Klimasamarbeid?

Klimasamarbeid?
Hvis klimaendringene er et vitenskapelig faktum – hva må til for global  handling? Illustrasjon: Åsne D. Grøgaard
Hvis klimaendringene er et vitenskapelig faktum – hva må til for global
handling? Illustrasjon: Åsne D. Grøgaard

I slutten av september kommer første delrapport av FNs klimapanel (IPPC),
der det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringene fremlegges.
Dette er den femte rapporten i rekken. Ifølge lekkasjer i Aftenposten sies
det at forskerne nå er mer sikre på hva global oppvarming vil medføre av
klimaendringer enn de var i 2007 da den forrige rapporten kom. De anslår
nå at det er svært sannsynlig at minst halvparten av oppvarmingen
skyldes menneskelig aktivitet. De mener også at konsekvensene kan
komme raskere og ved lavere temperaturer enn de tidligere trodde.
Havstigning og økt ekstremvær kan resultere i klimaflyktninger og
matmangel. Det kreves store utslippskutt globalt for at vi skal nå målet om
å begrense den globale oppvarmingen til to grader, og da vil en
internasjonal avtale som er mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen, og der
flere land deltar, være nødvendig.

Samfunnsviter`n har snakket med Jon Hovi, professor i statsvitenskap ved
UiO og ved CICERO Senter for klimaforskning, for å få svar på hvordan det
står til på klimafronten og hvilken betydning IPCCs rapporter har.

Varierende innflytelse
Jon Hovi kaller IPCC for den vitenskapelige delen av klimaregimet. IPCC
bidrar til å forme både politikeres og vanlige menneskers oppfatning av
klimaproblemet. Han peker på at det ikke er et én til én forhold mellom
vitenskapelige funn fremlagt i IPPCs rapporter og folk flests oppfatninger.
Blant annet sier han at det i USA er en utbredt skepsis, mye større enn det
er i Europa, om hvorvidt klimaproblemet er reelt, og om hvorvidt det er
menneskeskapt. Denne skepsisen går langt inn i Kongressen, noe som
delvis kan forklare hvorfor USA har vært vanskelig å få med på laget når
det gjelder internasjonale avtaler. Men også i Norge finnes det skeptikere
på Stortinget, på tross av at et overveldende antall forskere er enige.
Fremskrittspartiet (FrP) har representert en skeptisk holdning til
menneskeskapte klimaendringer og FrP-leder, Siv Jensen, uttalte til NRK
24.mai 2013: «Poenget er at det er veldig mange forskere rundt om i
verden som er uenige i disse påstandene, og som mener at
klimaendringene kan skyldes en rekke andre faktorer». Det er likevel
vedtatt i partiprogrammet deres at «fornuftige» tiltak for å redusere
globale klimautslipp må gjennomføres, og at det skal gjennomføres der det
får størst effekt.

Hovi mener en må en ty til psykologiske forklaringer for å forstå årsakene
til klimaskepsisen, men han fremhever at det er et langt steg fra slike apporter og ned til det som former folks oppfatninger, og her spiller
media en viktig rolle. Han mener en viss skepsis er et sunnhetstegn og sier
det er viktig at forskere er kritiske til hverandres resultater. Men også folk
flest bør (innen rimelighetens grenser) møte forskningsresultater med et
kritisk blikk. Dette gjelder ikke bare klimaforskning, men forskning
generelt.

Psykolog Espen Stoknes uttalte til Dagsavisen at en forklaring på at
klimaproblemet ikke blir møtt med tilstrekkelig alvor, er at mennesker er
irrasjonelle og ikke innretter livene sine etter rasjonell kunnskap. Han sier
videre at det ikke nytter å spille på frykt og overdrysse folk med fakta og
kurver, da det kan oppleves belærende og fjernt fra folks dagligliv.
Motstand mot endring er en grunnleggende del av menneskenaturen, og
Stoknes sier at man setter opp et forsvar når noe skurrer, og begynner å
lete etter alternative forklaringer for å komme i balanse. Noe som hadde
nyttet mer for å overbevise folk om å ta klimavennlige valg, mener han, er
å bruke kraften i sosiale nettverk og gi folk enkle handlingsmuligheter.
Dette er fordi mennesker er sosiale dyr som søker anerkjennelse fra andre,
og der det spiller en viktigere rolle hva naboen gjør enn hva en forsker
sier.

