«Krigen» om minnet fra krigen

«Krigen» om minnet fra krigen

2020 markerer både 80-årsjubileumet for begynnelsen av 2.verdenskrig og 75-årsjubileumet for frigjørelsen. I den anledning arrangerer flere europeiske stater jubileumsmarkeringer til minne om krigen som endte i seier for de allierte. Hva de ønsker å minnes er imidlertid forskjellig og skaper, interessant nok, grobunn for konflikt. 

Tekst: Elise Agdestein, Internasjonale studier 
Fremhevet bilde: Vladimir Putin under holocaust-konferansen i Jerusalem 23.januar 2020. Hentet fra Wikipedia Commons 

I juni i år utga den russiske presidenten, Vladimir Putin, et historisk essay om Sovjetunionens rolle under den 2.verdenskrig. Dokumentet er interessant vinklet, og for mange svært kontroversielt. De siste årene har fortellingen om krigen engasjert flere europeiske land og forsterket det anspente forholdet mellom Polen og Russland. Deres motstridende fremstillinger av historien fører til en tankevekkende diskusjon om forholdet mellom historie og politikk. Hvordan blir historie brukt som et politisk verktøy, hvorfor er 2.verdenskrig så viktig, i hvilken grad skal myndighetene blande seg inn i historieskrivningen og hvordan fører dette til en internasjonal konflikt? 

Historie som redskap for innenriks oppslutning 

Ikke overraskende ønsker enhver statsleder å vinne popularitet og oppslutning i eget land. Putin ønsker naturligvis også dette, til tross for Russlands lite demokratiske institusjoner. 2.verdenskrig har i mange land siden 1945 blitt brukt i populærkultur, blant annet filmer. Både i Norge og i Russland har filmregissører skapt heltefilmer om motstandsmenn som brutalt kjemper mot en okkupasjonsmakt. Også i litteraturen blir det skrevet om helter fra krigen som kjempet for fedrelandet og til slutt seiret over nazistene. Dette skaper en samlende nasjonalfølelse og gjør enhver befolkning stolt over eget land. 

Hva skjer med verdenshistorien når enhver statsleder kan skrive sin egen heltehistoriske fortelling?

Den samme følelsen skaper Putin i sitt essay når han skriver om hvordan sovjetiske soldater brutalt kjempet mot Nazi-Tyskland og til slutt seiret i det de kaller Den store fedrelandskrigen. Sovjetunionen var landet som mistet desidert flest menn under krigen, med 27 millioner sovjetiske dødsfall. Det er estimert at rundt 60% av befolkningen mistet en nær slektning i løpet av krigen. Den kjente historikeren Max Hastings påstår at den Røde Armé var «the main engine of Nazism’s destruction», og armeen sto for 95% av de militære tapene av til sammen Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dessuten var det den Røde Armé som frigjorde de fleste av Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer. 

Den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland er blitt et kjerneelement i russisk identitet og legitimitet, og dette spiller Putin på ved å understreke enda tydeligere hvor modige og patriotiske de sovjetiske soldatene var mens de brutalt kjempet en kamp for moderlandet. Han skriver blant annet: «That deep-seated, intimate feeling is fully reflected in the very essence of our nation and became one of the decisive factors in its heroic, sacrificial fight against the Nazis. (…) Such values as selflessness, patriotism, love for their home, their family and Motherland remain fundamental and integral to the Russian society to this day. These values are, to a large extent, the backbone of our country’s sovereignty». Sitatet viser nasjonalromantisk og patriotisk retorikk med formuleringer og innslag av språklige virkemidler som appellerer til en dyptliggende og emosjonell fellesfølelse i det russiske folk. På denne måten blir krigs-historie brukt som et politisk redskap for å fremme russisk nasjonalisme, da også oppslutning til den presidenten som fremmer akkurat dette. 

Russiske myndigheter påvirker også lovgivningen på dette feltet. 11. mars i år foreslo de en endring i grunnloven hvor det ikke lenger er lovlig å kritisere eller nedtone den heroiske innsatsen til det russiske folk under krigen. Staten har med dette en rett og en forpliktelse til «å beskytte den historiske sannheten». Dette fører til at det ikke lenger er lovlig for russiske historikere å kritisere eller komme med innvendinger om den alminnelige folkelige oppfatningen om Sovjetunionen. 

