Klimasamarbeid – en uunngåelig middelmådighet?

Klimasamarbeid – en uunngåelig middelmådighet?

Høsten preges av nyheter fra New York og østkanten av USA, hvor stormen «Sandy» herjer med skremte amerikanere. Muligheten for en ny katastrofe liknende «Katrina» fra 2005 bekymrer verden. Valgkampen rundt det amerikanske presidentembetet blir satt i skyggen når en verdensmetropol rammes av orkanvinder og flom. Verden snakker igjen om klimaendringer og de påfølgende konsekvenser. For en liten stund. Samtidig gjorde den republikanske presidentkandidaten, Mitt Romney, narr av President Obama for at han ønsket å redde verden og stagge havenes stigning i sin aksepttale i Tampa tidligere i høst, til hånlig latter fra sine tilhengere. Det gir ikke grobunn til håp angående klimasamarbeidet fremover.


En lekse lært, men snart glemt
Selv om verden med forferdede øyne ser New York og omegn bli revet opp av orkanen, er leksen snart glemt. Politikere nevner klima. Professorer, forskere og kunnskapsrike kommentatorer kommer med advarsler om hva som videre kan være i vente om man ikke endrer adferd og tar tak i klimaet. Avisene rapporterer. Folk tenker. Et lite sekund.
For hva skjer så? Den amerikanske valgkampen kulminerer i valg, og orkanen «Sandy» har mistet sitt øyeblikk i medias fulle oppmerksomhet. Krisen virker glemt mens man dekker menneskelige seire og tap, konflikter og politiske ulikheter og til slutt utnevnelsen av en ny amerikansk president. Klima og klimaendringer faller igjen inn i bakteppet; et komplisert, lite nyhetsverdig problem som ingen orker å skrive om. Fordi man ikke vet? Eller fordi ingen vil høre på at vår nåværende livsstil vil, til slutt, ødelegge de samfunn vi har jobbet så hardt for å bygge opp?
Kompliserende faktorer
Hvorfor er det så sånn at menneskeheten, som tross alt deler skjebne når det gjelder klima og klimaendringer ikke ser ut til å ta utfordringen seriøst? Statsvitere av alle nasjonaliteter har søkt svaret i ulike forklaringer. At klimautfordringen er et kollektivt problem, som derfor krever en kollektiv løsning, synes å være et tema. Ettersom et sikkert klima og kutt i utslipp er et kollektivt gode, innehar det enkelte kvaliteter som gjør samarbeid vanskelig. For det første er et kollektivt gode ikke-ekskluderende («non-exclusive») hvilket betyr at når godet er oppnådd er det ikke mulig å hindre noen å nyte godt av det. Et forbedret klima og kuttede utslipp er et slikt gode da ingen kan hindre deg å nyte godt av et godt klima, selv om du ikke gjorde en innsats for å bedre klimaet.

 

Midt i en potensielt katastrofal storm virker innsatsen for å hindre store klimaendringer fremdeles svært så middelmådig.

 

