Kvinners stemmerett fyller hundre år i år, men det er ikke bare lett å få helt grep om dagens feminisme. Etter en god del selvransakelse har jeg oppdaget at jeg er utpreget mannssjåvinist. Eller i det minste ikke noe særlig godt eksempel på en feminist i dagens noe tvilsomme forståelse av ordet. Det er et vanskelig tema å snakke om, med mindre man ønsker å hylle alt som er av feminisme og likestilling og «fremskritt» – for det er nemlig tillat. Ingen ser skjevt på deg da, men når jeg – en ung kvinne – ønsker å påpeke de stedene jeg mener det har gått galt, vel da er jeg ikke politisk korrekt.
Død ved manipulasjon
Kampen for stemmeretten er vunnet – nå gjenstår bare kampen for feminismens gode navn og rykte.
Foto: Kayla Sawyer flickr.com/creativecommons
Når jeg sitter her og skriver en grå vårdag tenker jeg i mitt stille sinn at denne feminismen og likestillingen muligens har gått litt langt i enkelte aspekter. Det kan kanskje sammenliknes med et forhold – man forelsker seg i en gutt, og alle de små særegenhetene ved ham er nettopp det man blir forelsket i. At han kan diskutere med deg. At latteren hans bærer så fint. At han sitter så sexy tilbakelent i sofaen. Men så går tiden, og alle særegenhetene hans blir irritasjonsmomenter. Diskusjoner blir kverulering, latter blir bråk og sexy tilbakelent blir dårlig holdning. Og du, du manipulerende jente, du begynner å forme denne gutten du forelsket deg i – luker vekk alt det du opprinnelig fant tiltrekkende. Og hva sitter du igjen med da? Et tomt skall, en tøffelhelt – en stakkars forvirret gutt som ikke forstår hva du vil.
Det er dette som har skjedd med feminismen, denne flotte ideologiske hyllest av kvinners rett og styrke. Vi har revet og slitt i den fra alle kanter – og vi vet ikke lenger helt hvor vi vil med den. Er det feminisme om man står på for kvinners rett til å være kvinner uten å bli tilsidesatt – eller er det feminisme å forsøke på en slags urealistisk eliminering av kjønnsforskjeller? Resultatet av tåkeprat og mange ulike meninger om hva feminisme bør være er at vi sitter igjen med en tannløs og utopisk tøffelheltinne som ingen er spesielt glad i lenger.
Nå må dere gjerne kvesse klørne, kjære kvinnesaksforkjempere – men jeg må, som kvinne, si at kvinnekampen har gått over styr. Muligens er jeg naiv, men jeg mener kampen de modige suffragettes kjempet på starten av nittenhundretallet langt på vei er over. Ingen i Norge ville tørre å foreslå at kvinner er underlegne menn – i alle fall ikke når det gjelder privilegier og rettigheter i samfunnet, men det virker ikke som om det er nok. Ikke skal vi bare ha samme rettigheter og privilegier – vi skal også bli til menn, virker det som. Idealet synes å være at det ikke skal være noen kvinner og menn lenger, men kun androgyne vesener som ikke helt vet hvor de hører til i verden.
Fra husmor til husfar?
Det er nesten vanskelig å se på kvinneforkjempernes sak som noenlunde seriøs i dag synes jeg. Jeg vil svært gjerne kalle meg feminist, og hadde jeg levd i 1913, ville jeg gjort det. Men i dag? Vel, jeg har ikke lyst til å bli plassert i samme bås som surmaga, mannehatende rødstrømper med unødvendig høy røst. Jeg nekter at feminisme skal fortsette på denne måten. Må feminisme være det samme som å utradere alt som heter mannlige kvaliteter? Den kastrerte, myke mannen det virker som om feminister ønsker… han gjør meg KVALM.
