Tekst: Asli Altunøz
«Hans Majestet Kongens plikter er i hovedsak representative og seremonielle.» Slik beskrives Konges rolle. Men hva, om noe, kan tale til fordel for monarkiet i vår tid?
Et av de fremste kjennetegnene på Norge er kongefamilien. I et fritt og demokratisk land som Norge tar vi fortsatt vare på den gamle tradisjonen om en kongefamilie som blir født inn en privilegert posisjon. Som konstitusjonelt monarki har ikke kongen eller resten av hoffet noe virkelig makt, men i de siste årene har likevel kongefamilien blitt kritisert for sin posisjon i samfunnet. En av kritikerne er UiO professor Trond Nordby: «Denne sommeren fulgte de to, tør jeg påstå, sine innerste lyster, og signaliserte at de blir et kongepar for Oslos verste vestkant», skrev han i Dagbladet i 2015. Han viste til at kronprinsparet tilbragte sommeren på en luksusyacht, mens flere norske familier lever under fattigdomsgrensen og sitter igjen hjemme uten mulighet til å reise på fjellet: «For å si det rett ut, hjertelaget for samfunnets svake virker utenpåklistret – et modernisert monarkis maskespill.» For hvordan henger det på greip at vi hyller demokratiet og folkevalgte organer, men likevel finansierer en gammel tradisjon om at maktposisjoner skal gå i arv?
«Kongefamilien har en sterk integrert og følelsesladd betydning for mange nordmenn.»
Fortjent rolle?
Man kan mene at det er direkte motstridende med våre verdier og prinsipper om demokrati og likeverd at posisjonen som kongelig er arvelig. Mens vi prøver å få slutt på klasseinndelingen av befolkningen, har et mindretall privilegier de fødes inn i. Man kan rettferdiggjøre maktposisjonen ved å argumentere mot at makten egentlig er tilstede – Kongens jobb handler om formaliteter som å godkjenne forslag og vedtak som Regjeringen og Stortinget kommer med. Utover dette er kongefamilien litt som «pynt». Og pynte seg, det gjør de. Med dyre antrekk og ekstravagante reiser. Kronprinsparet har fått en del oppmerksomhet angående sin pengebruk. Det har blitt debattert om kongefamilien flotter seg med våre skattepenger. For vi vet i realiteten ikke mye om deres pengebruk, men vi har et ønske om at de pengene vi selv bidrar med skal bli benyttet på en fornuftig måte. At kongefamilien av og til avstår fra å gi informasjon om hvordan de har finansiert luksusopphold på for eksempel et cruise, skaper reaksjoner og mistillit hos noen. Uansett om kongefamilien har reell makt eller ikke, har de altså mange privilegier som andre bare kan drømme om.
Kronprinsfamilien i samtale med barn som er på vei for å hente gras til kyrne (i Dzongu, Sikkim). Foto: Kristi Marie Skrede/ NRK.
Norges ansikt utad
Selv om man kan peke på kritikk som rettes mot monarkiet i vår tid, kan det tales til fordel for å ha representanter for Norge som er politisk uavhengige. Kongefamilien kan danne trygge og verdifulle relasjoner til andre land på en måte politikere ikke makter. Kongefamilien har dessuten en viktig rolle også i Norge. Det er 17. mai og vi vinker til Kong Harald, Dronning Sonja og resten av kongefamilien fra slottsplassen. Det er nyttårsaften og Kongen holder nyttårstale. Et nytt bygg skal ha åpningsseremoni og kronprinsen klipper bånd. Kongefamilien har en sterk integrert og følelsesladd betydning for mange nordmenn. De er tilstede under store og viktige begivenheter. Dette har mye med tradisjon å gjøre. Vi blir kjent med kongefamilien første gang som barn i barnetoget, og vi følger dem gjennom store og små begivenheter i deres liv. For mange kan kongefamilien oppleves som en trygg og apolitisk gruppe med mennesker som kun vil folkets beste. Dermed har man en følelsesmessig tilknytning til dem. Vi vet at de vil være der for folket i vanskelige tider, som vi erfarte i 2011, og de er gode ambassadører for Norge i utlandet.
«For hvordan henger det på greip at vi hyller demokratiet og folkevalgte organer, men likevel finansierer en gammel tradisjon om at maktposisjoner skal gå i arv?»
Monarkiets legitimitet i folket
Det er dessuten få tegn til at folket er misfornøyde med status quo. Knut Olav Åmås, selverklært tilhenger av monarkiet, peker på at monarkiet har legitimitet i folket. I en artikkel i Aftenposten fra 2015 fremhever han de gode sidene ved å ha et konstitusjonelt monarki. Åmås viser til at kongefamilien bidrar til å trekke de lange linjene som er med på å gi landet vårt kultur og identitet. I tillegg til dette så hevder han også at det ikke hadde blitt noe mer demokratisk av å avskaffe monarkiet, i og med at de fleste i landet ønsker å beholde det: «[…] hva viser meningsmålingene om befolkningens innstilling til statsformen i Norge? Bare 20 prosent vil innføre republikk. 70 prosent vil ha monarki. Kongehuset har folkelig legitimitet og er under de folkevalgtes kontroll. Så hva skulle være den reelle demokratiske gevinsten av å bytte det ut med en president uten politisk makt? Den finnes ikke.» Man kan mene mye om kongefamilien og deres posisjon i landet, men en ting som er sikkert er at det ikke kommer til å bli avskaffet med det første. Befolkningen har for stor tilknytning til kongefamilien. Det blir imidlertid interessant å se om de kommende generasjonene klarer å bevare den store oppslutningen. Inntil videre er det likevel trygt å si at kongefamilien kommer til å være en del av det norske samfunnet i lang tid fremover. Jeg siterer Åmås og sier: «De er ingen vanlig familie, men byr på gjenkjennelse for alle som er det.»