Fra arkivet: The busy bees of Oslo

Could some of the keys to saving the bees be a pollinator passage, urban beehives and a ‘beebus’? I sat down with Tora Fougner-Økland from ByBi, an environmental beekeeping organisation working towards a pollinator-friendly Oslo.  By: Evert Whitehouse Photos: Tora Fougner-Økland, Ragna Riebe Jørgensen, Marie Skjelbred Evert: What is Bybi?  – Tora: Bybi is so much all at once: it started as a … Les mer

Leder

Utgavens tema ble valgt lenge før Notre Dame sto i flammer. Den tragiske brannen satte temaet utryddelse og mage av de viktige sakene som tas opp her på den internasjonale dagsorden. For selv om Notre Dame er et kunstverk av et bygg, er det trist å se hvor våre prioriteringer ligger. Allerede dagen etter den tragiske brannen begynte milliondonasjonene fra verdens rikeste å renne inn for å få katedralen gjenreist. Men den usedvanlig store betalingsviljen fra milliardærene og den voldsomme folkesorgen over et tapt kulturminne utløste sterke reaksjoner fra biologer, menneskerettighetsforkjempere og miljøvernere. Hvorfor er det slik at millionene sitter så løst når et kulturelt landemerke brennes ned, men ikke når millioner av mennesker rammes av naturkatastrofer og sult?  

Det har vært vondt å jobbe så tett med fakta vi står overfor i dag: alt tyder på at vi stårt midt i en sjette masseutryddelse.

Samtidig som tilsynelatende halve verden sørger over ødeleggelsen av et bygg i sten og glass, som dessuten har en historie preget av homofobi, kvinneundertrykkelse og brutale korstog, sørger biologene daglig over utryddelsen av tusenvis av dyrearter som aldri vil kunne «gjenreises». Samme dag som Notre Dame brant ned, døde også den siste reproduktive Yangtze Softshell skilpadden. Hvordan skal man ta innover seg at så mange mennesker uten noen direkte tilknytning til verken landet eller katedralen kan engasjere seg så mye over en bygning i Paris, men ikke skjenke et tilsvarende engasjement til verdens felles biologiske mangfold? Jonathan Kolby, konservasjonsbiolog og blogger for National geographic ord i kjølvannet av brannen stikker i magen: 

«As a scientist who studies species that are going extinct right now, this is the feeling I grapple with more often than I’d like. The irreplaceable work of art that I worship is nature and to watch it crumble to the ground every day hurts my heart. I hope the parallel described can help you better understand how many of the people who have devoted their lives to conservation feel quite often. We’re surrounded by burning cathedrals built across millennia and no one seems to care” 

Min siste utgave som redaktør for Samfunnsviter’n er dedikert til en av mine hjertesaker. Det har vært vondt å jobbe så tett med fakta vi står overfor i dag: alt tyder på at vi stårt midt i en sjette masseutryddelse. Mitt håp er at denne utgaven kan opplyse eller engasjere alle som ikke enda har forstått hvor kritisk truet naturens økosystemer er.  

Caisa Linea Hagfors  
Ansvarlig redaktør  

Mellom liv og død: Ukrainas kamp mot utryddelse

Ukraina fører en krig mot Russland. Dette er en krig som muligens kan føre til utryddelse av Den ukrainske staten. Likevel er formålet med denne artikkelen å vise at Ukraina ikke bare kjemper mot Russland, men også mot IMF og altomfattende korrupsjon.    Tekst: Christian Magnus Engeness, Master i StatsvitenskapFoto: Denys Rodionenko, Unsplash.com I Europa hersker det fred. Dog samtidig pågår det krig. En … Les mer