Ikke spesielt optimistisk
Det eksisterer en lang rekke internasjonale avtaler som bygger på
Klimakonvensjonen fra 1992. Her ble det stadfestet at det eksisterte et
klimaproblem, og målsetningen var å stabilisere klimagassutslipp til et
nivå som ville forhindre farlige endringer i klimasystemet. Den er et
rammeverk for videre avtaler og vektlegger at industriland skal lede an, da
de har vært kilde til de største utslippene gjennom historien. På det
tidspunkt konvensjonen ble inngått var det også tilfelle. Klimakonvensjonen inneholdt ingen bindende utslippsforpliktelser. Disse kom først med Kyotoprotokollen, som spesifiserte forpliktelser til å redusere eller begrense utslippene til industriland, eller Anneks 1 land somde kalles under protokollen. Kyotoprotokollens forpliktelsesperiode utløp i 2012. Avtalen har imidlertid blitt forlenget til 2020 (Kyoto 2), og det er et håp om at det vil bli enighet om en ny mer ambisiøs avtale før denne utløper. Det er bare EU-landene og noen få andre land som har forpliktelser under Kyoto 2 og disse landene står for omtrent 12-15 prosentav de globale utslippene, hvilket gjør at den har begrenset betydning for det globale klimaet.

Noe som har gjort det vanskelig å bli enige er ifølge Hovi at
klimaproblemet er forbundet med mange asymmetrier. I-landene har
historisk hatt den største mengden av utslipp, og dermed kan sies å ha det
historiske ansvaret. I dag står imidlertid u-landene for bortimot 60 prosent
av utslippene, og tallet bare øker. Samtidig ønsker land som Kina og India
å komme seg ut av fattigdommen før de kan begynne å tenke på å
redusere klimautslippene. Land som er betegnet som u-land under Kyoto
har så langt ikke hatt utslippsforpliktelser. Hovi mener betegnelsen u-land
på enkelte av statene i dag kan diskuteres, men at inndelingen i Anneks
1-land og ikke-Anneks 1-land er veldig fastlåst i FN-systemet. Guri Bang, orsker på konflikt og samarbeid i de internasjonale klimaforhandlingene,
sier til forskning.no at det å sette et så skarpt skille mellom i-land og
u-land i forhandlingene var uheldig, og utgjør en stor barriere for å få
forhandlet frem en effektiv klimaavtale.

Hovi peker på fire betingelser som må være oppfylt for at en skal få en
effektiv klimaavtale. For det første må alle de store utslippslandene være
med. For det andre må landene ta på seg det en kaller dype forpliktelser,
altså love å redusere utslippene betydelig. For det tredje må det være en
høy grad av etterlevelse, de må faktisk redusere utslippene og ikke bare
love det. Og for at man skal få til det må en fjerde betingelse være på
plass, nemlig at avtalen oppfattes som rimelig og rettferdig av alle de
viktige aktørene.