Statsleder som historiker 

Lovforslaget bringer oss videre til en problematikk knyttet til Putins rolle som både statsleder og historiker, og hvordan dette kombineres for å fremme et politisk prosjekt. Hva skjer med verdenshistorien når enhver statsleder kan skrive sin egen heltehistoriske fortelling? Historien blir politikk. Enhver som går imot statens historieforståelse er fiender av moderlandet. Dette gjelder både innenlandske og utenlandske historikere. Dette unyanserte bildet kan skape fronter og polarisering på samme måte som ideologien nasjonalisme. Historien er ikke lenger faktabasert skapt av nøytrale faghistorikere, men den har blitt propaganda, et politisk redskap skapt av partiske støttespillere til staten. Myndighetene skaper en kognitiv makt over egen befolkning med krigen brukt til å både samle og splitte. 

Å blande historiefortelling og politikk er ikke noe Russland står alene om å gjøre. I mange europeiske land, også i Norge, foregår det store debatter om feilfremstillinger og utelatelser i historien om krigen. Dette ser jeg på som en god ting fordi det fremmer kunnskap. Det skumle, derimot, er når staten begrenser debatten og istedet fremmer en historisk sannhet som passer til et positivt kollektivt minne. 

Bilde: Molotov-Ribbentrop-pakten signeres her 23.august 1939 av Vjatsjeslav Molotov med Joachim von Ribbentrop og Josef Stalin stående bak. Hentet fra Wikipedia Commons 

I strid med vestlig forståelse 

En interessant problematikk er hvordan Putins historieforståelse står i strid med vestlig, særlig polsk, forståelse av 2. verdenskrig. Spesifikt gjelder dette konkrete viktige hendelser som München-avtalen og Molotov-Ribbentrop-avtalen, men også hvordan Sovjetunionens avgjørende innsats har fått en minimal betydning i vestlige historiebøker. 

Molotov-Ribbentrop-avtalen var en ikkeangrepspakt mellom Sovjetunionens og Nazi-Tysklands utenriksministre, undertegnet i august 1939, som skulle sikre at landene ikke angrep hverandre i en eventuell krigssituasjon. I tillegg inneholdt avtalen et hemmelig tillegg som innebar at Polen skulle splittes og deles inn i tyske og sovjetiske interessesfærer. Mange vestlige historikere hevder at dette la grunnlaget for krigsutbruddet 1. september 1939 hvor Nazi-Tyskland og Sovjetunionen tok hver sin halvdel av Polen. 

I 2018 innførte polske myndigheter en lov som gjør det straffbart å uttale eller anklage den polske staten i å være ansvarlige eller å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland i gjennomførelsen av Holocaust

Frem til Sovjetunionens fall i 1989 ble denne avtalen skjult for den sovjetiske befolkningen av ydmykende og skamfulle årsaker. 

Putin derimot forsvarer Sovjetunionen i denne sammenheng ved å påstå at avtalen var et nødvendig forsvarstiltak etter Vestmaktenes avståelse av Tsjekkoslovakia under München-forliket året tidligere. Han hevder at Stalin gjentatte ganger forsøkte å danne en anti-fascistisk blokk mot Hitler, men Vestmaktenes appeasement-politikk oppmuntret Hitler til å fortsette sin aggressivitet. Dette etterlot Stalin med få valg annet enn å danne en avtale med Hitler. Stalin var den eneste som prøvde å imøtekomme Hitlers aggressivitet. Avtalen blir på denne måten sett på som en diplomatisk seier og et nødvendig tiltak for å imøtekomme Hitler etter Vestmaktenes ydmykende tap av Tsjekkoslovakia. 

President Putin mener i tillegg at Vesten fokuserer i overdreven grad på rollen Sovjetunionen hadde i å begynne krigen, fremfor det faktum at det stort sett var Sovjetunionen som kjempet de største og viktigste kampene. Putin mener at Polen selv har skyld i å ha blitt invadert og startet 2.verdenskrig. Dette begrunner han med at den polske regjeringen i 1939 hadde mistet kontrollen over landet og den sovjetiske invasjonen reddet mange liv fra Nazi-Tyskland. Det russiske parlamentet krever med dette at Polen må be om unnskyldning for å ha startet krigen. I tillegg mener Putin at Polen og EU har minimalisert betydningen av at det faktisk var Sovjetunionen som frigjorde landet fra Nazi-okkupasjon (dog erstattet det med en ny okkupasjon i over 40 år). Putin nedtoner Sovjetunionens medansvar og krigsskyld, og understreker istedet hvordan nazistene først og fremst ble bekjempet av Sovjetunionen. 