Gutta i Klovner i Kamp sang «… det er ikke lett å være mann i dag, et forbanna jag, det er så mange krav. Du må holde tunga rett og være macho kar, kunne mekke bil, men også passe barn…». Det er ikke rart å forstå hvor frustrasjonen kommer fra. Vi vil ha i pose og sekk, og vi vil helst spise kaka på toppen av det hele. Nei, gi meg en manne-mann. Han må gjerne få være svett og usminket, så lenge han tar livet av edderkoppene og motsier meg en gang i blant. Han kan til og med få kalle meg en bitch en gang i måneden, så lenge han vet hvordan man fikser en bil.
Hvordan skal jeg kunne føle meg som en kvinne om han jeg er sammen med bruker mer pudder og parfyme enn meg, ikke tør å ta edderkopper eller ikke orker å si meg i mot lenger? Jeg vil være jenta i forholdet, ikke mannen og ikke noe i mellom heller. Om rødstrømpefeministene ikke takler en likeverdig partner får det så være – men jeg vil ha en hardbarka mann, ikke en sutrete, myk evnukk. Det skal sies at det er forskjeller på feminister også – la oss ikke skjære alle over en kam. La meg være tydelig; jeg vil likhetsfeminismen til livs. For hva er vel egentlig likhetsfeminismen annet enn en motstilling til mannssjåvinismen?
Når det er sagt betyr ikke det at jeg sitter fast i gamle kjønnsmønstre. At mannen skal være hovedforsørger mens jeg dasser hjemme – nei takk. Fy fasan så kjedelig det må være å traske rundt som en glorifisert hushjelp. Ærlig talt, vi jenter kan også ha ambisjoner. Vi er ikke babymaskiner med forklær lenger, vi er individer. At vi er belemret med selve produksjonen av avkommet er en uheldig bieffekt av evolusjonen – og nei, jeg mener ikke at det bør hindre oss i våre profesjonelle liv. MEN! Det er en realitet i bildet her. En kvinne som er nyutdannet, nygift og nylig innflyttet i rekkehus høres tross alt ut som flere måneder med utbetaling av permisjonspenger og vikariater. Vi må føye oss etter realiteten av vår byrde som selve kontinuasjonen av arten homo sapiens – nei, det er nok ikke alle dresskledde rikmenn som ønsker å ansette oss når den biologiske klokka tikker høyere enn Rolexen hans. Er det noe vi egentlig kan gjøre med det?
Feministisk paradoks?
Jeg skal si deg hva vi IKKE bør gjøre. Vi bør så absolutt, definitivt, avgjort ikke forsøke å tvinge en rund ball i et firkantet hull, sånn for å drepe et amerikansk ordtak. Det hjelper ingen, og aller minst oss kvinner og vår noe naive kamp mot et likestilt samfunn. Kvotering. Det provoserer meg. Det provoserer mr. Rolex. Det provoserer kanskje de fleste kvinner? Er det i grunn et mål at det skal være like mange av hvert kjønn i alle yrker? Handler ikke likestillingen om at alle skal kunne velge seg den jobben de ønsker selv? Personlig ville jeg ta det ille opp å få en stilling eller posisjon kun på basis av at mitt andre kromosom var X og ikke Y, like mye som det ville provosert at jeg ble nektet en posisjon av samme grunn.
Jeg er ikke reaksjonær, jeg krever og forventer de samme rettigheter som alle andre innenfor den norske stat. Men det er nettopp det, jeg forventer at de allerede er der. Og jeg skal i alle fall ikke ha noen ekstra privilegier fordi jeg er kvinne. Hallo, er ikke det den største nedlatenhet i verden? «Åh, du stakkars lille, søte (dumme) kvinne. Har du så lyst til å jobbe i politikken du da? Jammen, du klarer ikke det selv du. Vet du hva vi gjør? Vi lager en egen stilling til dere kvinner. OK, et par da. Også kaller vi det hele kvotering og feminisme. Blir du fornøyd da?»