La oss snakke om porno

Bruk av pornografi, også kalt porno, er stort både i Norge og verden for øvrig. I Norge har 90 % av befolkningen mellom 15 og 91 år sett pornografi. Psykolog Svein Øverland har uttalt at “pornografi sier mye om menn, mennesker og medienes makt”. Å se på porno er ikke farlig i seg selv, men det er ingen tvil om at porno påvirker. Det er et behov for å vise at sex er mye mer komplekst enn det en ser online.   Tekst: Hanna Sælensminde Bolstad, Bachelor i statsvitenskapIllustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg, @gishlaug Det finnes ulike definisjoner av pornografi. Fenomenet er sosialt konstruert og inneholder kulturbundne betydninger og uttrykk som endres over tid. En vanlig forståelse er at pornografi er en form for seksuelt eksplisitt materiale som viser nakne eller nesten nakne kropper i genital kontakt, og at mange bruker pornografi til å bli seksuelt opphisset.   I tillegg til forskjellige begrepsforståelser, er holdninger til pornografi varierende. Den økende tilgjengeligheten av pornografi har bidratt til en normaliseringsprosess, både med hensyn til holdninger til og bruk av pornografi. Hvilket grunnlag mennesker har for å kunne skille mellom pornografiens fiksjon og den virkelige verden er varierende, og hvilke konsekvenser pornografien kan for enkeltmennesker, i relasjoner, og for samfunnet, er enda uvisst.   Pornogenerasjonen  Både produksjon og bruk av porno har økt i takt med tilgjengeligheten av digitale verktøy og medier. Tilstedeværelsen av seksualitet og dens forskjellige praksis er hverdagslig, og det som tidligere skjedde i hemmelighet ser dagens lys gjennom sosiale medier, reality-programmer og internettporno. På en slik måte kan bruk av pornografi anses som normalt, og også noe som blir oppfordret til. Mulige konsekvenser av denne normaliseringsprosessen bør diskuteres, og et eventuelt behov for et normativt skift bør debatteres.   Ifølge teorien om seksuelle skript vil en kulturendring – her normalisering av pornografi – ha effekt på mennesker både på et interaktivt og personlig nivå. Seksuelle skript veileder vår seksuelle oppførsel, mulige og akseptable handlinger, riktige innstillinger og presumptive og legitime partnere. Da blir det vesentlig å stille seg spørsmål om nøyaktig hva som er erotisert og normalisert i porno-skriptene. Kan pornografi forme den seksuelle kulturen?   … Les mer

Frilekens forfall: hva skjer når barn slutter å leke?

Utendørs frilek blant barn og unge har hatt en betydelig nedgang i møte med nye utviklinger i samfunnet. Hva er konsekvensene til denne innskrenkningen av fri lek i naturen for samfunn og enkeltindivider? Tekst: Håkon Bjørn Due, Engelsk BachelorIllustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen De siste årene har det blitt rettet mye oppmerksomhet mot at lek … Les mer

En samfunnsøkonoms våte drøm

Det er ikke lite tidkrevende å forstå EUs kvotemarked; hvordan fungerer det, og hva har det bidratt til? Det som ikke er tidkrevende er å finne ut at dette er svært komplekse saker, som ikke er sexy og som egentlig er ganske «døll». Likevel er det viktig at vi som anser oss selv som del av en grønn motstandsbevegelse faktisk forstår hvordan EUs kvotemarked fungerer, for slik å kunne vite hvordan … Les mer

?..

Tekst: Anton Lymarev Illustration: Ingrid Hopen, @hopeni A state of eternal confusion  Is mixed with a cunning delusion  Of world being fake and the truth being fragile   Which makes you be always suspicious and edgy  You scare yourself, you’re scared of others,   You’re scared of innate, ubiquitous bias  You can’t be … Les mer

Konspirasjonsteorier – en innføring

«Skal vi se på Flat Earth dokumentaren?» Dette er spørsmålet som fikk meg til å skrive denne artikkelen. Er jorda flat, styres verden av Illuminati og eksisterer egentlig Finland? Hva er egentlig en konspirasjonsteori?   Tekst: Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie, bachelor Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen Betydning  Konspirasjonsteorier er et ganske spennende fenomen, og det kan ta for seg hva som helst. Til syvende og … Les mer

