KINAS LATE REVOLUSJON

KINAS LATE REVOLUSJON
Tekst: Nore Ims, Bachelorgrad i internasjonale studier

Kinas millenniumsgenerasjon har nådd et bristepunkt. Dette ble klart i vår, da emneknaggen
«Tang Ping» tok av på sosiale medier som en motreaksjon til kravene mange unge møter i det
kinesiske arbeidsmarkedet. Hva har vi å lære av dette?

Tang Ping-bevegelsen har sitt opphav på den populære kinesiske medieplattformen, Baidu Tieba. Det hele startet med at en ung mann, med navn Luo Huazhong, skrev innlegget, «Lying Flat is Justice». Huazhong fortalte om hvordan livet hans lenge hadde vært preget av en tomhetsfølelse. Han bestemte seg derfor for å utfordre den konvensjonelle forståelsen av karrierejag som en forutsetning for lykke. Dette resulterte i at Huazhong sa opp jobben sin, og begynte å leve på sparepenger og strøjobber. Jobb gikk fra å være midtpunktet i livet til å bli sidestilt, og Huazhong opplevde at han fikk mer tid til å slappe av og gjøre ting han virkelig satte pris på. Den nye livsfilosofien døpte han «Tang Ping», som kan oversettes til det å «ligge ned», og konkluderte med at «[o]nly by lying down can humans become the measure of all things». Uttalelsen, dog en smule svulstig, understreker essensen ved Tang Ping – det handler ikke om å slutte å jobbe helt, men heller om å senke sitt eget ambisjonsnivå og endre perspektiv på hva som gir livet verdi.

Økonomisk og sosial suksess har blitt selve indikatoren på lykke

Den tilbakelente holdningen til livet som Tang Ping representerer ble raskt populær blant unge i Kina. Huazhongs enkle livsstil appellerte til en generasjon som blir møtt av et arbeidsmarked med stadig strengere krav og skyhøye forventinger. Særlig fremtredende er det nye «996-systemet», som går ut på at en arbeidsuke skal være fra ni om morgenen til ni om kvelden, seks dager i uka.

Dette innebærer at svimlende 72 timer av uka består av arbeid – uten at det regnes for å være overtid. Selv om enkelte selskaper har tatt avstand fra dette systemet etter at det har vært gjenstand for massiv kritikk, er det fortsatt et uttrykk for hvilke forventninger som preger det kinesiske arbeidsmarkedet.

Kinas beinharde arbeidskultur er derimot ikke et nytt fenomen. Men, i motsetning til sine foreldre går ikke dagens unge generasjon den samme lyse fremtiden i møte. Den voldsomme økonomiske veksten Kina har opplevd i løpet av de siste 40 årene holder nemlig på å stagnere, og mange kjenner på fortvilelsen av å jobbe seg i hjel uten å ha noen forutsetninger om å faktisk forbedre sin egen livssituasjon. Det er derfor logisk at unge nå ønsker å flytte fokuset bort fra økt økonomisk kjøpekraft som eneste forutsetning for å leve et bedre liv.

Problematikken Tang Ping-bevegelsen belyser er på mange måter universell. For det første kommer det grunnleggende motsetningsforholdet mellom individ og samfunn tydelig frem: Hvor mye skal man egentlig ofre for fellesskapet? Mye av presset unge opplever i Kina kommer fra staten. Landet står i dag overfor en selvpåført demografisk krise, da ett-barns-politikken har ført til at det er en betydelig større del av befolkningen nærmer seg pensjonsalder enn det er nye som kommer til i arbeidsmarkedet. Konsekvensene av den kommende eldrebølgen blir dermed at stadig mer ansvar blir skjøvet over på den yngre generasjonen.

Skillet mellom jobb og fritid viskes sakte men sikkert ut

Kinesiske myndigheter har oppfattet populariteten rundt Tang Ping som en trussel som i verste fall kan føre til kollektiv apati. De har derfor gått til verks for å hindre at bevegelsen får spredd seg, blant annet ved å fjerne det opprinnelige innlegget fra nettet og blokkere bruken av emne[1]knaggen på sosiale medier. Det kinesiske kommunistpartiet har også gått ut i flere statlige medier og kritisert bevegelsen for å fremme egoistiske og upatriotiske holdninger. De harde motreaksjonene Tang Ping-bevegelsen har møtt fra statlig hold, bærer vitnesbyrd om hvor grunnleggende konflikten mellom individ og samfunn er. I Kina har den enkeltes rett til å utfolde seg fritt blitt oppfattet som uforenlig med den generelle retningen landet skal ha. Det dystre resultatet er at individer blir redusert til å operere som hjul i et maskineri.

Tang Ping-bevegelsen tar også et oppgjør med de materialistiske og statusorienterte holdningene som i dag gjennomsyrer samfunnet. For mange har økonomisk og sosial suksess blitt selve indikatoren på lykke. Særlig i et så hierarkisk samfunn som Kina har troen på sosial mobilitet lenge vært en sterk drivkraft for de som ønsker å jobbe seg oppover i systemet. Dette har ført til en kollektiv psykose, som innebærer at det oppstår et enormt press på å jobbe hardere enn sin neste. Konsekvensen er at unge fanges i et evig rotterace der skillet mellom jobb og fritid sakte men sikkert viskes ut.

Tang Ping-bevegelsen har blitt et utgangspunkt for den unge generasjonen i Kina for å ta et oppgjør med både statlige og sosiale forventninger. Huazhong har gått i front for å understreke at livet er mer enn et evig jag etter penger og prestisje – sann lykke eksisterer i å ta seg tid til å sette pris på mer hverdagslige og trivielle gleder. Å leve i henhold til prinsippet om Tang Ping innebærer dermed å endre personlige prioriteringer og ambisjoner for å unnslippe det overhengende presset mange unge kjenner på. Ved å ikke lenger blindt følge en karriere i tråd med det staten eller andre rundt forventer, har Tang Ping-bevegelsen også blitt en stille protest mot samfunnets konformitet.

For oss i Norge bør Tang Ping-bevegelsen også være en oppvekker. Vi har godt av å reflektere over hva vi vektlegger tyngst her i livet. Dette innebærer ikke nødvendigvis å si opp jobben sin på flekken, men heller å sette av mer tid til det som faktisk gir oss glede i hverdagen. Av og til er det viktig å ta en pause og finne tid til å legge seg ned – først da kan vi mennesker bli den sanne målestokken til alt.