Høyesterett måtte i høst ta stilling til om kildevernet til journalister sto seg mot PSTs behov for bevis i en terrorrekruteringssak. Hva innebærer pressens kildevern og hvor sterkt står det mot påtalemyndighetens behov for bevis?
En omdiskutert Sverige-tur
I november 2015 vant Ulrik Imitiaz Rolfsen frem i Høyesterett med sitt krav om at kildene til hans filmprosjekt om norske Syria-farere måtte forbli hemmelige. PST hevdet at kildevernet måtte vike for å bruke filmmaterialet som bevis i en straffesak mot en terrormistenkt ung mann. I korte trekk var sakens fakta slik: To unge menn (A og B), som var under såkalt «skjult etterforskning» av PST, mistenkt for å ha deltatt i en terrororganisasjon eller å ha rekruttert medlemmer til en slik gruppe. De samme personene hadde medvirket i et filmprosjekt som filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen lagde om Syria-farere og terrorrekruttering. Den 7 juni 2015 reiste en av Rolfsens medarbeidere sammen med A og B til Sverige. Dagen etter ble A pågrepet på flyplassen i Gøteborg hvor han ble siktet for å ha forsøkt å verve seg til terrororganisasjonen IS, rett før han fikk satt seg på et fly hvor endelige destinasjon var Syria. I forbindelse med pågripelsen fanget PST opp en telefonsamtale ved hjelp av avlytting mellom B og Rolfsens kollega, hvor B understreket at filmopptakene som var blitt gjort ikke måtte fanges opp av PST, og at disse skulle overleveres Rolfsen.
Å ransake et redaksjonslokale er sett på som et grovt inngrep i pressens integritet, og politiet må derfor ha svært gode grunner for å gjøre dette.
PST besluttet samme dag å gjennomføre en ransaking hjemme hos Rolfsen, hvor han også hadde sitt studio. En beslutning om ransaking må vanligvis innom en domstol for å få godkjennelse, i dette tilfellet dreide det seg også om et redaksjonslokale (Rolfsens hjemmestudio). Å ransake et redaksjonslokale er sett på som et grovt inngrep i pressens integritet, og politiet må derfor ha svært gode grunner for å gjøre dette. Likevel har politiet en ekstraordinær mulighet i saker hvor tidsaspektet er avgjørende for å gå til aksjon først, for å så få etterfølgende godkjennelse fra domstolen. I denne saken skjedde det nettopp slik. PST gikk til aksjon hjemme hos Rolfsen, og beslagla minnebrikker og harddisker med filmopptaket av kjøreturen til Sverige. Dette filmopptaket var å regne som bevis i straffesaken mot A, som ble pågrepet dagen før. Ettersom PST ikke hadde fått godkjennelse av domstolen, fikk de ikke sett på filmmaterialet før de overleverte dette til tingretten.
Kildevernets status
Kildevernet er kanskje en av de viktigste forutsetningene vi har for en fri og uavhengig presse. For pressen er kildevernet absolutt, og nedfelt i Vær Varsom-plakaten punkt 3.4 og 3.5. Journalister skal aldri gjøre en kildes navn kjent dersom det er avtalt at identiteten skal holdes hemmelig. At journalister kan få informasjon fra hemmelige kilder som kan gi informasjon uten å risikere å bli straffeforfulgt eller truet, er avgjørende for at den gravende journalistikken kan eksistere. Pressens eget etiske regelverk er derfor klar på dette punktet. Når en sak kommer opp for domstolen, finnes det egne lovbestemmelser om kildevern. I straffesaker er det straffeprosessloven § 125 og i sivile saker (saker som ikke er straffesaker) gjelder tvisteloven § 22-11. Noen vil sikkert stusse over hvorfor ikke pressens etiske regelverk er tilstrekkelig for å konstatere at kildevernet er absolutt. Dette har sammenheng med at når en alvorlig straffbar handling skjer, er man i norske domstoler opptatt av at alle tilgjengelige bevis skal føres for retten. I Norge har vi et prinsipp om fri bevisføring, noe som innebærer at det skal svært mye til for at bevis som kan bidra til å oppklare en straffesak, ikke kan føres. Derfor må det alltid vurderes om konsekvensene av at beviset ikke føres opp mot de eventuelle skadevirkninger bevisførselen kan medføre. Dette kan for eksempel være hvis beviset er svært krenkende eller belastende for andre, eller at det er skaffet på en uredelig måte. En tilståelse som er fremskaffet ved hjelp av tortur vil for eksempel aldri kunne brukes som bevis i en rettssak. Hovedregelen i straffeprosessloven og tvisteloven er klar: Redaktøren av journalistisk arbeid kan nekte å oppgi navnet på en kilde dersom han blir spurt om det. Det finnes likevel et unntak dersom «vektige samfunnsinteresser» tilsier at kildens identitet bør oppgis, og det er av «vesentlig betydning for sakens oppklaring», kan redaktøren likevel pålegges å navngi kilden i en rettssak.