Det er ikke feminisme, det er barneskirenn. En parodi på hva feminisme bør handle om. Hvis feminisme handler om den sterke kvinnens rettigheter og muligheter sjokkerer det meg at feminister aksepterer kvotering. Kvotering er hån. Det er en trøsteplass. Det er en billett til aldri å bli tatt seriøst. Hvordan er det mulig at vi jenter skal stille likt med gutta og føle oss likestilt om vi får gratistur til toppen uten å måtte jobbe for det? Likestillingen mister sin funksjon hvis det handler om å sy puter under armene på oss jenter og gjøre oss en bjørnetjeneste i form av å gi oss plasser vi ikke har gjort oss fortjent til. Jeg ønsker meg et samfunn basert på meritter. Et samfunn hvor kjønn er irrelevant. Et samfunn hvor det som teller er hva som er mellom ørene dine, ikke hva som dingler (eller ikke dingler) mellom beina dine. Likestilling kan da ikke handle om særstilling for kvinner? Da burde de kalt det kvinners særrett eller overlegenhet eller noe sånt. Det kunne jeg kanskje stilt meg bak når jeg tenker meg om…
Kvinners superioritet
For vi er jo helt klart overlegne. Vis meg den mann som kan blø i en uke uten å dø. Vis meg den mann som evner å presse ut en klump av fett og brusk på rundt regnet tre og et halvt kilo uten å kollapse totalt. Vis meg den mann som traver rundt i høye hæler og slåss mot regnet for å unngå vaskebjørns-«looken». Vis meg den mann som kan fikse håret på barna sine og sende dem i barnehagen uten at de ser ut som stakkarslige gatebarn eller lykketroll. Hvis han finnes er han nok fort en ødelagt mann. En mann i klørne på de forrykte feminister som farter rundt i fancy buksedrakt og later som om de er menn. Man må spille på sine styrker – heller enn å etterape og strebe etter det motsatte kjønns styrker. Hva er vel poenget med likestilling hvis målet er å gjøre mannfolket til de kommende generasjoners sminkedukker og husmødre?
Alt i alt er det sikkert flere områder av dagens kvinnekamp og «likestillingsforkjempere» som kunne vært kritisert. Sikkert mer jeg er uenig i. Sikkert mange som vil lynsje meg for å være antifeminist og alt mulig annet. Jeg er ikke det. Jeg er feminist på min egen måte. Og mange er der sikkert med meg, jeg har ingen illusjoner om at jeg er så forbanna unik. Poenget mitt er bare at jeg ønsker at feminisme skal handle om noe annet enn undertrykkelse av de testosteronfylte folka vi deler verden med. Kanskje feminisme i seg selv er et dårlig begrep – fordi det fokuserer sånn på et aspekt ved samspillet. Likestilling funker ikke mye bedre, fordi det er blitt sutret i hjel og ødelagt av kvotering og liknende. Noen må finne på et nytt begrep. Noen som er mer kreative enn meg.
Jeg vil bli tatt seriøst og få respekt uavhengig av mitt kjønn. Mitt kjønn er, slik jeg ser det, irrelevant i alle andre sammenhenger enn sex og samliv. Samtidig er jeg stolt av å være jente. Jeg vil være jente-jente, jeg vil leve i samspill med guttegutter og jeg vil ikke at alle tradisjoner skal kastes vekk bare fordi noen av dem ikke fungerer. Jeg vil ikke miste mine kvinnelige kvaliteter like lite som jeg vil at menn skal slutte å være menn. Samtidig må det være rom for at alle skal få leve sin versjon av idealet – jeg vil bare helst ikke at feminismen skal likestilles med mannlig kastrering og hårete kvinner. Muligens er det jeg som er utopisk. Faktisk er det ganske sikkert at jeg er utopisk. Men utopier er elementære i ideologier – kanskje er det utopien som må endres til en mer realistisk visjon enn at kvinner skal ta over mannsrollen?
Av Tonje Jelstad Sandanger