Kulturløftet

Kulturløftet

 

1 %
I 2004 lanserte den rødgrønne regjeringen (SV, Ap og Sp) det såkalte Kulturløftet med det mål at 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014. I denne første versjonen av kulturløftet ble det blant annet fremmet innføringen av en egen kulturlov. Denne loven trådte i kraft i 2007 og stadfester statens, fylkeskommunenes og kommunens ansvar av kulturvirksomhet og gjør det til en plikt å sikre at flest mulig har adgang til et mangfoldig kulturtilbud. Videre sier denne loven at den vil bidra til å sikre kulturens stilling i samfunnet i fremtiden, uansett økonomisk og politisk utvikling. I årets statsbudsjett kom nyheten om at målet om 1 % av statsbudsjettet til kultur ikke er så langt unna. 0,96 % går nå til kultur. Altså kan det slås fast at Kulturløftet er en vei vekk fra middelmådigheten i norsk kulturliv.

Kulturelt demokrati
Men hva er det som ligger i statens kulturbegrep? Hva er det det egentlig satses på? Allerede på begynnelsen av 1970-tallet så man at staten begynte å ta ansvar for nasjonens kulturliv og Arbeiderpartiets likhetspolitikk lyste gjennom. I 1973 het det i stortingsmeldingen Ny Kulturpolitikk at kulturen skulle frigjøres fra sosiale skillelinjer. Ikke noe mer skille mellom høykultur og lavkultur, altså likhet også overfor kulturen. Kulturløftet kan helt tydelig ses på som en forlengelse av denne tanken. Alle skal ha adgang. Uansett. I denne satsningen løftes alt fra kulturtilbud til barn gjennom den kulturelle skolesekken til kulturtilbud for eldre gjennom den kulturelle spaserstokken. I Kulturløftets 14. punkt stadfestes også Norge som et flerkulturelt land, synliggjort med mangfoldsåret i 2008. Kulturløftet understreker at kultur ikke er noe som foregår for middelklassen og oppover i klassesjiktene, men noe som foregår for store og små, i både bygd og by. Og selv med meg og min skeptiske natur må si at dette er ikke er middelmådig. Dette er bra. Om så på papiret. For det skaper krav til etterfølgelse, om vi så skulle få skifte i regjeringsfarge neste år.

Og vinner’n er…
I årets kulturbudsjett er det frivillige aktører og scenekunst som sies å være de største vinnerne. Det etablerte scener får i 2013 114,9 millioner mer å rutte med. Den klare svakheten med denne satsningen er at det er de etablerte som får, det frie scenekunstfeltet har også i år blitt neglisjert. Som Tove Bratten påpeker (daglig leder i Danse- og teatersentrum – det nasjonale kompetansesenter for scenekunst) er det en tydelig skjevfordeling mellom støtte til institusjonsteatrene og det frie scenekunstfeltet. Hun sier at av de 114,9 millionene som går til norsk scenekunst er det ikke mer enn 6,1 millioner, eller 5,3 prosent, som er tiltenkt den frie scenekunsten. Dette til tross for at det frie feltet står for 33,1 % av scenekunstens tilskuere og 46,4% av visningene.

Dette faktum antyder en viss uvitenhet hos de kulturelle myndigheter om sitt eget ansvarsområde. Denne skjevfordelingen har blitt noe av en tradisjon i norske kultursatsninger. Anton Fjeldstad påpekte allerede i 1981 dette misforholdet mellom støtte til fritt og institusjonelt teater.  Redaktøren i www.scenekunst.no, Hild Borchgrevink mener at det er også opp til scenekunstfeltet selv å fremme kunnskap om sitt felt til kulturdepartementet. Det er derfor viktig å sikre gode og aktive kanaler mellom de utøvende aktørene på kulturfeltet og myndighetene dersom behovene skal dekkes og kvalitet sikres.

I 2011 ble det opprettet et eget utvalg på initiativ fra daværende kulturminister Anniken Huitfeldt. Utvalget skulle vurdere konsekvensene av de rødgrønnes kultursatsninger, samt belyse de utfordringene kulturpolitikken står overfor i årene som kommer. Anne Enger, leder av dette kulturutvalget sier at det i deres vurderinger er viktig med en god dialog med de ulike utøvende aktørene på kulturfeltet. Denne muligheten er det flere som har benyttet seg av. Norsk teater- og orkesterforening, Norske kunsthandverkere, Danse- og teatersentrum og Norske Dansekunstnere har alle kommet med innspill til kulturutredningen om ønsker til videre utforming av norsk kulturpolitikk. Spørsmålet er da om det slik (samfunnsviternes) kjære Rokkan sa i sin tid; stemmer teller, men ressurser avgjør. Er det de sterkeste som blir hørt?

Velferdsstatens frivillige hender.
Som nevnt anses den frivillige sektor også som en av vinnerne på årets kulturbudsjett hvor støtten til frivillige organisasjoner økes. Dette er et interessant område i norsk velferdshistorie. I en artikkel om det sivile samfunn i Norge, peker Håkon Lorentzen på hvordan den frivillige sektor i etterkrigstiden ble slukt av velferdsstaten. Det den frivillige sektor tidligere hadde stått for skulle nå velferdsstaten ta ansvaret for. Så kom 80-tallets jappetid og nyliberalisme, og den frivillige sektor begynte å få fornyet tillitt. Myndighetene så sine begrensninger. Lorentzen ser på dette som et insentiv fra staten til å ta i bruk og støtte opp om de frivillige som forlengede armer i velferdspolitikken og i årets kulturbudsjett. Dette speiles også i Kulturløftets tredje punkt om å gi frivilligheten et løft. Her sier regjeringen selv at de vil samarbeide med de frivillige om inkludering og folkehelsearbeid.

Kultur blir i så måte et instrument for staten, blant annet som element i integreringsprosesser og økonomisk verdiskapning. Denne vurderingen av kulturens instrumentelle funksjoner utgjør et klart legitimeringsgrunnlag for kultursatsning i Norge. For stadig er det slik at satsning på kultur må legitimeres. Denne debatten går tilbake helt til nasjonsbyggingen etter 1900.  Allerede rundt 1915 var det en debatt på Stortinget hvor teater ble satt opp mot tæring. Skulle det satses på humanitært arbeid og tuberkulosesaken eller skulle det satses på teater? Kulturpolitikken slik den har sett ut fra 1970-tall viser særlig hvordan man kan omfavne begge deler gjennom benyttelse av det ”utvidete kulturbegrep”, som inkluderer både kunst, idrett og andre fritidsvirksomheter. Her er det plass til både egenverdi og nyttetenkning.

Kunstnerisk kvalitet og egenverdi
Kulturløftets satsninger er derfor på mange måter tvetydige. Kultur er et vidt begrep og med satsning på kulturelt demokrati er det klare grenser for hvor detaljerte satsningene kan være. I motsetning til stater som legger klare føringer for de kunstneriske uttrykkene, legger den norske kulturministeren Hadja Tajik vekt på mangfold i ytringer. Og Kulturløftets profil underbygger denne verdien. Punkt 12 i løftet viser et ønske om å legge til rette for at kunst og kultur gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet, i tillegg til et ønske om å motarbeide sjangersjåvinisme og sørge for likeverd mellom kunstformer og sjangre.
I praksis er ikke nødvendigvis dette like lett. Kulturløftet fremmer både mangfold og kvalitet. Men når alle blir ansett som likeverdige, hvordan skal man da gjøre vurderingen av hvordan bevilgningene skal fordeles? Når man lenger ikke kan sette likhetstegn mellom høykultur og kvalitet følger en rekke utfordringer. I Kulturløftet legger regjeringen også vekt på tiltak som bidrar til økt kvalitet på kulturfeltet og at kunstfaglige vurderinger skal legges til grunn for prioriteringene. Her kommer da det store spørsmål om hvor stor avstand det skal være mellom politiske beslutninger og kunstneriske vurderinger.

Kunstautoritet?
Kulturministeren og hennes kollegaer på toppen har på ingen måte kunstfaglig grunnlag til å vurdere hva som er kvalitet i de ulike feltene. De har, som vanlige publikummere, full rett til å gjøre vurderinger etter sin personlige smak. Men når det skal skapes kunstnerisk kvalitet på vegne av hele det norske land, må kulturaktørene selv stå for vurderingene. Kulturdepartementet har mang en gang, tross utskifting av kulturministre, blitt kritisert for å legge så klare føringer at det kan ses på som indirekte (om ikke direkte) føringer på det kunstneriske uttrykket.

I en av Stortingets spørretimer tidligere i år grillet Høyres Olemic Tommessen daværende kulturminister Huitfeldt for å legge for stort press på kulturinstitusjonene. Gjennom kulturpolitiske satsninger i forhold til barn og unge, den frivillige sektor, teatrene, film og inkludering kritiseres regjeringen for å legge stramme føringer på det kulturelle innholdet. Det kan ikke skyves under teppet at dette er problematisk. Samtidig ser det ut til å være et ønske fra regjeringens side at den kunstneriske vurderingen skal ligge hos aktørene selv. Eksempelvis har kulturdepartementet fra og med 2013 gitt Norsk Kulturråd fullmakt til å fordele de økonomiske midlene bevilget fra departementet etter kulturfaglig skjønn. Dette betyr at det er mer kunstfaglige og mindre politiske vurderinger som ligger bak tildelingene.

Fremtiden.
Engerutvalget har en stor byrde på sine skuldre. De skal se på konsekvensene av dagens kulturpolitikk og vurdere hvor pengene faktisk har gått. I tillegg skal de også se på de fremtidige kulturpoliske utfordringene Norge står overfor. Denne vurderingen bør for det første inneholde en evaluering av kulturløftets nyttetenkning. For den andre må også utvalget også evaluere kulturløftets vektlegging av kunstens autonomi og se på i hvilken grad regjeringen faktisk legger føringer på det kunstneriske innhold.

Dette til tross har vi noe å være stolte av i norsk kulturliv. Kulturpolitikken siden 1970-tallet har anerkjent kunst og kultur som viktige deler av både næringsliv og hverdagen til folk flest. Hvor finanskrise har ført til enorme kutt i europeiske statsbudsjetter, har Kulturløftet både overlevd og vokst. Derfor må det kunne sies at kultur har et godt livsgrunnlag i Norge. Det er likevel er det noen spørsmål jeg dveler ved. Skaper de rødgrønnes likhetstanke ikke bare kulturelt demokrati, men også en demokratisering av kulturen? Altså at det skjer en homogenisering av kulturlivet nettopp fordi den skal være for alle? Det debatteres rundt kulturløftet og dets innhold. Det blir spennende å se hvilke resultater Engerutvalget vil komme med og hvilke utfordringer kulturpolitikken må håndtere i årene fremover.

 

Leave a reply