Bilde: Andrzej Duda under 75 års markeringen i Auschwitz-Birkenau 27.januar 2020. Kilde: Woiciech Grabowski, fra Wikipedia Commons

Putins motivasjon for fremstillingen av Polen som skyldig i krigsutbruddet ligger blant annet i at Sovjetunionen på denne måten fremstilles som et offer fremfor en aggressor. Dette kan bidra til å undergrave Polens status og stilling på internasjonalt nivå – og da gjerne i NATO og EU. Historien har vist at et svakt Polen tilsier et sterkt Russland, og et sterkt Polen tilsier et svakt Russland 

Polens fremstilling 

Lite overraskende går Polen sterkt imot Putins fremstilling av krigen. Siden 1991 har Polen stått sterkt imot Russisk oppbygging og ekspansjon. Dette kan være knyttet til deres traumatiske opplevelse under sovjetisk okkupasjon fra 1945 til 1991. I Polen vil det å markere seg imot Sovjetunionen, eller Russland, tilsi polsk nasjonalisme. Deres historieskriving fokuserer derfor i større grad på polsk undertrykkelse under sovjetisk og nazistisk okkupasjon. Den høyrevridde polske Presidenten Andrezej Duda bruker også heltehistorier fra 2. verdenskrig for å fremme polsk nasjonalisme, sette landet i en offerrolle og styrke egen oppslutning. For Polen handler ikke dette bare om historie, men om polsk uavhengighet og sikkerhet. Det er viktig for Polen å vise internasjonalt at deres befolkning ikke var gjerningsmenn, men gjennomgikk den mest traumatiske og brutale okkupasjonen blant Europas okkuperte land. 

Staten har med dette en rett og en forpliktelse til «å beskytte den historiske sannheten

Samtidig har Polen også fått sterk kritikk i sin historieskriving om krigen, blant annet knyttet til minimaliseringen av rollen det polske folk spilte i kollaborasjon med Nazi-Tyskland i gjennomførelsen av jødeutryddelsene. I 2018 innførte polske myndigheter en lov som gjør det straffbart å uttale eller anklage den polske staten i å være ansvarlige eller å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland i gjennomførelsen av Holocaust. Målet var å forsvare landets internasjonale rykte. Istedet skapte dette en rekke provokasjoner fra historikere, museer og en rekke land, særlig fra Israel. Mange israelere peker på dette som et forsøk på å hvitvaske sin egen historie fra medvirkning til Holocaust. Konsekvensene av lovgivningen er begrensninger på ytringsfriheten og kan blant annet føre til at polske lærere vil unngå å undervise om Holocaust i frykt for å bli straffet. Dette rammer i særlig stor grad ofrene av Holocaust og deres etterkommere. 

Internasjonal konflikt 

I anledning 75-årsjubileumet for frigjørelsen av Auschwitz, ble det i januar i år arrangert en internasjonal konferanse i Jerusalem, hvor blant annet Erna Solberg deltok. Duda valgte imidlertid å boikotte konferansen fordi Putin fikk taletid og ikke ham. Årsaken til dette henger sammen med et politisk samspill mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Russlands president Vladimir Putin. For Israel sin del vil et godt forhold til Russland fremme deres egne interesser i Midtøsten, blant annet til Russlands involvering i Syria. I tillegg har Israel, som nevnt, hatt et problematisk forhold til Polen etter deres kontroversielle holocaust-lov. Duda har uttalt at han ikke ville høre Putin spre historiske løgner om Polen. Flere, inkludert meg, oppfatter det som nokså usedvanlig å ha en Auschwitz-konferanse uten tilstedeværelse av landet leiren befant seg i. 

Denne pågående historiekonflikten mellom Russland og Polen er bemerkelsesverdig fordi hvert av landene omformulerer deres egen nasjonale historie for å passe et patriotisk selvbilde de hver for seg forsøker å fremme. Ikke nok med at statslederne utelater viktige, men ydmykende sider ved egen nasjonalhistorie. Deres historieoppfatning er motstridende. For disse landene er oppbygging av nasjonalstaten noe av det viktigste på dagsorden. Dette kan bety at statslederne kun vil inkludere og fremme det som er «nasjonalt minneverdig». Liknende fremstilling kan en også finne i mange Vesteuropeiske land i de tidligste etterkrigsårene. Motstandsbevegelsen og heltene blir fremhevet, og det nasjonalt ydmykende skyves under teppe til neste generasjon historikere. 

Historie henger nært sammen med nåtidens og fremtidens politikk. Hvilken del av fortiden vi i dag ønsker å huske fører uunngåelig til hvilket politisk prosjekt vi ønsker å fremme, og hva slags samfunn vi ønsker å se i fremtiden. Uansett hva slags innvendinger en statsmakt har mot historieskrivingen og det kollektivet minnet, mener jeg det viktigste er en åpen diskusjon og full grad av ytringsfrihet for å fremme økt kunnskap om alle sider ved et lands fortid. ■

Relevante artikler:
For 75 år siden ble det fred i Europa. Nå skaper løgner om andre verdenskrig , Aftenposten 16.01.2020

Putin rewrites World War II history — and does battle over historical memory , CNN 18.06.2020