En samtale med professor Ragnhild Sollund

Med god utsikt over Oslos taktopper i 7. etasje på Domus Nova, også kjent som del av Det juridiske fakultet ved St. Olavs plass, sitter professor ved institutt for kriminologi og rettsosiologi, Ragnhild Sollund. Å skulle publisere en utgave med temaet utryddelse uten å ta en prat med professoren i grønn kriminologi ville falt på sin egen … Les mer

Myten om den edle villmann

Menneskeskapte klimaendringer og miljøødeleggelser har ført til dagens katastrofale masseutryddelse av dyr. For mange er det fristende å ønske seg tilbake til en førindustriell tid eller helt tilbake til jegernes og sankernes tid. Dette romantiske bildet er imidlertid feil. 

Av: Nicolas Schwarz, Master i Statsvitenskap 

I denne utgaven har det kommet frem hvor mange dyr som står i fare for å bli utryddet. Med andre ord; situasjonen er dramatisk. Det skal mye til for å ikke se de alvorlige konsekvensene av menneskelig adferd i dag. 

Spørsmål knyttet til planetens velvære dukker stadig opp på den politiske dagsorden. Hvis man følger debatten kan man observere at den ofte strukturerer seg langs et kontinuum: På den ene siden har vi de som nekter for menneskers negative klimapåvirkning. På den andre siden har vi de som alene stiller kapitalismen og menneskene ansvarlig. 

Gruppen som peker på kapitalismen har ett poeng: industrialisering, masseproduksjon og global handel har påvirket verden, klimaet og dyrene. Men all skyld kan ikke legges på kapitalismen. Miljøødeleggelser og masseutryddelser av dyr er nemlig ikke enestående for vår moderne tid. Derfor er det slående hvor mange som ønsker seg tilbake til førmoderne tid. Det romantiske bildet av denne tiden er nemlig feil. 

 «Antropocen» – menneskehetens periode 

Realiteten er at mennesket har alltid endret og ødelagt naturen. I naturvitenskapen deler man jordens historie inn i ulike epoker: miocen, pliocen og pleistocen. For ca. 11.700 år siden startet holocen, som vi nå lever i. Det er likevel mange i vitenskapen som hevder at vi burde kalle de siste 70.000 årene for «antropocenen» – menneskehetens tidsalder. I antropocenen startet ødeleggelsene som har ført til de mest dramatiske endringene på jorden. På dette tidspunktet spredte våre forfedrene seg fra Øst-Afrika og ut i resten av verden. 

Allerede for 70.000 år siden var våre forfedrene den viktigste årsaken til globale miljøendringer. Menneskene endret dyre- og plantelivet på alle de geografiske områdene de slo seg ned. Dette hadde alvorlige konsekvenser for andre dyrearter: Menneskene utryddet 90 prosent av de store dyrene i Australia, 75 prosent av de store pattedyrene i Amerika og omtrent 50 prosent av alle planetens store landpattedyr. 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? 

Dette skjedde lenge før menneskene slo seg ned og begynte å pløye og dyrke jorden, før kapitalismens oppstandelse, før industrialisering og før de alvorlige miljøødeleggelsene vi ser i dag. Biologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, Hans K. Stenøien, understreker at «det er rett og slett dette som gjør oss til mennesker. (…) Vi må ta inn over oss at dette har en biologisk forklaring. Det er en sammenheng mellom vår suksess som art og den miljøkrisen som utspiller seg i dag». 

Jegernes arv 

Forfedrene våre hadde riktig nok ikke planlagt å utrydde dyrene de utryddet. Tvert imot finnes bevis for at de var animister, det vil si at de ikke trodde at det var vesentlig skiller mellom mennesker, natur og dyr. Planeten tilhørte alle: menneskene, dyrene og naturen. Eksempelvis ba de til sine guder om tillatelse til å jage mammuter, og etter en vellykket jakt takket de gudene for den store fangsten. På en måte levde forfedrene våre et bærekraftig liv, og de hadde et sunnere og mer variert kosthold bestående av bær, planter, nøtter og kjøtt. Til tross for at de gamle jegerne anså mennesker, dyr og natur som likestilte, bidro de til miljøødeleggelser. De så rett og slett ikke noe sammenheng mellom jakten på mammutene og deres forsvinnelse.  

