Black Lives Matter-bevegelsen har nå fått ny driv. Massive protester har feid over USA og utviklet seg til å bli et internasjonalt fenomen. Vi har nå alle ansvar for og mulighet til å bidra i denne langvarige kampen mot rasisme.
Av: Henrik Berger, statsvitenskap
Foto: Taylor Simpson/Unsplash
Det hender jeg begynner å lure på meg sjøl når det kommer til disse amerikanske spørsmålene. Det virker iblant som om jeg tror jeg er amerikaner og at jeg er en av dem som kongressen og Det hvite hus står til rette for. Men det er kanskje verken rart eller sjeldent. Jeg konsumerer amerikansk pop-kultur, musikk og nyheter. Jeg har studert amerikansk litteratur, samfunn og historie. Sånn sett sitter jeg påvirket og formet av det samme som en del amerikanere. Videre utover mitt private forbruk av amerikansk produsert «pulp», kunst og sirkus, har vi jo også det faktum at vi siden den andre verdenskrig har sittet godt under vingen på den amerikanske ørnen. Vi har NATO og noen alvorlig svære raketter på «vår» side, kjøpt og betalt av amerikanske skattebetalere. Vi tjener attpåtil også en slant på å lage noen av disse voldsredskapene for USA. Så har vi også alle de teknologiske nyvinningene og løsningene som den hensynsløse amerikanske turbokapitalismen har ført til.
Det som det hele går ut i er at vi har nytt godt av USA. Den amerikanske utenrikspolitikkens historie har flust med mørke stunder, slik som deres innenrikshistorie, men det skal være sagt at den jevne nordmann har vært særdeles lite berørt av disse feilstegene og forbrytelsene. Vi har nytt godt av det amerikanske prosjektet på en måte mange amerikanere aldri har fått muligheten til. Jeg føler derfor at vi skylder alle disse amerikanerne noe. Det er ikke kun et spørsmål om solidaritet; det er på sett og vis en uoppgjort regning.
Vi har ikke stemmerett ved amerikanske valg, men vi kan ha en stemme som venn og alliert av USAs befolkning. Dette tror jeg det vil bli viktig å huske på post-Trump. Når han er vel tilbake i sitt gylne tårn og en ny eldre hvit mann tiltrer i stillingen, må vi huske at rasismen og diskrimineringen verken kom eller gikk med denne løgnerske konkursrytteren. Trump har nærmest vært den perfekte representasjonen av det som feiler USA – men han er et symptom, ikke en årsak. Trump er en løgner, men heldigvis ingen god løgner. Det er de rutinerte løgnerne vi som et verdenssamfunn må passe oss ekstra godt for og virkelig tenke over hvordan vi skal ta til motmæle mot.
Etter min mening har vi ikke kunnet stole på at våre politikere tar på seg dette ansvaret. Solberg har som sjef for en regjeringskoalisjon med en noe underlig politisk fargepalett tilegnet seg en evne til å omgå hver en uttalelse som kan forbanne den ene eller den andre siden i politikken. Jeg tror heller ikke hvem enn AP til slutt velger å sette sin lit til vil vise seg noe særlig modigere når kritikken skal rettes mot verdens mektigste land. Jeg tror vi vet hva våre politikere mener om den mislykkede eiendomsmogulen, men høyt blir det ikke sagt. Men kanskje vi ikke skal dømme dem for hardt for å ikke ha uttalt seg om Trump; det snakkes jo heller ikke så mye om Kinas konsentrasjonsleirer, Putins snikmordere, Israels apartheid osv. Jeg trodde en stund at Norge var et av de landene som sa ifra. Nå føler jeg at dette er det eneste vi sier ifra om; at vi er et land som sier ifra. Så igjen, vi må bruke stemmen vår, vi som ikke sjonglerer handelsavtaler og forsvarspakter, til å opprettholde de virkelig viktige debattene. Så får vi håpe at den utøvende maktens tunger følger etter.
Vi må tenke over hva det er vi sier og stiller oss bak. Store ord kan romme mye tomhet og små ord kan romme mye harme. Nå er det «Black lives matter» vi samler oss bak, og det er bra simpelthen fordi det er sant. «All lives matter» er det noen som svarer, og det er også sant, men vi burde ha i mente at alle i realiteten ikke alltid har inkludert alle. I hvert fall ikke hvis en går ut ifra den nesten 250 år gamle amerikanske grunnloven hvor det heter at «all men are created equal». At mange føler at spesifiseringen «Black» må til nå, er ikke så veldig rart.
Vi har mange problemer her i verden vi er nødt til å løse. Korona, klimakrise, krig, korrupsjon, hungersnød, og så videre. Listen er lang og utfordringene enorme. Men om vi nå tar et oppgjør med diskriminering av alle slag, kan alle disse utfordringene bli noe mindre. Når vi nå tar opp kampen mot rasisme er det et stygt og eldgammelt, men helt reelt spøkelse vi sloss mot. Ut av for lengst avdøde menneskers fantasi og vrangforestillinger har vi fått dette spøkelset som aldri har hatt noen funksjon eller logikk men som allikevel har blitt tillat å eksistere. Det må rett og slett ta slutt. Nå har ballen kanskje begynt å rulle i USA med BLM bevegelsen, men vi må alle hjelpe til med å opprettholde momentumet.
Alle dem som aldri har blitt diskriminert, inkludert meg, har nå et ansvar til å lytte til og dernest støtte dem som har fått et skeivt utbytte av samfunnet. Vi må bevege oss forbi paroler og kamprop. La de bli startskuddet på et oppgjør med rasisme både her hjemme og ute i verden.
Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.