For det andre er et kollektivt gode ikke-rivaliserende («non-rivalrous»). Et individs bruk av det kollektive godet vil ikke ødelegge for andres bruk av det kollektive godet. At jeg, som person, nyter godt av et sikkert klima og mindre utslipp vil ikke ødelegge for din fornøyelse av samme gode, eller hindre at du kan få samme nytte.
Klimasamarbeid har altså disse kvalitetene, og nettopp fordi det er et kollektivt gode oppstår store problemer når det internasjonale samfunn skal gå sammen i kampen mot store og ødeleggende klimaendringer. Fordi dette er et kollektivt problem, men også en situasjon hvor enhver stats innsats vil kunne erstattes av en annens, vil det alltid være fristende for stater med i samarbeidet å snylte på andres innsats. Det er ikke viktig hvilken stat som kutter i sine utslipp; ethvert utslippskutt vil kunne erstattes av et annet av samme størrelse.
Menneskenes natur
Klimasamarbeidet vanskeliggjøres altså på grunn av sin natur som et kollektivt gode hvor alle (eller i alle fall alle med betydelige utslipp) må samarbeide. Saken kompliseres videre av vidtgående uenighet rundt de faktiske og vitenskapelige sidene ved klimaendringene. Det er, dessverre kan man si, ikke alle som mener at klimaendringene er menneskeskapte, ei heller at de vil utgjøre noen stor forskjell for menneskeheten.
Mitt Romneys kommentar om Obamas grønne politikk i hans tale til sine medrepublikanere i Tampa illustrerer dette. Både politikere og vitenskapsmenn strides om faktabaserte detaljer rundt klimaendringer og CO2-utslipp, og resultatet er stagnasjon i et internasjonalt samarbeid. Det er umulig å finne en felles løsning på et problem om man ikke kan enes om hva problemet er, eller hvorvidt det faktisk eksisterer et problem.
En slik fremstilling er dog noe pessimistisk. I det store og det hele er det stor enighet om at dagens utslipp av CO2 er problematisk. Men klimaendringene synes ikke umiddelbare. En umiddelbar trussel ville være lettere å håndtere, men siden dette er endringer, ofte svært små, over lengre tid, er det vanskeligere å få en hel verden til å samles om en løsning. Kanskje kan det argumenteres med at orkaner som «Sandy» og 2005s «Katrina» synes svært plutselige og brutale, men mangelen på styrket engasjement synes å tale det i mot.
Dessverre vil ikke klimaendringer ramme alle stater på lik måte. Dette kompliserer saken videre.  Enkelte stater, spesielt vi her i nord, kan til og med oppleve en vekst i konsekvens av at temperaturen stiger. I tillegg er det slik at de verste ødeleggelsene sannsynligvis vil ramme u-land, som allerede er svært dårlig rustet for å håndtere slike katastrofer, og i tillegg har lite ressurser til å sette søkelys på nettopp denne problemstillingen. Når de positive og negative effektene blir så klart fordelt på rike og mindre velstående stater, vil det gi enda mindre incentiver for de rike statene å gjøre noe med problemet i det hele tatt.
Til slutt er det kostbart å forsøke å hindre klimaendringer. Olje, kull og gass er karbondioksidtunge drivstoff, men de er også det som gjør at hjulene går rundt i den velstående delen av verden, samtidig som de er veien mot et høyere velstandsnivå for u-landene. Dette er også årsaken til at land som Kina og India har økt sine utslipp de siste tjue årene.
Relative gevinster
Enkelte forskere, slik som Frank Grundig, har også argumentert for at relative gevinster gjør klimasamarbeid vanskelig. Motsetningsforholdet mellom i-land og u-land gjør det vanskelig å fokusere på klima som et isolert problem. U-land argumenterer med at siden i-landene har stått for brorparten av de utslippene som skapte problemene, bør ikke u-landenes vekst måtte forhindres for å løse et problem i-landenes utslipp har skapt. Mens dette er et godt argument i seg selv, da urettferdigheten i at forskjellene mellom i-land og u-land skal opprettholdes i klimasamarbeidets navn er tydelig, er dette en hemsko for en god klimaavtale. Mens u-landene er opptatte av velferdsvekst og utvikling, er i-land som USA svært opptatte av å opprettholde sin konkurranseevne økonomisk.
Et av argumentene til kongressen i USA da de gjorde det klart at de ikke ville ratifisere en klimaavtale som ikke la begrensninger på alle verdens land, var nettopp amerikansk økonomisk konkurranseevne. Frank Grundig kaller dette relative gevinster («relative gains»). Frykten for at Kina skulle oppleve en økonomisk vekst på bekostning av USA på grunn av kostbare utslippstak på amerikanske bedrifter, og at denne veksten skulle kunne brukes til å skifte maktbalansen mellom Kina og USA legges da (svært forenklet) til grunn for at USA valgte å trekke seg fra Kyoto-avtalen.
Samtidig står India og Kina, og de andre G-77 landene, hardt på sin rett til lik utvikling og vekst som den som har foregått i vesten siden den industrielle revolusjon. Klimasamarbeidet virker fastlåst, og politikerne virker maktesløse. Kyoto-avtalen, i seg selv et lite fordelaktig prosjekt om den ble gjennomført i sin helhet, ser ikke ut til å bli oppfylt av medlemslandene. EU-landene, og Norge har, til tross for entusiastiske uttalelser, store problemer med å gjennomføre. President Obama, til tross for en svært grønn valgkampanje i 2008, har ikke klart å gjennomføre store endringer i USA. Den alternative presidentkandidaten i årets valg virker direkte mistroende til realiteten av klimaendringene. Midt i en potensielt katastrofal storm virker innsatsen for å hindre store klimaendringer fremdeles svært så middelmådig.
Kyoto-avtalen – et mislykket eksperiment?
Det eksisterende samarbeidet i form av Kyoto-avtalen er ingen grunn til begeistring. Estimater fra forskere innen klimapolitikken antyder at avtalen i sin nåværende form ville, selv ved full implementering, gi svært moderate begrensninger på verdens totale utslipp, faktisk så lav som 1 %. Årsaken er rimelig selvsagt; de statene som står for de største andelene av utslipp av klimagasser er ikke forpliktet til begrensninger ved Kyoto-avtalen.
USA trakk seg fra avtalen i februar 2001, umiddelbart etter at George W. Bush ble president. Avtalen hang da i en tynn tråd, men reddet seg inn ved at Russland ratifiserte i 2005. Derved trådte avtalen i kraft ved at minst 55 land med 55 % av utslippene av CO2 i 2005 hadde ratifisert den. Likevel er den en forkrøplet avtale som skal redde verden; siden 1990 har landene som er forpliktet innenfor rammene for Kyoto-avtalen, også kjent som «Annex I»- landene, stått for en stadig mindre andel av verdens utslipp.
Man kunne i så måte anta at klimasamarbeidet hadde virket, og at landene forpliktet under Kyoto-avtalen aktivt har jobbet for å begrense sine utslipp. Dessverre er realiteten noe mer dyster. De kutt som har skjedd i Europa har i stor grad skjedd på grunn av nedlegging av gammeldags, karbondioksidtung teknologi til fordel for nyere, mer «ren» teknologi innen industrien. I seg selv kunne dette vært et skritt i riktig retning, men samtidig har utviklingsland som India og Kina klatret på listen over klimaverstinger i sin iver etter å øke velferdsstandarden i landene.
Dagens situasjon
I dag står Kina for rundt 24 % av de totale utslippene, mens USA er ansvarlig for ca. 19 %. EU, som utgjør brorparten av «Annex 1»- landene, står kun for omtrent 13 %. Bakgrunnen til de dystre spådommene rundt Kyoto-avtalen er således ganske klar. Et litt vanskeligere spørsmål står likevel tilbake; når man ser hvordan ekstremvær herjer og man vet at konsekvensene av klimaendringer kan ha katastrofale konsekvenser, hvorfor er ikke dette høyere prioritert?
Det er mange hindre mellom dagens situasjon og en suksessfull klimaavtale med reelle muligheter for å forhindre disse klimaendringene. Håpet fra det aktive 1980-tall svinner stadig hen, mens politikere og statshoder lar økonomi, makt og valgkamp trumfe over muligheten til å redde verden.

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *