Mange lokalsamfunn rundt om i Norge er i ferd med å gå i oppløsning. Det settes stadig i gang distriktspolitiske tiltak for å motvirke denne tendensen: Bygdene skal utvikles framfor å avvikles. Men hvem utvikles bygdene egentlig for?
Enda en artikkel om «sosiale medier og sånn»/Refleksjoner rundt et møte med Flø
Sommerminner
Det var midt i sommerferien, og jeg hadde frivillig stilt vekkeklokka på klokken halv syv om morgenen. Jeg kom meg opp, fikk på meg fjøsklærne, drakk en kaffekopp med gammelbonden og gårdskjerringa, før vi gikk ut i den kjølige, klare sommermorgenen, over den lille plenen framfor seterstua og inn i fjøset for å melke kyrne. I det gammelbonden slo på strømaggregatet til melketanken ble jeg bekymret over hyttenaboenes nattesøvn. For de fleste av de andre seterstuene rundt om på Lillerøåsen i Engerdalen, dit jeg var kommet for å besøke noen fjerne slektninger, blir i dag brukt som hytter. Men av mangel på innlagt strøm måtte altså aggregatet på, og i gang var det med fôring, pynting (møking, journ. anm.), vasking av jur og melking. Til sist beveget krettura seg i ro og mak ut på marka for å beite denne sommerdagen óg.
Etter frokosten, bestående av egenprodusert tjukkmelk og hjemmelaget frokostblanding, satt jeg meg til rette i den lave, rustikke sofaen i den koselige stua med tykke tømmervegger for å lese litt i avisa – Morgenbladet vel og merke, opptatt av «politikk, kultur og forskning, (…) kritikk, dialog og meningsutveksling», som jeg er (jf. Morgenbladet om seg selv på sine nettsider). Jeg bladde i avisen, så ut av vinduet i ny og ne for å nyte den vakre utsikten over åsen, den fine, lave vegetasjonen, grønntonene mot den blå, blå himmelen, det å ikke ha dekning, å være et stykke unna byen…
Den siste av de tolv kyrne hadde akkurat forsvunnet bak en liten haug da blikket mitt festet seg på et nokså svært bilde av ei løe, forfalt og værbitt, ikke så ulik det gamle fjøset til nabo-setra som jeg kunne beundre gjennom vinduet bare jeg strakte halsen litt til høyre. Den nye bygda sto det, og artikkelen var skrevet av bygdeforskeren Bjørn Egil Flø, som nylig hadde fått tildelt Universitetsforlagets pris Årets tidsskriftartikkel for artikkelen Me og dei andre: Om lindukar, Fremstegspartiet og bygda som sosial konstruksjon, som artikkelen som lå foran meg var en forkortet versjon av.
Rural kulisse
Sosiologen og bygdeforskeren ansatt ved Norsk senter for bygdeforskning forteller historien om ei falleferdig løe på Flø, forfatterens hjembygd, som i dag har rundt 170 innbyggere, og ligger ytterst på ytterste Sunnmøre. «Flø ligger værhardt til, rett ut mot havgapet og med dramatisk natur» skrives det på wikien om stedet. Løa var eid av Bjørn Egil Fløs bror, som hadde søkt om å få rive den. I avslaget på søknaden, som kom drøye to år etterpå, skrev Fylkeskonservatoren at løa ikke skulle rives på grunn av turisme-potensialet bygda hadde. Han sammenlignet Fløstranda med både de greske øyer, Aidensfield og Svalbard – til bondens frustrasjon, som på sin side anså løa som en ubrukelig utgiftspost.
Instagram-vennlig ruralitet. Foto: Lara Kristiansen
Denne saken bruker Flø som analogi for den ideologiske spenningen han argumenterer for at finnes mellom de som faktisk bor i bygdene rundt om i Norge, og de som sitter med «ekspertkunnskapen» i byene. Her sikter han til «det statsfinansierte segmentet av middelklassen” som sitter med definisjonsmakten når det kommer til hva bygda skal være – og ikke minst skal bli i en tid der fraflytting er en utforing for mange lokalsamfunn. Flø retter et kritisk blikk på en situasjon der «de på landet» på den ene siden ikke tas på alvor, men tilsidesettes i en prosess der «byfolkene» på den andre siden er i ferd med å skape bygda i sitt eget bilde.
Tanken er at bygda og det rurale konstrueres i tråd med en «retro-romantisk og ny-rural trend» som først og fremst råder i bystrøk, og der urealistiske og idylliserte forestillinger om det rurale brukes som representasjoner i middelklassens hegemoniske identitetsprosjekt. Flø skriver at det rurale på denne måten har blitt kommodifisert, gjort til en vare, i det han med Steven Best omtaler som simuleringssamfunnet, der representasjoner – i vårt tilfelle av det landlige – fungerer som valuta på identitetsskapingens markedsplass: «Alt er kulissar, alt er symbol og ingenting er ekte. Det er ikkje tingen i seg sjølv eller opplevinga som er gjenstand for vår merksamd, derimot er det kopien av det; i bilete, i fiksjonen, i målinga, sitatet, dokumentasjonen eller erindringa. Tingen høyrer heime i eit tilbakelagt stadium saman med omgrep om originalitet og autentisitet. Det me søkjer i det rurale er symbol som kan fortelje historia slike me ønskjer den fortalt.»
Småbrukssimulering
«Hvem vil vel ikke ha lys i vinduene på flere tomme bruk rundt om i landet, og ny satsning og engasjement i flere lokalsamfunn?»
Også ruralitet. Foto: Lara Kristiansen
Noen uker tidligere hadde jeg og noen venninner sendt inn en søknad til Småbruksdrømmen, en reklamekampanje initiert av Landkreditt Bank, med målet om å skape blest rund det at det visstnok skal være en av fire nordmenn som drømmer om et småbruk. Budskapet skulle være at det er mulig å realisere denne drømmen – spesielt ved å bli kunde hos Landkreditt Bank så klart, en samvirkeeid bank som har «vært opptatt av landbruk og norskprodusert mat siden 1915.” Banken hadde kjøpt et småbruk på Toten, og ville leie det ut til småbruksdrømmere fra Mai til Oktober, en uke av gangen, mot en daglig statusoppdatering på Facebook. For at drømmerne kunne få en smakebit av livet på landet, og samtidig «bidra til at flere oppdager alt det positive ved livet på bygda og realiserer sin småbruksdrøm». «Flott, tenkte vi. Kult! Hvorfor ikke? Det hadde jo sikkert vært en fin opplevelse, og så er det med på å fremme en god sak. Hvem vil vel ikke ha «lys i vinduene på flere tomme bruk rundt om i landet, og ny satsning og engasjement i flere lokalsamfunn»? Og ikke minst «varig verdiskapning» i Bygde-Norge?
I lys av Bjørn Egil Flø sin kritikk, kan Småbruksdrømmen ses på som et prakteksempel på hvordan det Flø i en telefonsamtale omtaler som en systematisert løgn om det rurale brukes for å definere hva bygde-begrepet skal romme i dag. Samtidig viser det hvordan disse forestillingene kan selges som varer på et (markedsførings)marked, som i siste instans er med på å forme distriktspolitikken. Husleien betales med en daglig statusoppdatering på Facebook, der prøveboerne oppfordres til å formidle hva de har valgt å fylle dagene sine med. Idylliske bilder av en flott utsikt, ferske egg hentet rett fra hønsehuset, kortreiste grønnsaker fra kjøkkenhagen og euforiske fortellinger om turer i nydelig vær, stillheten og naturen fungerer som betalingsmiddel. Prøveboerne må riktignok stelle med hønsene, klippe plenen i ny og ne og holde huset i orden, men alt arbeidet det innebærer å faktisk drive et småbruk, for ikke å snakke om en gård, blir lite synlig på Småbruksdrømmen sin Facebookside. Det er jo tross alt bare en smakebit, en simulasjon av livet på bygda.
Byblikket
«Der det før ble dyrket, nytes det nå: Det produktivistiske landbruket er byttet ut med landlig ferie, gallerier i gamle låver, musikkfestivaler på avstedsliggende naturperler – eller kort sagt: konsumtilbud tilrettelagt for et prangende forbruk.»
På denne måten kan Landkreditt Bank sin markedsføringsstrategi sies å operere innenfor det ideologiske spenningsforholdet Flø snakker om. Toten skal appellere til byfolket, som skal hentes tilbake til «periferien». Det gjøres ved å skape et slags utenfra-blikk, et blikk den urbane – muligvis fremtidig rurale – leseren kan identifisere seg meg. Flø beskriver kommodifiseringen av det rurale som del av en dreining fra den gamle til den nye bygda, som innebærer en dreining fra produksjon til forbruk. Der det før ble dyrket, nytes det nå: Det produktivistiske landbruket er byttet ut med landlig ferie, gallerier i gamle låver, musikkfestivaler på avstedsliggende naturperler – eller kort sagt: konsumtilbud tilrettelagt for et prangende forbruk.
Og det er nok derfor jeg i min mer eller mindre ignorante byjente-naivitet opplevde Fløs artikkel som en slags øyeåpner. Den var et lite, men nokså hardt slag i min akk, så reflekterte Blindern-fleis, der jeg satt tilbakelent på sofaen på Lillerøåsen i sommer for å oppleve noe ekte, oppe på ei avstedsliggende seter langt fra internett, strøm og vannklosett: Jeg befant meg samtidig langt unna Bygde-Norges realiteter anno 2014. Og det var nok også bygdeforskeren som var med på å tilføye en bitter medsmak da jeg og tre Blindern-fleiser til satt og postet «bilder», «sitater» og «erindringer» om dagene våre på Småbruket på Toten tidligere i høst. For vi fikk søknaden innvilget. Det fikk bonden på Flø forøvrig etter mye om og men også…