Hva betyr det for oss? 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? Dette er nok et spørsmål som mange stiller seg, og dette argumentet brukes ofte for å legitimere vår egen livstil og konsummønstre. Dette er imidlertid feil. Faktum at det allerede har skjedd før, rettferdiggjør ikke ignoranse ovenfor klimaproblemene i dag. Det er betydelige forskjeller i situasjonen til våre forfedre og situasjonen vår i dag.  

I motsetning til våre forfedrene, har vi i dag bred kunnskap om sammenhenger mellom menneskers adferd og ødeleggelse av natur og økosystem. Vi har dessuten flere ressurser og muligheter til å løse problemene. Kapitalismen, som noen påstår er miljøets største synder, kan like så godt også være vår beste løsning. De fleste mennesker anerkjenner at samfunnsutviklingen til vårt postindustrielle samfunn har skapt alvorlige problemer for planeten vår. Men det er akkurat denne samfunnsutviklingen som har ført til at vi i dag kan skaffe oss ny kunnskap, forbedre teknologien og utvikle innovative løsninger som kan hjelpe oss med å bevare økosystemet vårt.  

Menneskelig handling kan utgjøre en forskjell. Det finnes flere positive eksempler hvor staten og sivilsamfunnet har bidratt til at noen truede arter har overlevd. Sibirtigeren, som var på randen av utryddelse, har sakte men sikkert vokst i antall på verdensbasis. Fordi dyre- og planteliv har en forbausende evne til å komme seg, bør vi gi naturen en sjanse. 

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

Klassisk ballett – tradisjon og kjønn

I balletten lever en del av det fortidige videre i nåtiden. Klassisk ballett er et levende kunstverk, forankret i en historisk tradisjon. I kraft av sin historiske tradisjon plikter denne kunstarten å yte sine tradisjonelle idealer rettferdig. Likevel kan disse fortidige idealene, spesielt med henblikk på kjønn, møte på noen problemer i et vestlig moderne samfunn.  Tekst: Jørgen Johan Thuestad Meyer, filosofistudent Illustrasjon: … Les mer

Trær: en skjør og dyrebar antikvitet

I mange kulturer er trær hellige: Trærnes styrke er dypt forankret i jorden. Stammen og grenene står stødig året rundt. De lever hundrevis, noen tusenvis, av år. De bærer på fortid, hemmeligheter og kanskje litt magi. Men tar vi godt nok vare på de i dag? Prosjeket TreeStories skal rette vårt fokus mot nettopp dette.   … Les mer

Who is listening when the children are crying for change?

We are not approaching environmental breakdown, we are in the midst of it. Fearing environmental apocalypse, children are now taking to the streets to fight for their future. Will this lead to productive action, or create unnecessary fear and panic?   

By: Johannes R. Volden, Tverrfaglig master i miljø og bærekraftig utvikling
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

A sense of panic seemed to be reflected in the messages sprawled across thousands of banners raised into the air on Friday March 15th, as a whole world of concerned youth joined Greta Thunberg in climate protests: “There is no Planet B”, “Our house is on fire”, “You are stealing our future”, they read. Championed by the Swedish 16-year-old, the children’s climate strikes which have swept across the globe in the last few months have demonstrated that the young generation – the segment of the current living population that climate change will affect most adversely – cares and is willing to make sacrifices in order to create change.  

