Det har snart gått ett år siden jeg var på et infomøte om aktiv dødshjelp og kom hjem med kun en tanke i hodet: holder vi de eldre kunstig i live? Jeg har alltid hatt et fint forhold til mine besteforeldre og de eldre i hjembygda mi. Min mor jobber i eldreomsorgen og jeg har ofte vært på besøk for å ta ettermiddagskaffen sammen med dem og se på nyhetene. Det var en fantastisk del av hverdagen jeg savner her i Oslo. Men uansett, dette møtet fikk meg til å ta fatt i tanken.
Tekst: Nathalie Josdal
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
Det var ikke lett å finne noe om dette ved å google, derfor følte jeg at jeg trengte synspunktet til noen som er i konstant kontakt med eldre mennesker. Det jeg gjorde var å sende min mor en melding om hennes synspunkt, meninger og ståsted. Hun passer på eldre mennesker, dag inn og dag ut, som ikke klarer å ta vare på seg selv. Dessverre tror jeg kanskje min mor misforstod spørsmålet. Hun sa nemlig bare at de eldre er spreke og raske, og der var den samtalen over. Mer av temaet fikk jeg ikke ut av henne og jeg satt igjen med det samme spørsmålet uten noe godt svar.
Jeg har også jobbet i eldreomsorgen, på samme plass som min mor. Det var en sommerjobb i 2017 som jeg hatet hvert sekund av. Jeg likte ikke å konstant høre på den samme personen spørre om når hen skulle hjem til samboeren, for at denne personen så skulle få et svar av en annen beboer om at «samboeren din døde for mange år siden». Og så egoistisk som jeg er så gjorde det vondt for meg å tenke på at jeg kan ende opp sånn, med demens og beboende på en plass jeg ikke føler meg hjemme. Den sommeren bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli gammel, om det bare kunne gått an. Mens jeg jobbet der og fikk kjeft for å glemme en ekstra agurk på osteskiven tenkte jeg aldri over at disse menneskene egentlig holdes kunstig i live. Det høres forferdelig ut å si det, at de kun er kunstig i live, for da lever de vel strengt tatt ikke? Kanskje det er derfor mamma ikke vil svare noe mer utfyllende, eller svare ordentlig i det hele tatt.
Møtet jeg var på handlet om aktiv dødshjelp, men gikk fort innom det å holde de eldre kunstig i live. Hun som ledet møtet nevnte kort at hennes mening var at vi kun holder dem i live for arbeidsplassen. De fleste beboerne innenfor eldreomsorgen får blodfortynnende, smertestillende, antibiotika, vanndrivende, astma- og kols- og sovemedisiner for å kunne leve et best og lengst mulig liv i livets sluttfase. De blir også stelt og tatt hånd om fordi de rett og slett ikke klarer dette selv. Tilsier ikke dette at vi holder dem i live litt ekstra lenge for at de faktisk skaper en arbeidsplass for min mor og andre? Som gir dem et levebrød helt til de selv ender opp med å være den som blir stelt isteden for den som steller. Her er mamma og jeg ganske enige: vi mener nei.
Forskjellen er at man er mentalt tilstede. De eldre er både mentalt, fysisk og emosjonelt tilstede, og viktigst av alt; de sprer enorm glede. Til tross for sommeren 2017 da jeg fikk skrekken for å jobbe med eldre mennesker, sluttet jeg ikke å komme på besøk og drikke ettermiddagskaffen min der. Jeg skjønner hvorfor personen på dette møtet kan mene at de holdes kunstig i live, fordi lenge var jeg egentlig enig. Kanskje litt på grunn av at jeg ikke likte meg særlig godt innenfor eldreomsorgen. Samtidig tok det også egentlig lang tid før jeg ble enig med mamma, men jeg innså at de eldre skaper såpass mye glede til alle andre mennesker rundt seg. De forteller så mange spennende historier fra deres tid som unge, som forøvrig er en viktig del av vår kulturarv. De har meninger, de elsker, de lever. Noen ganger er det bare behov for litt hjelp. Og vi trenger alle litt hjelp en gang iblant.
Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.