Av: Henrik W. Lorentzen
Illustrasjon: Paul Dorway
En helg i oktober bestemte min mor seg for å avlegge meg et besøk. Nå er det lenge siden vi har sett hverandre, sa hun i telefonen før hun kort tid etter fortalte om billettkjøpet hun hadde gjort. 7 timer satt hun på toget, så mye av fredagen gikk bort. Allikevel fikk vi tid til dra på en fin restaurant som lå i nærheten av der jeg bodde. Nå skulle far sett oss, sa mamma. Han skulle sett hu gamla i storbyen nå. Ja, du må bare drikke øl til maten, sa hun da vi skulle bestille drikke. Jeg hadde sagt til mamma at jeg kunne sove på sofaen jeg hadde stående på rommet mitt, så kunne hun ta senga. Det var jo bare for et par dager, og så slapp hun å kaste bort penger på hotell. Men det som skjedde den natta var noe utenom det vanlige. Det var nifst og rart på samme tid. Da mamma sovnet før meg gikk det opp for meg hvor lite tid jeg hadde tilbringet med henne de siste årene, og hvor lite vi egentlig kjente hverandre. Hun snorket og pustet og peste som et iltert dyr den natten, og for hvert stønn, for hvert pust hun produserte følte jeg meg mindre og mindre sikker på at det faktisk var min mor som sov i sengen. Disse rare lydene som jeg aldri hadde hørt før. Ja, hvordan kunne jeg egentlig vite det? Hvordan kunne jeg være sikker på at dette faktisk VAR mammaen min? Sist jeg så henne hadde hun lyst hår, nå var det helt brunt, kastanjebrunt ville noen sikkert sagt. Jeg brukte den natta til å se filmer på internett om adopsjon, barn som var kidnappet, videoer om konspirasjonsteorier. Jeg var helt gjennomsvett da denne personen, denne kvinnen sto over sofaen jeg lå i, et stykke utpå morgenkvisten. Hun lente seg over fjeset mitt, stirret meg i øynene før jeg skvatt til. “RUNDSTYKKER”? Resten av den helga prøvde jeg så godt jeg kunne å spille rollen som sønn. Jeg sa pent ja til forslag om kafebesøk, slo rolig følge med kvinnen til ulike museer, ja, jeg gjorde som hun sa, noe annet turte jeg rett og slett ikke. Men jeg var nå på vakt, det skal du vite. Søndag formiddag følgte jeg henne til togstasjonen. Vi gikk side om side ned mot perrongen, og jeg så en liten tåre presse seg frem i øyekroken hennes idet vi ga hverandre en klem for å si adjø. Det hele var svært ubehagelig. Ja, du kan tenke deg alt som farer gjennom hodet på en person når man ikke vet hvem som faktisk har født og oppfostret deg. Idet toget kjørte avgårde husket jeg tilbake på det pappa hadde sagt til meg en gang jeg var tenåring: “Aldri stol på et kvinnfolk gutten min – aldri”!