The youth’s concern for the future signifies a desperate self-reflection; a reluctant realisation that the lifestyle hitherto led by themselves and their peers – as cogs in the wheel of modern, fossil-fuelled consumerist societies – is unsustainable in the face of fast-paced climate change and apocalyptically dimensioned environmental degradation. This notion of desperate urgency was resounded in Greta’s words and demeanour as she spoke to political leaders in Davos earlier this year: “I don’t want you to be hopeful. I want you to panic. I want you to feel the fear I feel every day. And then I want you to act”. But does this trope of environmental apocalypse entail a real threat, or is it merely a fear-mongering tactic for overly worried youth to persuade overly pragmatic politicians? 

It is too easy to dismiss the climate children’s apocalyptic rhetoric as a fanatic and sensationalist interpretation of the state of affairs – as many already have done. Indeed, the strikers have been criticised for being not only unorderly and ungrateful for their privileges, but for blowing climate change out of proportions. But this criticism falls increasingly short when we consider the data from an objective standpoint. The latest IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) report suggests that even a warming of 1.5 degrees above pre-industrial levels will have dire consequences – and the prospect of reaching anything south of twice that within the Paris Agreement timeframe seems to dwindle away. Moreover, to limit warming to less than two degrees, the report shows, unprecedented change (“rapid and far-reaching transitions in energy, land, urban and infrastructure, and industrial systems”) will be needed – which is, as it happens, exactly what the climate protesters are demanding. While the children who are privileged enough to be able to take part in the strikes have not yet suffered from climate change themselves, poor people in many parts of the world are already suffering from extreme weather conditions and depletion of natural resources. When the data are this clear, refuting requests for major systemic change becomes an exercise not in pragmatism, but in denialism.  

It is not maleficent acts of individuals which drive our climate crisis, it is the structures which allow and promote unsustainable ways of living. 

“It is worse, much worse, than you think” reads the opening line of The Uninhabitable Earthwritten by environmental journalist David Wallace-Wells; “The slowness of climate change is a fairy tale”. While the commonly mentioned consequences of climate change – such as sea-level rise, intensified extreme weather, and increased temperatures – can seem drastic enough, Wallace-Wells draws attention to those that we rarely acknowledge. These include remnants of both modern and prehistoric plagues frozen deep within our ice-caps being released into the world as the ice melts, and the heightened chances of war and conflict correlating with warmer weather. “You’d think that a culture woven through with intimations of apocalypse would know how to receive news of environmental alarm”, Wallace-Wells writes, “But instead we have responded to scientists channelling the planet’s cries for mercy as though they were simply crying wolf”.  

While such claims build on alarmist rhetoric – from an author who surely wishes to catch readers’ attentions and sell his book – there is no doubt that we are in some trouble. Although it might be speculative to cast every natural disaster as a climate change event (although we do know that there is a causal link between the two), we need only look at the gradual changes in our environment across time to fathom the seriousness of environmental degradation. A recent report from Nature found that glaciers worldwide are melting 18% faster than previously believed, at a rate of 369 billion tons a year. Many of Norway’s glaciers are now shrinking in periods where they ought to be growing. Acceleration of ice melting in general means three things: rising sea levels, which has its own set of ramifications, the release of greenhouse gases trapped in the ice, and further warming, as there is less ice to reflect solar radiation and more ocean to absorb it. In addition to these gradual changes, more sudden and catastrophic events could also occur within the next centuries, such as the complete disintegration of the West-Antarctic ice-sheet. It already seems to be crumbling: In 2017, a trillion-tonne iceberg twice the size of Luxembourg broke off the shelf.   

The steady decline in Earth’s species is another, potentially more disheartening, warning sign. In fact, we are in the midst of a sixth mass-extinction. The Anthropocene extinction, caused by human activity, is a scientific fact. Warmer climates, in addition to habitat loss, pollution, and the spreading of pathogens wreak havoc on insect populations. This ongoing “insect apocalypse” warns us that many other lifeforms are under environmental threat as well, as insects are essential parts of all ecosystems. No insects, no life. And surely, animal species, too, are going extinct at increasing rates: The World Wildlife Fund’s (WWF) 2018 Living Planet Report estimated that, from 1970 to 2014, the Earth’s total population of wild vertebrate species (mammals, birds, reptiles, amphibians, and fish) had declined by 60%. While wildlife documentaries such as BBC’s much-loved Blue Planet and Planet Earth series have romanticised the natural world, raw nature is rendered increasingly inaccessible and wild animals are becoming increasingly rare. Unless we change our ways, there might be more plastic than fish in the oceans by 2050, and most of the Earth’s rainforests – home to 10 million species of plants, animals, and insects – might be gone by the end of the century. 

