig er det nok ikke, at Áñez. fortsatt sitter med makten, snart ett år etter. For valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga en god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser. De som ropte om statskupp for snart ett år siden, får stadig mer rett. Og selv om de ikke skulle ha rett, kan faktisk ikke Bolivia regnes som et demokrati uten å gjennomføre valg. I praksis blir viruset som herjer verden en årsak til demokratisk tilbakegang, eller en veldig god unnskyldning til å utvide makt.
“…valget som skulle komme, kom ikke. I stedet kom corona, som ga god grunn til å stanse alle demokratiske prosesser”
Har du sett bilder av hundrevis av mennesker trykket tett sammen, sittende, noen med munnbind og andre ikke? Disse bildene er fra El Salvador, et av verdens mest voldelige land i fredstid. Også her rammet viruset befolkningen, og som de fleste andre steder, gjaldt det å holde seg hjemme. Det skulle vise seg være lettere sagt enn gjort. Kriminelle gjenger ser nemlig ut til å ha benyttet pandemien til å utføre en rekke drap. Drapsbølgen fikk raskt konsekvenser: landets president, Nayib Bukele, ga militæret tillatelse til å skyte for å drepe, samtidig som det ble iverksatt strenge tiltak i fengslene. Tiltakene begrenset volden, noe som har ført til lokal støtte til president Bukele. Folk fra andre latinamerikanske land utrykker også sin støtte til denne måten å stoppe vold på. Ville det vært den samme støtten under normale omstendigheter? Er det mulig at ikke bare de kriminelle benyttet corona til sin fordel, men også myndighetene? Det kan virke som om pandemien gir rom for større handlekraft blant statsledere og regjeringer. Dette har helt klart forskjellig utfall i Europa og i Latin-Amerika, der man sistnevnte sted ser en stadig større bruk av makt og i noen tilfeller vold. COVID-19 bidrar til en normalisering av det hele, og er dermed med på å svekke rettssikkerheten til folk flest.
Det var i januar 2019 verdens øyne endelig ble rettet mot Venezuela. Plutselig visste alle om timene med kø for å få tak i ting som doruller, for å ikke snakke om mat. Folk turte etterhvert å ta til gatene, og opposisjonsleder Juan Guaidó erklærte seg Venezuelas rettmessige president. Maduros dager var likevel ikke talte. Med støtte fra hæren stod han i mot protestene, før et annet fenomen skulle komme til unnsetning: COVID-19. Ikke bare rettet verden øynene helt andre steder, viruset la lokk på den økonomiske krisen, og med mindre oppmerksomhet forsvinner stadig flere medlemmer av opposisjonen.
Chile, et land med helt andre utfordringer, opplevde også massive opptøyer i 2019. Folk i Latin-Amerikas rikeste land protesterte mot ulikhetene og mangel på velferd. Ellers så fredelige Santiago stod plutselig i brann, ikke bare i noen dager, men i flere uker. Til slutt lovet politikerne endringer. Men nok en gang kom corona dem i forkjøpet.
Etter året der folk trådte til gatene og ba om forandring, kom 2020. Året der vi her hjemme måtte holde oss inne og klemmer ble forbudt. Men for Latin-Amerika vil 2020 også bli året der demokratiet tok et steg i feil retning. Der det ble greit å bruke makt og umulig å protestere. Der sterke ledere ble viktigere en demokratiske institusjoner. Spørsmålet er: Hva vil skje etter coronaen? ■