Nøkkelen er Kina og USA
President Obama har vist vilje og initiativ i klimasaken, men Hovi mener
Obama har en tung jobb foran seg. Obama la i juni frem en tiltaksplan for
å kutte klimagassutslipp i USA, der han benytter seg av
luftforurensningsloven (Clean Air Act) for å omgå Kongressen, slik at
Environmental Protection Agency (EPA) får myndighet til å utarbeide nye
standarder for utslipp fra kraftverk. Klimaplanen setter også ambisjoner
om at USA skal ta en lederrolle i internasjonalt klimasamarbeid. Et av
ankepunktene til USA for ikke å ratifisere Kyoto var at u-landene ikke fikk
noen forpliktelser, noe de fryktet kunne svekke USAs konkurransekraft i
internasjonal handel og skade amerikansk økonomi. Senatet hadde i
forkant av konferansen vedtatt at USA ikke skulle slutte opp om noen
protokoll som ikke også la forpliktelser på de store u-landene. Hovi mener
at det derfor ikke var spesielt overraskende at USA ikke ratifiserte
Kyoto-protokollen. Noe som var mer overraskende var at
Clinton-administrasjonen valgte å signere protokollen selv om de må ha
visst at muligheten for å få den gjennom i Senatet var så godt som null.
Den ble ikke en gang oversendt til Senatet for godkjenning, noe som tyder
på at Clinton visste at det ville være håpløst å oppnå Senatets
godkjenning.

Både Kina og USA har stått utenfor Kyoto på hver sin måte, da Kina
ratifiserte avtalen men ikke har noen forpliktelser og USA valgte ikke å
være med. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser i verden,
og USA kommer som en god nummer to. De har brukt hverandre som
unnskyldninger for ikke å ta tak i det kollektive problemet, og Hovi mener
at dersom de to statene kunne bli enige om et skikkelig grep for å
redusere de globale utslippene så ville veldig mye være løst. Dette fordi de
to landene til sammen har så mye midler, både til å lokke og presse andre
land til å bli med, at det skal veldig mye til at ikke de aller fleste land i
verden ville bli med på laget hvis de to gikk sammen om å ta et krafttak.

Ingen valgkampsak
Klima var ikke av de største sakene i årets valgkamp, selv om noen har
prøvd å sette det på agendaen og gjøre det til en stor valgkampsak. Hovi
synes ikke dette er overraskende, i og med at Norge har svært liten grad v kontroll over det globale klimaet. Selv om norske politikere har
betydelig grad av kontroll over norske utslipp må en huske på at Norge er
ansvarlig for bare omtrent 0,15 prosent av de globale utslippene. Derfor
tror han de fleste norske velgerne heller velger å fokusere på saker som
helse, skole og infrastruktur, som norske politikere faktisk kan gjøre noe
med. Det globale klimaet kan norske politikere derimot gjøre fint lite med,
og derfor kommer ikke klima høyt opp på dagsordenen når det er valg, sier
Hovi.

Klimadugnad
Hovi mener engasjement i klimasaken er viktig, fordi uten engasjement får
en ikke til noe. Han mener at vi må se på klimasaken som en global
dugnad der alle må gjøre sitt, og der Norge som et rikt land har et særlig
moralsk ansvar og en spesiell plikt til å gjøre noe med egne utslipp. Hovi
hadde gjerne sett at grønne politikere var flinkere til å uttale et
engasjement for det synspunktet eksplisitt. Han sier det ofte høres ut som
om norske grønne politikere er av den oppfatning at dersom bare Norge
gjør noe, så vil hele klimaproblemet være løst, noe som er helt urealistisk.
Han tror de kunne fått flere med seg dersom de fokuserte på at Norge har
en moralsk plikt til å gjøre sitt i en global dugnad. Han fremhever dessuten
at hvis alle tenker sånn, at de skal gjøre sitt, ja da vil det faktisk være
mulig å gjøre noe med problemet. Kanskje vil en til og med kunne få til en
global avtale som virkelig betyr noe.

Fakta

  • Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) ble opprettet i 1988
  • Formålet er å gi et best mulig vitenskapelig grunnlag for å forstå klimaendringene
  • 195 land er medlemmer av IPCC
  • Rapportene forfattes av mer enn 800 eksperter fra 85 land
  • Driver ikke med egen forskning, men systematiserer faglitteraturen og oppsummerer status for kunnskapen

Kilde: Miljødirektoratet

Av Kjersti Dalfest

Leave a reply