Meanwhile, as the wild animals happily portrayed in children’s films and books are being driven towards extinction, we keep billions of domesticated animals for food. “Consider the fact”, Sir David Attenborough requested in his speech at the premiere of the film Our Planet this year, “that 96% of the mass of the mammals on the planet today are us, and the livestock we have domesticated. Only 4% is everything else”. The artificial landscapes created by human infrastructures and industrial food production systems threaten to disrupt the interconnected symbiosis of vast natural ecosystems, threatening their capacity for life. Plants, animals, and insects are dying at the hands of humans, and due to the degradation of rainforests, coral reefs and other hotspots for biodiversity, many species disappear altogether before we manage to document their existence. We don’t even know what we are losing. Sometimes alarm seems to be the correct response.  

This does not mean, however, that no progress has been made. Quite to the contrary – many countries are phasing out coal mining and fossil-fuel vehicles, the production and consumption of renewable energy is increasing globally, the provision of plastics is being more strictly regulated, and so on. But when it comes to environmental “progress”, there is often more than one side to the story. Indeed, most technological solutions still have environmental ramifications, as effective strategies to create renewable energy sources often require some form of environmental harm. The sustainability of wind and solar energy, for instance, is a recurring debate among environmentalists: while the energy created is far less polluting than that from the petroleum industry, it requires massive disturbance of natural ecosystems. While electric vehicles produce much less emissions than conventional ones (depending on its source of energy), the production of batteries requires extraction of relatively scarce non-renewable materials and contributes to indirect pollution and toxic waste leaks. The potential for carbon storage technologies is speculative at best and could only be a temporary solution to a permanent (and growing) challenge. Despite all our efforts, the total amount of global greenhouse gas emissions is still increasing year by year. Taking these factors into consideration suggests that technological innovation might not be enough to mitigate climate change and environmental degradation – we might have to change our way of life in a broader sense. 

Many species disappear altogether before we manage to document their existence. We don’t even know what we are losing.

A lot of responsibility for this change is still put on individuals and their behaviours. In the neoliberal market economy, the focus tends be on the responsibility of individuals to reduce their own environmental impacts. In other words, climate change mitigation is market driven. And indeed, all actors are pieces in the climate change mega jigsaw, yet climate change is more than the sum of its parts: it’s the consequence of a system in which individual actions are allowed to be carried out. It’s not the maleficent acts of individuals that drive our climate crisis, but the structures which allow and promote unsustainable ways of living. Individuals can choose to use less electricity, but (in most cases) they cannot choose where their electricity comes from. Individuals can choose not to engage in long-distance travel, but it’s up to politicians to create sustainable alternatives to aviation. Individuals can be selective as to what they eat, but they cannot be held responsible for the unsustainability of industrial meat production and agriculture practices. Energy use and emissions are often “invisible”, predominantly occurring during the production processes of the products consumed. If consumer agency – our capacity to consciously create change through our choices and habits – is to be the driving force of climate change mitigation, we are (probably) doomed.   

This is what the climate protesters have realised: It’s no longer the individuals but rather the system which is the target. Gone are the days when two-minute showers and leftover dinners could save the environment. The current climate protests are a sign that people are increasingly concerned about climate change, increasingly willing to make sacrifices to save the environment, but also unaccepting of being handed the responsibility to do this alone. In an open letter to the climate protesters, The Guardian’s environmental writer George Monbiot puts his faith in the youth who, he confesses, have given him a glimmer of hope for climate change reversal for the first time in years. The youth striking “gives me more hope than I have felt in 30 years of campaigning”, he writes. The dynamics of environmentalism might be changing.   