Illustrasjon: Thomas Holand
Pressens rett til kildevern er også vernet av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10, som også beskytter upublisert materiale som kan avsløre en kilde. EMK gjelder som norsk lov. I Rolfsen-saken var kildematerialet som PST ville se et upublisert, uredigert videoopptak. Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i sine avgjørelser lagt avgjørende vekt på om beslag av kildemateriale vil medføre en «chilling effect» på pressens kildetilfang. Ved at kilder kan risikere å bli avslørt ved en etterfølgende ransaking eller beslag fra politiet, vil dette kunne gjøre det svært vanskelig for journalister å overbevise hemmelige kilder å gi informasjon.
Tungtveiende samfunnsinteresser
IS fremferd de senere årene har rystet vestlige land, både vanlige borgere og myndigheter har latt seg sjokkere over den brutale atferden til organisasjonen. At rekrutteringen også foregår i vestlige land, og ikke i fremmede samfunn, er en tilleggsdimensjon til hvorfor IS fremstår som særlig skremmende. Syria-farene er hovedsakelig unge, radikaliserte menn, med bakgrunn fra både muslimske og «vanlige» norske familier. Pr. november 2015 var det ifølge PST 90 personer som har reist ned for å slutte seg til IS eller andre væpnede grupper. Noen har dødd, andre har kommet tilbake. At de hemmelige tjenestene som PST har behov for å overvåke disse individene, er forståelig. Behovet for å jobbe mot disse miljøene og begrense tilfanget av tilreisende er uten tvil noe som kan regnes som en «vektig samfunnsinteresse» som unntaket i loven viser til.
Tendensene som man hører om på nyhetene og skjønner lite av, nemlig at sunn, norsk ungdom kan vende ryggen til den norske velferdsstaten for å risikere livet nede i vår tids verste krig, er vanskelig å forstå. Samtidig, hvis filmopptaket kunne ha avverget et potensielt angrep eller voldshandling, trumfer ikke vår nysgjerrighet overfor denne gruppen dette.
Selv om avsløringen av journalistens kilde kan verne en vektig samfunnsinteresse som terrorbekjempelse, er likevel ikke dette tungtveiende grunn for å tvinge journalisten til å oppgi kilden. Det må i tillegg kunne være et viktig bidrag til oppklaringen av saken, og det må vurderes opp mot den samfunnsmessige betydningen av materialet journalisten sitter på. Med samfunnsmessig betydning menes verdien av at kilden kommer med opplysningene til journalisten slik at opplysningene blir offentlig kjent. I denne saken var det klart at Rolfsen, som en av få fra utsiden, hadde fått et unikt innblikk i det norske islamistmiljøet. Tendensene som man hører om på nyhetene og skjønner lite av, nemlig at sunn, norsk ungdom kan vende ryggen til den norske velferdsstaten for å risikere livet nede i vår tids verste krig, er vanskelig å forstå. Samtidig, hvis filmopptaket kunne ha avverget et potensielt angrep eller voldshandling, trumfer ikke vår nysgjerrighet overfor denne gruppen dette. For å kunne ta stilling til dette, hadde både tingretten og lagmannsretten sett filmopptakene som PST så gjerne ville se. Høyesterett valgte å ikke se filmopptaket, og baserte seg på lagmannsrettens beskrivelse av opptakene.
Høy terskel
I et samfunn som i økende grad er preget av frykt for terrorisme, er det viktig at en kan ha mennesker som forsøker å forstå tendensene med ulike briller.
Høyesterett konkluderer med at dersom opplysningene kilden har gitt er av samfunnsmessig betydning, er kildevernet nær absolutt. Derfor skal det svært mye til for at journalisten må oppgi kilden hvis opplysningene er av en slik samfunnsmessig betydning, noe det var i denne saken. Bare hvis det dreier seg om svært alvorlige forbrytelser som drap, forbrytelser mot rikets sikkerhet eller annen alvorlig kriminalitet, kan kildevernet måtte vike. Terskelen for alvorligheten av forbrytelser er angitt av den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Et brudd på terrorlovgivningen faller klart innenfor en slik kategori. Samtidig vil risikoen kilden løper ved å gi opplysninger til journalisten være tilsvarende stor. Verdien av at opplysningene blir gitt til journalisten mot politiets behov for opplysninger må derfor veies opp mot hverandre. Konsekvensen av at PST ransakte og beslagla filmmaterialet var at flere av Rolfsens kilder trakk seg i frykt for å bli avslørt. Høyesterett kom til at hensynet til et effektivt kildevern må klart gå foran PSTs ønske om å se filmmaterialet. PST har for øvrig også et bredt spekter av etterforskningsmetoder slik som telefonavlytting, sporing og romavlytting som gir dem anledning til å samle inn opplysninger om Syria-farerne på andre måter enn ved å se filmopptaket. Behovet for å krenke kildevernet var rett og slett ikke tungtveiende nok i denne saken. Med denne avgjørelsen har Høyesterett vist at terskelen for å krenke kildevernet er høy, selv når det dreier seg om individer som er mistenkt for terrorvirksomhet. I et samfunn som i økende grad er preget av frykt for terrorisme, er det viktig at en kan ha mennesker som forsøker å forstå tendensene med ulike briller. Dersom vi tillater kildevernet å vike i enkeltsaker, mister journalisten muligheten til å inneha denne unike rollen.