Kun 36 prosent av norske ledere i 2013 var kvinner, det viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Grunnen til dette, mener Ingunn-Sofie Aursnes, kan være at kvinner har for lite mot. Direktøren selv er av unntaket. Da hun i 20-årene fullførte førskolelærerstudiet, var hun allerede godt forberedt på hva arbeidslivet hadde å by på.
En regntung formiddag i september møtes vi i en lun, varm leilighet i Oslo. Utenfor plasker regnet, og den gjenkjennelige lyden av sirener er å høre i det fjerne. På dagsordenen står hennes livslange karriere som leder. Allerede som 19-åring giftet direktøren seg, og like etter hennes første barn var født begynte hun sin toårige utdannelse som førskolelærer. Den nåværende direktøren i Utlendingsnemnda, Ingunn-Sofie Arusnes, forteller med et glimt i øyet hvordan hun rett etter utdanningen gikk inn i en bestyrerjobb i en barnehage.
– Du kan si det på mange måter var helt tilfeldig at jeg fikk stillingen fordi datteren vår gikk i den barnehagen, men da jeg ble bedt om å søke og jeg fikk jobben, da var det i grunnen gjort. Jeg ble veldig glad i å være leder og siden har jeg likt å ha sånne typer oppgaver, sier Aursnes tankefullt.
Interessene innen ledervirksomheten var stor, og da Aursnes hadde vært bestyrer i barnehagen i fem år, begynte hun å studere jus. Etter fullført utdannelse tok det ikke lang tid før Aursnes fikk tilbud om en lederstilling hos fylkesmannen i Oslo og Akershus. Til hennes store glede ble ledererfaringen hun hadde fra barnehagen sterkt vektlagt av den daværende fylkesmannen.
Utfordringer, engasjement og forventninger
Direktøren for utlendingsnemnda beskriver seg selv som en leder som vil ha arbeidet gjort.
– Det er klart man kan få ting gjennomført gjennom å komme med innspill og påvirke, men den enkleste måten er jo å være sjef! Og jeg finner tilfredsstillelse i at vi får til ting sammen. Noen må være lederen, og det har falt meg naturlig.
Hvordan vil du si at oppveksten din har spilt en rolle for hvor langt du har kommet i karrieren din?
– Foreldrene mine oppmuntret meg alltid til å ta ansvar. Det var i det hele tatt en forventning til at jeg skulle være ansvarlig. Ikke noe press, men det var den mest naturlige tingen i verden at jeg skulle være den som ble tillitsvalgt. Å ha voksne foreldre gjorde i tillegg at jeg tidlig ble trukket oppover i diskusjoner på samfunnsspørsmål. Foreldrene mine var veldig engasjerte. Det gjorde at jeg fikk trening i å la min røst høres. Å være trygg på seg selv er en forutsetning for å våge seg på krevende lederoppgaver, at man har en tro på at dette skal en greie, svarer hun.
Aursnes som har vært heldig med støttespillere igjennom livet, uttaler at dersom man lever i miljøer der en blir trykket ned og fortalt at en ikke kan, så er det fare for at mange talenter kan gå til spille. Direktøren utdyper utsagnet ved å ta utgangspunkt i sine egne opplevelser.
– Det å ta to utdanninger, og det å påta seg lederoppgaver mens man har fire barn er ikke lett. Jeg kunne for eksempel ha møtt motstand hos svigermor, men det gjorde jeg ikke. Hun var støttende. Jeg kunne ha møtt motstand hos min mann, men det gjorde jeg heller ikke. Likevel vil jeg ikke si at min yrkeskarriere har kommet gratis. Det har vært veldig hard jobbing, men jeg har også vært heldig med samspillerne rundt meg.
Mannen og kvinnen på toget
Stemmen er stødig og bestemt når Aursnes understreker at det ikke bare er oppveksten og oppmuntringen fra familien gjorde henne til en suksessfull direktør. Egen tiltro til seg selv har også vært en avgjørende faktor i ledervirksomheten.
– Det er en historie om mannen og kvinnen som kommer løpende inn på en jernbanestasjon da toget begynner å gå. Mannen slenger seg på toget og tenker at han får kjøpt billett underveis, mens hun går inn for å få kjøpt billett i billettluken og kommer da ikke med på toget. Dette har jeg tenkt mye på, og jeg synes historien har en del overføringsverdi. Jeg har kanskje mer enn andre kvinner våget av og til å hoppe på toget. Jeg har tenkt at «dette kan jeg lære meg, jeg må bare få den jobben. Så kanskje er jeg litt modig på det når alt kommer til alt».
– Jeg snakker ikke om selvsikkerhet, det er noe helt annet enn å ha tillitt til seg selv. Selvsikkerhet er ganske skummelt, da blir man så blind for at man kan ta feil, men å ha tillitt til seg selv– tillitt til at man skal greie å endre kurs om nødvendig, og å være god til å lytte– det har med tillitt til egne krefter og gjøre. Det tror jeg at jeg fikk hjemmefra.
Selv om ledelse er et fag, mener hun at det ikke er mulig å utdanne seg til å bli en god leder. Selv hevder hun at det er en forutsetning at en er glad i mennesker, og liker å lede.
– Ledelse dreier seg mye om å motivere, nå folk og å se folk. Det er lederens store utfordring, nesten uansett hvilke nivå en leder på, og uansett hvor mange en skal lede. Det er krevende, men samtidig, så er det stimulerende også. Det er jo nettopp det at jeg liker å snakke med folk, og jeg er glad i folk. Jeg er jo helt hjelpeløs uten dem. Hva i all verden skulle jeg gjort uten alle disse medarbeiderne!
Kvinnelige ledere i mindretall
Hva tror du er grunnen til at det er færre kvinnelige enn mannlige ledere i Norge i dag?
– Jeg tror mange kvinner har for lite mot, jeg tror mange kvinner ikke helt slipper taket i den tradisjonelle kvinnerollen i familien. Jeg kan ikke se at det er noe systemisk som hindrer kvinner i å påta seg lederoppgaver i Norge i dag. Jeg forstår ikke hva det skulle være. Men det er klart at hvis en skal ha en yrkeskarriere mens en har barn, så er en nødt til å slippe mannen til i å dele omsorgsoppgavene for barna. Det å være superhustru, supermor og ha en yrkeskarriere ved siden av, det kan jo enhver brekke nakken på.
Vaskemaskinen durer i det fjerne. Sett bort ifra Aursnes nedtonede og fattede stemme som fører samtalen, er leiligheten stille. Videre sammenlikner hun kvinnen i gata sine opplevelser med sin egen historie.
– Nå var jo jeg gift med en mann som delte omsorgsoppgavene i hjemmet og som støttet mine valg både yrkes-og karrieremessig. Også kan man si at det ikke er alle som kan velge slik jeg har gjort, men man kan heller ikke akseptere at menn ikke støtter. Respekt er et ord som har stor betydning for meg i yrkeslivet mitt. At man viser respekt for hverandre i arbeidssituasjoner og hjemmet.
Tiltak for kjønnsbalanse
Selv om direktøren er mot kvotering i studier og arbeidsliv, er hun klar på at hun ønsker kjønnsbalanse i yrkeslivet. Som en løsning på mindretallet av kvinnelige ledere i den private sektor, mener hun det kan være en mulighet for at tallet kan økes dersom kvinner oppfordres til å påta seg ledelse igjennom å se og høre at andre kvinner trives med det.
– Det er viktig å se på hvilke privilegium det er å få lov til å være leder, og ikke bare hvilken tung jobb det er. Jeg tror det å opplyse om, og det å fortelle om egne erfaringer kan stimulere yngre kvinner til å påta seg lederroller. Å motivere og å støtte er andre faktorer som kan oppmuntre kvinner. Det kan alle gjøre noe i sin familie og i sin vennekrets. Rett og slett oppmuntre og stimulere til å søke seg til lederjobber fordi det er veldig givende og utviklende.
Har du noen råd til kvinner som vil bli ledere?
– Det er å mønstre mot, svarer Aursnes trygt før hun avslutter: Og ikke gå inn for å kjøpe togbilletten når toget har begynt å gå, for da kommer du ikke med på det toget.
[toggle title=”FAKTA” load=”show”]- Navn: Ingunn-Sofie Aursnes
– Født: 13. April 1952
– Yrke: Direktør for utlendingsnemnda
– Utdannet: førskolelærer og jurist[/toggle]