Perhaps it’s not so important whether Greta Thunberg’s rhetoric is sensationalist, reductionist, or apocalyptic – so long as it creates enthusiasm and breeds mobilisation for, and action on, climate change. While we ought to be concerned about fake news and science scepticism, Greta and the climate protesters have the science on their side. And where they lack pragmatism, politicians lack determination: as of March 2019, few countries are on track to meet the Paris Agreement targets, according to the Climate Action Tracker – a goal which one could argue, on the grounds of the latest IPCC rapport, is far from ambitious enough to counter some of the devastating effects of climate change. In the end, it’s not the climate protesters’ sensationalism we ought to worry about, but the major emitters who deny their responsibility for enabling climate change and carry out their “business as usual”. When the climate is warming, the ice is melting, the sea levels are rising, and wildlife is disappearing, it is better to be too worried than not to be worried at all.  

Don’t shoot the messenger. When children become the bearers of bad news, we ought to listen to them; take them seriously and act on their message – not dismiss them as alarmist hypocrites. 

So, don’t shoot the messenger. When children become the bearers of bad news, we ought to listen to them; take them seriously and act on their message – not dismiss them as alarmist hypocrites. As Sir Attenborough concluded his aforementioned speech, “what we do in the next few years will profoundly affect the next few thousand years”. In the coming years, facilitating an understanding of climate change and promoting climate science literacy ought to be prioritised, and the imperative for doing so needs to start with real engagement and enthusiasm among the younger generation(s). When the youth are worried about their future, politicians ought to take them seriously. Individual citizens should be able to live their lives with a vision of a bright future for themselves, their children and grandchildren. Politicians and policymakers, on the other hand, ought to think more carefully – perhaps more apocalyptically – about worst-case scenarios, and steer away from them through action and legislation. This time words will not be sufficient to console the climate protesters – ambitious strategies and hard numbers showing improvements will be needed. The fact that it is children who now are pushing for change is alarming, yet also promising for the future.  

Kondomet – en truet art

I forrige utgave av Samfunnsviter’n skrev Hanna Bolstad om viktigheten av å snakke om sex i grunnskolen. Det at unge i begynnelsen av tyveårene ligger øverst på statistikken når det gjelder både abort og seksuelt overførbare sykdommer tyder på at en lignende samtale bør også fremmes blant studenter.  Tekst: Fride S. Jensen, Kultur og Kommunikasjon Bachelor  Illustrasjon: Asbjørn O. Gundersen  Er det noe vi studenter snakker … Les mer

Revolusjon: med eller uten Revolver?

Å være ung uten å være revolusjonær er å fornekte mennesket.  – Salvador Allende, tidligere president i Chile  En revolusjon er en bevegelse som bryter med det etablerte. Ordet kommer fra det latinske verbet revolvĕre som betyr å snu rundt. Men hva snur vi rundt på? Ikke alle bevegelser eller fenomener som snur rundt … Les mer

Votten i treet – tillit og den norske velferdsstaten

Du ser en ulåst sykkel utenfor butikken, men du lar den stå. Du finner en gjenglemt telefon på bussen, men lar den ligge. Du finner en vott i skogen, og henger den i et tre slik at eieren kan finne den igjen.    Av: Mathilde Israelsen, Internasjonale studierIllustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen Sykkelen, telefonen og votten blir dermed symboler på tillit. Handlingene ovenfor … Les mer

Fem mannlige studenter på Blindern om kondombruk

Stine Solli, sykepleier og prosjektansvarlig hos Sex og samfunn, kunne fortelle oss at de forklaringene som går igjen blant unge som ikke bruker kondom er bekymringene for hvordan de skal oppfattes av en partner og myten om at sex er mindre godt for gutter og menn når de bruker kondom. I stedet for å spekulere i hvor mye sannhet som ligger bak denne … Les mer