Den pågående krisekavalkaden, kalt Eurosonen, hadde Kypros som tema i mars. Den lille øyen, som for nordmenn flest er et sted for sol og fest, fikk sitt midlertidige uønskede øyeblikk på storpolitikkens scene. Det kypriotiske banksystem, mange ganger større enn BNP har brent seg på ikke-fungerende lån, blant annet greske statsobligasjoner. Sentralbanksjefen Panicos(virkeligheten er noen gangere rarere enn fiksjon), har måttet gå til Brussel (les Berlin) for å be om hjelp. Hjelpen ble til slutt gitt, ikke så mye for å redde Kypros per se, men for å forhindre bankproblemer fra å spre seg gjennom resten av det integrerte finanssystemet i Europa. Problemet er bare at måten hjelpen ble gitt denne gangen kan ha lagt fryktgrunnlaget for fremtidige bankkollapser.
Krisepakkeeksperimentering i EU – vil de lykkes denne gang? Foto: rockcohen, Flickr/creative commons
Penga eller penga
Det som skiller redningspakken til Kypros fra lignende pakker gitt til andre euroland, er kravene som har blitt fremmet av EU. Der hvor det tidligere har blitt krevd kutt i offentlige utgifter og økte skatter, har det på Kypros i tillegg også blitt avkrevd konfiskering av en majoritet av verdien på bankinnskudd over 100 000 euro. Kypros’ bankvesen har vært et yndet skatteparadis for utenlandske firmaer og velstående personer. Her har de kunnet skjule sine penger i tillegg til å motta høy rente. Øyas manglende kilder for innehenting av kapital, utenom de utenlandske innskuddene de har basert seg på til nå, har resultert i kravet om at deler av midlene som skal inn i krisefondet skal tas (skattlegges) direkte fra bankinnskuddene. Landets økonomi, sammenlignet med resten av eurosonen, utgjør kun en fraksjon av den totale økonomiske aktiviteten. Det har derfor både vært politisk nødvendig, men også medført liten umiddelbar økonomisk risiko, for EU å ta en hard linje ovenfor kypriotene. Kort sagt ble kypriotene fortalt, gi oss mye av penga dine ellers taper du alle penga dine!
Den nederlandske finansministeren avslørte i et øyeblikks skjødesløshet, hvor han som politiker faktisk fortalte sannheten, at denne fremgangsmåten ba
sert på skattlegging av bankinnskudd er fremtiden for krisepakker i eurosonen.
Be careful what you wish for Germany
Denne nye fremgangsmåten ovenfor kriserammede finansvesen er drevet frem av nordeuropeiske politikere i et forsøk på å blidgjøre sine velgere. Sistnevnte har sett seg lei på at deres skattepenger går til å redde skakkjørte økonomier. Maktsentrum i krisen er Berlin. Kansler Merkel stiller snart til gjenvalg, og enhver tildeling av hardtarbeidende sparsomme tyske skattebetaleres euro til late, korrupte og kredittelskende søreuropeere er å anse som ammunisjon for opposisjo
nspartier. Men Tyskland burde passe seg for hvor hardt de vil opptre ovenfor sine europeiske brødrefolk (var det ikke det alle var blitt gjennom EU?). Jo vanskeligere stilt eurosliterne blir, jo kortere er veien til valutaunionens exit, noe Tyskland nok ikke er tjent med økonomisk, uavhengig av hvor moralsk riktig det kan virke å la de kriserammede landene klare seg på egenhånd.Tyskland, Europa og eurosonens maktsentrum, har til nå kunnet unngå høy arbeidsløshet. Landet er verdens fjerde største økonomi, og den tredje største eksportnasjonen. Den tyske økonomien er avhengig av eksport. Eksportvarer og tjenester utgjør rundt halvparten av landets BNP, hvorav over 50 prosent går til andre europeiske land. Tysklands økonomiske vekst siden gjenforeningen i 1989 er delvis bygget rundt frihandelssystemet med en felles valuta, som EU og eurosonen utgjør og delvis rundt eksport til verdens fremvoksende økonomier som Kina.
Euroen er en valuta som har gitt Tyskland flere fordeler. Globalt har den gjort det mulig for tyske bedrifter å eksportere sine produkter til en rabattert valutapris sammenlignet med hva som hadde vært forholdet med den gamle tyske marken. Dette har gitt et meget viktig konkurransefortrinn. Innad i eurosonen har dette også gitt Tyskland et konkurransefortrinn ovenfor sine mindre produktive naboer med lavere inntekt. Disse lavere kostnadslandene burde ha et konkurransefortrinn, men ser vi på deres handelsbalanser har land som Portugal, Spania, Hellas og Italia alle negative handelsbalanser vis á vis Tyskland. Disse landenes manglende evne til å devaluere valutaen de bruker, gjør at deres evne til å takle den økonomiske krisen ytterligere forverres.
Sjekk, sjekk og dobbeltsjekk
En som offentlig har gått ut og erkjent tap som en følge av krisen på Kypros er investor Øystein Stray Spetalen. Han skjelte ut styrelederen for Prospector Offshore Drilling, hvor Spetalen eier ti prosent, for å ha plassert 50 millioner kroner på Kypros. Dette er penger som nå delvis kan være tapt. Styreleder Sandvik har nok lært leksen, noe også resten av finansmennene rundt omkring i verden har. Fra og med krisen på Kypros er presedensen satt for at bankinnskudd kan konfiskeres. Formaningen til pengeflyterne er dermed at man til enhver tid må dobbeltsjekke hvorvidt de europeiske bankene man har penger i, kan anses for å være i noen form for risiko for å måtte motta hjelp fra myndighetene. De må være klare til å hente ut sine penger ved første tegn til svakhet hos en bank. Kanskje til og med hente ut fra andre banker i den nasjonen hvor de oppbevarer pengene sine. Terskelen for hva som kan utløse fremtidige bankkollapser er dermed senket betraktelig.
Ethvert firma kan også redusere risikoen for at nettopp deres penger kan innblandes i en fremtidig kyproslignende løsning, ved å overføre sine penger til bankvesen utenfor jurisdiksjonen til europeiske monetære myndigheter. Pengene som beholdes i Europa vil kun være det de til enhver tid trenger for å drifte virksomhetene innenfor de europeiske grenser. Hvis dette skulle inntreffe i en stor skala vil det føre til en stor likviditetskrise på kontinentet, en krise som igjen kan spre seg videre gjennom det sterkt sammenbunnede internasjonale bankvesenet.
Ferieøyen i Middelhavet kan dermed ha vist seg å være laboratoriet hvor man testet ut en storstilt forandring i hvordan Europa forsøker å kontrollere sin økonomiske framtid. Her må man gå varsomt frem. Ikke alle eksperiment lykkes.
Av Stian Eris